Melodi Grand Prix 1996: "Tenn lys." Mia Gundersen.

NRK skulle arrangere den internasjonale Eurovisjonsfinalen 18 mai 1996, dev algte derfor å tone ned den norske uttagningen. I stedet for å slå til med konkurranse i finalearenaen Oslo Spektrum, ble finalen avviklet fra et studio i NRK, med liten plass og få publikummere.  Det  hindret ikke et stjernelag i å delta, i hvert fall på artistsiden. En av artistene som gjorde comeback i konkurransen, var Mia Gundersen. Det var ti år siden forrige deltagelse.  350 bidrag kom inn til NRK, de aller fleste fra ganske ukjente låtskrivere, unntatt "Tenn lys", som Mia Gundersen skulle synge. Her var det tidligere Grand Prix vinnere i sving. Komponist Inge Enoksen og tekstforfatter Leiv Grøtte vant Melodi Grand Prix i 1989 med "Venners nærhet."  begge låtskriverne kom fra Stavanger, og da var det naturlig å velge Stavangers mest kjente, kvinnelige popstjerne som vokalist. Inge Enoksen var blitt 36 år, og var en velkjent aktør i Rogalands musikkliv. Han jobbet som låtskriver, musiker og produsent. I tillegg drev han en musikkbutikk i hjembyen. Kompisen Leiv Grøtte var 42 år og jobbet som skribent og tekstforfatter. Enoksen og Grøtte hadde ikke deltatt siden 1989, dette var deres andre forsøk i konkurransen. Mia Gundersen hadde siden sin forrige deltagelse i 1986, etablert seg som skuespiller, showartist og sanger, Hun hadde spilt hovedroller i både musikaler og i"vanlig" teater, og hun var ofte og se på TV. Hun deltok i Melodi Grand Prix for tredje gang. Debuten kom i 1985, da hun sang den vakre balladen "Nattergal" i duett med Olav Stedje. I 1986 stilte hun i finalen på hjemmebane i Stavanger, Hun sang "Jeg vet hva jeg vil" iført rød voksduk med leopardpels, og antrekket ble legendarisk. Begge gangene kom hun på fjerdeplass. Nå var det seier som gjaldt for "Tenn lys" og Mia Gundersen. Det startet bra, for aller først blant folkejuryene som skulle gi sine poeng, var juryen i Stavanger. De ga bidraget åtte poeng, og Mia Gundersen var på andreplass etter første runde. I hver runde fikk sju av de åtte finalemelodiene poeng, heldigvis slapp Mia Gundersen å få null poeng. Men Stavangers noe lokalpatriotiske begeistring var ikke å spore hos de andre juryene. To av juryene hadde ingen poeng å gi, og det ble for lave poeng fra de øvrige. Av ti juryene, ble det poeng fra åtte av dem. Lyspunktet kom med seks poeng fra Kristiansand. Men det var tett løp, og bare fire poeng var marginen opp til en plassering blant de fem beste. Mia Gundersen deppet ikke, hun hadde nok å gjøre, bl.a. skulle hun dukke opp i hovedrollen i NRK serien "Offshore" senere i 1996. Siden da har hun dessverre ikke vært å se i Melodi Grand Prix, bortett som gjest i Vidar Villas musikkvideo til hans bidrag "Moren din" i 2018. "Tenn lys" ble ikke gitt ut på plate, og  hadde nok gjort seg bedre i et større format med fullt orkester enn i den nedtonede sendingen NRK hadde fra sitt studio på Marienlyst. Den innbød liksom til stort format.

                                                    7.plass  28 poeng.

Melodi Grand Prix 1995: "Kan ikke du?" Marianne Elstad Olsen.

14 bidrag ble plukket ut blant 300 innsendte til å konkurrere i Melodi Grand Prix 1995. Ytterligere fire bidrag ble levert av forhåndsinviterte komponister. Alle bidragene måtte igjennom dueller, og til slutt sto man igjen med ti finalister. Blant de innsendte bidragene som hadde passert nåløyet, var "Kan ikke du?" Bidraget hadde tekst og melodi av Gunnar Refsdal. Han var fra Larvik og var blitt kjent som medlem av gruppa Drama. Til å synge valgte han 28 år gamle Marianne Elstad Olsen fra nabobyen Stavern. Hun ble oppdaget av Arne Bendiksen, og ga ut sin debutsingel "Jeg gir meg aldri/Fuel to the flame"  i 1984. Det store gjennombruddet uteble, og det kom ingen flere plater. I stedet bidro hun som korist på Dramas innspillinger. Hun ble tidlig opptatt av countrymusikk, og sang med flere band som spilte i denne sjangeren. Marianne Elstad Olsen hadde ikke gitt opp drømmen om gjennombruddet, og da hun fikk tilbud om å synge i Melodi Grand Prix, håpet hun at det endelig skulle skje. I sin duell i kampen om finaleplass, møtte hun gruppa "Fem damer med mannskor" . Marianne Elstad Olsen trakk lengste strået, og vant duellen med 69% av stemmene. 300 utvalgte husholdninger ble plukket ut til å stemme i hver duell, og ringte det nummeret deres favoritt hadde fått tildelt. Finalen i 1995 ble arrangert i et studio på Marienlyst i NRK. "Kan ikke du?" var sang nummer fire i finalen. Det var ingen veldig kjente navn i finalen, NRK ønsket at debutanter og nye artister skulle få skinne. Det var fem jurygrupper i alt, to fagjuryer og tre folkejuryer. Hvert bidrag kunne få maksimalt 100 poeng fra hver jury. Det nærmeste "Kan ikke du?" kom, var 40 poeng fra fagjuryen i Dublin. Ellers klarte sangen, som ensete bidrag, å få null poeng fra en av jurygruppene,. og det vakte selvsagt oppsikt. Den oppmerksomheten var ikke akkurat det Marianne Elstad Olsen ønsket seg, og sisteplassen ble ikke spilt inn på plate. Gunnar Refsdal hadde også fått med bidraget "En liten måne", som ble slått ut i den første duellen. Marianne Elstad Olsen ga ikke opp så lett, i 1997 var hun tilbake i Melodi Grand Prix med "Min egen superstar." Hun lykkes ikke å slå igjennom da heller. Det skulle ført skje etter at hun ble med i "Farmen" på TV2 og tok artistnavnet Ann Tayler. Gunner Refsdal satte punktum for sine Grand Prix deltagelser med bidragene i 1995.  Bidragen kan du høre her, spol deg frem til 38'29". 

                                                              10. plass   79 poeng

Melodi Grand Prix 1994: "Gi meg et tegn." Laila Nordhaug & Morten Eriksen.

For første gnng på flere år var det ingen spesialinviterte komponister til Melodi Grand Prix.  Omlag 300 bidrag kom inn til finalen i 1994, og ti av dem ble plukket ut til finalen. Det var en god blanding av nykommere og veteraner i startfeltet, både blant opphavsmenn og kvinner, og artister. Bidraget "Gi meg et tegn" hadde begge deler, artister som debuterte og en erfaren låtskriver med tidligere Grand Prix meritter på blokka. Are Selheim fikk med sitt tredje bidrag i Melodi Grand Prix. Bergenseren debuterte i konkurransen som 30- åring i 1990 med "Sarah" I debuten ble det en femteplass i Gullfinalen. I 993 ble det sølvplass i finalen med "Foruten vind", så nå var det kun seier som gjaldt. Til å skrive teksten til "Gi meg et tegn" hadde Are Selheim fått med seg Øyvind Boska. Han hadde vært aktiv i Bergens musikkliv i årevis, men debuterte i Melodi Grand Prix.  Artistene Laila Nordhaug og Morten Eriksen var blirtt kjent som to av flere syngende servitører i programmet "Rondo" som gikk på NRK på lørdager. Nå skulle de få skinne som duo. "Gi meg et tegn" trakk startnummer åtte i finalen i Oslo Spektrum. Og debutantene kom godt fra det når juryen hadde sagt sitt. Jurysystemet var todelt. Seks jurygrupper var plassert rundt i landet og avga sine stemmer, mens hele Norge kunne stemme på forhånd, via Norsk Tipping. Alle finalelåtene ble vist på forhånd, slik at folk kunne begynne å stemme en ukes tid før finalen.  De øvrige jurygruppene hadde hundre medlemmer i hver, som stemte via mentometerknapper rett etter at hvert bidrag var fremført. Hver sang kunne få 100 poeng, men ingen klarte den bragden. Høyeste poengsum for "Gi meg et tegn"  var 75 poeng fra juryen i Kristiansand. Der var sangen på delt andreplass. Det ble for langt frem til seier, men komponist Are Selheims bidrag havnet blant topp tre, for andre året på rad. Morten og Laila gikk hvert til sitt, og har ikke vært med i Grand Prix siden. Tekstforfatter Øyvind Boska lot det også bli med dette ene forsøket. Are Selheim var tilbake i Grand Prix manesjen i 1997. 

                                                 3. plass   323 poeng

Melodi Grand Prix 1993: "Jackpot." Jahn Teigen.

Tor Endresen og Jahn Teigen var invitert av NRK til å levere bidrag til Melodi Grand Prix 1993. De øvrige seks bidragene i finalen ble plukket ut blant 400 innsendte. Jahn Teigen deltok i sin ellevte finale, og tangerte Inger Lise Rypdals rekord fra 1984. Jahn Teigen hadde ikke lenger så mye bruk for Grand Prix, det var NRK og Grand Prix som hadde bruk for han, for da ble det alltid høye seertall og mye mediaomtale. Det virket som Jahn Teigen så dette litt som et pliktløp, for han leverte et forbausende tamt bidrag. Etter å ha gjort comeback i Melodi Grand Prix i 1988, hadde han levert bidrag som "Glasnost", "Optimist" og "Smil", som alle var blitt store hits og bestselgere. I tillegg hadde han spilt inn plater og fått sin største hit på lenge i "Gi meg fri".  I sitt bidrag valgte Jahn Teigen å harselere over TV mediets kommersialisering, med klare spark til program som "Casino". De to damene på scenen skulle visst nok illudere "Tause Birgitte" og være til pynt, slik kvinner var henvist til å være i slike program. Konseptet slo ikke an hos NRKs seere. Heller ikke publikum var så veldig interessert i Melodi Grand Prix, NRK måtte slå fast at det var mange tomme benkerader i Chateau Neuf.  Jahn Teigen var heller ikke alene som veteran i startfeltet, så nyhetsverdien var ikke så stor.  Finalen var preget av nostalgi, for her gjorde New Jordal Swingers comeback i finalen etter 15 års fravær, mens Rune Larsen  hadde deltatt i 1977, da han hoppet inn som reserve for sin nåværende duettparter, Helge Nilsen. Tor Endresen var med, deltok gjorde også tittelforsvarer Merethe Trøan. Mediene var heller ikke så hylende begeistret for finalen, men artistene leverte, og så var det opp til juryen. Ti norske byer var utstyrt med hver sin jurygruppe bestående av ti personer. Poengene fra gruppa ble bearbeidet og førsteplassen fikk ti poeng, andreplassen åtte, også gikk det ned fra seks til ett poeng. Heldigvis for Jahn Teigen fikk alle deltagerne poeng i hver runde, men han var så nærme null poeng det gikk an å komme - med ett poeng og sisteplass hos fem av ti jurygrupper. Av totalt 100 oppnåelige poeng, fikk Jahn Teigen bare 27. Det var en klar sisteplass, ti poeng bak neste deltager på lista. For andre gang tapte Jahn Teigen Melodi Grand Prix. Første gang det skjedde, var med "Ja" i 1980. "Jackpot" ble ikke spilt inn, og forblir den mest anonyme av Teigens bidrag. Han hadde for første gang skrevet både tekst og melodi på egenhånd.  En sisteplass hadde aldri stoppet Teigen, så alt året etter var han tilbake i Melodi Grand Prix. I mellomtiden leverte han suksessalbumet "Rondo". Han hadde nok spart de beste låtene til albumet, i stedet til Melodi Grand Prix.

                                                         8. plass    27 poeng

Melodi Grand Prix 1992: "Munn til munn-metoden." The Contenders.

400 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix 1992. NRK hadde avlyst konkurransen året før, og nå slo de på stortromma. 7000 publikummeren var på plass i Oslo Spektrum, og finalen var den største til da. Seks bidrag ble plukket ut, og fire artister var spesialinvitert av NRK til å levere bidrag. Gruppa The Contenders var en av disse. Gruppa ble dannet på Flisa i Hedmark i 1988, og fikk raskt platekontrakt med EMI. Gruppas første LP,  "The Contenders, " ble spilt inn på fire dager i mars 1989, og kom ut litt senere på våren. Besetningen varierte litt, men fra 1990 hadde bandet den besetningen som de stilte med i Melodi Grand Prix. Brødrene Bjørn og Stein Kulseth fra Solør utgjorde grunnstammen i gruppa, og skrev de fleste av bandets sanger. Begge var frontfigurer og vokalister. Forøving besto gruppa av Odd Erik Fleicher, Per Ivar Stræte og Arnfinn Tørrisen. I 1991 kom bandets andre album, "Radioland" ut. Også dette besto av kun engelskspråklige tekster. Begge albumene fikk gode kritikker og solgte bra. The Contenders var stadig ute på spillejobber, og i 1991 kom det endelige gjennombruddet.  Tittellåta fra album nummer to "Radioland" bla lansert heftig og fikk mye radiospilling og singelen solgte over 15.000 eksemplarer. Da Grand Prix finalen fant sted i 1992, hadde gruppa nettopp vært oppvarmingsband for Tom Petty og hans band i Stockholm og Gøteborg. "Munn til munn-metoden" var tenkt å overstettes til engelsk, og bandet håpet at en Grand Prix deltagelse ville føre til at de kunne spinne videre på den internasjonale suksessen som var i emming, om de nå bare vant. De fikk et vanskeligst mulig utgangspunkt som start nummer åtte, mellom favorittene Tor Endresen og Wenche Myhre. Pressen spådde at tetstriden ville  stå mellom Tor Endresen med "Radio Luxembourg"  og Wenche Myhres "Du skal få din dag i morgen".  Det skulle vise seg å bli vanskelig for The Contenders  å nå igjennom med en countryinspirert låt mellom to åpenbare Grand Prix hits. Hver jury besto av 100 medlemmer som stemte etter hver låt med menotmterknapper. Ti byer hadde hver sin jury, så i alt var det 1000 mennesker i sving for å kåre vinneren. Det ble lave poengsummer for The Contenders, men de unngikk tap med et nødskrik. Det ble med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix. Men, det å synge på norsk, ga mersmak. I 1993 kom albumet "Amors bil" ut. Der var alle tekstene på norsk. Siden dette har The Contenders blitt en kvartett, og har jevnt med spilleoppdrag.

                                                        9.plass  220 poeng

Melodi Grand Prix 1989: "Nærhet". Kate Gulbrandsen.

NRK inviterte plateselskaper i Norge til å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix. Det var en gylden mulighet for dem til å få lansert artister som de hadde planer for videre. Ni låter ble valgt ut, og det var for en gangs skyld mest kjente navn i startfeltet, både blant artister og låtskrivere. Blant artistene som skulle delta, var Kate Gulbrandsen. Hun hadde slått igjennom for alvor etter å ha vunnet Melodi Grand Prix med "Mitt liv" i 1987, en sang som umiddelbart ble en klassiker, ikke bare hjulpet av en god melodi, men også av en god plassering i den internasjonale finalen. Kate fikk musikken som fulltidsjobb. Hun hadde debutert på plate i 1983, og hennes første album kom ut i kjølvannet av Grand Prix seieren med "Mitt liv." LP-en "The Beaty and The Beat" hadde engelskspråklige tekster, og håpet var internasjonal lansering. Flere av låtene kom ut på singelpalte, og da det ble klart at Lillehammer ble tildelt OL i 1994, fikk hun en hit med "Welcome to Lillehammer" , som ble den offisielle OL-sangen frem til lekene lagde en egen sang til åpningen. "Welcome to Lillehammer" fikk seks uker på Norsktoppen. Kate var travelt opptatt i platestudio og på spillejobber. En av de andre låtene på debutalbumet, var "Carnival". Den var skrevet av Ivar Dyrhaug, og var Norges bidrag i "World Popular Song Contest" som Ellen Nikolaysen vant i 1974. Hun vant hovedprisen, mens Kate ikke nådde like høyt. Likevel ble det en gjev finaleplass og en "Outstandig Song" pris. Nå var det ny plate under planlegging, og Melodi Grand Prix var kjærkomment å delta i for der fikk man god eksponering. I sin Grand Prix-debut, sang Kate en sang komponert av Rolf Løvland, med tekst av Løvland og Hanne Krogh. Nå hadde Kate komponert melodien selv, og fått hjelp av Rolf Løvland til å skrive teksten til "Nærhet."  Rolf Løvland skrev et lekkert orkesterarrangement som fulgte Kates store stemme i denne stemningsfulle balladen. Han var også med på scenen der han spilte flygel. Som Norges første vinner, ville det gi mye PR å ha med Løvland på scenen hvis "Nærhet" kom til den internasjonale finalen. Det var mange, gode ballader i startfeltet dette året, så det var vanskelig å spå noe resultat på forhånd, og det ble vanskelig for juryen å velge. Ingen av de store favorittene gikk videre, og "Nærhet" druknet nok litt i de mange balladene startfeltet bød på, selv om den dro fordel av å starte sist. Juryene avgjorde hvilke tre låter som skulle gå videre til Gullfinalen, og "Nærhet" ble ikke en av disse. Dermed ble det en kort visitt i Melodi Grand Prix på Kates andre forsøk. men for henne hadde det ikke så stor betydning, hun hadde nok å gjøre med plateinnspillinger og sangjobber. Hennes andre LP kom i 1991, og siden er det blitt flere album og singler. Kate gjorde et formidabelt comeback i Stjernekamp, der hun nådde langt. Det er  så langt ikke blitt flere Grand Prix deltagelser på Kate Gulbrandsen, mens Rolf Løvland langt fra var ferdig.

                                                        Finale. Uplassert.

Melodi Grand Prix 1989: "Optimist." Jahn Teigen.

I 1989 valgte NRK å la platebransjen få sende inn bidrag til Melodi Grand Prix i en lukket konkurranse. 30 bidrag ble vurdert, og ni av dem gikk til finalen i Stavanger Forum. Jahn Teigen hadde gjort comeback i Melodi Grand Prix i 1988, etter fem års fravær, og hadde fått en liten "raptus" og med "Optimist" deltok han i sin niende Gand Prix finale. Han ble dermed den mannlige vokalisten med flest deltagelser, men det var fortsatt en vei og gå frem til Inger Lise Rypdals rekord med elleve. Jahn Teigen var blitt "snytt" for seieren med "Glasnost" året før, og hadde selvsagt fått en kjempehit med det bidraget, og publikums sympati. Teigen hadde et uttalt ønske om å vise Europa at han både kunne få null poeng og vinne en internasjonal finale. Problemet var bare at de norske folkejuryene ikke var med på notene og ga ham nok poeng til å prøve. Han gikk for sin fjerde, internasjonale Grand Prix deltagelse, og "Optimist" skulle sørge for det. Jahn Teigen sto for melodien, mens han hadde fått hjelp til teksten av eventprodusenten Knut Meiner og av sin fetter, Ove Borøchstein. Han var født i Kristiansund i 1949, og var like gammel som sin fetter. Han var utdannet lærer, men drev med musikk på heltid. Han var bl.a. aktiv i Fish & Chips Band, som sang rock med tekster på kristiansundsdialekt. Ellers hadde han skrevet tekster til fetter Jahn Teigen siden LP-en "Teigens Tivoli" fra 1978. Senere leverte han tekster til artister som Anita Skorgan, Tor Endresen og Elisabeth Andreassen. Hans mest kjente tekst er til Teigen og Rolf Løvlands melodi "Det vakreste som fins", som kom ut på LP-en "Klov uten scene" i 1988. Denne sangen etablerte nok en gang Jahn Teigen helt på topp blant norske popartister. "Optimist" trodde alle, inkludert Teigen selv, pressen, NRK og brorparten av norske TV seere, skulle være en parademarsj til den internasjonale finalen i Lausanne. Men den gang ei. De fem jurygruppene som satt i salen i Stavanger, skulle representere hele landet. Favoritten i finalen var selvsagt Teigen, men også Kari Gjærum og Ola Fjellvikås var tippet høyt. Outsideren var Tor Endresen. Stavangers lokale håp, den unge debutanten Britt Synnøve Johansen la man knapt nok merke til. Det var to fagjuryer som veide opp for folket stemmer. Jurygruppene skulle stemme over hvilke tre av de ni finalelåtene som skulle gå til Gullfinalen for å kjempe om seier. Ingen av de tre favorittene var å finne der, og da ble det et salig rabalder i salen. Det ble buet, og takstfast ropt "Teigen, Teigen" og programlederen hadde sitt svare strev med å roe gemyttene, og da juryene skulle presentere sine poeng til de tre finalistene, ble det bare verre. Halve salen buet, mens resten var sinte fordi de buet da deres lokale artist Britt Synnøve Johansen fikk poeng. Jahn Teigen var ingen god taper, og løp ut i salen og fikk publikum med på ropingen. Etter mye kaos, som programleder  Øystein Bache dessverre ikke taklet særlig profesjonelt, ble hele sendingen en TV historisk skandale. Når det attpåtil kom frem at han var blitt kjæreste med Ingeborg Hungnes, som var en av de tre artistene i Gullfinalen, snakket publikum og juks og fanteri, og det ble snakket høyt om at de tre folkejurygruppene stemte taktisk. De fleste trodde det bare var folk fra Stavanger representert. Det riktige var at medlemmene i de tre juryene var fra hele Norge og fløyet inn til Stavanger for anledningen, og at Ingeborg Hungnes slett ikke var kjæreste med programleder Øystein Bache da finalen gikk av stabelen. det var der de møtte hverandre, og et par ble de først senere. Dessuten var ikke de norske musikkjournalistene særlig begeistret for Teigens bidrag, så da holdt det ikke til finaleplass. Men sendingen ble likefullt en svært pinlig affære og er nok langt fra programlederens stolteste TV- øyeblikk. Ei heller produsentenes, som ikke klarte å stoppe  buingen fra publikum. Ordføreren var i salen og så at den gode Stavangerreklamen de hadde ønsket seg, raknet der og da, og det ble mye å rydde opp i for NRK i etterkant. For vinneren, Britt Synnøve Johansen, ble det hele en ganske fæl opplevelse, og det ble ikke bedre av at hun ble tippet nord og ned i den internasjonale finalen og at halve Norge, og pressen, bebreidet henne for å ha snytt Teigen for seieren og beskyldte NRK for skittent spill. Rolf Løvland tippet "Venners nærhet" på en 17. plass i den internasjonale finalen, og han skulle få rett. Teigen var ikke særlig raus overfor en 17 årig debutant når han ikke vant selv. Han holdt en improvisert pressekonferanse i salen rett etter sendingen der han var ganske bitter. Heldigvis svelget Teigen  nederlaget raskt, snakket pent om den unge vinneren og ble raskt tilgitt av sitt publikum. "Optimist" ble en  monsterhit, og Teigens signaturmelodi. Noen hevder at den er hans aller mest kjente låt, og den er blitt en sann klassiker. "Optimist" er også den Melodi Grand Prix låta som aldri vant, som er blitt den største slageren gjennom tidene, noen hevder at den er den største Grand Prix slageren av alle gjennom tidene. "Optimist" lå fem uker på VG- lista med en fjerdeplass som beste resultat. I tillegg ble det hele 17 uker på Norsktoppen, men bare en uke på førsteplass. (Åge Aleksandersen "Roalita" og Franklins landeplage "Bombadilla Life" ble for harde konkurrenter om topplasseringen.) Teigen beklaget etterhvert at han hadde oppført seg som han gjorde etter finalen, og ble selvsagt tilgitt. Allerede året etter var han tilbake i Melodi Grand Prix, og da gikk det hele sømmelig for seg.

                                                         Finale. Uplassert.

Melodi Grand Prix 1988: "Hey, Go Go." Ola Fjellvikås.

I 1988 hadde NRK 20 låter å velge mellom til  finalen i Melodi Grand Prix og der skulle de 20 bidragene bli til 10. Dette skjedde ved at to artister møttes i duell der en av dem gikk videre til finalen. I hver duell var en av låtene skrevet av en komponist som var invitert av NRK, mens det andre ble plukket ut blant over 400 innsendte. I duell nummer fem var det innsendte bidraget "Hey Go Go." Ole Salsten hadde komponert melodien og skrev teksten sammen med Marit Vollen. Ole Salsten var bosatt i Gøteborg, der han syslet med dansebandmusikk. Marit Vollen jobbet i den norske avdelingen av svenske Bert Karlssons plateselskap, Mariann Records. Ola Fjellvikås var 17 år, men var allerede en etablert artist. Han var oppvokst på Stjørdal, og var lokal stjerne der, da han som 14 åring vant "Talent 84", og han fikk sin TV debut i "Lørdagssirkuset". Da hadde NRK monopol på lørdagsunderholdningen, så Ola ble sett av "alle" og ble landskjent.  Det førte til at han ble artist på heltid alt som 16 åring. Han flyttet til Oslo og spilte hovedrollen i musikalen "Alexander" sammen med Jon Skolmen og Kari Gjærum. Musikalen var skrevet av Frode Thingnæs og gikk for fulle hus på Chateau Neuf. Ola Fjellvikås var stadig og se på TV og ble en gjenganger i popspaltene i blader som Topp og Det Nye. "Alexander" ble etterfulgt av flere musikalroller, og han ga stemme til flere, store Disneyroller. Innimellom var det tid til forskjellige  sangoppdrag, og i 1988 skulle han endelig få debutere på plate og i Melodi Grand Prix. Dette året var Anita Skorgan invitert av NRK, og hadde levert bidraget "For vår jord." Hun ønsket en ung artist til å synge sitt bidrag, og Ola Fjellvikås var aktuell. Samtidig så Rune Larsen etter en Grand Prix låt for å lansere sitt nye funn, 18- åringen Karoline Krüger. Anita Skorgan ønsket en som kunne spille piano og Karoline Krüger  kunne spille  bedre enn Ola Fjellvikås, så hun ble valgt. "Hey Go Go" manglet vokalist og også til den sangen ønsket komponisten en ung artist. Kapellmester pete Knutsen foreslå Ola til dennee og det ble full klaff. I sin duell møtte han veteranen Sverre Kjelsberg, som ikke hadde deltatt i Melodi Grand Prix siden han vant med "Sammid Ædnan" i 1980. Nå hadde han blitt invitert av NRK og leverte bidraget "Åpne dører".  Politiske protestviser var ikke lenger det NRKs TV-seere ønsket seg i Melodi Grand Prix, så det ble et tap, nærmest på knock-out. "Hey Go Go" vant med 88 % av stemmene, den største seiersmargienen blant alle de ti duellene. Hadde dette resultatet skullet kåre vinneren, hadde Ola Fjellvikås fått representere Norge i den internasjonale finalen i Lausanne, med klar margin.Det var tusen utvalgte lisensbetalende husstander som var valgt ut til å stemme. I finalen møtte Ola Fjellvikås et svært sterkt startfelt. Norge hadde hevdet seg svært godt  i Melodi Grand Prix helt siden 1982, og han møtte hard konkurranse. Komponistene spisset sine bidrag mot seier, og toppet laget med kjente artister.  Det var sju folkejuryer rundt i landet som ga sine poeng, og etter at fire av dem hadde avgitt sine stemmer, lå "Hey Go Go" på en andreplass, tett bak "For Vår Jord" og med selveste Jahn Teigen med "Glasnost" halsende etter.  "hey Go Go"  fikk ti av tolv mulige poeng både fra juryen i Trondheim og Lillehammer, så kom det to ganger åtte poeng fra jury nummer fem og seks. Da ble det for langt frem, og i stedet ble det en kamp om andreplassen. Skulle veteranen Jahn Teigen bli slått av to tenåringer i sitt store Grand Prix comeback - en av dem attpå til med en låt skrevet av hans ekskone? Det så slik ut. Karoline Krüger dro fra, og når siste jury gjensto, lå Ola Fjlevvikås på andreplass. Teigen trakk lengste strå og snek seg inn på sølvplassen, ett poeng foran.  "Hey Go Go" kom ut på singelplate og fikk to uker på Norsktoppen. Ola Fjellvikås gikk videre til flere musikalroller og vokalistoppdrag og ble en hyppig gjest i NRKs underholdningsprogram i radio og TV.  Singelen "Let it Be Me" kom ut høsten 1988. Allerede året etter skulle han forsøke seg på nytt i Melodi Grand Prix. Det samme skulle også tekstforfatter Marit Vollen gjøre. Ola Salsten hadde fått nok av Grand Prix,og det ble med dette ene bidraget. Nerdefakta: I finalen året før kom en låt med nesten samme tittel,  "Go Go " også på tredjeplass.

                                            Duell seier 88%. Finale: 3. plass 54 poeng.