Melodi Grand Prix 1990: "Caballero." Kai Kiil.

NRK valgte en intern utvelgelse, der 96 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix. Det var et samarbeid med norske plateselskaper og plateprodusenter. Ti bidrag ble plukket ut til finalen som skulle finne sted i det helt nye atriet på Hotell Royal Christiania i Oslo. Det var et godt kobbel med veteraner både blant komponister, tekstforfattere og artister. En av veteranene som fikk sin Grand Prix debut var Kai Kiil. Han ble født i Øksfjord i Finnmark i 1947.Han flyttet til Stokmarknes der han fort ble en del av musikkmiljøett der bandet ZOO hadde vært drahjelp og inspirasjon. Tidligere trommis i Zoo, Rudi Høynes ble med på Kai Kiils prosjekt, Banana Airlines. Der ble Kai Kiil "pilot". Banana Airlines var et showband som satset på sceneshow og musikalsk humor. Og de fikk et brakgjennombrudd med sin elleville coverversjon av Per Asplins gamle slager "En glad calypso om våren". Bandet tok folket med storm, og konsertshowene var stadig utsolgt og platene solgte godt. Senere fulgte de opp med en ny versjon av Ernst Rolfs gamle revyvise "Yes, we have no bananas." Før 1990 hadde Banana Airlines spilt inn fem LP plater og turnert Norge på kryss og tvers flere ganger. Og platene solgte i hopetall. I tillegg hadde også Kai Kiil spilt inn den første plata i serien "Vaktmesteren" basert på en barneTV serie for NRK. Da det ble kunngjort at låta hans "Caballero" var kommet med i Melodi Grand Prix ventet fansen et ellevilt sceneshow med Banana Airlines. Men de "passet ikke inn" i konseptet og derfor stilte Kai Kiil opp som solist. Og det var ikke så veldig vellykket. Som "straight artist" funket det ikke så godt, for Kai Kiil var vant til å ha en rolle som vokalist,  f eks som "Piloten" i Banana Airlines. På scenen i Oslo fikk han selskap at tre korister, hvorav en spilte trekkspill. Etterhvert kom det inn en musiker på bongotromme og en å fele. Koristene hadde en enkel koreografi som Kai Kiil ikke klarte å følge og han virket ikke spesielt komfortabel på scenen. Hans sceneopptreden ødela nok mye for hans sjanse for å gå til finalen. Det kan være "Caballero" hadde fungert bedre som et ellevilt Banana Airlines show. det er en latinolåt med tekst av Kiils bandkollega Sverri Dahl. I finalen startet Kai Kiil som nummer tre. Avtemningen gikk i to omganger, der første omgang besto av å velge ut de fem låtene som skulle gå videre til gullfinalen og kjempe om seieren. Plassering og poengsummer fra første runde ble ikke kunngjort før etter finalen. Til første runde kunne hver av de sju jurygruppene (to fagjuryer og fem folkejuryer), gi ett poeng til hver sang. Hver sang kunne få fra null til sju poeng. For Kai Kiil ble det bare poeng fra en jurygruppe, og delt sisteplass. Det ble med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix.

                                                 7. plass  1 poeng

Melodi Grand Prix 1980: "Ja." Jahn Teigen.

Jahn Teigen var en av ti komponister NRK ville skulle levere bidrag til Melodi Grand Prix 1980. Dette ble Teigens femte Grand Prix deltagelse men hans debut som komponist. Tidligere hadde han vært hyret inn som vokalist på andres bidrag. Jahn teigen satset for alvor på en solokarriere etter gjennombruddet med "Mil etter Mil" i 1978. Hans spektakulære nullpoengstap under den internasjonale finalen i Paris i 1978 vakte internasjonal oppsikt og gjorde Jahn Teigen for evig legendarisk, og etablerte han som Norges største popartist og komponist på 80 og 90 tallet. Han ble superstjerne i Norge og hadde en helt spesiell status ute i Europa etter tapet i Paris. Han hadde egentlig bedyret at han ikke skule delta i Melodi Grand Prix igjen, i hvert fall ikke om han måtte synge andres sanger. Jahn Teigen ville revansjere null poeng, og satte alt inn på å komme til den internasjonale finalen nok en gang. Derfor takket han ja til å delta. Dessuten ga dyrebar TV-tid god reklame for ny plate. Jahn Teigen forsto at nullen fra Paris var gull verdt og spilte inn en engelspråklig album "All we have is the past" som skulle lanseres bredt ute i Europa. (Tittellåta var originalt innspilt med Jahn Teigens gruppe Popol Ace i 1972. )Derfor var en Grand Prix deltagelse kjærkommen. I 1977 hadde Jahn Teigens sideprosjekt, humorgruppa Prima Vera debutert på plate. Prima Vera besto av Teigen selv, Tom Mathiesen og Herodes Falsk. Sistnevnte ble Teigens trofaste tekstleverandør gjennom åttitallet. De ti inviterte komponistene i finalen kunne selv velge samarbeidspartnere, og Herodes Falsk debuterte derfor i Melodi Grand Prix som tekstforfatter til "Ja." Og Jahn Teigen valgte å fremføre låta selv, iført kakidress og tropehjelm. Og det ble selvfølgelig et mediesirkus uten like rundt Jahn Teigen, som gjøglet og spilte med og ga media det de ville ha. Og han seilte straks opp som publikumsfavoritt, uten at noen på forhånd hadde fått høre låtene. De ble holdt hemmelige til selve finalekvelden. Dermed ble forventningene bygget opp til finalen. Jahn Teigen showet seg igjennom låta og ble publikumsfavoritt. Problemet var bare at publikum ikke hadde noe de skulle ha sagt, det var overlatt til eksperter i en fagjury. Jahn Teigen hadde trukket startnummer to og skule starte etter storfavoritten og daværende kjæreste, Anita Skorgan. Pressen var skeptisk, var ikke denne låta veldig lik The Beatles "She loves You"? det samme mente flere i musikkbransjen, og ikke minst, mange medlemmer av fagjuryen. De falt ikke for show og spas og kommersialisme, i 1980 skulle NRK være politisk, alvorlig og helst litt alternativ. De ni medlemmene av fagjuryen var bransjefolk med ulik tilknytning til norsk musikkliv. Første jurymedlem ut var musikkjournalist i Adresseavisa, Ulf Dalheim, han var den av jurymedlemmene som stemte mest kommersielt. Han ga "Ja" ni av ti poeng, og sendte Jahn Teigen opp i en gunstig utgangsposisjon. Men så gikk det nedover, fire jurymedlemmer ga Jahn Teigen ett poeng, og TV seerne raste. Jahn Teigen tok det med fatning og spilte på at han var jublende glad for også å klare å komme på sisteplass i en norsk finale- men at det var dumt at han måtte dele sisteplassen og ikke fikk ha den alene. Folket sørget for at Teigen fikk en saftig revansje. Singelplata "Ja" solgte godt og fikk åtte uker på Norsktoppen, med to uker helt på topp og ytterligere tre uker blant de tre beste. Norsktoppen ble et barometer på folkets dom i Melodi Grand Prix, for her var det lytterne som stemte. Slik kan man se hvordan det hadde gått om NRKs seere og lyttere hadde fått bestemme. Da hadde Anita Skorgans "Stjerneskudd" vunnet, med "Ja" på en solid andreplass. Alex "Univers" hadde da blitt nummer tre. Jahn Teigen skulle ta en liten pause fra Grand Prix, og sammen med tekstforfatter Herodes Falsk komme svært sterkt tilbake i Melodi Grand Prix 1982.

                                                     9.plass (delt)  32 poeng

Melodi Grand Prix 1960: "Det blir sol hvor vi seiler." Jens Book-Jenssen

Til den aller første Melodi Grand Prix konkurransen kom det inn 303 bidrag. NRK annonserte høsten 1959 at de skulle debutere i Eurovision Song Contest 1960, og bebudet et nasjonal finale med topp artister som skulle sendes i TV og radio. Dette fristet mange. Norsk populærmusikk var preget av optimisme, og flere komponister og artister nådde ut over landets grenser. Skandinavia ble på en måte et slags felles marked, der tekster og melodier ble utvekslet, bearbeidet, spilt inn og gitt ut nasjonalt. Av norske artister var Jens Bok- Jenssen, Nora Brockstedt og Inger Jacobsen de med størst skandinavisk appell. De spilte inn sanger på norsk og svensk, og var kjent i begge land. Flere norske komponister fikk også sine sanger innspilt i både Sverige og Danmark. Og da instrumentalversjoen av "Tango for to", komponert av Bjarne Amdahl, ble en hit på Radio Luxemburg ble plutselig populærmusikk fra lille Norge lagt merke til internasjonalt. Dermed øynet norske komponister et håp om internasjonal fremgang. Elleve bidrag ble plukket ut blant de 303 innsendte. Og det ble avgjort at utvelgelsen av vinnerlåta skulle bestå av to runder, en innledende og en finale der de seks beste gikk videre. I runde en ble bidragene fremført med lite orkester og kun i radio, i den store finalen skulle det også Tv sendes, og hver melodi skulle få ny vokalist. Men først- runde en. Det var Jens Book- Jenssen og Inger Jacobsen som skulle synge de elleve bidragene med Willy Andresens kvartett. Ett av bidragene var "Det blir sol hvor vi seiler". Dette var en god "gammeldags" sjømannsvals, noe som var blitt et slags varemerke for Jens Book- Jenssen.  Han var 50 år og hadde en eventyrlig platekarriere bak seg, og sjømannsvalsene han spilte inn ble spesielt populære. "Det blir sol hvor vi seiler" var komponert av Magnar Skorgen. Han var trekkspiller og turnerte Norge rundt som musiker og var aktiv som teater og revymusiker. Teksten til bidraget var skrevet av datidens ubestridte slagerkonge, Egil Hagen. Han var født i 1912 og var en veteran innen norsk populærmusikk. Han skrev tekster og melodier, var teatermusiker, kapellmester, studiomusiker og reiste ofte på turnè med ulike orkestre. Nå skulle Europa erobres med Melodi Grand Prix. "Det blir sol hvor vi seiler" var det andre av fire bidrag Book- Jenssen sang i semifinalen. Så skulle det stemmes. Det var ti menn i fagjuryen, noen journalister, noen NRK folk og flere tekstforfattere og komponister. Hvordan hver enkelt ga sine poeng i semifinalen er ikke kjent, bare sluttsummen ble kunngjort. "Det blir sol hvor vi seiler" fikk 21 poeng. Det holdt ikke til finaleplass. Men likevel ble sangen, som den eneste av de som ikke gikk til finalen, spilt inn på plate. Jens Book- Jenssen mente denne passet ham godt, og kom ut på singel. Sangen er dessverre ikke tilgjengelig på sosiale medier, men finnes i NRKs rikholdige grammofonarkiv. Magnar Skorgen fikk ikke med flere bidrag i Melodi Grand Prix, mens for Egil Hagen var dette bare begynnelsen. Jens Book- Jenssen skulle også delta igjen.

                                                        9.plass   21 poeng

Melodi Grand Prix 2009: "U look good." Surferosa.

NRK fikk bare inn 350 bidrag til finalen i 2009, en halvering fra året før. Dette til tross for god plassering i den internasjonale finalen året før. Men til tross for lavere antall innsendte bidrag var det ikke dårligere kvalitet på de som kom inn til Grand Prix. Kriteriet som førte til dette var en ny regel om  at 50% av låtskriverteamene bak hvert bidrag skulle være norske. Da slapp man mange av låtskriverne som fikk refusert sine bidrag i nasjonale finaler og sendte dem videre helt til en eller annen TV-stasjon bet på. Nå kunne uttaksjuryen spare tid og konsentrere seg om færre bidrag. 21 ble plukket ut til å konkurrere i tre delfinaler med sju deltagere i hver. Første delfinale fant sted i Kongsvingerhallen, der Surferosa åpnet showet. Gruppa ble dannet i 2000 og var kjent for sine fargerike sceneopptredener. Gruppa startet som et studentband ved Høgskolen i Bø i Telemark, og hadde sprelske sceneshow og ditto musikk. De parodierte skamløst ulike musikksjangere og stiler og konsertene var alltid utsolgt. Første plate kom i 2002 der låta "Lucky Lipstick" ble en hit. Deres mest kjente låt kom i 2003. Da fikk gruppa i oppdrag å skive musikk til filmen "Bare Bea" der en av låtene var "Saturday Night" som umiddelbart kom inn på spillelistene hos de fleste norske radiostasjonene og ble Surferosas "kjenningsmelodi." De neste albumene solgte ikke like godt, men flere av låtene fikk internasjonal oppmerksomhet da de ble brukt som lydspor i populære dataspill. Ellers var Surferosa et ettertraktet liveband og opptrådte på klubber og på festivaler i Norge, Sverige og England. Så det var et band med internasjonal appell som stilte opp i Melodi Grand Prix 2009. Surferosa leverte tekst og melodi i samarbeid med produsenten Lars- Erik Westby. "U look good" startet først og skapte umiddelbar feststemning i Kongsvingerhallen. Konkurransen i 2009 var hard, nivået var høyt og ingen turte å spå resultater på forhånd. To av de sju bidragene i delfinalen kvalifiserte seg direkte til finalen i Oslo Spektrum, mens låtene som havnet på tredje og fjerdeplass gikk videre og fikk en ny sjanse der de måtte ut i ny dyst. De tre siste røk ut. Når seerne hadde avsagt sine dom, kom Surferosa med til "Andre Sjansen" i Ålesund. Der ble de åtte bidragene satt sammen to og to og konkurrerte med hverandre i dueller etter utslagsmetoden. Suferosa klarte seg gjennom første duell, men ble slått ut i den andre og gikk ikke videre til Oslo Spektrum. "U look good" ble likevel en liten radiohit, og Surferosa fortsatte å være et ettertraktet liveband. Etterhvert gikk bandmedlemmene hvert til sine prosjekter. Surferosa oppstår med ujevne mellomrom til glede for en trofast fanskare.

                                                Andre sjansen, uplassert.

Melodi Grand Prix 1999: "The Night Before The Morning After." Mette Hartmann.

Åtte låtskrivere var invitert av NRK til å levere bidrag til Melodi Grand Prix 1999. En av dem var komponist Stein Berge Svendsen. Han valgte tekstforfatter Jan Vincents Johannessen til å være med å skrive bidraget. Stein Berge Svendsen hadde fått med bidrag to ganger tidligere uten å lykkes i særlig grad. Jan Vincents Johannessen hadde deltatt som tekstforfatter en gang tidligere. Stein Berge Svendsen hadde studert komposisjon i USA og skrev fortrinnsvis musikk for film og teater. Jan Vincents Johannessen var til daglig direktør ved Radioumhospitalet, men skrev og oversatte poptekster på fritiden. Han var fast leverandør for Wenche Myhre, og skrev flere tekster til hennes plateinnspillinger. Han skrev også teksten til "Se ilden lyse" som var den offisielle låte til OL på Lillehammer, fremført av Sissel Kyrkjebø. Til Grand Prix 1999 ble det Mette Hartmann fra Kristiansand som fikk æren av å synge. Hun var født i 1975 og var allerede en etablert artist. Hun hadde drevet med sang og musikk i hjembyen i flere år, og debuterte med singelen "Listen" i 1994. Året etter fulgte hun opp med albumet "Swan". Til det albumet fikk hun låtskriver og produsenthjelp fra D'Sound. Albumet solgte i 80.000 eksemplarer tilsammen og ble utgitt i Norge, Japan og Tyskland. I 1996 kom singelen "My Day" ut, og Mette Hartmann ville satse i utlandet. Hun flyttet til London og prøvde lykken der. Hun hadde kontrakt med plategiganten EMI, men mente de ikke fulgte opp godt nok. Det endte med at de finansierte en plateinnspilling, men utenlandsdrømmen var knust. De satset minimalt på markedsføring av plata og Mette Hartmann brøt med plateselskpaet og vendte skuffet hjem til Norge. Nå skulle den deltagelse i Melodi Grand Prix relansere henne. En seier kunne gi henne kjærkommen internasjonal oppmerksomhet og et nytt gjennombrudd. Mette Hartmann trakk startnummer to. I et usedvanlig svakt startfelt var hun spådd en topplassering. Men slik gikk det ikke. De seks jurygruppene, (fem folkejuryer rundt i Norge og en ekspertjury bestående av bransjefolk), hadde en poengskala til rådighet der de kunne gi poeng til seks av de åtte bidragene i finalen. Mette Hartmann fikk ett poeng fra tre av fagjuryene og lå nest sist. Ekspertjuryen fikk doble sin poengsum og hadde "The Night Before The Morning After " på andreplass, dermed tro hun inn 14 poeng fra dem. Det holdt ikke til en topp fem plassering. Mette Hartmann sluttet med musikk på heltid og lot det forbli en hobby, og har ikke prøvd seg i Melodi GRand Prix etter dette.  Stein Berge Svendsen mistet også interessen for konkurransen etter dette. Jan Vincents Johannessen skulle prøve igjen, uten å vinne.

                                                   6.plass  14 poeng

Melodi Grand Prix 1989: "Beat for Beat." Heidi Halvorsen.

Til Melodi Grand Prix 1989 hadde NRK valgt å samarbeide med utvalgte plateselskaper for å finne de ni bidragene som skulle delta. Det kom inn 30 bidrag til en intern utvelgelse. Et av bidragene som passerte nåløyet var "Beat for Beat." Låta var skrevet av Harald Græsdahl og Tore Holm. de hadde stått bak bidraget "Go-Go" som ble nummer tre i finalen i 1987.  Græsdahl og Holm skrev mye sammen. Før de begynte å jobbe sammen hadde Tore Holm bl.a. skrevet flere hits for åttitallsduoen People, som besto av ham selv og Torstein Bieler. De var en slags hybrid mellom Wham og Modern Talking. Som vokalist til bidraget fikk de med seg Heidi Halvorsen. Tore Holm og Heidi Halvorsen var begge fra Haugerud i Oslo og hadde sunget sammen en del i ungdomsårene. Låtskriverne hadde skrevet låta med Heidi Halvorsen i tankene. Hun hadde sunget hele livet, og debutert på plate alt som åtteåring med LP-en "Musikklek". Så fulgte hun opp med singelen "Gi meg en sjans" da hun var 12 år, og sin voksne debut fikk hun med en LP med bl.a. låta "Up to the Moon" som 16 åring. Hun hadde i tillegg jobbet som vokalist og korist både i studio og live. I 1989 var Heidi Halvorsen blitt 20 år og Grand Prix skulle være springbrettet til hennes karriere som voksen artist. Hun ble regnet som en nykommer fordi hun ennå ikke var blitt landskjent som artist, sammenlignet med de mange etablerte artistene som stilte opp i finalen. "Beat for Beat" skulle åpne ballet i Stavanger Forum. Heidi Halvorsen leverte finalens friskeste poplåt i et startfelt sterkt preget av tildels pompøse ballader. Derfor ble "Beat or Beat" en av favorittene. Etter at alle de ni bidragene var fremført, skulle de tre folkejuryene og de to fagjuryene stemme. Fra første runde ble bare de tre gullfinalistene kunngjort, mens de øvrige melodiene ikke ble rangert etter poeng. "Beat for Beat" var ikke blant de tre som gikk videre, noe om overrasket mange. Heidi Halvorsen,Tore Holm og Harald Græsdahl satte punktum for sine Grand Prix deltagelser med "Beat for Beat". Sammen vant de den alternative finalen TV3 arrangerte etter NRKs avlysning i 1991 med "Ett liv" som var et av de refuserte bidragene som fikk slippe til. Etter dette gikk de skilte veier og fikk nok annet å gjøre enn å være med i Melodi Grand Prix. Heidi Halvorsen ble musikalskuepiller i Stockholm og Oslo. Hun spilte i "Les Miserables" i Stockholm i 1990,ellers står roller i musikalene "Godspell", hun spilte Maria von Trapp i "Sound of Music" og revy på ABC teatret. Siden 1994 har hun vært med som Nissemor i "Putti Plutti Pott" og turnert landet rundt flere ganger. Hun er også daglig leder for produksjonsselskapet til "Putti Plutti Pott."

                                             

                                              

                                             Her kan du se "Beat for Beat" fra den norske finalen:

                                                                   Uplassert

Melodi Grand Prix 1979: "Så lenge du er hos meg." Inger Lise Rypdal.

312 bidrag kom inn til NRK og åtte av dem ble plukket ut til å delta i Melodi Grand Prix 1979. Og nå skulle melodiene stå i sentrum. All staffasje ble tatt bort så finalen ble som et filmet radioprogram. Det var et overraskende høyt nivå i finalen og det var gode melodier fra flere sjangere representert. Og de sju kvinnelige og den ene mannlige solisten var alle godt etablerte. Komponistene var også en god blanding av veteraner og nykommere. Et av bidragene som ble plukket ut var "Så lenge du er hos meg". Komponist var Torbjørn Daleng, og dette var fjerde gang et av hans bidrag var kommet med i finalen, men det gjensto å vinne. Beste resultat til nå var en tredjeplass med Septimus året før. Der var samarbeidet med tekstforfatter Gunnar Jørstad innledet. Tekstforfatter for "Så lenge du er hos meg" var trønderen Gunnar Jørstad Han hadde lenge jobbet som musiker og låtskriver. En av vokalistene han hadde skrevet mange tekster og melodier for, var Inger Lise Rypdal. Den første teksten han fikk med på plate var "Jeg fant min frihet" som Inger Lise spilte inn i 1972. Og Inger Lise hadde også sunget Torbjørn Dalengs første Grand Prix bidrag fra 1973- "Alternativ" -  og var derfor førstevalg til å synge i finalen. Torbjørn Daleng debuterte som låtskriver på plate for Stein Ingebrigtsen med "En kveld i februar" fra 1973. For Inger Lise hadde han bl.a. skrevet "Jeg har brent mine lys" som kom ut på singel i 1975. Teamet Daleng/Jørstad bidro mye på plateinnspillingene til de fire i "Treff kvartetten" Inger Lise, Stien, Gro Anita og Dag. Men nå var det Inger Lise Rypdal det gjaldt. "Så lenge du er hos meg" var et utradisjonelt Grand Prix bidrag, men du verden for en låt. Dette var soulpreget pop som passet Inger Lises stemme perfekt. Hun hadde vært borte fra Grand Prix i to år, og dette var hennes sjette deltagelse. Før hadde hun stort sett blitt "gjemt bort" med å synge litt anonyme låter med det lille orkesteret- nå skulle hun endelig få slippe til i fullt format. ("Voodoo" hadde selvsagt vakt berettiget oppsikt i 1976, men det var en duett.) Og for en levering. "Så lenge du er hos meg" er og blir finalens sterkeste og mest sofistikerte poplåt og var noe man ikke hadde forventet å få i Melodi Grand Prix. Og heller ikke den type låter det brede lag var vant til å få fra Inger Lise. Epoken med plateserien "Treff" var over, nå fikk Norge se en artist som ville mer musikalsk og som brukte Melodi Grand Prix for å vise nettopp det. Det er nok grunnen til at Inger Lise Rypdals låt for en gangs skyld ikke dundret rett til topps på Norsktoppen, folk måtte venne seg til hennes nye musikalske sider. Det ble bare to uker på lista. De ni fagfolkene i juryen ble nok også litt forvirret over hva de skulle gjøre med denne låta, og var usikre på om de skulle gi poeng til en "typisk Grand Prix låt" (hva nå enn det er), eller den beste poplåta. Hadde sistnevnte kriterium vært gjeldene, ville nok "Så lenge du er hos meg"  ha vunnet. De ni i juryen kunne gi fem av åtte låter poeng på skalaen fra fem og ned til ett poeng. Bare vinnerlåta "Oliver" fikk poeng fra samtlige dommere. "Så lenge du er hos meg"  fikk toppscore fra Kirsti Sparboe, og fikk poeng fra hele skalaen. En dommer hadde ikke låta på lista, og dermed holdt det ikke helt inn. Men sangen markerte Inger Lises "musikalske hamskifte" for det norske publikum, og ganske snart skulle de bli vant til å høre nye toner fra 70-tallets norsktoppdronning. Og det skulle bli ennå fem Grand Prix deltagelser med låter som overrasket. For låtskriverne ble dette siste forsøk. "Så lenge du er hos meg" kom ut på singel- som b- side til "Marions gånglåt". 

                                                     3.plass  24 poeng

Melodi Grand Prix 1969: "Friaren". Vigdis Mostad.

Ny rekord ble satt og for første gang kom det inn over 400 bidrag til Melodi Grand Prix. Fem av dem skulle plukkes ut til å delta sammen med bidragene fra de fem forhåndsinviterte komponistene. Årgang 1969 var den tiende Grand Prix konkurransen gjennom tidene, og NRK inviterte de som hadde levert vinnerbidrag til å delta. Fem av dem takket ja og NRK lovet å doble med samme antall innsendte bidrag. Kristian Lindeman fikk med sitt aller første bidrag, senere skulle det blir sju til i perioden fra 1977 til 1988. Kristian Lindeman var 27 år og hadde holdt på med musikk på heltid en god stund. Han startet som en av fire vokalister i The Vikings, som Kjell Karlsen ledet og brukte som vokalgruppe sammen med sitt orkester. Deretter startet Kristian Lindeman sin en egen vokalgruppe, Those Five. Han ble deres låtskriver og ryktet spredde seg om dette unge, lovende talentet. Han fikk etter hvert mange skriveoppdrag fra de store plateselskapene i Norge. Og da var veien til Melodi Grand Prix kort. Bidraget Kristian Lindeman fikk med hadde tekst av Tore Pedersen. Teksten var på nynorsk og fikk tittelen «Friaren.»  Vokalist for bidraget var Vigdis Mostad. Hun var født i Orkanger i Trøndelag i 1957 og ble tidlig aktiv i det lokale musikklivet. Hun sang i lokale talentkonkurranser mens hun jobbet som tannlegeassistent. Ryktene nådde norsk platebransje og i 1966 kom debutsingelen «Det er så lett å leve livet/Gi meg sol, gi meg vår.» Så kom det tre singelplater til. I desember 1968 ble hun ny vokalist med Norges ledende danseband på denne tiden- Bernt Sølves orkester. Kirsti Sparboe hadde vært deres kvinnelige vokalist en tid, men hun hadde fått nok annet å gjøre og kunne ikke binde seg til faste oppdrag med bandet. Vigdis Mostad var den «nye hotte» vokalisten i norsk pop og var spådd å bli Norges nye popidol på lik linje med  de to unge damene som dominerte datidens norske popscenene fullstendig;  Wenche Myhre og Kirsti Sparboe. En Grand Prix deltagelse var det som skulle til for å gjøre Vigdis Mostad kjent for et norsk publikum. Bernt Sølves orkester var allerede etablert både i Norge og Sverige og håpet var at deres nye vokalist skulle vinne Grand Prix og få en bredere, internasjonal karriere som også bandet kunne være med på. «Friaren» var inspirert av norsk folkemusikk og formen kunne minne litt om «Intet er nytt under solen» som hadde gjort stor lykke i Eurovision Song Contest noen år tidligere. «Friaren» startet først av de ti bidragene. Finalen fant for første gang sted utenfor NRK, og ble sendt fra Centralteatret i Oslo. Ti juryer med fem medlemmer i hver var plassert rundt i norske byer. I juryene var det både «folk flest» og folk med musikk som levebrød i en eller annen form. Hvert jurymedlem hadde ett poeng de kunne gi til en melodi. Startfeltet besto av flere, kjente norske artister så det å nå igjennom for en debutant var ikke så lett. Det ble dessverre ingen lokalpatriotiske poeng fra juryen i Trøndelag. «Friaren» fikk tre poeng og var favoritt hos juryen i Stavanger og et poeng fra juryen i Bodø. Dermed holdt det til en hederlig plassering, og Vigdis Mostad var klar for neste skritt i karrieren. Singleplata med «Friaren» kom ut, og ytterligere en singleplate var ferdig innspilt og ventet på lansering. Finalen fant sted 1. mars 1969, og to måneder etter skulle hun,  sammen med Bernt Sølves orkester, fly til Linköping i Sverige for en spillejobb. Det var dårlig vær, og flyet snudde. Over Drammen kom flyet i spinn og styrtet og alle om bord omkom. Vigdis Mostad er minnet på Rockheim i Trondheim der en utstilling om henne og Bernt Sølves orkester er en del av «60-tallsseksjonen». Hennes siste singelplate kom ut posthumt i 1969.

                                                             5. plass  4 poeng.

Melodi Grand Prix 2008: "Lystgass." Podium

NRK hadde hatt noen magre år i Eurovision Song Contest fra 1997-2007, med tre unntak. Derfor var overraskelsen stor da antall innsendte bidrag økte sterkt og nesten 200 flere bidrag kom inn sammenlignet med året før. I 2007 kom ikke Norge videre fra semifinalen så man skulle tro at interessen falt. Men nå så artister og komponister en større mulighet. Med delfinaler kom flere sanger med, og man kunne få eksponering nasjonalt, uten at det var så farlig om man vant eller ikke. Atten bidrag ble plukket ut til tre delfinaler med seks bidrag i hver. Første delfinale fant sted i Stavanger og der skulle rockebandet Podium for Overhalla i Trøndelag åpne ballet. «Lystgass» var det eneste norskspråklige bidraget i delfinalen, og et av to bidrag på norsk av de atten utplukkede. Av de 16 øvrige var ett på samisk og 14 bidrag hadde engelsk tekst. Komponisten bak «Lystgass» var Terje Lennavik, teksten sto Håkan Fjerdingen for. I 2008 var Håkan Fjerdingen gitarist i Podium, men hoppet av i 2011. Terje Lennavik er fortsatt bassist i bandet. Podium var svært populære som turnerende rockeband i Trøndelag og Nord- Norge og ikke minst Svalbard- der de hadde en stor fanskare. De hadde vært der for å spille inn musikkvideoen til låta «Askeminister»i 2006.. Nå skulle publikum i resten av landet få øynene opp for bandet, og Grand Prix var en gyllen anledning til dette. Podium startet som engelskspråklig rockeband under navnet «Lightning Chrases.» Podium var på en «evig turné» de spilte live så ofte de kunne og fikk en trofast fanskare som selvsagt mobiliserte. For det var TV-seerne som bestemte. To av de seks bidragene i delfinalen skulle gå rett videre til hovedfinalen i Oslo Spektrum, to ble plukket ut til å gå videre, (første og andreplass), to få en ny sjanse (tredje og fjerdeplass)  og for to stoppet det her. Podium slo ikke bredt nok an men fansen sørget for at de tok seg videre til andre sjansen. Den ble arrangert på utestedet «Stratos» på toppen av Folketeaterbygningen i Oslo. Og her stoppet det for Podium. De kom ikke blant de to beste og tok seg ikke videre til finalen i Oslo Spektrum. Men de oppnådde det de ville, de fikk riksdekkende eksponering og en større fanskare. Podium fortsetter å turnere, og er ettertraktet til festivaler og spiller inn nye låter. Det er ikke blitt flere Grand Prix deltagelser på bandet.

                                                       Andre sjansen. Uplassert.