Melodi Grand Prix 2007: "Are You Ready?" Stian Joneid

I 2007 var 18 bidrag plukket ut til å delta Melodi Grand Prix 2007. Et av dem var skrevet av Hans- Petter Moen og Kim Wifladt. De to Cheezy Keys gutta hadde hatt stor suksess med tidligere bidrag. Da seng de selv, men denne gangen valgte de å «sette bort» vokalen. Stian Joneid fra Sarpsborg sto for denne, i en finale med usedvanlig mange artister fra Østfold. Han debutere i Melodi Grand Prix sammenheng. Stian Joneid er født i 1978 debuterte som soloartist i 2000. Men alt som 14 åring gjorde han seg bemerket i det lokale musikklivet og var med i flere band og sceneprosjekter i Østfold.  Gjennom Melodi Grand Prix håpet han på et nasjonalt gjennombrudd. «Are You Ready?» var plukket ut til å delta som en av seks låter i den første delfinalen i Alta. Etter at TV seernes stemmer var talt opp, gikk Stian Joneid videre til andre sjansen. Den ble avholdt i Oslo Spektrum. Der skulle seks låter konkurrere om to finaleplasser. De to låtskriverne fra Chezzy Keys hadde blitt nummer to i finalen året før, nå håpet de at rekorden skulle slås. Slik gikk det ikke. «Are You Ready» gikk ikke videre til finalen. Og siden da har hverken låtskriverne eller artisten prøvd lykken igjen.

                                                    Andre sjansen. Uplassert. 

Melodi Grand Prix 1989: "Barneøyne" Kari Gjærum med Jannicke Øinæs

«Barneøyne» var et av bidragene som norske plateselskaper plukket ut til Melodi Grand Prix 1989, og endelig skulle Kari Gjærum ta skrittet frem på scenen. Hun hadde vært trofast korist og korsjef i Melodi Grand Prix og ble etterhvert en merkevare for programmet som fast medlem av korrekka fra og med finalen i 1979.Hennes lyse krøller og lune smil var å se bak nesten hver eneste artist som opptrådte i finalene årene fra 1979 til 1987. Hun var ikke bare korist, hun arrangerte ofte korstemmene og hentet inn andre korister for å skape det beste bakteppet for vokalistene på scenen. Kari Gjærum hadde blitt spurt om å delta som solist flere ganger, men hadde ikke funnet det rette bidraget. Før nå. Komponist Robert Morley fikk med sitt aller første Grand Prix bidrag, mens tekstforfatter Eva Jansen deltok for tredje gang. 

Kari Gjærum hadde en mangslungen musikkarriere bak seg da hun stilte opp i 1989, selv om de fleste trodde hun var korist på heltid, Hennes allsidighet som sanger ble vit det norske folk da hun i beste sendetid en lørdag i 1981 ble tildelt eget TV- show på NRK, i tillegg til å spille i flere musikaler. Hun turnerte Europa rundt som korist og duettpartner med den tidligere Eurovision Song Contest vinneren Anne- Marie David og i 1989 kom Kari Gjærum rett fra den aller første norske oppsetningen av Les Miserables der hun spilte rollen som Fantine. Og med seg på scenen, både i musikalen og i finalen i Stavanger Forum, var Jannicke Øinæs – som tidenes yngste Grand Prix deltager. 1989 bød på et sterkt knippe melodier og ikke minst en haug av rutinerte artister, så det var ikke lett å slå seg frem. Men forventningen til Kari Gjærums debut som solist var stor, og oppmerksomheten rundt gimmicken med å ha en niåring med på scenen gjorde at media bet på. Kari Gjærum var også til alt overmål gravid, så teksten betød litt ekstra for henne, og var medvirkende årsak til at hun endelig valgte å takke ja til å stille med eget bidrag i en Grand Prix finale. Og det var en vakker ballade som hun sang godt. Den traff tidsånden bra, og var en av to låter som var forhånds tippet som finalevinner. 

Den absolutte favoritten var Jahn teigen med «Optimist», som hadde startnummeret etter den stillferdige og vakre «Barneøyne». Dermed druknet melodien helt i støyen fra salen da selveste Teigen hadde sunget. For n’ te gang skulle NRK herme etter Sverige og kjøre ordningen med at man ikke kunngjorde plasseringen og poengsummen til alle låtene. De tre med høyest score gikk videre til en gullfinale. Dit gikk det to debutanter og Tor Endresen. Så ingen av de to som var tippet som vinnere, Jahn Teigen og Kari Gjærum, gikk videre. Og poengsummene fra de fem fagjuryene ble heller ikke kunngjort, så noen rangering utover de tre i gullfinalen er ikke kjent. Det ble med dette ene forsøket fra Kari Gjærum og Jannicke Øinæs. Eva Jansen og Robert Morley skulle få sin revansj så til de grader året etter. (Se blogginnlegget om «Café Le Swing" i menyen til høyre.)

                                                           Uplassert

189

Melodi Grand Prix 1994: "Ensom natt" After Eight

Et av ti bidrag som ble plukket ut til finalen i 1994 var «Ensom natt», komponert av Per Fredrik Kjølner og med tekst av Astor Andersen. Sistnevnte hadde fått med et bidrag i 1985, men for Kjølner var det Grand Prix debut. Han var med på scenen med en ny versjon av bandet After Eight, som han startet i 1973, og oppløste i 1976. Han kom på andreplass i NM i Rock i 1981 med bandet Tornerose. Han skrev låter, spilte gitar og produserte plateinnspillingene til gruppene han var med i, ved siden av å gjøre det samme for andre. Han skrev musikk for barn og til filmer.1994 utgaven av After Eight var ikke Oer fredrik Kjølners band, men startet av en gjeng fra Ringsaker.De var årets dansebandallibi i finalen. Og hadde en stor tilhengerskare mobilisert blant publikum i Oslo Spektrum. After Eight hadde start nummer fem, rett foran storfavoritten Tor Endresen. Det var sju folkejuryer utplassert rundt i Norge. Hver jury – bortsett fra den siste -hadde hundre medlemmer som kunne stemme på hver sang. Så alle låtene kunne få maks hundre poeng. Den siste juryen var «Tippejuryen». TV seerne ringte inn sine stemmer dit, og hver melodi fikk en prosentvis sum av disse som ble bearbeidet inn i rene poeng. Det var det 100 poeng totalt man kunne hente. «After Eight» hadde tydeligvis glemt å mobilisere TV-seerne, for bare tre av de 100 mulige poengene fra tippejuryen tilfalt dem. Fra de andre juryene fikk de poeng sånn passe midt på. Det ble ingen seiersgang for After Eight. Men de skulle ta en saftig revansje året etter., og Per Fredrik Kjølner en trippel sådan.

(Du kan høre låta om du spoler deg frem til 43 minutter uti programmet. )

                                                                   6.plass  200 poeng

Melodi Grand Prix 1972: "Happy Hippie" Anita Hegerland/Gro Anita Schønn

I 1972 var interessen for Melodi Grand Prix på et historisk lavt nivå. Bare 175 bidrag kom inn til NRK dette året. Et av dem var skrevet av Arne Hagen. Han er opprinnelig fra Rjukan, men jobbet som musikklærer i Asker og Oslo, han er utdannet fiolinist, og har skrevet mange melodier og tekster. Han skrev bl.a. mange sanger for Anita Skorgan tidlig i hennes karriere. Hans mest kjente slager med henne ble «Den lille klovn.» Han hadde fått med et bidrag i Melodi Grand Prix i 1967. (Se tidligere blogginnlegg- «Shake» 1967.)  Nå skulle han forsøke igjen. «Happy Hippie» var en gladlåt, og den ble fremført i finalen av Anita Hegerland og Gro Anita Schønn. Anita Hegerland sang låta med den lille orkesterbesetningen. Det var et femmannsband ledet av Kjell Karlsen, mens Gro Anita Schønn sang med Kringkastingsorkesteret. Sangen trakk første startnummer.

Juryen var satt sammen slik ordningen skulle være i den internasjonale finalen dette året. Ordningen var slik at juryen besto av en person under 25 år og en over, som begge kunne gi en sang fra ett til fem poeng.  Juryen i finalen var satt sammen av sju personer under 25 år og sju personer over 25 år. Ingen av dem hadde noen tilknytning til musikkbransjen. «Happy Hippie» fikk poeng på hele skalaen fra en til fem. Det ble favorittstempel fra en av jurymedlemmene fra Tromsø. Dessverre hadde NRK kommet til at hver sang skulle få tildelt alle sine poeng på en gang. Dermed gikk seerne glipp av en avstemning som hadde blitt svært spennende om man hadde gjort det på en annen måte. Hvis hvert jurymedlem kunne avgitt stemmer til hver sang, ville det blitt lettere å følge, og mye mer spennende. For det viste seg at siste jurymedlem kom til å avgjøre det hele. Kjell Nyhus fra Trondheim var «ungdomsallibiet» i juryen fra Trøndelag. (Mange år senere skulle han bli ordfører i Vågå.) Da siste melodi skulle få poeng, lå to av bidragene likt med 37 poeng, mens et bidrag hadde 41. «Happy Hippie» var med i tetstriden. Men med bare ett poeng fra Nyhus, røk seier og andreplass. Dermed tangerte Arne Hagen sin tredjeplass fra 1967. Happy Hippie» ble hans siste Grand prix bidrag. Anita Hegerland deltok for andre gang, og skulle dukke opp i Melodi Grand Prix mange år senere. Gro Anita Schønn kom sterkt tilbake året etter. Finalen i 1972 er dessverre ikke bevart i NRKs arkiver. Happy Hippie» ble ikke spilt inn på plate. 

                                                        3.plass   38 poeng

Melodi Grand Prix 1982: "Romatikk" Kari Bremnes & Stiftelsen.

Fem av ti bidrag ble plukket ut blant innsendte bidrag i den åpne delen av konkurransen i 1982. Et av dem var «Romantikk». Melodien er skrevet av Jon Petter Henriksen, han ble født i USA i 1949 og bodde der til 1963. Han er sønn av forfatteren Vera Henriksen. Han har hovedfag i musikk, men hans yrkesliv har stort sett vært i forlagsbransjen. Musikken syslet han med innimellom. Alt i 1974 vant han en Spellemannpris med gruppa Stiftelsen som han startet i 1972. Gruppa ble oppløst i 1975. I 1979 dannet han en ny gruppe med samme navn. Medlemmene var, foruten Jon Petter Henriksen, var også Magnus Freberg fra den første besetningen med. Kari Bremnes var frontfigur.  I tillegg var også Helle Ramstad og Anders Baalsrud med. Kari Bremnes jobbet på denne tiden som journalist i avisa Nationen. Gruppa hadde fått sitt gjennombrudd med visa «Bruks nr 3: Folk i husan» som kom ut på LP i 1980. Denne sangen ble en gjenganger i NRK radio. Året etter ga Stiftelsen ut «Stiftelsens fristelser», som ble gruppas siste LP. Kari Bremnes skrev teksten til «Romantikk», og det var som vanlig politisk sting i teksten.  Noe de fleste hadde forlatt etter finalene i 1980 og 1981, så låta ble oppfattet som en gammelmodig protestvise og det gikk slett ikke hjem hos juryene. Folket bestemte dette året, og det gjorde de plassert rundt i elleve norske byer. Stiftelsen fikk topplassering og tolv lokalpatriotiske poeng fra juryen i Tromsø. Bodøjuryen var lunkne til Kari Bremnes fra Lofoten og derfra var det usle tre poeng å hente. Resten av poengene lå langt nede på skalaen og fra juryen i Stavanger fikk de ett poeng. Sinte sanger var man så definitivt ferdig med i Melodi Grand Prix. Kari Bremnes har senere blitt en av Norges mest avholdte låtskrivere og sangere, og da hun valgte å bryte ut av Stiftelsen rett etter Grand Prix finalen i 1982, ble gruppa oppløst og medlemmene gikk hvert til sitt. «Romantikk» ble den siste låta gruppa spilte inn. Magnus Freberg fortsatte med musikk som hobby og drev et stort bygningsfirma som spesialiserte seg på gamle bygg. Han døde på tragisk vis i 2015 da han ble skutt på jobb av sin forretningspartner. Jon Petter Henriksen fortsatte i forlagsbransjen. Helle Ramstad er kunstner og bosatt på Skjærvøy i Troms mens Anders Baalsrud fortsatte å jobbe i lokalt kulturliv. 

                                                  7.plass     48 poeng.

1982

Melodi Grand Prix 1968: "Stress" Kirsti Sparboe/Odd Børre

I 1968 kom det inn 228 bidrag til Melodi Grand Prix, det laveste antallet siden 1963. Komponistene Kåre Siem, Kjell Karlsen og Sigurd Jansen skulle velge ut fem låter som skulle få konkurrere. Lite visste de at fire av dem var skrevet av parhestene Tor Hultin og Ola B. Johannessen. De hadde vunnet finalen året før og fått to poeng i den internasjonale finalen i Wien, med Kirsti Sparboe og «Dukkemann.» (Se tidligere blogginnlegg, nederst i menyen til høyre.) Begge opphavsmennene hadde sin debut i 1967. Tor Hultin var anerkjent jazzkomponist, pianist og en av de flittigste kapellmestrene i bransjen akkurat da. Det fantes ikke det teater han ikke hadde spilt i, og han var med i flerfoldige radio og TV program og spilte inn drøssevis av plater. Ola B. Johannessen var skuespiller på Det Norske Teater der han hadde debutert i 1961. Han hadde i tillegg spilt i flere filmer, og syslet med tekster både som oversetter og på egenhånd. Slagertekster var en liten hobby han bedrev på si. Med seieren fra året før, og fire av fem låter i finalen håpet de nå på å få billett til selveste Royal Albert Hall i London der årets finale skulle arrangeres av BBC og der det allerede var kjent at selveste Cliff Richard skulle representere Storbritannia. De fleste av deltagerlandene skulle sende sine mest kjente stjerner. Tyskland skulle la seg representere av Wenche Myhre, så her var det stor prestisje å få ved en seier. Men selv om dette var en realitet, satset ikke NRK noe annerledes enn før. De hadde med stort og lite orkester og vokalister som sang sangene med hver sin besetning. Men nå var de valgt ut med omhu. Alle fem i finalen var godt etablerte og samtlige hadde vært med i Melodi Grand Prix før. De to som skulle synge «Stress» var Kirsti Sparboe som sang med Kjell Karlsens orkester, mens Odd Børre fikk æren av å synge med Kringkastingsorkesteret. Kirsti Sparboe hadde allerede blitt en Grand Prix veteran og representert Norge to ganger ute i Europa. Odd Børre hadde sunget «La meg være ung» i en ganske rocka utgave med bandet The Cannons i finalen i 1964. I tillegg hadde han vært med som korist i finalen året før. Odd Børre var Norges mest populære mannlige artist. Han ble født i Harstad i 1938 og startet tidlig band i hjembyen. Han dro til København for å gå på reklameskole og fikk deretter jobb i Aftenposten i Oslo. Han sang ofte på kveldene, og forbildet var Elvis og Engelbert Humperdinck. Ulikt de fleste mannlige popvokalister i Norge på denne tiden, var han ikke bare crooner, men også rocker, så ungdommen trykket han til sine hjerter. Han fikk fast jobb som vokalist med Kjell Karlsens orkester og var med på utallige radio og TV-innspillinger, turneer og plater. Kjell Karlsens orkester turnerte også i Sverige, så Odd Børre var kjent også utenfor Norge. Og mange mente Odd Børre hadde et internasjonalt potensiale. Hans første plateinnspilling var en engelskspråklig låt komponert av Kjell Karlsen. Den ble spilt inn på det internasjonale platemerket Fontana. Men den ble ikke lansert bredt og det ble med dette ene forsøket. Nå håpet man på at Grand Prix skulle vinnes så «Norges Cliff Richard» kunne møte Odd Børre i finalen i London. Han hadde også fått en hit i Sverige i 967 med «Min lillaLapplandsflicka». 1968 var året det skulle satses på han, med debut LP, flere singler i Sverige og forhåpentligvis ute i den store verden. 

Etter at han hadde fremført «Stress» så skulle juryene si sitt. Dette året besto de ti juryene rundt i Norge av fem medlemmer hver. De hadde ett poeng å gi bort til sin favorittlåt, så i alt lå femti poeng i potten. «Stress» startet bra og ledet etter at de tre første juryene hadde avgitt sine stemmer. Så ble det brått stille før en liten innspurt mot slutten. Høyest poengsum var 3 poeng fra juryen i Bergen.  Odd Børre slo seg til tåls med at han ble nummer to med «Stress» for han hadde sunget et bidrag til finalen, nemlig det som ble kåret til vinneren -i fire dager. Mer om dette i en senere blogg.  For "Stress" endte likevel opp med å bli Norges bidrag i London, og Odd Børre fikk møte Cliff Richard. Mer om hvordan det gikk - kan du lese her. «Stress» ble gitt ut på singelplate. Finalen fra 1968 er dessverre ikke bevart i NRKs arkiver. Dessverre er plateinnspillingene til Odd Børre av det tradisjonelle slaget. Hans rockeeskapader ble stort sett spart til konserter og enkelte radioopptredener. Odd Børre skulle dukke opp igjen i Melodi Grand Prix allerede året etter, og flere ganger til. Det samme gjaldt for Tor Hultin. mens tekstforfatteren Ola B. Johannessen var fornøyd med å være skuespiller. 

                                                        2. plass     14 poeng

Melodi Grand Prix 1961: "Sommer i Palma" Per Asplin/Nora Brockstedt

Etter suksessen med «Voi-Voi» i den internasjonale finalen, så kom det inn rekordmange bidrag til NRKs andre Melodi Grand Prix konkurranse. Opphavsorganisasjonen TONO var med å plukke ut fem finalister. Dette var første året NRK startet ordningen med at hver melodi skulle fremføres to ganger med forskjellig orkesterbesetning og med to forskjellige vokalister. Det var for å løfte frem melodien, og ikke artisten. Komponisten Jan Wølner hadde fått med sitt bidrag «Sommer i Palma» i finalen. Jan Wølner er født i 1909, og var en internasjonalt anerkjent konsertpianist. Han komponerte flere klassiske verk. Slagere var noe han gjorde som en hobby. Hans mest kjente slager var «Vi seiler for gamle Norge» med Jens Book- Jenssen. «Sommer i Palma» fikk tekst av Egil Hagen, Norges fremste slagertekstforfatter på den tiden. Han hadde allerede vært med i Melodi Grand Prix – han fikk med et bidrag i 1960, og ble dermed den første opphavsmann som hadde fått antatt to bidrag til konkurransen. Det samme gjaldt for vokalisten, Nora Brockstedt, hun ble først til å delta i to finaler. Nora Brockstedt ble valgt til å synge med Willy Andresens kvartett. Per Asplin ble valgt til å synge med Kringkastingsorkesteret. I juryen satt fem musikkjournalister, mens deres koner og ledsagere utgjorde folkejuryen. De kunne gi hver melodi poeng fra ett til ti. Finalen i 1961 er ikke bevart, så detaljene er ikke kjent, utover at «Sommer i Palma» fikk toppscore fra tre av jurymedlemmene. Da «Sommer i Palma» ble utropt til vinner hadde ikke NRK bestemt seg for hvem som skulle få synge låta. I realiteten kunne alle de fem vokalistene som medvirket i finalen få den muligheten. Det var ikke noen regel som tilsa at vokalisten med det store orkesteret skulle være den som ble valgt til å representere Norge i den internasjonale finalen, slik det skulle vise seg å bli vanlig etter 1963..VG mente Grynet Molvig skulle få jobben mens Dagbladet mente Per Asplin skulle få synge. Men NRK valgte Nora Brockstedt, som jo hadde ført sangen frem til seier i den norske finalen. Og for andre gang fikk hun reise til den internasjonale finalen for å representere Norge. «Sommer i Palma» er satt i den franske Chanson stilen, som dominerte i den internasjonale finalene de første årene. Finalen skulle avholdes i Cannes, og man ventet gode resultater for «Sommer i Palma». Det ble en hederlig sjuendeplass. Og låta fikk et langt liv, den er det eneste, norske Grand Prix bidraget som ble spilt inn av to vinnere. Jean Claude Pascal representerte Luxemburg i Grand Prix i 1961 og sørget for landets første seier. Han gjorde en franskspråklig versjon av sangen, «Si mon Amour», det samme gjorde Frankrikes Grand Prix vinner året etter, Isabelle Aubret. Den franske teksten ble skrevet av Jacques Datin og Maurice Vidalin, som skrev hvert sitt vinnerbidrag i den internasjonale finalen i hhv 1961 og 1962. Så i alt fire Grand Prix vinnere sto bak den franske versjonen av Norges bidrag.   Senere ble «Sommer i Palma» innspilt i instrumental versjon av den franske jazzsaksofonisten Guy Lafitte. Oboisten Brynjar Hoff gjorde også sin versjon på plate i 1987.  Jan Wølner leverte ingen flere bidrag til Melodi Grand Prix. Egil Hagen, Nora Brockstedt og Per Asplin skulle alle delta flere ganger. «Sommer i Palma» ble innspilt av Nora Brockstedt i både norsk og svensk versjon.  I Øst Europas svar på Melodi Grand Prix, Sopotfestivalen som ble avholdt hver høst i Polen, sendte Norge "Sommer i Palma". Der fikk nora Brockstedt en andreplass. 

                                                        1. plass   70 poeng.

Melodi Grand Prix 2008: "Always, Always" Zuma

Duoen Zuma slo igjennom i 1995 da de vant en demokonkurranse i P3. I 2001 kom debutalbumet «Juno» ut og ble en formidabel suksess. Det solgte over 20.000 eksemplarer og ble det årets mest solgte debutalbum, og ble nominert til en Spellemannpris. Fra albumet ble «Pearl» den låta som fikk mest radiospilling,  og ble nominert til årets hit under Hitawards. Albumet «Rainboy» kom ut i 2003, og fra det ble «Joy inthe City» en hit, spesielt etter at den ble brukt som kjenningsmelodi til et underholdningsprogram på TV. Zuma besto av Alexander Stenerud og Henrik Njaa. Stenerud sto bak tekst og melodi til bidraget «Always, Always».   Det hadde vært stille rundt Zuma de siste årene, men de var slett ikke glemt. Da de valgte å stille i Melodi Grand Prix var de forventet å nå langt.  Zuma startet aller først av seks deltagere i den andre delfinalen som gikk av stabelen i Kongsvinger. Dette var det sterkeste startfeltet så konkurransen var hard. Da stemmene var talt opp, ble det ikke slik man hadde trodd. De måtte via andre sjansen, som ble arrangert på Stratos i Oslo. Seks deltagere var gått videre, bare to kunne få plass i finalen i Oslo Spektrum. Zuma ble ikke blant disse. Men Alexander Stenerud fikk blod på tann, og skulle søke revansj i Melodi Grand Prix allerede året etter. 

                                                     Uplassert. 

Melodi Grand Prix 1986: "Jeg vet hva jeg vil" Mia Gundersen

I 1985 hadde Mia Gundersen debutert i Melodi Grand Prix i duett med Olav Stedje. Endelig var vokalisten i Stavangerbandet Asfalt blitt solist, og i 1986 sang hun alene. Og hun sang på hjemmebane. Før første gang ble Melodi Grand Prix arrangert utenfor Oslo, i Stavanger. Og Mia Gundersen hadde hjemmepublikummet, pressen og TV seerne i sin hule hånd. Hun ble ganske straks en av favorittene, og hun hadde en sterk låt å skilte med, og tidenes mest legendariske drakt.  Etter en fjerdeplass året før, var hun klar for seier. Stavangermannen Per Røise fikk antatt sitt første Grand Prix bidrag. Fem av de ti finalistene ble plukket ut blant 750 bidrag, mens de fem siste finalistene var laget av komponister invitert av NRK. Man skulle tro at 750 innsendte bidrag var ny rekord, ettersom feberen etter Bobbysocks seier fremdeles herjet, og det for første gang i historien kunne fristes med en internasjonal finale i Norge. Men rekorden fra 1984 var seig, så 200 bidrag manglet for å slå den. «Jeg vet hva jeg vil» hadde Per Røise skrevet både tekst og melodi til. Han var en kjent mann i Stavangers musikkliv, og hadde fått en nasjonal hit året før med «All of Us». Det var Rogalandsartistenes bidrag til «Sammen for livet», Norges svar på «Band Aid.» Mia Gundersen var selvsagt også med blant artistene på den innspillingen. Hun hadde hatt suksess på plate tidligere, og var vokalist på Asfalts største, nasjonale hit, «Onna ein større vinga», som var med på LP-en «Få det ud» i 1983. Asfalt var et av Stavangers mest kjente rockeband på den tiden. Mia Gundersen hadde også jobbet som artist  i show i Frankrike og Monaco. I 1986 var hun 25 år og klar for endelig å etablere seg som soloartist og hennes første solo-LP var å vei. Hva var vel bedre enn å stille i Melodi Grand Prix for å virkelig sette et avtrykk i folks minne. Og det avtrykket kom i form av en rød drakt med leopardkrage. Drakten var visstnok sydd av en voksduk og vakte stor oppsikt, begeistring og forargelse- slik det bare er mulig under Melodi Grand Prix. Mia Gundersen ble medieyndling med sin friske stil, energi og ukuelige optimisme. Hennes store, rå rockestemme fikk blomstre for fullt i dette bidraget. Året før sang hun en ballade, nå slo hun til med en solid uptempo og rocka låt med gitarsolo og alt, der hennes sceneenergi og rå stemme tøt gjennom TV skjermen, og i salen i Stavanger Forum ville jubelen ingen ende ta. Hadde det ikke vært «dannet publikum på stoler» slik det var vanlig den gangen, hadde salen kokt over. Da alle bidrag var fremført ble det spekulert både blant presse og publikum på om hun ville bli den  første artisten fra Stavanger til å vinne en Grand Prix finale. Hun startet ganske gunstig i feltet, nest sist – men i et felt med flere sterke rockeinspirerte låter med dyktige, kvinnelige vokalister. Claudia Scott og Alex startet med hver sin rockelåt før henne, og Nina Askeland med en frisk poplåt rett etter, så alt sto og falt på Mia Gundersens levering av sitt bidrag. Og juryen likte det de hørte. Seks juryer bestående av «folk flest» var plassert rundt i Norge. Den sjuende av juryene besto av musikkjournalister og skulle være fagfolkets alibi. «Jeg vet hva jeg vil» fikk litt trå start fra de tre første juryene, men så begynte opphentingen. Fra juryen på Statfjord -A plattformen i Nordsjøen ble hun belønnet med en andreplass og fikk ti poeng, men det var litt for mye å ta igjen på de to låtene som knivet om teten, så hun siktet seg inn på en pallplass. Siste jury avgjorde, de hadde Mia Gundersen på en tredjeplass, men åtte poeng holdt ikke, hun tangerte plasseringen fra 1985  bare to små poeng fra en bronseplass. Men Mia Gundersen dundret rett inn i det norske folks bevissthet og har blitt der siden. 

                                                              4.plass   45 poeng

Melodi Grand Prix 2007: "Livets små stjerner" Marianne Solberg

«Livet små stjerner» var en ballade som var plukket ut blant 464 bidrag til å være med i Melodi Grand Prix 2007. Den var et av tre bidrag på norsk, av i alt 18 som kom med til de tre delfinalene. Sangen startet som nummer fire i den første delfinalen som ble arrangert i Alta. Kirsti Carr, som sto bak bidraget, var en av få kvinnelige låtskrivere i konkurransen. Hun hadde debutert i Melodi Grand Prix året før med «Misled» der hun også var vokalist. (Mer om dette bidraget kan du lese i senere blogginnlegg.)  Da kom hun seg videre til andre sjansen, men ikke hele veien til finalen. Så Kirsti Carr var revansjesugen. Hun hadde platedebutert i 2005 med albumet «Like a Tiger». Allerede som 13 åring reiste Porsgrunnsjenta rundt som artist da hun var oppvarmer for Bobbysocks på deres store Norgesturné i 1985. Siden da har hun skrevet musikk og vært vokalist og korist. Hun har utdannet seg til revisor, og jobber også som dette.  Marianne Solberg fremførte balladen «Livets små stjerner» i delfinalen. Hun har levd av å være artist siden hun ble med i Oslo Gospel Choir i 2003, og har flere plateinnspillinger bak seg med dem. Hun har også vært å se som en av entertainerne i ensemblet på Wallmanns Salonger i Oslo. Hun er også aktiv som korist for flere artister, både på turneer og i platestudio. Og i Melodi Grand Prix.  «Livets små stjerner er for øvrig det femte bidraget i Melodi Grand Prix med ordet stjerne i tittelen. Kirsti Carr håpet på finaleplass denne gangen, men norske TV Seere lot seg dessverre ikke begeistre. Låta tok seg ikke videre, og ble slått ut allerede i første forsøk. Balladen ble nok litt for umoderne. 

                                                   Delfinale 1. Uplassert.

Melodi Grand Prix 1963: "Jakteskipperen" Ray Adams/Jens Book-Jenssen

221 bidrag var sendt inn og kjempet om å bli ett av fem bidrag i Melodi Grand Prix finalen i 1963. Og siden den internasjonale finalen dette året skulle avvikles i London, toppet NRK laget, og fem av de seks artistene i finalen hadde alle internasjonale karrierer. Jan Høiland hadde slått igjennom i Sverige to år tidligere, Nora Brockstedt var kjent over hele Norden og ute i Europa etter to deltagelser i de internasjonale finalene. Anita Thallaug hadde vært femme fatale i en britisk/amerikansk spillefilm der hun vakte oppsikt med å vise seg naken (i slørete bilde som ikke avslørte annet enn omriss.) Ray Adams hadde kommet seg inn på hitlistene i Storbritannia som den første skandinaviske vokalist noensinne med sin versjon av «Violetta» som solgte bra. Jens Book-Jenssen var kjent over hele Skandinavia og var den virkelige veteranen i startfeltet. I en alder av 53 år var han klar for å erobre Europa. Først måtte han vinne den norske Melodi Grand Prix finalen. Selv om artistene i startfeltet var usedvanlig kjente, matchet ikke låtmaterialet deres internasjonale format, dessverre. Finalen i 1963 ble sendt sendt i opptak kl. 20.00 på kvelden en lørdag, på en tid da svært få norske husstander hadde TV. Finalen ble riktignok sendt i alle de nordiske landene. Men det hjalp lite når de fleste i Norge fikk sine musikkopplevelser gjennom radio. Der ble ikke finalen kringkastet. Derfor er nok dette grunnen til at låtene fra dette året er lite kjent, selv om tre av dem ble spilt inn på plate. Og uten promoteringen radiospillingen ville ført til, ble det knapt nok solgt en eneste singelplate. «Jakteskipperen» var som skreddersydd for Book-Jenssens stemme, og derfor ble han foretrukket som sanger med Kringkastingsorkesteret. Det var jo sjømannsviser som var blitt hans varemerke gjennom en lang karriere.  Ray Adams sang låta med Jørg. Petter Røeds ensemble, som utgjorde den lille orkesterbesetningen i dette årets finale. Sangen var komponert av Rolf Johansen Stub, en femti år gammel musiker fra Sandefjord. Han holdt seg stort sett til det lokale musikklivet, der han til gjengjeld var svært aktiv. Hans far var musiker og dirigent, og alt som sjuåring debuterte Rolf Johansen Stub som trompetsolist hjemme i Sandefjord. Fra da av var hans musikalske vei staket ut. Han ble en nestor i hjembyens musikkmiljø der han var dirigent for de fleste av byens korps og kor i tillegg til Vestfold Symfoniorkester. Han forsøkte seg som slagerkomponist med vekslende hell, og lite ble utgitt. Men 1963 ble et godt år i så måte, da ga Kari Neegaard (Kari Diesen d.y) ut hans «Trio Makaron» på singel. Den hadde tekst av Bengt Berggren, som også hadde skrevet teksten til «Jakteskipperen». Noen hevder dette var et av bidragene som ikke kom med til dette årets finale. «Jakteskipperen» ble fremført sist i finalen og var en skikkelig gammeldags vals, som nok mange tenkte ikke ville hevde seg. Men de ti medlemmene av juryen lot seg begeistre. Fem av dem var norske musikkjournalister, og deres ledsagersker utgjorde «folkejuryen». Da TV programmet fra 1963 ikke er bevart, er dessverre ikke detaljene rundt hvem som satt i juryen og hvordan poengene ble fordelt, kjent. Med unntak av et jurymedlem, Morgenpostens musikkjournalist Yngvar Holm ga melodien fem poeng av ti mulige. Hvert jurymedlem kunne gi hver av de fem melodiene poeng fra ett til ti, så maksimal poengsum et bidrag kunne oppnå, var 100 poeng. «Jakteskipperen» fikk omtrent halvparten. Ingen av de fire involvert i låta prøvde seg i Melodi Grand Prix igjen. Ray Adams og Jens Book-Jenssen sang også bidraget "Vi slentret langs en vårlig sti" i finalen, da fikk Adams tonefølge av det store orkesteret. Du kan lese mer om dette bidraget, søk det frem på menyen til høyre. For Jens Book-Jenssen var dette hans andre forsøk. I klippet nedenfor kan du høre et lite kutt av «Jakteskipperen» hvis du spoler deg frem til 1’03.

                                                      2. plass   59 poeng

                                                     Klippet med sangen finner du her:

Melodi Grand Prix 2004: "What Do You Think I Am?" Dilsa

Blant de 530 innsendte bidragene til Melodi Grand Prix 2004 hadde Kim Bergseth, Dilsa Calimi og Tristan De la Villier skrevet et som ble tatt ut til finalen. Tolv bidrag skulle konkurrere om å få æren av å representere Norge i finalen i Tyrkia senere på året. Kim Bergseth var i startgropa på en produsentkarriere som senere skulle føre til at han ble en av de fremste i Norge. I 2004 var han musiker og hadde eget innspillingsstudio der nye talenter fikk slippe til. Dilsa Calimi hjalp til med både melodi og tekst. Til sistnevnte fikk hun også hjelp av den britiske tekstforfatteren Tristian De La Villier. Dilsa er fra Oslo og hun hadde skrevet flere låter samen med Kim Bergseth, men dette var første gnag hun skulle forsøke seg som frontfigur. Finalen dette året ble arrangert i Oslo Spektrum, og nesten ingen kjente artister var med. "What Do You Think I Am?» startet midt i et relativt begredelig startfelt bestående av tolv låter, og den ene urutinerte artisten etter den andre hadde gjort mer eller mindre, for det meste det siste, vellykte debuter på scenen i Spektrum. En scene som ble for stor for de fleste. Dilsa gjorde så godt hun kunne, men det var ikke nok. Juryene skulle stemme i to omganger, første runde besto i å sile ut de fire melodiene som skulle gå til gullfinalen. Hver jury ga ti av tolv låter i startfeltet poeng. Dilsa fikk poeng fra alle de fem folkejuryene rundt i landet. Men problemet var at poengsummene var på aller nederste del av skalaen, så det holdt ikke til billett til gullfinalen. Melodi Grand Prix har tydeligvis ikke fristet til gjentagelse for Dilsa, det har til nå forblitt med denne ene deltagelsen. Kim Bergseth skulle prøve igjen – etter en lengre pause.

                                                            8.plass    16 poeng

Melodi Grand Prix 1966: "Intet er nytt under solen". Åse Kleveland/Grynet Molvig

Av 325 innsendte låter ble fem plukket ut til å være med i Melodi Grand Prix 1966, tre av de fem låtene var komponert av Arne Bendiksen, som dermed satte ny rekord med antall bidrag i en finale. En av sangene han hadde skrevet tekst og melodi til var «Intet er nytt under solen». Åse Kleveland sang med Kjell Karlsens orkester, mens Grynet Molvig fikk æren av å synge med Kringkastingsorkesteret. Både orkesteret og programmet ble ledet av dirigent Øyvind Bergh. «Intet er nytt under solen» skilte seg klart ut fra de andre bidragene. Det var en sofistikert jazzballade i fem firedels takt. Åse Kleveland ble historisk både ved å være den yngste finalisten noen sinne, og den første som spilte et instrument på scenen. Grynet Molvig lot gitaren ligge når hun sang sin versjon. NRK hadde som vane å sende vokalisten som sang med det store orkesteret til den internasjonale finalen. Dermed var det Grynet Molvig som skulle ha reist til Luxemburg. Men hun kunne ikke, og sangen passet dessuten bedre til Åse Klevelands stemme og gitarspill, dermed ble det hun som fikk æren av å representere Norge i Luxemburg. En fremføring som har gått inn i historiebøkene da hun fikk en historisk tredjeplass. 

I den norske finalen er ikke detaljene rundt avstemningen bevart. Det var ti juryer plasser i forskjellige byer rundt i Norge. Disse besto alle av fem medlemmer som hadde ett poeng å gi til sin favorittlåt. Tre av medlemmene i hver jury var fagfolk. Femti poeng var disponibelt, og «Intet er nytt under solen» vant en overlegen seier med å innkassere nesten halvparten av sangene. Arne Bendiksen vant for første gang som opphavsmann og etter finalen kunne han gjøre opp regning med fem melodier i Melodi Grand Prix så langt. Det skulle bli flere. Åse Kleveland var 17 år da hun vant, og fylte 18 år noen uker etter finalen. Dette ble hennes definitive gjennombrudd som artist. Hun debuterte tidlig. I NRK var hun å høre alt i 1959, da hun spilte klassisk gitar i et radioprogram. I 1962 debuterte hun på TV – også da som gitarist. Etter hvert ble NRK klar over Åse Klevelands karakteristiske stemme og hun fikk synge både i radio og TV. Hun fikk gjennombrudd i Sverige da hun medvirket i legendariske «Hyland Hørna» som ble sendt i samtlige nordiske land. Hun ble lansert ute i Europa og ble kjent i de fransktalende landene. Hun var en etablert artist, sin unge alder til tross. Grynet Molvig var også etablert med en internasjonal karriere. Hun var blitt vår største stjerne i Sverige og var også kjent i Danmark.  «Intet er nytt under solen» ble spilt inn på plate av både Åse Kleveland og Grynet Molvig, men ble ingen stor hit og solgte ikke så mye. Men sangen har tålt tidens tann og blir fortsatt spilt i radio- Åse Kleveland skulle senere være programleder for Melodi Grand Prix. For Grynet Molvig ble dette hennes siste forsøk. Sangen er forøvrig tidenes korteste vinnerbidrag. Varigheten var ett minutt og førtifem sekunder. Du kan lese mer om "Intet er nytt under solen" i den internasjonale finalen her.

                                                  1. plass  22 poeng

Melodi Grand Prix 1982: "Perfekte engel" Alex

Artisten Alex deltok for tredje gang på rad i Melodi Grand Prix som artist, og denne gangen debuterte hun også som komponist og tekstforfatter. «Perfekte engel» var et av ti bidrag medlemmer av Forum for Ord og Toner hadde hentet inn til å konkurrere i en av de fem semifinaleduellene i Melodi Grand Prix i 1982, på bestilling fra NRK. I den aller siste semifinalen konkurrerte Alex mot Marius Müller. Hun vant duellen som ble avgjort ved at seerne sendte inn stemmer til sin favoritt pr postkort. Dermed var Alex med i sin tredje Melodi Grand Prix finale på rad. Til «Perfekte engel» hadde hun fått hjelp av Svein Gundersen til melodien og av Lars Kilevold til teksten. Disse tre var til sammen det sterkeste kommersielle teamet i norsk pop og rock på denne tiden, så favorittstempel var ikke til å unngå. For Svein Gundersen var dette også hans tredje Grand Prix bidrag på rad, og som i de to foregående var Alex vokalist også denne gangen. For Lars Kilevold var det Grand Prix debut. Han hadde gjort det som er regnet som det største gjennombruddet i norsk popmusikk noensinne to år førf da han skrev og fremførte «Livet er for Kjipt» i 1980, den lå hele 34 uker på VG lista i 1980 og ti uker i 1981 og ble en braksuksess. Den lå på toppen av singellistene i seks av ukene. Den ble også spilt i radio i et omfang ikke noen norsk poplåt var blitt verdiget før. Lars Kilevold ble en antihelt og medieyndling og var med på det som fantes av NRK program med rock og popinnhold i både radio og TV. Det ble også åtte uker på Norsktoppen. Bare det at Lars Kilevold sto bak låta gjorde at Alex fikk en enorm medieomtale og en forhåndspublisitet ingen av de andre bidragene kunne drømme om. Svein Gundersen hadde samarbeidet lenge med Alex og så hennes internasjonale potensiale helt klart, så en Grand Prix deltagelse hadde internasjonal lansering som siktemål. Men først måtte den norske finalen vinnes. Alex hadde forlatt krepphåret og begynt å synge på norsk og fått et enda redere publikum. Og som den utrolige vokalisten hun var, leverte hun varene og ble en farlig utfordrer til forhåndsfavoritten «Adieu». Som året før leverte Alex det mest rocka bidraget i finalen. Hun var start nummer fire, og lå i den sterkeste delen av startfeltet. Alle de fem første sangene hadde blitt presentert for seerne på forhånd gjennom semifinalene, i motsetning til de fire som startet sist. Dermed oppsto situasjonen der de fem første låtene også ble de fem beste etter at poengene var delt ut. NRK forlot systemet med fagjury, nå fikk folket bestemme. Og folket var plassert i elleve jurygrupper rundt i landet. Hver av dem besto av elleve personer med forskjellig profesjon og alder. NRK fulgte poengskalaen fra den internasjonale finalen, slik at juryens favoritt fikk tolv poeng, andreplassen fikk ti, så gikk det deretter fra åtte poeng og ned til ett for sisteplassen. «Perfekte engel» delte jurygruppene i to, enten fikk sangen poeng helt nederst eller helt øverst på skalaen. Da status var gjort opp, hadde Alex innkassert tre andreplasser og var helt på topp hos juryen i Ålesund. I tillegg ble hun belønnet med en tredjeplass. Så å være topp tre hos fem av elleve juryer ga uttelling, men ikke nok til at Alex fikk representere Norge i den internasjonale finalen i Harrogate i Storbritannia dette året. Alex skulle gjøre et forsøk til i Melodi Grand Prix noen år senere. Det samme skulle Lars Kilevold – som nesten vant i tospann med Anita Skorgan og melodien «Karma» noen år senere. (Mer om dette bidraget kan du finne i menyen til høyre. ) «perfekte engel» ble ikke gitt ut på plate.

                                                            4.plass     75 poeng