mandag 30. april 2018

Melodi Grand Prix 1981: "Rock 'n' roller". Alex.


                                                       5.plass  54 poeng

For andre året på rad valgte NRK å invitere ti komponister til å levere bidrag, i stedet for åpen konkurranse. Svein Gundersen var en av de som fikk invitasjon i posten. Komponistene kunne velge hvem de ønsket å samarbeide med, og hvilken artist de ønsker skulle fremføre bidraget. Svein Gundersen hadde tilført norsk popmusikk en revitalisering gjennom bandet Alex, som serverte funky pop av internasjonal klasse. Litauiskfødte Alexandra Noumik var vokalist og hennes utrolige vokalekvilibrisme tok Norge med storm.  Hun kom til Norge da hun ble gift med filmregissøren Haakon Sandøy, tok hans etternavn, lærte seg norsk og ble raskt en stor kraft i norsk popmusikk. Hun tok navnet Alex, og bandet hennes kalte seg det samme. Svein Gundersen var nestor i bandet, og skrev de aller fleste av låtene. Alex ville ut i verden med sin musikk og på åttitallet var en deltagelse i en internasjonal Melodi Grand Prix finale fortsatt den viktigste lanseringskanalen for en norsk artist som ville nå ut. Og året før hadde teamet Gundersen/Alex tatt Norge med storm med «Univers» i Melodi Grand Prix. Det vant ikke men ble en stor hit- som den eneste skikkelige kommersielle poplåta i det årets noe traurige startfelt. «Univers» ble nummer tre, nå skulle det revansjeres. Svein Gundersen fikk med seg bandkollega Bjørn Christiansen. De hadde spilt sammen i Aunt Mary og de samarbeidet videre i bandet til Alex der han var gitarist.  Han var allsidig og medvirket gjerne som vokalist i ulike band også. I 1979 ga han ut sin første solo-LP, «B.C:» og det andre albumet kom i 1981. Svein Gundersen trivdes best med å skrive engelske tekster, så når språket måtte være norsk, overlot han tekstjobben til en veteran- både i Melodi Grand Prix og i platebransjen- Phillip Kruse. Dette var hans sjette Grand Prix bidrag som tekstforfatter og han hadde vunnet tre ganer, i tillegg til en gang som artist – som medlem av Bendik Singers i 1973. Alex ble selvsagt plukket ut som vokalist, og bidraget hun sang fikk tittelen «Rock’n’Roller.» Og låta var finalens eneste rockelåt. Forventningene var høye, og som året før, var Alex en av favorittene med sitt kommersielle bidrag. Men dessverre for henne og TV-seerne så vard et nok en gang en fagjury som skulle bestemme hvem som skulle få representere Norge i den internasjonale finalen i Dublin senere på våren. Resultatet i finalen ville nok slått bedre ut for Alex dersom TV-seerne fikk bestemme. De ni medlemmene i fagjuryen kunne gi sangene poeng fra skalaen 10 ned til ett poeng. Juryen var sammensatt av pop aktører, samtidskomponister og journalister. Poengene til «Rock’ n’ Roller» sprikte i alle retninger. Fra visesangeren Turid Pedersen ble det bare tre poeng, mens Ellen Nikolaysen ga den høyeste scoren bidraget fikk – ni poeng. Anita Skorgan ga bidraget en åtter. Resultatet ble en skuffende femteplass, langt unna vinnersjanser.  Men hverken Alex eller Svein Gundersen skulle gi opp av den grunn. De skulle komme tilbake med bidrag allerede året etter. 

lørdag 28. april 2018

Melodi Grand Prix 1971: "Ironside". Odd Børre & Jan Erik Berntsen.



Seks komponister var invitert av NRK til å levere bidrag til Melodi Grand Prix 1971 mens seks andre bidrag ble plukket ut blant 196 innsendte. NRK deltok ikke i den internasjonale finalen i 1970. Nå var den internasjonale finalen blitt revitalisert og det samme skulle NRK gjøre med den norske finalen. Derfor var det lave antallet innsendte bidrag en stor skuffelse, spesielt etter at det var satt ny rekord i innsendte bidrag i 1969. På tross av lavt antall innsendte bidrag var det 12 bidrag i finalen, og den var virkelig vitalisert. Unge, norske artister stilte opp side om side med veteraner og det var tidenes høyeste nivå og flere av sangene ble hits etterpå. En av de inviterte komponistene var Sigurd Jansen. Han var en veteran i Grand Prix og norsk musikkliv ellers. Han var aktiv som komponist, arrangør, dirigent og orkesterleder og var flittig benyttet av NRK. Han leverte sitt femte Melodi Grand Prix bidrag. Han debuterte i konkurransen i 1963, og vant den norske finalen i 1964 med «Spiral». Han tapte finalen da han skulle revansjere seieren året etter. I 1969 var han også invitert av NRK til å levere bidrag. Da ble hans «Lena» en skikkelig hit med hans favorittvokalist Odd Børre og havnet på andreplass. Sigurd Jansen ville nå gjerne vinne igjen og satte alle kluter til. Han kunne selv velge tekstforfatter og artist. Til å skrive teksten om den hardbarkede Detektimehelten «Ironside», valgte han Bjørn Hansen, en hobbyskribent fra Oslo, hvis eneste nasjonale suksess ble «Ironside». Til å fremføre låta valgte han en duo bestående av veteranen Odd Børre og den unge og allsidige skuespilleren fra Trøndelag teater, Jan Erik Berntsen. Han «jukset litt» i popbransjen, hadde gitt ut noen singler og vært med i flere pop program i NRK - både med eget show og som gjest hos bl.a. Wenche Myhre. Han ble ansatt ved Trøndelag Teater i 1964 og ble raskt en av teatrets mest anerkjente skuespillere. Han hadde spilt i flere musikaler og vist stor allsidighet. Odd Børre var 60-tallets mest populære mannlige popsanger i Norge. I motsetning til sine samtidige og jevnaldrende mannlige artister Jan Høiland og Per Müller var han ikke bare crooner. Han sang rock også, noe som gjorde at han nådde bredt ut. Han var fra Harstad, men flyttet til Oslo etter å ha tatt utdanning innen reklame i København. Han ble raskt oppdaget og spilte inn plater, var med på TV show og ble mye brukt i radio. Platene hans solgte godt og han var et sikkert kort hvis en komponist ønsket en hit. «Ironside» ble hans femte Grand Prix bidrag. Han hadde i tillegg vært med i flere finaler som korist. Etter at «Lena» ble en stor hit i 1969, ville gjerne Odd Børre toppe med en seier. Etter en skuffende 13. plass for «Stress» i den internasjonale finalen i London i 1968, ville han gjerne bevise at han kunne bedre. «Ironside» fikk åpne finalen i 1971 og Odd Børre og Jan Erik Berntsen leverte. Så ble det opp til juryen. De speilet den nye juryordningen som skulle innføres i den internasjonale finalen dette året. Dit skulle hvert deltakerland sende to jurymedlemmer, et under 25 år og et som var over 25. I finalen i Norge var det fjorten jurymedlemmer fra sju byer representert. Ingen av de hadde tilknytning til musikkbransjen, men var valgt ut etter musikkinteresse. Hvert av jurymedlemmene kunne gi hvert av bidragene fra fem og ned til ett poeng, slik at makspoengsum var 70 og minimum 12. «Ironside» fikk fem poeng fra to av dommerne. Det holdt nesten hele veien inn. Avstemningen kunne vært svært spennende om NRK hadde latt hver dommer gi alle sine stemmer hver for seg til hvert bidrag. I stedet ga alle dommerne sine stemmer til et bidrag av gangen, noe som gjorde at en samlet sum ble gitt til slutt uten at man visste hvordan bidragene lå an underveis. Da «Ironside»- som startet først - hadde fått alle sine poeng, ledet de. Og det gjorde de helt til siste bidrag fikk kunngjort sin samlede poengsum. Dermed var Odd Børre fire poeng fra ny seier, og ble nok en gang nummer to. «Ironside» ble merkelig nok ikke spilt inn på plate, noe man skulle trodd ville skje både både fordi Odd Børres plater stort sett solgte godt og fordi sangen hadde fått en god plassering i finalen. Det skyldes at Odd Børre ikke lengre hadde platekontrakt. Han hadde, etter eget ønske, sluttet som artist på heltid og blitt forsikringsagent i Vesta. Den avgjørelsen tok han året før så etter 1970 spilte han bare inn noen få singelplater og sangen ble en hobby. Odd Børre skulle imidlertid ikke gi seg helt i Melodi Grand Prix. Han deltok for siste gang i 1977. I tillegg sang han et bidrag til i finalen i 1971. Jan Erik Berntsen kom tilbake allerede året etter med «Et hus på landet.»  For Sigurd Jansen ble det siste deltagelse som komponist. Han ble ansatt i NRK i 1972 og dermed forhindret det han å delta som komponist i Melodi Grand Prix. Men han skulle bli en nestor i finalen likevel, både som dirigent, arrangør og jurymedlem. "Ironside" kom på andreplass med 48 poeng.       

                        

tirsdag 24. april 2018

Melodi Grand Prix 2010: "Prima Donna." Lene Alexandra Øien.


Lene Alexandra Øien var et fenomen og ikke en artist og nå skulle fenomenet starte i Melodi Grand Prix. Lene Alexandra Øien spilte rollen som seg selv svært godt, og ga media det de ville ha og bekreftet alles myter om fenomenet. Hun spilte sin rolle så lenge det var verdt å holde på, så sluttet Lene Alexandra og være fenomenet og ble sangartist mens publikum var usikre på hva de likte henne best som. Etter Alexander Rybaks seier i den internasjonale finalen året før, skulle en ny finale holdes i Oslo, deltagelsen var rekordhøy og topp artister og låtskrivere ville endelig være med igjen- i stort monn, ikke som en av få, slik det hadde vært i finalene siden siste halvdel av nittitallet. For første gang i Grand Prix historien nådde antall innsendte bidrag til Melodi Grand Prix over 1000, og rekorden fra 1984 ble endelig slått. Et av bidragene bel fremført av Lene Alexandra Øien. Hun var også akkreditert for tekst og melodi, sammen med Jarl Aanestad og Simon Walker. Hun deltok i Melodi Grand Prix for andre gang, så sensasjonen var ikke like stor nå som da. I 2008 røk hun ut i andre sjansen. Hun hadde gitt ut flere singler og vært med i «Skal vi danse?» og hadde lagt glamourmodellkarrieren mer eller mindre bak seg. Jarle Aanestad hadde debutert i Melodi Grand Prix i 2008, og deltok for andre gang. Han hadde kontrakt med EMI Publishing og inngikk i deres internasjonale produsent og låtskriverteam, uten at det store gjennombruddet hadde kommet. Simon Walker er britisk låtskriver bosatt i Oslo og skulle senere få stor suksess med låter for band som Eva & The Heartmaker. I Melodi Grand Prix 2010 var medievante Lene Alexandra en sterk utfordrer og mange tippet henne til finalen. «Prima Donna» startet i den første delfinalen som ble avviklet på Ørlandet Flystasjon. De sju låtene i denne delfinalen utgjorde det sterkeste startfeltet i dette årets Melodi Grand Prix, så nåløyet var trangt. Lene Alexandra leverte sikkert og hadde med seg dansere, korister og pyroeffekter. Men da folkets dom var gitt, gikk ikke «Prima Donna» videre. Låta ble gitt ut på singel uten nevneverdige salgstall. Lene Alexandra har så langt ikke deltatt i melodi Grand Prix igjen. Hun har forlatt artistlivet og tatt en utdanning som personlig trener, og har bygget opp et stort rennommé i treningsbransjen. Tekstforfatter Simon Walker lot det bli med dette ene forsøket. Jarle Aanestad deltok igjen i 2012 med «Oh, Oh- Puppy Love.» For øvrig var dette andre gangen at en sang i melodi Grand Prix hadde tittelen «Prima Donna». Første gang var i 1978.
                                      
                                                              Ikke til finale

søndag 22. april 2018

Melodi Grand Prix 2000: "Let's Go All the Way." Sha-Boom.


Til Melodi Grand Prix 2000 valgte NRK å ha en intern utvelgelse av de ti bidragene som skulle gå til finalen. Komponister og produsenter fra plateselskaper og komponistorganisasjoner ble invitert til å sende inn demoer med sine bidrag på. Et av de ti bidragene som ble valgt ut til finalen, var «Let’s go All The Way». Bidraget var komponert av Sigurd Røsnes og Dag Finn Strøm, med tekst av  Dag Finns kompis og bysbarn fra Halden, Ole «I’Dole» Evenrud. Sistnevnte var en av åttitallets mest populære artister og låtskrivere og hadde levert utallige hits både til seg selv og andre artister – men aldri deltatt i Melodi Grand Prix. Sigurd Røsnes, alias «Ziggy» sto i startgropa til en internasjonal karriere.  Han jobbet som produsent og låtskriver for Universal Music, og skulle med årene levere låter for Cher og A- Teens. Men nå var han med i Melodi Grand Prix for første gang, det var også medkomponist Dag Finn Strøm. Han fremførte også låta med gruppa «Sha-Boom» som hadde hatt  flere store hits på åttitallet. Gruppa var en av to etablerte artister i startfeltet. Sha-Boom var et norsk/svensk samarbeid, og bandet ble startet i 1988.  Da besto bandet av Dag Finn Strøm på vokal, Bobby Andersen på trommer, Hasse Lind på keyboards og gitar, John Sand på gitar og Peo Thyrèn på elbass. Sha Boom ga ut albumet «R.O.C.K» og tittellåten ble en stor hit og den debuterte på toppen av "Ti i Skuddet" 12. januar 1989 og lå på lista i åtte uker, med ytterligere to førsteplasser som resultat. Deres tredje, store hit kom med «Let’s Party» i 1990.  Den ble en større hit i Sverige enn i Norge og fikk skuffende nok bare en uke på "Ti i Skuddet- lista." Sha- Boom var ofte å se og høre i norsk og svensk TV og radio og var ofte på turné i begge land. «R.O.C.K» ble produsert av briten Andy Scott, og håpet var at bandet skulle slå an internasjonalt, i kjølvannet av Europe. Låta ble en stor hit, og kom inn på svenske «Tracklistan». På «Ti i Skuddet» var de også inne med "Wheels of Rock' n' Roll" som fikk seks uker på lista og en førsteplass i 1988. Dag Finn Strøm var 21 år og levde popstjernelivet.  I 1990 ble Per Gessle låtskriver for gruppa, og skrev brorparten av låtene på plata «Let’s Party», inklusive tittellåten som ble gruppas tredje, store hit. Sha- Boom la ut på en omfattende sommerturné i 1990, noe som slet bandet ut. De tok en pause og den ble langvarig. Dag Finn Strøm hadde rettighetene til bandnavnet «Sha- Boom» og brukte det etterhvert som sitt artistnavn med ulike musikere i backingbandet. I 2000 ville Dag Finn Strøm gjøre internasjonalt comeback, og måten å gjøre det på, var ved å vinne Melodi Grand Prix for å representere Norge under den internasjonale finalen i Stockholm. Han toppet laget med trommisen fra Europe, norske Ian Haugland og fikk med seg sin bandkompis fra originalbesetningen av Sha- Boom- bassisten Peo Thyrèn. Sha- Boom fikk ikke den responsen de hadde håpet på i forkant av finalen, og måtte ty til mange stunts for å få oppmerksomhet. Fansen som hadde håpet på frisk og energisk «puddelrock» som bandet var kjent for, ble skuffa. «Sha- Boom» leverte en anonym balladepreget poplåt, og Dag Finn sang ikke spesielt godt. De måtte ty til gimmicker som malplasserte pyroeffekter, og på et tidspunkt hoppet Dag Finn ned fra scenen og ned til Carola som var i publikum og senere skulle være gjest i programmet,  og fikk henne til å bli med på en strofe av sangen. Juryen lot seg ikke imponere. De skulle stemme to ganger, og første runde avgjorde hvilke fire bidrag som fikk være med å kjempe om seieren i Gullfinalen. Sha- Boom var ikke i nærheten av å nå dit. De satte en rekord som ikke var særlig flatterende, de fikk bunnotering fra samtlige juryer, det hadde aldri skjedd før. Samtlige fem fagjuryer rundt i landet ga dem ett poeng, mens fagjuryen ga to- som var den laveste poengsummen de kunne gi. Med usle sju poeng var nederlaget et faktum. Det var 13 poeng opp til neste konkurrent, så det var snakk om en total utklassing fra alle øvrige deltagere. Etter det ble Sha Boom lagt på is, medlemmene gikk hver sin vei og til hver sine musikalske prosjekter. Dag Finn Strøm prøvde et nytt «Sha- Boom» comeback igjen i 2005, uten å lykkes særlig. Nå bruker han bandnavnet når de er med på ulike musikkeventer med åttitallet som tema. Ingen av låtskriverne eller artistene forsøkte seg i norsk Melodi Grand Prix igjen. Peo Thyrèn prøvde seg i den svenske Melodifestivalen noen år senere med langt større suksess. Han skrev låta «Ingen annan väg» for bandet B.I.G.- Brothers In God- og kom på andreplass, I dag er Peo Thyren ansatt i den svenske musikkorganisasjonen STIM.
                                                     10.plass  7 poeng
                               


fredag 20. april 2018

Melodi Grand Prix 1990: "Sarah". Stein Hauge & Twilight.


I 1990 ba NRK musikkbransjen om å sende inn bidrag. 96 sanger kom inn til den lukkete konkurransen, og ti bidrag gikk til finalen. Fem menn, hvorav ingen hadde musikkfaglig bakgrunn eller profesjon, valgte ut bidragene. De fem var programleder Leif Erik Forberg, og de fire programsekretærene i NRKs underholdningsavdeling; Pål Veiglum, Jon Ola Sand, Stig Holmer og Odd Arvid Strømstad. Et av bidragene de fem plukket ut, var «Sarah». Komponist og tekstforfatter var Are Selheim. Han debuterte i Melodi Grand Prix- sammenheng. Han ble født i Bergen i 1960 og startet tidlig med musikk i hjembyen med bandet White Rock. Han komponerte låter for mange artister og var en svært ettertraktet studio og turnèmusiker. Til «Sarah» valgte han en mannlig vokalist og et band til fremføringen. Da gikk han ikke langt for å plukke ut egnede kandidater. Stein Hauge hadde lenge vært musiker og musikklærer i Bergen, og fikk sitt gjennombrudd nasjonalt som en fats del av artistene i Rune Larsens usedvanlig populære TV-serie «Lollipop» på NRK. Bandet Twilight var bandet låtskriver Selheim jobbet med til vanlig, og der utgjorde han grunnstammen sammen med Stein Hauge og Ivar Litun. Så utvidet de bandet med musikere etterhvert som de trengte det. Men på scenen stilte de som trio. Og balladen om «Sarah» slo an. Are Selheim håpet på et nasjonalt gjennombrudd  som låtskriver med denne deltagelsen, og det fikk han. De fem folkejuryene rundt i landet, supplert med to fagjuryer, stemte to ganger, første gang over de fem som skulle gå videre til gullfinalen. Til den hadde hver jury lov til hvert bidrag ett poeng, og «Sarah» fikk poeng fra seks av syv juryer og kom videre til gullfinalen. Der startet de som nummer to. I hver av de sju juryene var det fem medlemmer som alle kunne gi hvert bidrag på skalaen 12 poeng til favoritten, 10 poeng til nummer to, så 8, 7 og 6 poeng til de neste. Så ble disse lagt sammen til en sum. Dermed kunne et bidrag få maksimalt 60 poeng fra en jury, og minimum 30. «Sarah» falt helt igjennom, de tre favorittene Ketil Stokkan, Jahn Teigen og Tor Endresen delte det meste av poengene mellom seg. Høyest sum fikk «Sarah» fra den ene av de to fagjuryene, mens sørlandsjuryen hadde dem på sisteplass med 32 poeng. Bidraget ble prøvd på Norsktoppen, men kom aldri inn på lista. Nederlagene til tross, Are Selheim fikk blod på tann og skulle prøve seg hele fire ganger til i Melodi Grand Prix. Også Stein Hauge skulle komme sterkt tilbake.
                                                          4.plass 265 poeng

tirsdag 17. april 2018

Melodi Grand Prix 1970: Tysk finale. Kirsti Sparboe: "Pierre,le clochard."


I 1970 avsto NRK fra å delta i den internasjonale Grand Prix finalen. Østerrike hadde allerede hoppet av fordi de ikke ville delta i en internasjonal finale i et Francostyrt Spania i 1969, og sto over også i 1970. Sammen med Norge så hoppet også Portugal, Sverige og Finland av. (Danmark hadde allerede droppet ut i 1967.) Grunnen til avhoppet i 1970 var at det ble en firedobbel seier i 1969, og at poengsystemet som eksisterte, ikke var rettferdig. I 1971 ble dette endret. Men selv om ingen nordiske land deltok i Grand Prix, forble ikke Norden uten representasjon. For Kirsti Sparboe fikk «Grand Prix- abstinenser» etter å ha deltatt i fem norske finaler på rad og vunnet tre av dem. Så når NRK ikke skulle ha noen finale, reiste hun likegodt til Tyskland for å delta der. To år på rad hadde Tyskland stilt med skandinaviske artister, i 1968 ble Wenche Myhre plukket ut spesielt fra tysk fjernsyn for å representere Tyskland under den internasjonale finalen i London, mens svenske Siw Malmkvist vant den tyske uttagingen i 1969 og konkurrerte mot Kirsti Sparboe som representerte Norge. Nå var det Kirsti Sparboes tur til å prøve seg i en tysk finale. Etter Wenche Myhres suksess i Tyskland, ble Kirsti Sparboe også lansert av Arne Bendiksen der. Hun ga ut tre singler som begge solgte greit nok, helt til dundersuksessen med «Ein Student aus Uppsala» kom i 1969. Singelplata solgte i bøtter og spann og ble nesten spilt i hjel på radio i Tyskland, Sveits og Østerrike. En svensk versjon ble også svært populær. Dermed var hun godt etablert da hun deltok med Drafi Deutchers «Pierre, der clochard» i den tyske finalen i 1970. Låta hadde omtrent identisk komp som britenes vinnerlåt (en av fire vinnerlåter i den internasjonale finalen i 1969)- «BoomBang- A – Bang» som Lulu sang i den internasjonale finaleni 1969 og slo Kirsti Sparboe solid med. Drafi Deutcher rappa kompet og satte ny melodilinje og tekst til. Det ble ikke så veldig populært hos fagjuryen som skulle kåre en vinner blant de seks låtene i finalen. Men litt mer om Drafi Deutcher. Han var 24 år gammel, og hadde som 19 åring fått sitt gjennombrudd som artist i Tyskland med slageren "Marmor, Stein und Eisen bricht". Senere gikk han over til å skrive låter for andre.  Nå skulle han debutere i Melodi Grand Prix. De sju medlemmene i juryen kunne gi ett poeng til så mange av bidragene de ville, og de tre beste ville gå videre til en gullfinale og kjempe om å være Tysklands representant i den internasjonale finalen i Amsterdam. Bare tre dommere ga Kirsti Sparboe poeng, og hun fikk den sure fjerdeplassen. Etter dette dabbet hennes tyske artisteventyr av. Kirsti Sparboe spilte inn et par singler til, men ingen av dem toppet suksessen med «Ein Student aus Uppsala.»  Kirsti Sparboe ville hjem til Norge, hun hadde en liten datter hun hadde vært alene med en stund og skulle snart gifte seg med artistkollegaen Benny Borg. Hun ville helst bo og jobbe i Norge. Kirsti Sparboe ga ut en tyskspråklig LP plate i 1969, og tre singler i 1970, deriblant «Pierre der Clochard.» Hennes siste singel på tysk- "IchHab' In Essen Mein Herz Vergessen" -  kom ut i 1971. I 1972 var hun igjen og se i norsk Grand Prix. Komponist og tekstforfatter Drafi Deutcher prøvde seg i flere tyske finaler senere, men klarte aldri å vinne. Han døde i 2006.
                                                          4.plass 3 poeng
         

søndag 15. april 2018

Melodi Grand Prix 1980: "Stjerneskudd." Anita Skorgan


Anita Skorgan var en av ti komponister NRK inviterte til å skrive bidrag til Melodi Grand Prix 1980. Hun var tittelforsvarer etter seieren med «Oliver» året før. Alle de inviterte komponistene kunne velge hvem de ville samarbeide med. Anita Skorgan valgte å samarbeide med Grand Prix veteranen Phillip Kruse. Dette var hans fjerde Grand Prix bidrag som tekstforfatter, han hadde vunnet med tre tidligere bidrag, sist med tekst til «Oliver». Han hadde også en seier å forsvare. Anita Skorgan var på denne tiden Norges desidert mestselgende og populære popsanger. Hun var 22 år og hadde slått igjennom nasjonalt da hun vant Grand Prix med «Casanova» i 1977.  Siden 1975 hadde hun rukket å gi ut åtte LP plater- hvorav to på svensk- og delta i fem Grand Prix finaler. Hennes fjerde plate «Young Girl» ble hennes gjennombrudd som plateartist. Albumet lå seks uker på VG-lista. Siden da kom de fleste av hennes singler og plater inn på listene, og hun var jevnlig å høre i Norsktoppen. I finalen startet hun først med «Stjerneskudd.» For tredje året på rad hadde NRK fagjury, seerne fikk ikke være med å bestemme. I juryen satt ni personer med ulik tilknytning til musikkbransjen. Og det skulle siden vise seg at de stemte på tvers av hva en folkejury ville gjort. Anita Skorgan var soleklar favoritt i finalen, både i pressen og blant NRKs Tv seere og radiolyttere.Skuffelsen var stor og TV seerne raste da fagjuryen dømte bidraget ned på en sjetteplass. Hvert av de ni jurymedlemmene måtte rangere poengene fra 10 og ned til ett poeng. Anita Skorgan fikk ingen av toppoeng. Men revansjen ble solid. Rett etter finalen dundret hun inn på Norsktoppen, der hun ble de åtte ukene det var mulig å være med. Tre av ukene var hun på førsteplass, ellers var hun topp tre de fire neste. Norsktoppen fungerte som et smaksbarometer, der radiolytterne var jury. Dermed kunne man de årene det var fagjury i melodi Grand Prix, bruke Norsktoppen som målestokk på hvordan en folkejury ville stemt. Dette året hadde i så fall «Stjerneskudd» vunnet, med «Jahn Teigens «Ja» og Alex «Univers» rett etter. Vinnerlåta «Samiid Ædnan» fikk skarve fire uker på Norsktoppen og kom aldri høyere enn sjetteplass. Anita Skorgan ble årets moralske vinner. Og selv om resultatet ikke ble slik man hadde håpet, så gjorde ikke det noe for hennes popularitet. Hitlåtene strømmet på, og det var kvalitet over dem. Hun tok en Grand Prix pause i 1981, etter fem deltagelser på rad. I 1982 skulle hun gjøre comeback i konkurransen og ta revansj.
                                                         6.plass   48 poeng.

onsdag 11. april 2018

Melodi Grand Prix 1960: "Frøken Alfabet." Jens Book-Jenssen/Per Müller.


303 melodier kom inn til Melodi Grand Prix 1960, og 4. februar ble elleve av dem spilt i NRK radios semifinale. Fra den skulle fem melodier plukkes ut til Norges aller første nasjonale Melodi Grand Prix konkurranse. «Frøken Alfabet» hadde tekst av Oddvar Eika og melodi av Ernst Aas. Ernst Aas fra Oslo var kapellmester og pianist og komponerte av og til. Oddvar Eika fra Oslo skrev teksten. «Frøken Alfabet» ble fremført av Jens Book- Jenssen og Willy Andresens kvartett i semifinalen. De ti mennene i fagjuryen var alle musikkjournalister i NRK eller Osloavisene. De ga «Frøken Alfabet» 28 poeng, og da var finaleplassen sikret. Det var tre bidrag som kom på delt fjerdeplass, dermed utvidet NRK finalen til seks bidrag, i stedet for at juryen måtte stemme om igjen blant de tre bidragene som var plassert likt. I finalen 20 februar, som ble sendt direkte på radio og TV fra Store Studio i NRK, fikk «Frøken Alfabet» ny vokalist. Nå fikk Per Müller synge med Kringkastingsorkesteret. Per Müller var født i Hamburg i 1932 og vokste opp i München og kom med sine foreldre til Oslo i 1946. Hans norske mor og tyske far var begge sangere ved Münchener Staatsoper. Per Müller begynte tidlig med sang, og skolerte seg som operasanger, men syns det var morsommere å være crooner. Hans barytonstemme passet utmerket til dette, så han kombinerte det klassiske med populærmusikken. Det vil si, popmusikken tok mest plass, han debuterte som operasanger først i 1963. Men han var blitt landskjent sanger lenge før Grand Prix finalen i 1960. Alt i 1955 debuterte han som plateartist, med «Hør min sang, Violetta», en sang som åtte år senere skulle sørge for Ray Adams store gjennombrudd som artist. På b-siden av platen var «Den ene hvit, den andre rød.» Det fulgte flere singler, uten at hans gramofoninnspillinger ble noen særlig suksess. Gjennombruddet kom selvsagt gjennom radio, den beste måten å nå ut til et bredt publikum på gjennom 50-tallet. I 1958 var Rolf Kirkvaag vert for en landsomfattende turné som selvsagt ble kringkastet i beste sendetid på NRK Radio. Med seg hadde han Per Müller og Pete Browns orkester. Dermed var det gjort. Per Müller var etablert som artist og fikk i 1959 fast engasjement som vokalist og konferansier på Oslos mest populære danserestaurant, «Regnbuen.»  Han var selvskreven som en av seks vokalister i Melodi Grand Prix finalen på grunn av sin popularitet. Han var 28 år og på høyden av sin karriere. «Frøken Alfabet» fikk starte nest sist av de seks bidragene i finalen, rett før storfavoritten «Voi-Voi» med Nora Brockstedt. Fagjuryen på ti menn var supplert med to legfolk, en mann og en kvinne som ble plukket ut blant publikum i Store Studio. Disse 12 kunne gi hvert bidrag poeng på skalaen fra 10 poeng og ned til ett. Poengene til «Frøken Alfabet» kom stort sett fra den nedre delen av poengskalaen. Det ble en sisteplass for Per Müller, ikke akkurat det han hadde håpet på, og heller ikke det karrieren hans trengte akkurat da. Det er nok grunnen til at Per Müller ikke spilte inn «Frøken Alfabet» på plate, han ville helst ikke assosieres med sisteplassen i finalen. I stedet ble den spilt inn av Jens Book- Jenssen med Willy Andresens kvartett, slik den var å høre i semifinalen. En annen av finalistene, Torhild Lindal spilte den også inn, på b-siden av sitt eget bidrag «Ny, smart hatt.» Ernst Aas og Oddvar Eika skulle ikke få med flere bidrag til Melodi Grand Prix, men i 1962 skulle de vinne ukebladet Hjemmets store slagerkonkurranse med «Guri Malla» fremført av Nora Brockstedt, en sang som ble en aldri så liten hit dette året. Oddvar Eika skrev også teksten til Ivar Medaas «Vinden si vise» som kom ut i 1965. Per Müller skulle komme tilbake i Melodi Grand Prix ytterligere to ganger, men det tok noen år før han fikk ristet av seg tapet. Han gjorde comeback i Melodi Grand Prix i 1968 og deltok to år på rappen.
                                   
                                                       6.plass  59 poeng

søndag 8. april 2018

Melodi Grand Prix 1995: "Sanger i regn." Betty & The Beagles.


I 1995 kom det inn 300 bidrag til Melodi Grand Prix. 14 melodier ble plukket ut til å konkurrere, mens fire inviterte komponister også leverte bidrag. I alt 18 melodier skulle tevle om ni plasser i finalen gjennom dueller. Komponisten Per Fredrik Kjølner hadde fått med tre bidrag, et av dem var «Sanger i regn». Og vokalisten Bente Bøe sang to av bidragene. I dette var hun vokalist i dansebandet Betty & The Beagles. Per Fredrik Kjølner kone, Lene Kjølner skrev teksten til «Sanger i regn.» Per Fredrik Kjølner er født i 1953 og ble tidlig aktiv i hjembyen Tønsbergs musikkliv. Han startet bandet Wasa i 1969. Senere ble det flere band. I 1979 kom han på andreplass i NM i Rock med bandet Tornerose. Siden ha har han vært bandmusiker, komponist og produsent. Han har skrevet musikk for film og teater og har sitt eget innspillingsstudio i Tønsberg som er flittig benyttet av norske musikere. Tekstforfatter Lene Kjølner har ikke bare skrevet sangtekster, men også krimromaner og bokserier. Bandet Betty & The Beagles var Per Fredrik Kjølners prosjekt. Vokalisten Bente Bøe var en han hadde skrevet flere låter for. Hun startet i band i hjembyen Tønsberg, og konsentrerte seg etter hvert om countrymusikken. «Sanger i regn» var med i duell nummer to. Seerne stemte hvilket av de to bidragene i hver duell som skulle gå videre. Betty & The Beagles tapte duellen med minst mulig margin, 49 mot 51%. Men Bente Bøe og Per Fredrik Kjølner lot seg ikke knekke, de hadde flere sjanser med andre bidrag. Det skulle gå adskillig bedre.
                                                     Utslått i semifinale nummer tre.

lørdag 7. april 2018

Melodi Grand Prix 1984: "Lenge siden nå." Ove Thue.


Melodi Grand Prix 1984 var et høydepunkt i rekken av konkurranser som NRK hadde arrangert siden 1960. Hele 950 bidrag kom inn, dette var over 300 flere enn den gamle rekorden fra 1978, og ikke før i 2010 skulle det komme inn flere bidrag til Melodi Grand Prix. Artisten Susanne Fuhr, komponist Henning Sommerro og plateprodusenten Eirik Wangberg fikk en stor jobb med å velge ut de ti bidragene som skulle få være med i finalen i Chateau Neuf. "Lenge siden nå" var et av dem. Komponisten bak bidraget, Bjørn Aslaksen fra Stavanger, var en nestor i det lokale musikklivet der, og var medlem av Ryfylke Visegruppe og komponerte flere av deres viser. Teksten var ved Henrik Jacobsen som leverte flere tekster til Bjørn Aslaksens melodier. Sistnevnte hadde også jobbet med Bergens store rocker, Ove Thue. Han var selvskreven som vokalist for bidraget. Ove Thue var kjent som vokalist i et av de første bandene i Norge som hadde hatt internasjonal suksess – SAFT fra Bergen. Disse brøytet vei for musikere fra Vestlandet, og deres korte, internasjonale suksess med låta «Peoplein Motion» fra 1971 inspirerte norske rockemusikere. Men bergenserne kastet seg ikke på rockebølgen, i stedet ble det trønderne med Prudence og østlendingene med Popol Ace som overtok rockehegemoniet. Det skulle gå lang tid før rockemusikere fra Bergen gjorde seg gjeldene. Men Ove Thue var etablert som låtskriver, artist, skuespiller og rebell. Han samarbeidet ofte med sin bror Trygve. De forsøkte seg i Melodi Grand Prix i 1977, uten å gå helt til finalen. I 1984 var det beinhard konkurranse i Melodi Grand Prix, hele toppsjiktet av norske artister og komponister var med, og Ove Thue tilhørte veteranene. Låta «Lenge siden nå» fikk startnummer tre i finalen. Ove Thue sto alene i en spotlight og forsøkte å gjøre det beste ut av det. Han forsøkte å rocke opp en melodi som ikke var spesielt rocka og hans fanskare som forventet friske takter fra SAFT tiden ble skuffet. I 1984 hadde man ikke kommet så lang som at seerne kunne ringe inn, så i stedet så hadde man fem folkejuryer ordnet etter alder til stede i Chateau Neuf. Den yngste gruppa var de under 20 år, den eldste var de over 50. De fulgte poengsystemet til den internasjonale finalen, med 12 poeng til favoritten, 10 poeng til andreplassen, så rangert fra åtte til ett poeng. Og det skulle bli en usedvanlig thrillerfaktor avstemning. Men ikke for Ove Thue. «Lenge siden nå» falt totalt igjennom. Da de tre første juryene hadde stemt, hadde Ove Thue bare fått tre poeng. Men så kom aldergruppa som kjente han fra tiden med SAFT. Da ble det litt bedre, han fikk fire poeng fra hver av de to siste jurygruppene der medlemmene var over 40 år. Ove Thue havnet helt sist. «Lenge siden nå» kom ut på singelplate, og ble prøvd i Norsktoppen, men lykkes ikke med å komme inn blant de ti på lista. For Bjørn Aslaksen og Henrik Jacobsen ble jumboplassen det som skulle til for ikke å forsøke seg i Melodi Grand Prix igjen. Ove Thue derimot skulle forsøke igjen noen år senere, da som komponist.

                                                        10.plass   11 poeng


torsdag 5. april 2018

Melodi Grand Prix 1973: "Om du kunne." Ellen Nikolaysen/Anne Lise Gjøstøl.


Det var ikke overvettes begeistring å spore for Melodi Grand Prix i Norge på starten av 70-tallet. Bare 191 bidrag kom inn til NRK. Fem ble plukket ut til finalen, hvert av dem fremført to ganger med forskjellige vokalister og orkesterbesetninger. Et av bidragene som kom med til finalen var «Om du kunne», skrevet av far og datter Rolf og Rachel Nord. Han komponerte melodien mens hun skrev teksten. Rolf Nord var fra Oslo og hadde stort sett vært arrangør og orkesterleder. Han hadde også prøvd seg som slagerkomponist uten den helt store suksessen. En av sangene hans, «To hjerter som slår»,  ble spilt inn av Torhild Lindal på slutten av femtitallet. Rolf Nords orkester var også å høre bak Torhild Lindals mann, Kurt Foss og hans duettpartner Reidar Bøes vokal på flere plateinnspillinger. Ellers komponerte han instrumentalstykket «Fridag 1 og 2» som kom ut på easylisteningplata «Light Music From Norway, Vol.9» i 1970. Nå var det klart for Grand Prix debut, med datteren Rachel som tekstforfatter. Hun hadde vært en av dommerne i juryen året før, den under 25 år som representerte Oslo. Nå skulle hennes bidrag bli bedømt. «Om du kunne» ble fremført av Ellen Nikolaysen akkompagnert av Kjell Halvorsens kvintett. Dette var hennes første forsøk i Grand Prix som solist, hun hadde vært korist året før. Hun sang også vinnerlåta «Åh, for et spill» som medlem av vokalgruppa Bendik Singers i finalen. Med Kringkastingsorkesteret sang Anne- Lise Gjøstøl.  Hun debuterte i Melodi Grand Prix i 1971 med «Rivdeg løs». I 1972 kom hennes debut LP «Ta min drøm» ut. Det var en svært påkostet produksjon med stort orkester, en av de dyreste plateinnspillingene som var gjort for noen soloartist i Norge til da, uten at den solgte særlig mye. Ingen av melodiene var originalskrevet, og samtlige tekster var oversatte slik det ofte var på 70- tallet.  Anne Lise Gjøstøl var allerede blitt godt kjent og ofte benyttet i radio og TV. Nå skulle hun være med i Grand Prix for  å legge verden for sine føtter. Hun var alt kjent i store deler av Europa etter å ha gjestet et av Cliff Richards TV- show i regi av BBC. Og i 1973 ga hun ut to singler på det svensk. «Om du kunne» hadde startnummer tre. De 14 jurymedlemmene speilet juryordningen som var i den internasjonale finalen, dit hvert deltakerland sendte to delegater for å stemme, en under 25 år og en over. De skulle helst ikke ha noen profesjonell tilknytning til musikk, men ha sterk interesse for det og gjerne være hobbymusikere. De fjorten jurymedlemmene fra sju norske byer likte «Om du kunne.»  Hvert medlem av juryen kunne gi hver sang minimum ett og maksimum fem poeng. Bare en dommer delte ut fem poeng en gang, til vinnerlåta «Åh, for et spill», så fire poeng var en bra poengsum. Fem jurymedlemmer hadde «Om du kunne» enten på ren eller delt førsteplass, og i alt seks jurymedlemmer delte ut fire poeng hver til bidraget. Men det holdt ikke hele veien inn. En delt andreplass var likevel et godt resultat selv om det for Anne- Lise Gjøstøl nesten skulle bli en skjebne. Dette skulle bli den første av i alt fire andreplasser for henne i Grand Prix. Rolf Nord var ansvarlig for noen orkesterarrangementer under senere finaler, men hverken han eller Rachel Nord fikk med flere bidrag. Både Ellen Nikolaysen og Anne Lise Gjøstøl skulle bli gjengangere i konkurransen de neste årene.
                                                               2. plass     40 poeng
                                   Ellen Nikolaysens versjon med Kjell Halvorsens kvintett: 


tirsdag 3. april 2018

Melodi Grand Prix 2011: "Oh Oh (Puppy Love)." Endre Nordvik


Et av de 21 bidragene som ble tatt ut til å være med i delfinalen i 2011 var «Oh (Puppy Love)» Og ingen hvem som helst hadde skrevet dette bidraget. Indisk- norske Samsaya hadde gjort det stort som låtskriver, sanger og skuespiller. Hun ble født i Hamirpur i Nord- India i 1979. Familien flyttet til Norge i 1980, og bosatte seg på Ellingsrud i Oslo. Hun drev mye med musikk, og som 19 åring deltok bandet hun var med i under Ungdommens Kulturmønstring. God omtale fristet til videre satsning, så gjengen satset frisk med deltagelse i NM i Rock i 1998, der de kom på andreplass. Samsaya vakte oppsikt med sin musikk. Hun ble programleder i radio, VJ på TV, startet eget plateselskap og var skuespiller i filmer  og TV-serier.. I 2004 debuterte hun som soloartist med albumet «Shedding Skin» og i 2008 kom singelen «Change» ut. Så i 2006 fikk hun med en av sine låter «Dodge It» i den Oscar og Golden Globe - nominerte filmen «The Wrestler». Den hadde hun skrevet sammen med Eve Nelson. I 2009 kom to nye singler. «Oh Oh (Puppy Love)» er også akkreditert hennes faste samarbeidspartner på det tidspunktet, Jarle Aanestad. Han hadde produsert flere av hennes innspillinger, og sammen skrev de låter for andre artister. Blant artistene han har skrevet låter og produsert innspillinger for, finner du Karpe Diem, Mira Craig, Christian Ingebrigtsen og Alexander Rybak. Han leverer fast for EMI Music. Han hadde vært med i Melodi Grand Prix i 2008, uten at det gikk veien. For Samsaya var dette Grand Prix debut. Det var det også for dette årets yngste deltager, 17 åringen Endre Nordvik. Han er oppvokst på en gård i distriktet utenfor Bergen. Han hadde drevet med musikk fra han begynte på skolen, og ble oppdaget av Samsaya via bloggen hans der han skrev om og publiserte musikken sin. Han hadde også så vidt vært innom X- faktor. Sammen med Bjørn Johan Muri var han en av frontfigurene i MOT – kampanjen, der de bruker musikk for å bevisstgjøre ungdom til å ta egne valg. Mer om Samsaya og Endres samarbeid kan du se her. Endre fikk startnummer fem i den andre delfinalen. På scenen i Florø falt han dessverre igjennom, nervene tok ham og han sang ganske surt, og klarte dessverre ikke å yte låta han skulle løfte til nye høyder, rettferdighet. Da seerne hadde avsagt sin dom, holdt det likevel til en plass til andre sjansen. Den gikk av stabelen i Sarpsborg. Og der ble det full stopp. I skrivende stund har det ikke vært noen flere Grand Prix deltagelser på han Han har fortsatt å skrive musikk, er bosatt i Bergen og driver med musikk på heltid, både som solist og som musiker for andre artister. Hans største suksess til nå har vært låta «Like Old Friends» som han skrev sammen med Kurt Nilsen. Den ble soundtrack for en stor prisutdeling i USA. Her kan du lese mer om Endre Nordviks karriere etter Grand Prix. 
                                                   Slått ut i andre sjansen.


mandag 2. april 2018

Melodi Grand Prix 2000: "One More Time". Jan Werner Danielsen.


Som året før spesialinviterte NRK ti komponister til å levere bidrag til finalen i Melodi Grand Prix 2000. For sjette året på rad valgte NRK å holde finalen «innomhus» fra eget studio, først året etter flyttet de finalen tilbake til Oslo Spektrum der den har vært arrangert siden. Blant de ti inviterte komponistene var det ni menn og en kvinne. Hun skal vi komme tilbake til i et senere blogginnlegg. En av de inviterte var Are Sigvardsen. Han kom fra en musikkglad familie i Oslo, og begynte tidlig å synge og spille ulike instrumenter og var med i Sølvguttene som barn. Han skrev låter, var korist, vokalist og produsent og var en del av boybandet «Home Boyz» som ga ut en singel i 1997, og der det største mediefokuset ble at et av medlemmene hadde løyet på alderen for å være «ung nok for et boyband.» Are Sigvardsen debuterte som soloartist med singelen «One More Night» i 1994 og året etter kom singelen «Take me to another World.» I 2000 var han 26 år og fikk med sitt første bidrag i en Melodi Grand Prix finale. Og det ble en av de mest omtalte debutene til da. Ikke på grunn av låtskriveren men artisten. Jan Werner Danielsen hadde slått igjennom med et brak da han sang «Duett» sammen med Elisabeth Andreassen i Grand Prix 1994, og vant. I den internasjonale finalen i Irland kom de på en strålende sjetteplass. Siden da var unge Jan Werner fra Nord- Odal blitt folkeeie, og imponerte stadig med sin utrolige sangstemme og allsidighet. Han kunne synge hva det skulle være og gjøre det til sitt. Hans plater solgte i bøtter og spann, og han toppet det som var av lister og fikk enorm medieoppmerksomhet. Han hadde holdt seg borte fra Melodi Grand Prix siden 1994, selv om han ble spurt om å delta hvert eneste år. Han ventet på rett melodi og rett tidspunkt. Og nå var tiden inne. «One More Time» var den type ballade han elsket å synge, og bidraget ble selvsagt øyeblikkelig favoritt. Det ble et enormt mediesirkus, særlig fordi Jan Werner var den eneste kjente artisten i startfeltet. Og nå hadde han fått en klar identitet som soloartist, han hadde fått internasjonal oppmerksomhet og en Grand Prix seier skulle hjelpe han å nå ut.TV seerne hadde enorme forventninger til ham. Og han innfridde. NRK lot han starte sist, og bygget dermed opp forventningene solid. Og du verden som han leverte. Han stilte alle de andre artistene totalt i skyggen med sin rutine. Så var spørsmålet, ville juryene følge opp? Skulle man sende en ballade, igjen? Hele nittitallet var preget av ballader i Eurovision Song Contest, fra 1990 til og med 1997. (Unntaket var Carolas seier i 1991.) Nå hadde det endelig blitt litt større variasjon, og ESC formelig eksploderte av tilbakeholdte gladlåter, solid pop og bra rock. Ville Jan Werners ballade være rett låt å sende til finalen i Stockholm?  Det ble opp til de seks jurygruppene. Første gruppe var fagjuryen som besto av programleder i TV2, Gunilla Holm Platou, komponist og produsent og Grand Prix ringrev Kyrre Fritzner, fiolinist Marte Krogh, produsent, artist og låtskriver Torstein Bieler og juryformann programleder i NRK Underholdning- Hege Tepstad. Denne juryens poeng ble doblet i forhold til de andre juryenes poengskala. (Juryenes førsteplass fikk 12 poeng, andreplass fikk 10 poeng, tredjeplass fikk 8 poeng så ga man videre poeng nedover til ett.) Fagjuryen viste seg å ikke være spesielt begeistret for «One More Time». De ga han 12 poeng, hvilket ville si at de hadde bidraget på en femteplass. TV-seerne hadde ringt inn for å stemme, og poengene ble bearbeidet og presentert fra de fem regionene stemmene ble sluset til. Da gikk det litt bedre og Jan Werner var nummer to etter første avstemningsrunde og tok seg til Gullfinalen. Der var de fire beste bidragene fra første runde plassert, bidragene ble fremført på nytt og alle stemmer ble nullstilt slik at seerne kunne stemme på nytt. Jan Werner sang sist i gullfinalen og nå håpet man at det skulle gå hans vei. Men i Gullfinalen var det knallsterk konkurranse med tre låter som hadde litt friskere tempo enn balladen «One More Time.» Nå ble det samme runde igjen, fagjuryen hadde Jan Werner på tredjeplass, mens han var nummer to hos alle de andre fem regionjuryene når TV seernes stemmer var talt opp. Dermed ble det en andreplass på Jan Werner. Men du verden for en suksess "One More Time" fikk. Hele 23 uker på Norsktoppen ble det, hvorav 10 uker på førsteplass. Jan Werner Danielsen deltok ikke i flere Grand Prix finaler, og var i ferd med å starte en internasjonal lansering i Canada da han døde i 2006, bare 30 år gammel. Låtskriver Are Sigvardsen skulle prøve seg i Melodi Grand Prix alt året etter, men med langt mindre suksess.
                                                       2. plass  66 poeng