fredag 19. oktober 2018

Melodi Grand Prix 1982: "Lady Di." Inger Lise Rypdal.

Etter to år med inviterte komponister, åpnet NRK opp for innsendte bidrag i tillegg, og interessen var på vei opp. Over 400 bidrag kjempet om fire finaleplasser. I tillegg var Jahn Teigen spesialinvitert. Gjennom organisasjonen "Forum for Ord og Toner" ble ti av medlemmene invitert til å sende inn bidrag. Fem av disse skulle få finaleplass, og disse fem ble plukket ut gjennom dueller. Nissa Nyberget var en av komponistene som fikk sjansen her. Han debuterte i Melodi Grand Prix med "Lady Di." Nils Otto Nyberget ble født i Oslo i 1954, og var involvert i flere band før han tok mellomfag i musikk. Han var aktiv som musiker, sanger, korist og låtskriver. Han var aktiv som kapellmester ved ulike teatre og i NRK. I 1978 fikk han sin platedebut på Hanne Kroghs LP fra 1978. Dette var hennes comeback som plateartist og til LP-en hadde Nissa, som Nils Otto ble kalt, skrevet to låter, "Trøstemelodi" til Hanne Kroghs tekst, og "Se tilbake" - som han skrev sammen med Anita Skorgan, Hanne Krogh og Magnus Nilsen. Deretter ble det mange plateinnspillinger som musiker og korist. I  Melodi Grand Prix 1982 kunne han velge hvem han ville samarbeide med, og tekstforfatter ble Lars Mjøen. De hadde jobbet sammen på flere av komikertrioen KLM's plater og TV innspillinger. Lars Mjøen ble født inn i en teaterfamilie i Oslo i 1945. Han jobbet i plateselskap ved siden av å skrive sine egne sanger, ofte med humoristisk vri og med skarp samfunnsatire. Han debuterte på plate med solo LP-en "Singin' in the rain" i 1974. Den hadde slett ingen ting med musikalen ved samme navn å gjøre. Han ble sammen med Knut Lystad og Trond Kirkvaag Norges ledende komikere fra midten av 70-tallet. I kjølvannet av denne suksessen ble LP-en utgitt med ny tittel - "Nest siste nytt" i 1979.  Han var allerede erfaren tekstforfatter og leverte norske versjoner av engelske poptekster til diverse plateserier. Innimellom fikk han også med originaltekster. Lars Mjøen var på høyden av sin komikerkarriere i 1982, og fikk nesten mer publisitet for sin Grand Prix debut enn de fleste andre som deltok- artister inkludert. Til å synge hadde de to Grand Prix debutantene fått med seg en veteran i konkurransen. Inger Lise Rypdal deltok i Melodi Grand Prix for niende gang, og det var ny rekord i antall deltagelser fra en artist. Inger Lise Rypdal hadde likevel bare vunnet en finale og aldri fått representere Norge i en internasjonal finale, selv om hun hadde vært  Norges desidert mest populære, kvinnelige artist i over et tiår. (I 1973 sang hun "Åh for et spill"  sammen med Ola, Stein og Gro- Anita, men Bendik Singers ble sendt for å synge bidraget i den internasjonale finalen.)  Hun hadde også to andreplasser og en tredjeplass å se tilbake på Nå håpet hun på sin første seier. "Lady Di" var med i den første duellen, der Inger Lise Rypdal møtte gruppa Brannvesenet med "Løp". TV-seerne sendte inn postkort der de anga sin favoritt blant de to låtene og "Lady Di" tok en klar seier. Nå var Inger Lise klar for finale. Der var "Lady Di"  favoritt og den eneste av de ti bidragene i finalen som hadde en reel sjanse til å utfordre Jahn Teigen med "Adieu." Elleve jurygrupper med et representativt utdrag av "folk flest" var plassert rundt i norske byer. De avga poeng slik som i den internasjonale finalen- der de ga 12 poeng til låta som var favoritt, 10 poeng til andreplassen, så videre nedover på skalaen fra åtte til ett poeng. Inger Lise Rypdal fikk stort sett poeng i øverste del av skalen- men det ble ikke nok selv om tre juryer hadde henne på topp. "Adieu" ble for overlegen- den vant og karret til seg hele 116 av 132 mulige poeng. Inger Lise Rypdal ble nummer to, 28 poeng bak. "Lady Di" kom ut på singel og på LP-en "Kontakt" i 1982. Den solgte godt og flere av sangene på plata kom på Norsktoppen. Nissa Nyberget og Inger Lise Rypdal deltok igjen allerede året etter, da med hvert sitt bidrag. For Lars Mjøen ble det for travelt til å skrive flere  tekster til Melodi Grand Prix.
                                                   2. plass   88 poeng.

torsdag 18. oktober 2018

Melodi Grand Prix 1972: "Håp". Ellen Nikolaysen/Anne-Karine Strøm.

NRK hadde tatt en pause fra Melodi Grand Prix i 1970, og det virket som om noe av begeistringen var borte. Det var en stor nedgang i antallet innsendte bidrag i 1971, og en enda større nedgang i 1972. NRK hadde startet med flere gode plasseringer i den internasjonale finalene, men så gikk det tråere. Ikke siden 1966 hadde Norge fått en plassering blant de ti beste. Når sum skulle gjøres opp etter elleve deltagelser i 1971, satt Norge igjen med to tap og tre nestsisteplasser.  Popmusikken endret seg, nye norske artister og popkomponister fikk knapt spilletid på NRK- der var  detfortsatt "forrige generasjon" rådende. Mange mente det va meningsløst å delta, for de kom ikke til å nå frem likevel, selv om både Benny Borg og Terje Rypdal satt i utvalgsjuryen. I 1972 kom det bare 175 bidrag inn til Melodi Grand Prix, det nest laveste antallet gjennom konkurransens historie. Året før hadde NRK forsøkt å modernisere konkurransen uten at det førte til annet enn en nest sisteplass i den internasjonale finalen. Derfor gikk de tilbake til den gode, gamle oppskriften som var brukt alle år siden 1961- med unntak av 1969 og 1971. Den gikk ut på at fem bidrag ble plukket ut og sangene ble fremført to ganger med to forskjellige orkesterbesetninger og vokalister. Selv om komponistene sviktet Melodi Grand Prix, var artistene glade for å være med. I 1972 var det en god blanding av etablerte popartister og nye stjerneskudd. Tekst og melodi til bidraget "Håp" var ved Hans M. Borchgrevink. Han ble født i Oslo i 1949 og tok musikk mellomfag  i Oslo da han sendte inn "Håp" til Melodi Grand Prix. Hans musikalske karriere gikk lengre tilbake i tid. Som 8-åring begynte han å synge i Sølvguttene. Han utviklet stemmen og ble solist som kontratenor. Mens han fortsatt studerte musikk startet han og noen medstudenter visegruppa "Loelvens Stiftelse". Han skrev sanger, var vokalist og spilte flere instrumenter i gruppa. 19. februar 1972 fulgte han spent med fra tribuneplass i NRKs studio 1 mens Grand Prix bidraget hans ble fremført to ganger. Og det var ikke hvilke som helst han hadde fått til å fremføre sangen. Det var to svært sangsikre damer, begge med stort register og allsidig repertoar. Ellen Nikolaysen var 21 år og debuterte som solist i Melodi Grand Prix. Hun hadde vært med som korist i 1971. Hun sang "Håp" med Kjell Halvorsens kvintett. Ellen Nikolaysen vant den TV sendte sangkonkurransen "Talent -70" og debuterte på plate med gruppa "Three Hits". i 1971. De spilte inn singelen "Nå kan hele verden synger med" med "Bær meg hjem" på side 2. (Ellen Nikolaysen sang bare denne ene sangen på platen med Three Hits, på de andre platene sang Kari Negaard. Men hun var høygravid og måtte trappe ned plateinnspillinger og turnè, så Ellen Nikolaysen hoppet inn som vikar.) Ellens debut- LP "Stans, jeg vil gi deg en sang" var under innspilling. Nå skulle hun bli kjent for norske platekjøpere gjennom deltagelsen i Melodi Grand Prix. Anne-Karine Strøm fikk synge "Håp" med Kringkastingsorkesteret, og det var hun som kom til å få reise til finalen i Edinburgh hvis melodien vant. Hun hadde vært med i både Melodi Grand Prix og Rostockfestivalen året før med snagen "Hør litt på meg." Alt som 12 åring debuterte hun på plate etter å ha vunnet en talentkonkurranse og ble lansert i Sverige. Hun hadde spilt inn sju singelplater og en LP siden debuten som 12 åring i 1963. Hun ble for alvor kjent for norske TV-seere da hun hadde sitt eget TV-show på NRK vinteren 1970. Nå skulle hun prøve seg i Melodi Grand Prix for andre gang. Som året før, valgte NRK den samme juryordningen som gjaldt for den internasjonale finalen: Sju dommerpar satt i hver sin by og kunne dele ut poeng fra skalaen fem til den låta de likte best og ett til den de likte dårligst. Maksimal poengsum var 70 poeng, mens misntesummen var 14. I hvert av dommerparene - som ga poeng hver for seg- var en under 25 år, og ingen skulle ha musikk som yrke. Dommerne var strenge og poengsummene befant seg stort sett i nedre del av skalaen. Totalt ble det kun delt ut fem toppnoteringer. En av dem gikk til "Håp", men den poengsummen hjalp ikke særlig på. Det ble for lite poeng fra de øvrige 13 dommerne, så det ble en skuffende plassering. Låtskriver Hans M. Borchgrevink lot det bli med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix. Han kastet seg over medisinstudiene men fortsatte musikkarrièren ved siden av. I 1974 fikk han Spellemannprisen sammen med de andre i gruppa "Loelevens Stiftelse"- som nå hadde byttet navn til "Stiftelsen"- for beste viseplate i 1974. Gruppa byttet navn at flere arrangører ikke fikk det med seg. Misforståelsen oppstod da LOs ungdomsorganisasjon trodde de het "LO-elevens Stiftelse" og trodde at de sang protestviser. Hans M. Borchgrevink fortsatte vekselvirkningen mellom musikk og medisin hele sitt yrkesaktive liv. han var kordirigent og brukte musikk i sin forskning på hørsel og rytmikk. Ellen Nikolaysen skulle komme sterkt tilbake i Melodi Grand Prix i 1973, da sammen med Anne- Karine Strøm som medlemmer av  Bendik Singers. "Håp" ble ikke spilt inn på plate og TV-sendingen er ikke bevart, derfor er det ikke lagt ut noen link til melodien.

                                                                4.plass  33 poeng.

onsdag 17. oktober 2018

Melodi Grand Prix 1962: Refusert bidrag. "Benjamino Piccolino". Sigurd Jansen og Elisabeth Granneman.

I 1962 var det mye som tydet på at Melodi Grand Prix bare skulle bli et kort blaff i NRKs historie, for bare 121 bidrag kom inn til  den tredje konkurransen i rekken.( Dette tallet er fortsatt det laveste i Meldi Grand Prix historie.) Året før hadde 349 sanger blitt sendt inn. Heldigvis ble interessen større alt året etter, så dermed var konkurransen kommet for å bli. Fem bidrag ble plukket ut til finalen i 1962, og  alle var skrevet av menn- de fleste over 45 år. Elisabeth Grannman hadde fått sitt gjennombrudd med slageren "Alle venter på sommer" i 1960, og hadde debutert i Melodi Grand Prix samme år. Hun ble et husholdningsnavn i radioens underholdnings-programmer og var ofte å se i TV. Hun spilte inn en rad med singelplater, medvirket i filmer og debuterte på revyscenen. Hun var blitt 32 år, og ble kalt "den syngende husmor fra Lørenskog." Nå fikk mann og barn klare seg selv mens mor gjorde karriere. I 1962 prøvde Granneman å bli den aller første kvinnelige låtskriver som fikk med en sang i Melodi Grand Prix. Dessvere lyktes hun ikke med det. (Den æren fikk kriminalforfatteren Edith Ranum med teksten til "Drømmekjolen" i Melodi Grand Prix 1963.) Elisabeth Granneman hadde spilt inn Alf Prøysen og Bjarne Amdahls refuserte bidrag "Senor Manuel" året før. Nå sto hun selv bak teksten, mens Sigurd Jansen komponerte melodien. Sigurd Jansen ble født i 1932 og vokste opp i Horten. Han ble tidlig interessert i musikk og tok utdanning som pianist og klaverpedagog. Ganske raskt viet han seg til den nye popmusikken som banet seg vei på slutten 50- tallet. Han jobbet som orkesterleder, arrangør og komponist. Han spilte i og ledet bandet for bl.a. Rocke-Pelle, og skrev og arrangerte musikk for de fleste, unge popstjernene i Norge som Wenche Myhre, Per Elvis Granberg og Elisabeth Granneman. "Benjamino Piccolino" var en hei dundrende gladlåt og det var nok grunnen til at den ikke kom igjennom det siste, trange nåløyet og ble blant fem Grand Prix finalister. Sangene som fikk finaleplass var alle typiske slagere og ballader godt plantet i 40- og 50- tallets jazzbaserte slagertradisjon. En låt som skulle fremføres med glimt i øyet ble nok for sterkt for de tre som skulle velge ut finalistene. Disse var konsertpianist Robert Levin, leder for NRKs grammofonarkiv Turid Johansen og programsekretær Otto Nielsen, alle mellom 50 og 60 år gamle. Elisabeth Granneman og Sigurd Jansen lot ikke nederlaget gå inn på seg. I stedet spilte de inn "Benjamino Piccolino" på plate som b- side til revyviseparodien "En torsdagskveld i Drøbak." Det kom tre singelplater fra Granneman i 1962, en av dem var "Omatt og Omatt" som gjorde henne landskjent. Sangen er fortsatt å høre i norsk radio. I 1964 skulle hun delta igjen, da som artist. Samme år fikk låtskrivemakker Sigurd Jansen sin debut i Melodi Grand Prix. Han vant med "Spiral" som Granneman sang med det lille orkesteret. (På den tiden ble alle bidrag fremført to ganger med forskjellige artister og orkesterbesetning.)  Elisabeth Granneman var en produktiv komponist og tekstforfatter men fikk aldri med noe Grand Prix bidrag som låtskriver.
                                                              Refusert bidrag

                                              

tirsdag 16. oktober 2018

Melodi Grand Pix 2001: "Looking for Love". Rasmus Høgset.

I 2001 var det elleve totalt ukjente artister blant de tolv i startfeltet i Melodi Grand Prix. Men blant låtskriverne var det flere kjente navn. En av dem var Jan Johansen. Han var godt etablert som låtskriver og artist i Sverige, men var ofte i sin fars hjemland, Norge. Jan Johansen var sønn av jazzmusikeren Egil Johansen som hadde giftet seg og bodde i Sverige da Jan Johansen ble født i 1966. Jan Johansen ble for alvor kjent da han deltok for Sverige i Eurovision Song Contest i 1995 med "Se på mig" som lenge kjempet om seieren med Rolf Løvlands "Nocturne" . "Se på mig" havnet til slutt  på tredjeplass. Nå ville Jan Johansen delta for Norge som låtskriver. Teksten til "Looking for Love" hadde han skrevet sammen med norsk/finske Thomas Heinonen (som ble født i Oslo i 1973) og Brad Johnson- britisk produsent bosatt i Sverige. Jan Johansen hadde blitt nummer fire i Melodifestivalen med "Ingenmansland" kvelden før finalen i Oslo. Nå håpet han å vinne for Norge. Til å synge, fikk han  Angelo Rasmus Høgset. Han ble født i Oslo i 1975 og begynte å studere sang alt som liten gutt hos sin far, den kjente kordirigenten og pedagogen Carl Høgset. Rasmus debuterte som skuespiller 10 år gammel som Gavroche Les Miserables på Det Norske Teatret. Som voksen skolerte han seg i klassisk sang ved Royal Academy of Music i London. Han hadde sunget oratorier, klassisk opera og musikalroller, nå skulle han debutere som popartist i Melodi Grand Prix. Det gikk sånn passe. "Looking for Love" var en lett poplåt som ikke krevde noe særlig stemmeprakt. Rasmus fikk med seg fire mannlige korister som satt på hver sin barkrakk, for å gi det hele et lite hint av "Boyband." Det passet ikke Rasmus Høgset så godt, og i store Oslo Spektrum ble det hele for smått. Tv seerne kunne stemme to ganger, og i første runde skulle fire låter velges ut til en Gullfinale. Seerstemmene ble fordelt til fem regioner - der ble poengene bearbeidet slik at det ble delt ut 14 poeng til førsteplassen, 12 poeng til andreplassen, så videre på skalaen fra 10 ned til 1 poeng.  Fagjuryen hadde dobbelt sum de kunne dele ut. Det ble ikke noen høye poengsummer fra noen juryer til "Looking for Love", den lå jevnt på en fjerde eller femteplass hos juryene. Det holdt ikke helt inn så da alle poeng var talt opp var han tre små poeng fra å ta seg til Gullfinalen, og ett poeng fra å havne blant de fem beste. "Looking for Love" ble ingen hit, og Rasmus Høgset gikk tilbake til den klassiske sanger. Han har holdt seg der siden. Komponist Jan Johansen leverte ikke flere bidrag til norsk Melodi Grand Prix men ble en gjenganger i Melodifestivalen i Sverige. Tekstforfatter Thomas Heinonen forsøkte seg i den finske uttagningen året etter der Susann Sonntag sang hans låt "Welcome to the World" inn til en sjetteplass. Siden har han forsøkt seg i den ukrainske Grand Prix uttagningen uten å gå til topps.
                                                     6.plass   52 poeng

mandag 15. oktober 2018

Melodi Grand Prix 1991- alternativ finale: "Ett liv." Heidi Halvorsen.

Heidi Halvorsen hadde debutert i Melodi Grand Prix-sammenheng i 1989 med låta "Beat for Beat." Den var skrevet av Harald Græsdahl og Tore Holm. Samme team ble med da Arne Bendiksen arrangerte alternativ Melodi Grand Prix finale i 1991 fordi han var sint på NRK som avlyste sin. Underholdningssjef i NRK på den tiden, Totto Osvold avlyste med begrunnelsen "at nivået var for lavt og at uttaksjuryen ikke fant verdige kandidater." (Litt rart da en av de refuserte skulle klatre helt opp til en andreplass i den internasjonale finalen i 1996.) Arne Bendiksen nektet for at det sto så dårlig til med norsk popmusikk, fikk fatt i åtte opphavsmenn som ville "ståfrem som refuserte" og fikk med seg Robert Aschberg og TV3 til å arrangere en finale. Arne Bendiksens intensjon var god, han ville vise at NRK tok feil. Men det slo ilbake på ham selv av to grunner:  Flere av "de refuserte" sparte heller sine bidrag til senere finaler eller ga dem ut - uten å ville ha stempelet "refusert fra Melodi Grand Prix" heftende ved låta. Den andre grunnen var at TV3 lage en ganske slett TV-produksjon og at alt ble stablet på bena på en knapp uke. Når ser man denne finalen kan man trygt si at Totto Osvold nok hadde rett- med ett unntak. Det var "Ett Liv" som var en klassisk popballade skrevet av teamet Græsdahl/Holm som hadde flere solide pophits på merittlista. Heidi Halvorsen var kveldens klart beste vokalist. Hun hadde allerede en karriere både i Norge og Sverige og ble en tydelig favoritt hos de to fagjuryene - som besto av svenske og norske musikkbransjefolk. De var helt samstemte og ga Heidi Halvorsen full pott. Dvs det var to låter som havnet likt, men "Ett liv" trakk lengste strå i omkampen. Arne Bendiksen mente at "Ett Liv" burde være Norges representant til den internasjonale finalen i Roma. TV3 var ikke medlem av EBU- som er en forutsetning for å kunne være med i Melodi Grand Prix. Dessuten har NRK eneretten til de internasjonale finalen så ingen andre  norske TV selskaper med EBU medlemskap kan sende finalister dit, med mindre NRK velger å si fra seg sin deltagelse. Likevel mente Arne Bendiksen at NRK hadde et moralsk ansvar ved å gi norske komponister og artister plass. Han tapte argumentasjonen, og det ble ingen reise til Roma for Heidi Halvorsen. Låta ble spilt inn på plate uten at den ble en stor hit. Tore Holm og Harald Græsdahl hadde i tillegg til "Beat for Beat" i 1989, skrevet "Go-Go" for Kjersti Bergesen i 1987, som etter en svært spennende avstemning havnet på en tredje plass. Etter 1991 tok Tore Holm en Grand Prix pause som varte til han forsøkte seg for siste gang i 1998. Heidi Halvorsen valgte musikkteatret som levevei og har ikke deltatt i Melodi Grand Prix siden.
                                                         1. plass      14 poeng
I klippet under kan du se "Ett liv" fremført, spol deg frem til ca 13'30"

søndag 14. oktober 2018

Melodi Grand Prix 1981: "1984." Dollie.

Til Melodi Grand Prix 1981 inviterte NRK inn låtskrivere til å levere bidrag. To av de som skulle få den ære, var Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian. De to 17 åringene er fremdeles de yngste, kvinnelige komponistene som har deltatt i Melodi Grand Prix. (Ingrid Bjørnov fylte 17 år i desember 1980, mens Benedicte Adrian fylte 17 år i oktober. Finalen ble arrangert 7.mars 1981.)  I Melodi Grand Prix 1981 møtte de unge jentene en haug av profilerte veteraner i norsk popmusikk. Svein Gundersen, Terje Rydal, Eigil Berg og Finn Kalvik var blant konkurrentene. Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov var likevel ikke noviser. De skrev sanger og sang sammen i duoen Dollie og hadde på rekordtid etablert seg helt i toppen i norsk pop. De to Oslojentene hadde vokst opp sammen og drevet med musikk stort sett hele tiden. De sendte inn en demotape til et ungdomsprogram i NRK Radio og fikk sin debut der i 1979. Raskt ble det klart at Dollie hadde potensiale. Nå hadde ikke lenger Arne Bendiksen "monopol" i norsk platebransje, han hadde trappet ned og gitt yngre krefter rom til å blomstre. Den unge produsenten Ole A. Sørlie hadde startet plateselskap og lette etter gode talenter. Han signerte Dollie. De var innom "Halvsju" på NRK som var den fremste lanseringskanalen for unge artister som ville opp og frem å den tiden. De spilte inn to singler, "Under snø" og "Hypnotisert". Begge ble store hits og spilt ofte på radio. Dollie ble hyppige gjester også i NRKs underholdningsprogram i TV, og debut LP-en "Første Akt" ble en suksess både hos kritikere og platekjøpere. "Under snø" er rett og slett er et lite popmusikalks mesterverk og kanskje Dollies aller beste låt. Den kom inn på Norsktoppen i juni 1980 og fikk fire uker på lista. En annen hit ble også "Smil" - som var hentet fra debut LP-en. Denne avløste "Under snø" på Norsktoppen og ble der i sju uker. Tredje låt på Norsktoppen i 1980 ble "Hypnotisert" som lå på lista i tre uker. Debut LP-en kom også ut i en engelskspråklig versjon - for Ole A. Sørlie tenkte stort. Det skulle riktignok gå noen år før den internasjonale karrieren ble noe av, og da var det med et helt annet musikalsk uttrykk. Debut  LP-en "Første Akt" solgte til gullplate og nådde en tredjeplass på VG- lista, og ble belønnet med en Spellemannpris. I 1981 var LP nummer to planlagt. Håper var å vinne Melodi Grand Prix finalen slik at en høyst fortjent internasjonal lansering kunne skje. Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian skrev tekst og melodi. Ole A Sørlie og Barry Corbett var også med som tekstforfattere til "1984." Som vanlig når Dollie skrev tekster, var det  ikke "hodeløst" om likegyldige ting. "Smil" var et spark til de som mente noe om hvordan unge jenter skulle se ut. "Under snø" har en mørk undertone og en dypere mening. "Hypnotisert" handler om hvordan en ukritisk lar seg lede av andre. "1984" var en politisk tekst inspirert av George Orwells dystopiske fremtidsvisjon i romanen med samme navn. I finalen var det ikke bare kjente navn blant komponistene- det var det også blant artistene. NRK hadde sørget for bredde i det musikalske uttrykket. Her var det rock, viser, jazz og ren pur pop. Dollie hadde den sterkeste og mest rendyrkede poplåta i startfeltet, og var selvsagt øyeblikkelige favoritter hos det yngre segmentet av TV-seerne. Også pressen likte låten og hadde store forventninger. I startfeltet møtte Dollie veteraner som Inger Lise Rypdal og Unit Five - for å nevne noen. Unit Five og Dollie var blant de aller mest populære popartistene i Norge akkurat da og alle trodde det ville stå om seieren mellom disse to. Og det hadde det muligens gjort om TV-seerne hadde fått velge, Men NRK hadde bestemt seg for å ha en fagjury til å avgjøre det hele. Juryen besto av ni personer med ulik tilknytning til norsk musikkliv, og i ulik alder. De kunne gi poeng på en skala fra 10 poeng til bidraget de likte best, ned til ett poeng for det de likte minst. "1984" fikk poeng fra tre og opp til ni poeng. Det hele ble for sprikende og Dollie endte til slutt i nedre halvdel av resultatlista til TV-seerne og pressens store fortørnelse. Såpass negativ ble kritikken at NRK etter dette aldri lot en fagjury alene avgjøre resultatet i Melodi Grand Prix. Folk ville være med å bestemme, og slik ble det fra 1982 av. "1984" fikk fire uker på Norsktoppen, og ble gitt ut både som singel og på LP-en "Dollies dagbok". Den solgte i 23.000 eksemplarer og ble nok en suksess for jentene fra Oslo. Allerede året etter skulle de forsøke seg i Melodi Grand Prix, mens vinnerlykken lot vente på seg til Dollie kom i "deLuxe" versjon i 1984.
                                                   6. plass   49 poeng

lørdag 13. oktober 2018

Melodi Grand Prix 1971: "Maxi-Midi-Mini". Gro Anita Schønn

Det var i alt tolv finalebidrag med i Melodi Grand Prix 1971, seks av dem var signert komponister NRK hadde spesilainvitert.  196 innsendte bidrag kjempet om de seks ledige finaleplasseene. Et av dem var "Maxi- Midi- Mini". Komponist og teksforfatter for bidraget var den kjente arkitekten Paul Cappelen. Han ble født i New York i 1928, men vokste opp i Norge og sammen med Torbjøn Rodahl startet han opp et av de første arkitektfirmaene i Norge som fikk internasjonalt rennomè. De vant flere arktiktkonkurranser både sammen og hver for seg og har tegnet flere signalbygg i mange byer. På hobbybasis skrev han musikk og var spesielt begeistret for popsjangeren. Han hadde et stort nettverk også innen musikken og hentet stadig impulser fra internasjonale fora, derfor var ingen  overrasket over at han leverte finalens klart mest tidstypiske poplåt. Til å synge fikk en av Norges mest fremadstormende talenter, Gro Anita Schønn. Hun ble født i Drammen i 1950 og vokste opp i Røyken. Som 16 åring ble hun hyret inn som  vokalist da vennene startet bandet "Sandie & The Shakeman" i 1966. De ga ut singelen "That's My Desire/ Put Yourself in My Place" samme år. De spilte rock og blues og det passet Gro Anitas kraftige røst utmerket. Hun ble fort lagt merke til og før året var omme, hadde hun tatt farvel med bandet og fått platekontrakt som soloartist. Hun debuterte på Odeon med singelen "Jublende glad/ Du skal ikke gi meg roser". Flere singler fulgte og hun byttet plateselskap til RCA Victor. Der så de raskt at Gro Anita hadde "stjernekvalitet" og at stemmen hennes kunne være til forveksling lik Dusty Springfields. Dermed kom gjennombruddet med en coverversjon av en av Springfields største hits. "Son of a Preacherman" som i norsk språkdrakt ble til "Lutfattig læregutt" ble mektig populær, solgte til gull og Gro Anita var for alvor plassert helt i toppsjiktet blant de nye, norske popartistene som sto kalre til å overta etter at slagersangerepoken så definitivt var over. I 1970 trakk NRK seg fra Eurovision Song Contest, dermed ble det ingen finaledebut på Gro Anita Schønn for NRK bestemte seg for å delta igjen i 1971. I en alder av 21 år var hun allerede godt etablert i folks bevissthet - både gjennom plateinnspillinger, turnèer, og opptredener i TV og radio. Spesielt etter at oppfølgeren til "Lutfattig læregutt" - "En enkel sang om frihet"- rett og slett ble det man kaller en monsterhit og føk til topps på VG-lista. Bobby Darins countrylåt fikk norsk tekst av Finn Sidselrud. I 1970 kom Gro Anitas første LP plate ut, og nummer to var på vei  i 1971. Gro Anita Schønn var den største stjerna i et allerede svært stjernespekket startfelt i finalen i 1971. NRK hadde modenisert finalen, fikk inn topp artister og låtskrivere, og et bakrgunnskor. Det besto av Randi Jansson, Ellen Nikolaysen og Eli Thorsen. "Maxi- Midi- Mini" var en moderne poplåt og ble raskt en favoritt. Pressen fikk høre sangene noen dager før finalen, og komponistenes navn ble for første gang kunngjort før finalen. "Maxi- Midi- Mini" var en av favorittene, skulle en dømme etter omtalene. NRK hadde for første gang en folkejury til stede i studio. Den fulgte det nye systemet som skulle innføres i den internasjonale finalen i 1971. Det gikk ut på at hvert land skulle sende to dommere til finalen, et av medlemmene skulle være under 25 år, og bare et av medelemmene kunne være tilknyttet musikkbransjen. Til stede i studio var sju dommerpar fra sju norske byer. Blant dem var daværende musikkjournalist i Bergens Tidene- Rune Larsen og musikkmedarbeider i NRK Trøndelag, Andreas Lunnan. Hver dommer kunne gi hvert bidrag poeng på skalaen fra fem til den de mente var best, ned til ett poeng for den de likte minst. "Maxi- Midi-Mini" fikk høye poengsummer av de unge jurymedlemmene og lave fra de eldre. Til sammen holdt det ikke til seier og pressen og de yngre seerne  lurte på hva som foregikk- "Maxi- Midi- Mini" kom ikke en gang inn blant de fem beste. Sangen blelikevel en vinner, singelplata solgte godt og fikk mye radiospilling. Den ble også en del av Gro Anitas faste repertoar når hun var ute på spillejobber. "Maxi- Midi- Mini" fikk god drahjelp av Gro Anitas fjerde hitsingel på rad "Er det underlig man lengter bort i blant?" som også kom på VG lista. Der ble den i femten uker og klatret opp til en andreplass. Gro Anita skulle ikke gi seg med Melodi Grand Prix, hun skulle delta i fem finaler til - på rad. Paul Cappelen fikk "blod på tann" og leverte flere bidrag til Melodi Grand Prix i årene som fulgte.
                                                            8.plass    37 poeng