lørdag 27. januar 2018

Melodi Grand Prix 1965: "Karusell" Kirsti Sparboe.

338 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix 1965, optimismen rådet og konkurransen hadde fått en ny giv både nasjonalt og i Europa – her i Norge mye pga «La meg være ung»-en tidsriktig poplåt som traff tiden med et brak og sendte Wenche Myhres karriere til himmels, men som ikke vant Melodi Grand Prix 1964. Internasjonalt slo den unge Gigliola Cinquetti igjennom med «Non ho l’eta» som ble en gigantisk hit over hele Europa og Italias første seier i den internasjonale finalen samme året. Senere skulle 1965 skulle vise seg å bli enda viktigere for Eurovision Song Contest da sagnomsuste Serge Gainsbourg traff den internasjonale «Yeah, Yeah» trenden med 17 år gamle France Gall på vokal. I Storbritannia hadde denne trenden nettopp startet med unge, kvinnelige popartister som sang raske poplåter. Sandie Shaw, Helen Shapiro, Lulu og Kathy Kirby sto i front for trenden. Og sistnevnte var allerede internasjonalt kjent og skulle være britenes representant til den internasjonale Grand Prix finalen i Napoli dette året. To av de andre skulle vi få stifte bekjentskap med i Eurovision Song Contest noen år senere. Så ny giv fantes. Men dessverre gjaldt ikke dette de fem melodiene som ble valgt ut til  Melodi Grand Prix finalen her hjemme. Det avspeilet nok at de tre mennene som valgte dem ut var mellom 47 og 57 år. Hvorav en var programdirektør Otto Nes som ville etterse at det ikke om for bråkete musikk med i finalen. Så de nye trendene måtte for all del ikke ta for mye plass. NRK skydde stort sett popmusikk som pesten, også i denne finalen. Men i valg av vokalist speilet NRK den internasjonale trenden. 18- åringen Kirsti Sparboe hadde tatt Norge med storm året før etter å ha sunget i et radioprogram fra hjembyen Tromsø. Plateprodusent Arne Bendiksen ringte umiddelbart og tilbød platekontrakt, og hun fikk opptre i Ada Haugs ungdoms-program i TV. Arne Bendiksen var den eneste med plateselskap stort nok til å ha noe å si i et så lite marked som det norske. Han hadde enorm makt og kunne eneveldig bestemme hvilke artister som skulle opp og frem og hvilke hvis karriere var over- når han bestemte det. (Det samme gjaldt Egil Monn- Iversen som bestemte hvem  som fikk slippe til de sjeldne gangene det ble sendt popmusikk i beste sendetid på NRK-TV.) Kirsti Sparboe kom inn på VG- lista med sin andre singel "Nå og for alltid" i 1964.Og for å få Sparboe ytterligere plantet i det norske folks bevissthet, var Melodi Grand Prix rett arena. Bare så inderlig dumt at hun fikk en håpløst gammeldags låt med en så dum tekst at det nesten er skammelig, komponert av en 64 åring som var mest kjent for sine marsjer -skrevet på bestilling av arbeiderbevegelsen. Jolly Kramer- Johansen var absolutt ingen slagerkomponist. Hans verker innenfor den mer kommersielle stilen kom med filmusikk, og i den grad det kan kalles en slager- var temaet fra filmen «Tante Pose» den mest kjente. Nå hadde han for første gang fått prøve seg som opphavsmann til en poplåt. Wenche Myhres tredjeplass med «La meg være ung» året før satt i, nå skulle hun endelig ta revansje og synge «Karusell» med Kringkastingsorkesteret, og dermed få delta i finalen i Napoli om låta vant. Det var slik da at alle sangene ble fremført to ganger med to forskjellige orkesterbesetninger og med to forskjellige vokalister. Debutanten Kirsti Sparboe ble tiltrodd å synge med Egil Kapstads trio. Hun var jo slett ikke tiltenkt å representere Norge i en internasjonal finale om hun vant, hun skulle bare vises frem på TV i beste sendetid og bli plantet i det norske folks bevissthet. Men så mistet Wenche Myhre stemmen, og kunne rett og slett ikke synge. Hun hadde slitt med stemmen i tiden før finalen - men den ble ikke bedre og hun måtte melde avbud tidlig samme dag som finalen skulle finne sted.  NRK  vurderte å sette inn enten Grynet Molvig eller Nora Brockstedt som var de andre kvinnelige vokalistene i finalen. Men begge sang allerede to bidrag hver, så det ble for kort tid for dem å lære seg enda et på bare noen timers varsel. (Lytter du til teksten forstår du at ingen av de mannlige ikke var rett valg- dog sang en mann «Casanova» i semifinalen i 1977- men det var mer tilfeldig.)  Så Kirsti Sparboe fikk et par gjennomganger med Kringkastingsorkesteret før finalen, som ble sendt direkte på TV for første gang siden 1960. (Til da ble sendingene tatt opp på ettermiddagen og sendt samme kveld.) Dermed var presset på unge Sparboe ekstra stor.  Det er blitt hevdet at Wenche Myhre ikke likte sangen, og derfor trakk seg under dekke av å ha blitt syk, men ryktet stemmer ikke. Hun hadde hatt et stort press på seg med omfattende turnering, plateinnspillinger og TV og radiospillinger i Norge, Sverige og Tyskland. Hun var rett og slett overarbeidet og måtte ta en pause. Kirsti Sparboe gjorde ikke skam på hverken seg eller melodien og ble eneste artist- så lenge denne ordningen varte - som sang samme sang to ganger i en finale. For første og eneste gang i Melodi Grand Prix' historie ble ikke vinneren kåret i programmet. NRK ville at hele landet skulle få bestemme, så seere og lyttere kunne sende postkort med navnet på sangen de mente skulle vinne. Resultatet ble kunngjort i et program i NRK TV uken etter. «Karusell» ble kåret til en klar vinner. De fleste TV-seerne håpet at Wenche Myhre, som var Norges desidert mest populære artist, likevel skulle få synge låta i den internasjonale finalen. NRK hadde ikke bestemt seg for dette før etter at fristen for å stemme var gått ut. De kom til at Kirsti Sparboe skulle representere Norge i den internasjonale finalen. Wenche Myhre mente det samme- hun unnet den unge jenta fra Tromsø å få synge, da det var hun som hadde hoppet inn på kort tid og gjort en god figur. Jolly Kramer- Johansen skulle prøve seg igjen året etter, og for Kirsti Sparboe ble dette den første av åtte, norske finaler hun deltok i mellom 1965 og 1977. Totalt ble det til at hun fremførte 14 bidrag- som den kvinnelige vokalist gjennom tidene som har sunget flest bidrag i norsk Melodi Grand Prix. «Karusell» ble en hit, og var det første vinnerbidraget siden «Voi- Voi» i 1960 som kom inn på VG- lista. Hele 9 uker ble det på singellista med sjuendeplass som beste resultat. Dermed var Kirsti Sparboes gjennombrudd som Norges nye popstjerne et faktum.Grynet Molvig spilte også inn sangen. 
                                                         1. plass  9886 poeng

                                                  Versjon med Egil Kapstads Trio:

fredag 26. januar 2018

Melodi Grand Prix 2009: "Tricky" Velvet.

I 2009 var antallet innsendte bidrag til Melodi Grand Prix nesten halvert fra året før, til tross for norsk suksess i den internasjonale finalen i 2008. Grunnen var en ny regel om at minst halve bidraget måtte være skrevet av norske komponister eller tekstforfattere. Noe som ga et stort løft selv om innsendte bidrag var færre. 21 bidrag ble plukket ut til å konkurrere i de tre innledende delfinalene. Et av bidragene var «Tricky» med gruppa Velvet, som startet som sjuende og siste bidrag i den første delfinalen i Kongsvinger.  Komponist for bidraget var Hanne Sørvaag, som hadde fått med to bidrag. Hun hadde debutertsom låtskriver i Melodi Grand Prix i 2003. Hanne Sørvaag er født i Stavanger i 1979 og startet tidlig med musikk og utdannet seg. Hun fokuserte mest på å bli en dyktig låtskriver og musikkprodusent. I tillegg spilte hun sine egne låter. Hun debuterte med singelen «Rock my World» med Columbia Records. Hun flyttet til Stockholm og fikk raskt innpass i låtskrivermiljøet der. I tillegg spilte hun inn sitt første album «You know me» i 2002, under artistnavnet Paris. En av låtene var skrevet av Roxettes Pär Gessle.  Hennes andre soloalbum kom ut i 2006. Innimellom skrev og produserte hun for artister og i den rollen fikk hun flere hits med artister i mange land. Med seg til å skrive låta hadde hun låtskriveteamet N2.  Gruppa som fremførte «Tricky» var Velvet Inc. Den besto av fire sangglade unge damer som alle hadde bakgrunn som dansere og musikalartister. De traff hverandre mens de hadde ensembleroller i en oppsetning av «Evita». Thea Bay, Charlotte Våset og Annette Amelia Larsen hadde begge vært med i Melodi Grand Prix som dansere og korister mens Cornelia Børnick var debutant. Gruppa hadde en fengende låt, og finalens korteste kjoler. Låta gikk rett videre til finalen i Oslo Spektrum som et av to bidrag fra delfianle nummer en.  I Oslo Spektrum ble de plassert midt i startfeltet. Da status var oppgjort, var de ikke blant de fire som kom videre til gullfinalen.
                                                          Finale  - Uplassert

torsdag 25. januar 2018

Melodi Grand Prix 1968: "Nysgjerrig- Per" Per Asplin/Nora Brockstedt.

228 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix i 1968, fem ble plukket ut til finalen, og fire av dem var komponert av jazzpianisten og komponisten Tor Hultin med tekst av skuespilleren Ola B. Johannessen. Det har aldri skjedd senere at noen komponist eller tekstforfatter har fått med en så stor andel av finalistene, og ingen har siden (i skrivende stund) fått med flere enn tre låter til en finale. (I svenske Melodifestivalen er det imidlertid vanlig at mange har med opptil fem låter.) Det var ingen debutanter blant sangerne i startfeltet, og to av dem hadde sågar representert Norge i internasjonale finaler to ganger hver. De fem artistene i finalen hadde til sammen sunget 20 Grand Prix bidrag i årene før. Også komponisten og tekstforfatteren bak «Nysgjerrig- Per» hadde representert Norge i utlandet – de vant Melodi Grand Prix i 1967 med «Dukkemann» som Kirsti Sparboe sang den internasjonale finalen i Wien. «Nysgjerrig- Per» ble fremført to ganger, slik tradisjonen var. Per Asplin sang den med den lille orkesterbesetningen som dette året var Kjell Karlsens orkester. Per Asplin deltok i Melodi Grand Prix for femte gang. Nora Brockstedt kunne nok en gang tenke seg en tur til en internasjonal Grand Prix finale, også hun deltok for femte gang. Hun hadde vunnet tre finaler tidligere og sunget to ganger for Norge internasjonalt- i 1960 med «Voi-Voi» og i 1961 med «Sommer i Palma». Nå handlet sangen om «Nysgjerrig- Per» og Nora Brockstedt fikk æren med Kringkastingsorkesteret. Finalen gikk direkte på TV med opptak i radio senere på kvelden, dermed nådde finalen langt flere enn tidligere år da finalene bare ble TV-sendt. Som de to årene før var det folkejuryer som avgjorde resultatet. Også denne gangen var det plassert ti juryer rundt om i Norge, der fem medlemmer hadde ett poeng til rådighet de kunne gi til den av de fem melodiene vedkommende likte best. Det vil si at en sang i realiteten kunne stikke av med samtlige av de femti poengene som juryene til sammen hadde til rådighet. Eller de kunne bli helt uten poeng. Lenge så det ut til at «Nysgjerrig – Per» skulle forbli nettopp det. Men så kom det heldigvis inn tre poeng fra juryen i Trondheim, og en person likte låta i juryen i Ålesund. Flere var det ikke. Dermed ble det ingen ny tur til London for Nora Brockstedt- åtte år etter forrige gang. Hverken radio eller TV sendingen fra denne finalen er bevart i NRKs arkiver, og bare to av melodiene ble spilt inn på plate. «Nysgjerrig- Per» var ikke en av dem.  
4.plass   4 poeng


mandag 22. januar 2018

Melodi Grand Prix 2007: "Under stjernene" Malin Schavenius

464 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix 2007, og det var en markant nedgang i antall fra årene før. Det var 21 bidrag som kom med dette året, fordelt på tre delfinaler. Fire av låtene i delfinale nummer to var skrevet at "Grand Prix- grossister» fra Sverige, så også «Under Stjernene». Malin Schavenius fra Sarpsborg var valgt ut til å synge Thomas Thörnholm, Dan Attlerud, Kurre Westling og Micke Løvdalens bidrag. To av svenskene var veteraner og hadde levert utallige bidrag til både norske, svenske og andre lands finaler mellom seg. Thomas Thörnholm og Dan Attlerud sto bak Knut Anders Sørums vinnerbidrag i Melodi Grand Prix i 2004, et bidrag som kunne feire «jubileum» som Norges tiende sisteplass gjennom tidene. Dette var guttas tredje bidrag levert til Norge. Thomas Thörnholm hadde til da skrevet fem bidrag til den svenske melodifestivalen uten å vinne. (To av dem var med i 2007.) Dan Attlerud var 50 år og hadde en lang karriere bak seg som hitmaker i Sverige. Han hadde hatt med sju bidrag i Melodifestivalen i Sverige, og nevne «High» i Norge i 2004. Kurre Westling debuterte i Melodi Grand Prix med dette bidraget. Teksten var oversatt fra svensk av Micke Løvdalen. Vokalisten Malin Schavenius sterke og sikre vokal løftet dette bidraget frem fra middelmådigheten, og seilte opp som en av outsiderne i delfinale nummer to som låta var plassert i. Malin Schavenius hadde debutert på teaterscenen som 12-åring med tittelrollen i musikalen «Annie» i hjembyen Sarpsborg. Hun debuterte som profesjonell artist i "Trollmannen fra Oz" på Det Norske Teatret i 1996 i en alder av 17 år. Deretter tok hun utdanning innen sang og musikalfaget og var med i flere musikaloppsetninger, var vokalist på flere av VGs sommerturneer og sang på Wallmanns salonger i Oslo. Og hun hadde prøvd seg i Melodi Grand Prix en gang tidligere, med «Sunshine» i 2004. Nå var hun klar for ny dyst. Og Malin Schavenius innfridde. Låta hadde et sterkt refreng og med hennes gode opptreden, kom låta til sin rett, og gikk videre til Andre Sjansen i Oslo Spektrum. Derfra skulle to av åtte låter kjempe om de to siste plassene i finalen uken etter.  Der var nivået høyt, og det ble for hard konkurranse. Malin Schavenius røk ut, men «Under Stjernene» ble en hit med hele 13 uker på Norsktoppen i NRK- med en andreplass som beste resultat. Dan Attlerud og Thomas Thörnholm skulle ikke gi seg med dette i Melodi Grand Prix, de skulle bli gjengangere både i norske og svenske finaler i flere år fremover. For Malin Schavneius har det foreløpig holdt med to forsøk. 
                                                     Andre sjansen- uplassert

søndag 21. januar 2018

Melodi Grand Prix 1966: "Lørdagstripp" Wenche Myhre/Kirsti Sparboe.

Av 325 innsendte bidrag ble fem plukket ut av NRKs tremannsjury til å være med i finalen i Melodi Grand Prix i 1966. Tre av dem var komponert av Arne Bendiksen, han var blitt «Kongen av Grand Prix» med dette. Men «Lørdagstripp» markerte debuten til en som skulle overta «tronen» etter Bendiksen. Ivar Børsum fikk med sitt første bidrag dette året. Når status var gjort opp ni år senere, hadde han satt rekord med å ha stått bak hele elleve bidrag, fordelt på åtte finaler. Rekorden står i skrivende stund (januar 2018.)  Denne gangen fikk Ivar Børsum hjelp av Bjørn Hornmoen til å skrive teksten til bidraget. I finalen ble låta, slik tradisjonen var da, fremført to ganger. Først med en mindre bandbesetning og andre gang med Kringkastingsorkesteret. I denne finalen var det Kjell Karlsens orkester som var hyret inn som det lille orkesteret, forsterket av Odd Børre på tamburin og bakgrunnsvokal. Wenche Myhre sang bidraget med det lille orkesteret. Hun hadde måttet trekke seg fra finalen året før der hun skulle ha sunget bidraget som vant finalen. Hun hadde også fått sitt internasjonale gjennombrudd i løpet av 1965. Så en Grand Prix deltagelse skulle hjelpe henne å nå videre ut. «Lørdagstripp» ble fremført med det store orkesteret av Kirsti Sparboe, som hadde fått sitt store gjennombrudd med å vinne Melodi Grand Prix året før, og fått representere Norge under den internasjonale finalen i Napoli. Skulle «Lørdgastripp» vinne finalen dette året, ville hun for andre året på rad få synge i den internasjonale finalen som skulle avholdes i Luxemburg. Unge France Gall hadde snudd opp ned på Eurovision Song Contest med å vinne med en tidsriktig, uptempo poplåt, og hele resten av Europa hermet, og dette ga Eurovision Song Contest ny og etterlengtet energi og optimisme.Nå var det unge, kvinnelige artister som skulle erobre Europa, og det speilet NRKs artistvalg. Fem unge kvinner deltok. Mens fem eldre menn som vanlig sto bak melodier og tekster. Finalen var likevel fornyende, og det var fem gode låter som var tatt ut til finalen. «Lørdagstripp» ble gitt en heftig beat arrangement i Wenche Myhres fremføring. I Kirsti Sparboes versjon hadde den mer slentrende showpreget og gikk adskillig saktere. Det var en versjon som var mer forankret i den litt gammeldagse slagertradisjonen, og kunne minne litt om Jaqueline Boyers «TomPillibi» som vant Eurovision Song Contest for Frankrike i 1960. NRK hadde for første gang ordningen med distriktsjuryer. Ti byer i Norge var plukket ut til å huse en jury med fem medlemmer i hver. Disse skulle ikke ha tilknytning til musikkbransjen, fordeles jevnt etter alder og kjønn og fikk gi ett poeng til den melodien de likte best. Dermed kunne en melodi få samtlige fem poeng fra en jury. Dessverre er ikke den delen av programmet der poengene fordeles, bevart i NRKs arkiver, så poengfordelingen er bare kjent hos noen få av juryene. «Lørdagstripp» ble spilt inn på plate og ble gitt ut på Kirsti Sparboes andre LP-plate «Livet er herlig». I tillegg ble den spilt inn på singel av en annen av deltagerne i finalen, Anita Thallaug. 
                                                          4.plass    6 poeng
                                Her er Wenche Myhres versjon med Kjell Karlsens orkester: 

lørdag 20. januar 2018

Melodi Grand Prix 2004: "Crying" Christian Hovda.

530 bidrag var kommet inn til Melodi Grand Prix 2004, en økning på over hundre fra året før. Jostein Hasselgårds fjerdeplass i den internasjonale finalen året før ga nok inspirasjon til at flere enn før sende inn bidrag. Tolv låter ble plukket ut, og for første gang var det ingen låter med norsk tekst i en Grand Prix finale. «Crying» er skrevet av Arne Hovda og Per Kristian Ottestad. Begge var begge med i Stavangerbandet The Getaway People. De fikk platekontrakt i 1997, og skulle lanseres internasjonalt. De reiste på turné i USA og spilte inn to album før de plateselskapet sa opp kontrakten, og bandet ble oppløst i 2001. Selv om den helt store suksessen uteble, fikk de noen hits her i Norge og satte spor etter seg i USA ved å levere kjenningsmelodien til TV serien «Young Americans.»  Ottestad var også akkreditert som låtskriver for selveste Robbie Williams hit «Come undone»i 2002. Han hadde også vært med å skrive vinnerbidraget i Melodi Grand Prix 1998. Arne Hovda hadde i tillegg til The Getaway People, bakgrunn som musiker i Leif & Kompisane, og har også vært med å skrive låter for Robbie Williams og jobbet som produsent både for norske og amerikanske artister. Så dette var et låtskriverteam med sterk internasjonal erfaring, og det lovet godt for en seier i Melodi Grand Prix. I 2004 var det ingen kjente artister i startfeltet, og mange debuterte som vokalister i finalen. Arne Hovdas lillebror syslet med sang ved siden av servitørjobben i Stavanger, og ble kastet rett ut i rampelyset i Oslo Spektrum. Han hadde vært sanger i ten-sing miljøet, og hadde vært med i flere hobbyband i hjembyen Stavanger. «Crying» ble helt greit fremført, men det ble en for kjedelig låt i startfeltet. Den fikk et utakknemlig startnummer midt i, og druknet helt da den startet etter favoritten i feltet. Etter at første runde med stemmer fra seerne var talt opp, ble poengene omregnet og fordelt. Dermed avgjorde dette hvilke fire snager som ble med i superfinalen og videre i kampen om seieren. Nederlaget var totalt, for det ble ingen poeng på Christian Hovda i første runde. Det ble med dette forsøket for Arne og Christian Hovda. P.K. Ottestad skulle forsøke seg i Melodi Grand Prix en gang til noen år senere, uten å lykkes helt. 
                                                      11. plass  0 poeng

torsdag 18. januar 2018

Melodi Grand Prix 1963: "Drømmekjolen". Nora Brockstedt/Anita Thallaug

Til Melodi Grand Prix 1963 kom det inn 221 bidrag, hundre fler enn året før. Men på tross av økningen, virket det ikke som om det var noen særlig musikalsk fornyelse. Det gikk i den tradisjonelle jazzvalsstilen – vel forankret i den franske chansonstilen som dominerte i de internasjonale finalene de første 10 årene. Det var fem bidrag i finalen, fremført to ganger av hver sin vokalist med stor og liten orkesterbesetning. Nora Brockstedt sang låta med sistnevnte, som da var Jørg. Petter Røeds ensemble, mens Anita Thallaug fikk æren med Kringkastingsorkesteret. «Drømmekjolen» var komponert av Bjarne Amdahl, som allerede var kjent over hele Norge for sine melodier til Alf Prøysens tekster. De slo igjennom som låtskriverteam med Norges første internasjonalt kjente slager-  «Tango for To» -som ble Nora Brockstedts store gjennombrudd som soloartist i 1957. Året før skrev de Norges mest kjente, refuserte Grand Prix bidrag, «Æille så nær som a’ Ingebjørg» som var tiltenkt Inger Jacobsen om den hadde kommet til finalen.  I stedet fikk han med et annet bidrag som havnet på tredjeplass. Nå var Bjarne Amdahl sugen på seier. Denne gangen hadde han fått med seg Edith Thronsen som tekstforfatter, og hun ble historisk som første kvinne som var med i Melodi Grand Prix som låtskriver. Edith Thronsen het også Ranum til etternavn, og var mest kjent under dette navnet. Hun var født i Oslo i 1922 og var egentlig på vei til å bli skuespiller. Som 20 åring måtte hun avbryte denne yrkesveien fordi hun fikk en øyesykdom som gjorde henne gradvis blind. I stedet slo hun inn på forfatterbanen. Og dermed fikk hele Norge en rad grøssende gode kriminalhørespill fra hennes hånd, ofte med den skarpe Julia Tindberg som detektiv. Rollen ble alltid spilt av Ingerid Vardund. Edith Ranum debuterte som dramatiker i Radioteatret med et hørespill for barn i 1956.Og hun ble etterhvert en fast leverandør av dramatikk til Radioteatret, der hun også jobbet som regissør. «Drømmekjolen» ble hennes debut som slagertekstforfatter. I finalen var det fem mannlige musikkjournalister fra Oslo som utgjorde fagjuryen, og deres koner og ledsagere utgjorde folkets røst. I alt ti jurymedlemmer. Da finalen aldri ble sendt i radio og ikke er bevart i NRKs fjernsynsarkiver, vet man ikke detaljene rundt stemmegivingen, annet enn at hver dommer kunne dele ut poeng på skalaen fra ett til ti. Ti poeng var maksimum sum. Så i alt kunne ett bidrag få maksimalt hundre poeng og minimalt 10. «Drømmekjolen» havnet akkurat midt på skalaen. Da finalen ikke ble sendt i radio og få hadde TV- ble finalen i 1963 en ganske anonym affære. «Drømmekjolen» ble aldri spilt inn på plate og er dessverre ikke bevart for ettertiden. Bjarne Amdahl leverte ingen flere bidrag, men hans sønn Magne Amdahl skulle bli aktiv Grand Prix komponist noen år senere. Både Nora Brockstedt og Anita Thallaug skulle delta igjen. 

                                         
                                                        4.plass  50 poeng

mandag 15. januar 2018

Melodi Grand Prix 1975: "Åh - du gjør meg så glad." Brit Elisabeth Haagenli/Gro Anita Schønn

«Åh – du gjør meg så glad» ble Ivar Børsums ellevte og siste bidrag som kom med til en finale i Melodi Grand Prix, og han er i skrivende stund – januar 2018- den komponisten som har fått med desidert flest bidrag i norsk Melodi Grand Prix gjennom tidene. Bidraget var et av to han hadde fått med til dette årets finale. For tredje gang samarbeidet han med arkitekten og tekstforfatteren Paul Cappelen. De hadde også skrevet «1 + 1 =2» til denne finalen. I motsetning til Ivar Børsum, vant aldri Paul Cappelen. Og det så ut som om han gikk lei av å prøve, for dette ble også hans siste bidrag. Til å fremføre låta i to forskjellige orkesterbesetninger, slik det var vanlig den gangen, hadde de fått med en nybegynner og en veteran. Brit Elisabeth Haagensli er født i Arendal i 1953, og var skuespillerelev på Det Norske Teatret. Den gangen tok teatrene opp unge talenter de kunne skolere og ha i egne rekker. Musikkspillene ble en stadig større del av  Det Norske Teatrets repertoar og med en sanger av Brit Elisabeths kaliber, så teatret et stort talent. Hun hadde debutert på plate som korist på Ole Paus låta "Hustavle" fra albumet «Zarepta» i 1974. Hennes TV-debut kom med Melodi Grand Prix 1975. Hun sang bidraget med den lille orkesterbesetningen som besto av et knippe musikere ledet av Terje Fjærn. Fjærns daværende kone, Gro Anita Schønn, sang «Åh – du gjør meg så glad» med Kringkastingsorkesteret. (Han kunne ikke dirigere sin kone, sånt kunne det bli favorisering av.) Dette var hennes femte forsøk på rad i Melodi Grand Prix, og hun var den desidert største stjerna i startfeltet. Gro Anita var blitt Norges mest berømte og bestselgende, kvinnelige popartist, bare slått av sin kollega på Treffplateserien, Inger Lise Rypdal. Gro Anita herjet Norsktopplistene, ble spilt i radio og var med i utallige TV-produksjoner. 1975 ble hennes virkelige toppår. Til da hadde hun medvirket på 14 Lp-er i «Treff» serien, i tillegg til å ha spilt inn fire soloalbum og medvirket på tre samle-LP-er med andre artister. Hun fikk også sin debut som revyskuespiller på selveste Chat Noir i Oslo i «Einar Schankes Gledeshus» i 1974. Revyen gikk for dundrende fulle hus, og det ble både kinofilm og dobbelt LP-plate av det hele. I tillegg var hun blitt nominert til Spellemannspris og hadde utallige plasseringer både på Norsktoppen og flere av hennes 22 singler kom inn på VG-lista. Hun hadde hatt i alt 11 låter på Norsktoppen til da, og mange av dem lå på topp i ukevis. Hennes aller største hit kom i 1973 med «Eviva Espana». Hennes Spellemannprisnominasjon kom i 1975 for soloalbumet «Ikke gråt om det er vinter og det snør» med tittelspor fra sangen som visesangeren Stein Ove Berg skrev til henne. Det sies at han hadde blitt oppfordret til å sende denne sangen inn til Melodi Grand Prix 1975 – med Gro Anita på vokal. Men han ville ikke sende den inn av frykt for å bli refusert. Han spilte den inn selv først i 1980. I Melodi Grand Prix 1975 startet Gro Anita Schønn aller sist, og fikk et flott orkesterarrangement av Carsten Klouman med seg. Og det passet stemmen hennes perfekt. Der "Åh- du gjør meg så glad" ble litt musikaltungt fremført med Brit Elisabeth Haagensli, ble det lett og slentrende med Gro Anita på vokal. Og skulle Norges mest populære popstjerne endelig få representere Norge i en internasjonal finale? Attpåtil i Sverige der Gro Anita Schønn var velkjent både fra radio, TV og plateinnspillinger?  Det ble det opp til de åtte mennene og to kvinnene i fagjuryen å avgjøre. Hver låt ble bedømt og kunne få poeng på skalaen fra en til fem, med en som dårligste poengsum. Halvparten av juryen hadde «Åh – du gjør meg så glad» på sisteplass, ytterligere fire ga den to poeng mens visesangeren Kåre Siem likte den aller best og ga den tre poeng. Sangen ble ikke spilt inn på plate. For Gro Anita Schønn betød det ikke noe fra eller til, hun hadde nok å gjøre. Hun skulle for øvrig gjøre et aller siste forsøk i Melodi Grand Prix året etter, da som en del av en kvartett.
                                                              5. plass   16 poeng
                                              Britt Elisabeth Haagensli med det lille orkesteret:

torsdag 11. januar 2018

Melodi Grand Prix 1965: "Jenteord". Per Asplin/Ivar Medaas.

Det første av to bidrag Kristian Hauger fikk med i Melodi Grand Prix 1965, var låta «Jenteord». Blant 338 innsendte låter, fikk han med to av totalt fem bidrag i finalen. Det andre var «Bare det aller, aller beste.»  Og det var tid for nybrottsarbeid, her skulle mange «første gangen - rekorder» settes:

 - «Jenteord» ble første låt i noen norsk finale med tekst på nynorsk og dialekt.
-   Dette var første gang en sangsolist trakterte et instrument ved siden av å synge et bidrag.

(Og det skulle gå 44 år før en mannlig solist igjen stilte med fele og sang samtidig i en norsk finale.) Kristian Hauger var en veteran i norsk slagermusikk, og hadde skrevet for «alle de store» og skrev ofte instrumentale «lette toner», som jevnlig ble bestilt av NRK og fremført i radio av Kringkastings-orkesteret i «Lette Formiddagstoner» og under deres lørdagskonserter i radio på 50- og tidlig 60-tall.

I finalen var det Egil Kapstads trio som backet Per Asplin da han sang bidraget. Dette ble hans tredje deltagelse i Melodi Grand Prix. Men han hadde ikke fått representere Norge ennå, og sjansen ble nok ikke større her, for det var helt tydelig at dette bidraget var skrevet for Ivar Medaas. Og han sang låta  med Kringkastingsorkesteret, og det var blitt en regel at den som sang med det store orkesteret fikk representere Norge i den internasjonale finalen. (Det var noen unntak, men mest vanlig.) Per Asplin var en veteran i norsk underholdningsliv. Inn fra sidelinjen kom fenomenet Ivar Medaas. Han fylte 27 år noen måneder etter finalen, og skulle egentlig bare bedrevet musikk som hobby. Han var odelsgutt og skulle overta gården hjemme på Alversund i Hordaland. Men for å få til det, måtte han skoleres, og som så mange andre odelsgutter begynte han å studere ved  den daværende Landbrukshøgskolen i Ås. Han flyttet dit i 1960, og kom raskt med i studentenes revyer der han briljerte med satiriske tekster, humor og et gnistrende felespill. Han ble innlemmet i folkemusikkmiljøet og bestemte seg for å bli folkemusiker på heltid. Han vant flere kappleiker, og debuterte på plate i duett med Ellen Fredriksen i 1960. De kalte seg «Vestlandsduoen» og debuterte med singelen «Pakta» som Ivar Medaas hadde tonesatt til et dikt av Jakob Sande. Han medvirket også på en EP beregnet på det internasjonale markedet - «Old Norwegian Folktunes». Det ble et gjennombrudd, og spellemannen fikk stadig oppdrag for NRK. Det ble plater der han samarbeidet med komponisten Geirr Tveit, og i 1963 kom gjennombruddet med den nostalgisk sørgmodige visa om «Dampen".  Denne sangen er blitt en selvfølgelig del av den norske viseskatten og blir stadig hentet frem og spilt. I 1961 traff han Kari Lothe, som han giftet seg med, og hun ble hans nye duettpartner i «Vestlandsduoen.»  I 1965 hadde Ivar Medaas allerede blitt et velkjent navn i norsk underholdningsliv, særlig fordi  han ofte var å høre i underholdningsprogrammene i radio. Han hadde også spilt i revyer på både ABC-Teatret og på Oslo Nye Teater. Men nå sto Melodi Grand Prix for tur. men det var ikke hans debut på TV. Sammen med kona Kari hadde han eget sommerviseprogram i 1964, mens solodebuten i TV-ruta kom samme sommer i et program der dikt av Jakob Sande ble tonesatt og fremført. Og en drøy måned før finalen debuterte han som allsidig entertainer i lørdagsshowet «Vær min gjest» i NRK TV. Der fikk han 45 minutter til rådighet, med Kringkastingsorkesteret, ballett og gjesteartister fra Norge, Sverige og Finland. Programmet ble sendt i hele Norden  gjennom Nordvisjonen. Dermed var Ivar Medaas en artist som hadde nådd utenfor Norges grenser, og nå skulle resten av Europa erobres ved hjelp av Melodi Grand Prix. Teksten til  bidraget han fremførte, "Jenteord", var skrevet av  det som fremsto å være hobbyskribenten Lasse Beitan. I virkeligheten var navnet et pseudonym for selveste Hartvig Kiran. (Einar Skjæraasen hadde benyttet seg av psudonymet Espen  Lund da han skrev teksten til  Kristian Haugers bidrag "Våre skal dagene være" til finalen i 1962.) Dikteren, oversetteren og radiopersonligheten  Kiran kunne egentlig ikke delta, fordi han var ansatt i NRK. Men flere av opphavsmennene i finalene frem til da, var mer eller mindre fast knyttet til mediehuset, så det hadde blitt skrint i rekkene om reglen skulle håndheves rigid. NRK var jo en betydelig oppdragsgiver for norske komponister. Dessuten var han ikke ansatt i Underholdningsavdelingen, og opphavsmenn og kvinner ble jo holdt hemmelig helt til vinnermelodien var kunngjort. Hverken sangere oller orkesterarrangører eller dirigenter visste hvem opphavsmenn og kvinner var, bare noen få betrodde redaksjonelle medlemmer ante noe som helst, og fikk vite dette kort tid i forveien.  Hartvig Kiran var formann i Visens venner og en betydelig leverandør av tekster det ble satt musikk til, så at han før eller siden deltok var vel nesten ikke til å komme unna. Han hadde oversatt flere musikaler for Det Norske Teatret,  og skrev lyrikk og ekster. alltid på nynorsk. Han ble NRKs kanskje fremste forkjemper for nynorsk, og derfor var det ikke rart at nettopp han sto bak den første teksten på nynorsk i Melodi Grand Prix. Finalen gikk av stabelen, og så tok det en uke før resultatet ble kunngjort fordi seernes postkortstemmer skulle telles opp. Man kunne sende kort med stemme til en sang pr. kort.  Etter at stemmene var talt opp ble det klart at det ikke ble noen reise til Napoli og den internasjonale finalen, der Ivar Medaas ville vært et eksotisk innslag med sin folketonesang og sin fele. Kristian Hauger, Ivar Medaas og Per Asplin skulle gjøre flere forsøk senere.Men ikke sammen. Per Asplin spilte inn «Jenteord» på singel uten at noen løpt ned platebutikkene for å sikre seg den.  (Per Asplin sang også bidraget "Jeg har en øy" i denne finalen.) 

                                                     4. plass   1 349 poeng

                                           Per Asplins versjon med det lille orkesteret:


mandag 8. januar 2018

Melodi Grand Prix: "I Hear Music" Hans- Petter Moen og Kim Arne Hagen.

Hans- Petter Moen og Kim Arne Hagen var kjent fra musikkshowgruppa Cheezy Keys, der de begge briljerte med sin musikalitet og briljante stemmer. Cheezy Keys hadde holdt sammen i mange år med stor suksess på showscener og ikke minst på NRK TV med barneserien «Skrimmel, Skrammel.» Hans Petter Moen og Kim Arne Hagen skrev mest av materialet til gruppa, og hadde allerede kommer til gullfinalen i Melodi Grand Prix med Cheezy Keys året før. Nå ville gutta i gruppa dyrke hver sine karrierer, så de åpnet opp for at medlemmene i større grad kunne gjøre sine egne ting ved siden av. Dermed leverte Moen og Hagen nok et bidrag, og nå ville de i hvert fall tangere tredjeplassen fra året før. Gutta stilte som duo, og «I Hear Music» seilte opp som den absolutte favoritten i den andre delfinalen i Bodø. I alt konkurrerte 21 melodier i dette årets utgave av Melodi Grand Prix dette året, plukket ut blant 586 innsendte bidrag. «I Hear Music» slo igjennom TV skjermen med et brak, den litt uskyldige låta gikk rett hjem og duoen Moen/Hagen gikk rett til finalen i Oslo Spektrum. Der ventet det syv sterke konkurrenter på dem. Og i mellomtiden var de blitt medieyndlinger og favoritter. Da seerne hadde sendt inn sine stemmer, mente de aller fleste det samme, de ledet med litt over 5000 stemmer da fire av fem juryer hadde avgitt stemmer. Siste jury hadde samlet inn Vest- Norges stemmer, og Bergensartisten Christine Gulbrandsen lå som nummer to. Hordaland hadde greid å mobilisere, slik at hun fikk 14.000 stemmer mer enn Moen & Hagen. Dermed røk seieren på målstreken. Hver av de fem regionene i Norge gav de faktiske poengene jurymedlemmene hadde gitt. Dette gjør systemet mye mer sårbart for «lokale kampanjer» der en region kan avgjøre det i «sin favør» om de klarer å mobilisere nok stemmer i forhold til de fire andre regionene. Hadde NRK valgt å omarbeide poengene til f eks 4 poeng for førsteplass og ned til ett poeng for fjerdeplass for de fire bidragene i Gullfinalen, hadde «I Hear Music» vunnet.  Låta fikk tre uker på Norsktoppen. Gutta ga seg ikke helt med Melodi Grand Prix, allerede året etter var de tilbake, men da med en annen vokalist. 
                                                          2. plass  67 223 poeng

søndag 7. januar 2018

Melodi Grand Prix 2011: "Trenger mer" Sichelle

I finalen i 2011 var fire av 21 låter norskspråklige, og alle plassert etter hverandre i den første delsfinalen. Det virket som om NRK gjerne ville gjøre unna dette fort, så det heller skulle bli bedre plass til alle de engelskspråklige låtene som de tydeligvis helst ville løfte frem. Da «Trenger mer» startet som sjette og nest siste låt i den første delfinalen, var «norsk overdosen» helt klar. Tre andre norskspråklige låter startet rett før. «Trenger mer» er en litt blass elektronikalåt og delfinalens svakeste bidrag. Men artisten Sichelle gjorde så godt hun kunne, sammen med dansere og korister. Sichelle hadde slått igjennom med dunder og brak i 2008 med låta «Fuck deg», opprinnelig en dansk låt med norsk tekst av Kai Lofthus. Med det som utgangspunkt forventet nok seerne et heftigere sound på «Trenger mer.»  Men det hele ble litt anonymt. Sichelle klarte ikke å følge opp suksessen med «Fuck deg» tre år tidligere, så den deltagelse i Melodi Grand Prix skulle gjøre susen og få Sichelle tilbake og vise at hun kunne mer enn «en låt.» Christine Dancke hadde skrevet tekst og melodi. Hun hadde gått på musikklinja på Ski videregående skole, der hun og klassevenninnen Ina Kringlebotn startet gruppa «Gulltoppene» som turnerte landet rundt. Gruppa ble oppløst da begge fortsatte studier og Christine Dancke ble valgt inn i kommunestyret for SV i Oppegård og det ble for travelt å holde gruppa sammen. Men før det rakk Dancke å gi ut singelen «Jenteinvasjon» og albumet «Knekt» - fylt av sterke, politiske ræpptekster. Senere tok Christine Dancke en mastergrad i sosiologi og startet et PR byrå. Musikken var hele tiden med. Hun fikk eget program i P3 og var etablert som programleder der da hun deltok med «Trenger mer» i finalen. Låte ble nok for blass, og fansen hadde ventet mer fra duoen Dancke og Sichelle. Låta gikk ikke videre, og det ble med det ene forsøket i delfinalen på Ørland.  
                                                                  Uplassert

lørdag 6. januar 2018

Melodi Grand Prix 1971: "Vi vil tro det vi synger" Dag Spantell, Geir Wentzel & Webe Karlsen

Kjell Karlsens bidrag til Melodi Grand Prix 1971 ble hans tredje og siste. Han hadde vunnet i 1962 og fått en andreplass i 1969. Nå fristet det med ny seier. I tillegg hadde Kjell Karlsen vært involvert som leder for det lille orkesteret i flere tidligere finaler. I denne utgaven var det 12 bidrag som alle ble fremført en gang med Kringkastingsorkesteret. Til å synge sitt bidrag, satte Kjell Karlsen sammen en vokalsterk trio for anledningen bestående av Dag Spantell, Geir Wentzel og Webe Karlsen. Sistnevnte var Kjell Karlsens datter, og selv om hun bare var 17 år hadde hun solid sangerfaring. Hun heter egentlig Wenche Britt, og tok artistnavnet Webe etter initialene i fornavnene. Hun hadde vært vokalist med sin fars orkester siden hun var 13 år. Hun fikk sin platedebut som 16 åring i 1970, da hun sang soundtracket til den norske filmen «V for vanvidd». Låta var skrevet av pappa Kjell Karlsen med tekst av Arne Bendiksen. Det kom ytterligere to singler i 1970. Dag Spantell hadde slått igjennom i 1969, og hadde flere singelplater på samvittigheten før Grand Prix debuten ga han gjennombruddet han hadde ventet på, og som gjorde han til 70-tallets aller mest kjente mannlige norske popstjerne, ved siden av Stein Ingebrigtsen og Hans Petter Hansen. Geir Wentzel var eldstemann i trioen med sine 22 år. Men også han en veteran. I 1968 fikk artisten fra Raufoss gjennombrudd med bandet sitt Wentzel, som spilte på Club7 i Oslo, med en ung jente fra Skreia, Inger Lise Andersen på vokal sammen med Geir Wentzel. To av låtene han hadde skrevet, ble spilt inn på plate. «Get Closer» og «Baby- baby.» Da bandet også fikk opptre på TV, var gjennombruddet et faktum. Han spilte også i bandene Torry Enghs og var vokalist med Terje Fjærns orkester. Geir Wentzel ville ha flere ben å stå på, og dermed ble han med i Grand Prix i denne trioen som var satt sammen for anledningen. Teksten til «Vi vil tro det vi synger» var skrevet av den unge journalisten Terje Mosnes. Han hadde noen år tidligere fått uventet mye oppmerksomhet da han skrev teksten til Inger Lises gjennombruddslåt «FruJohnsen», låta som ble forbudt spilt på NRK og dermed selvsagt satte salgsrekord. «Vi vil tro det vi synger» ble ganske raskt musikkpressens favoritt og var regnet som den sterkeste låta i finalen. Den hadde et fengende refreng, og var det eneste bidraget som fikk publikum til å klappe takten. Ville trioen Dag, Webe og Geir få reise til  den internasjonale finalen i Dublin senere på våren? Spenningen var stor, for det var mange, gode låter blant de tolv i startfeltet. 14 jurymedlemmer satt i sju byer, hver jury besto av to medlemmer, ett under 25 år og ett i alderen over. De hadde generell musikkinteresse, men ingen var fagfolk – bortsett fra en ung Rune Larsen – som på det tidspunktet hadde lagt sangkarrieren på hylla for å vie seg til jobben som journalist i Bergen med enkeltoppdrag for NRK. Og med sin bakgrunn i gospelmusikken, var det vel ikke så rart at gospelinspirerte «Vi vil tro det vi synger» fikk toppscore og fem poeng fra nettopp han. Dommerne kunne gi hvert bidrag poeng fra skalaen ett til fem poeng. Det ble en svært jevn avstemning,  men med bare en toppscoreså holdt det ikke helt inn for trioen. Men låta ble spilt inn på singelplate og ble en liten hit, og dette årets klare «vinner blant låtene som ikke vant.» Trioen gikk hver til sine egne karrierer, og for Geir Wentzel og Webe Karlsen forble det med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix. For Dag Spantell ble det bare starten. Han sang et bidrag til i samme finalen, «Gi verden et smil». Og det ble flere deltagelser på han gjennom 1970 tallet.  Og Kjell Karlsen kunne glede seg over at alle hans tre bidrag i Melodi Grand Prix gjennom tidene hadde plassert seg blant topp tre.
(Han prøvde seg igjen i 1991, men ble refusert og ble med i den alternative finalen.)

                                                         3.plass  45 poneg. 

torsdag 4. januar 2018

Melodi Grand Prix 1975: "1 + 1 = 2" Maj Britt Andersen/Anne Karine Strøm

Det hadde aldri vært sendt inn så få bidrag til noen Grand Prix konkurranse som i 1975. Kun 120 bidrag kom inn til NRK. Det er det laveste antallet som har kommet inn i en åpen Grand Prix konkurranse gjennom tidene. De ti som senere utgjorde fagjuryen, plukket ut fem melodier til finalen. Der ble de fremført to ganger med ulike orkesterbesetninger.  Og for første gang i farger, og ikke svart/hvitt. «1 + 1 = 2» er det første bidraget i Grand Prix historien som inneholdt bare tall i tittelen. Det var blitt en trend i flere nasjonale Grand Prix konkurranser og etter hvert i de internasjonale finalene mot slutten av 70- tallet. Bidraget var et av to Grand Prix veteranen Ivar Børsum fikk med dette året. Dermed satte han en rekord som står fortsatt, han er den komponisten som har fått med desidert flest bidrag i Melodi Grand Prix gjennom tidene. Han satte rekord med dette, som ble det tiende. Hans bidrag nummer 11 startet sist i konkurransen. Mer om dette i en senere blogg. Ivar Børsum hadde vunnet Melodi Grand Prix med «Småting» i 1972 og allerede fått representere Norge i en internasjonal finale. Det ønsket han å gjøre igjen. Teksten ble skrevet av hans «faste leverandør» Paul Cappelen, som skrev tekst til fire av Børsums elleve Grand Prix bidrag. Paul Cappelen var en anerkjent arkitekt som skrev sangtekster på hobbybasis. Av kjente bygg han har tegnet, kan nevnes SAS- hotellet i Bodø, Molde Rådhus og en mengde andre offentlige bygg og private boliger. Bidraget «1 + 1 = 2» ble fremført med Terje Fjerns orkester av Grand Prix debutanten Maj Britt Andersen. Hun var 18 år og var allerede etablert i musikkbransjen som vokalist for bandene Bruno, som hun fikk sin TV Debut med i 1973, og Howards. Med sistnevnte fikk hun sin platedebut i 1974. Nå var hun klar for en solokarriere og hennes første solo LP «Et lite under» var på trappene. Da passet det godt med riksdekkende lansering ved å delta i Melodi Grand Prix. At hennes svoger, Terje Rypdal satt i fagjuryen, var ikke så farlig for NRK. Maj Britts storesøster, Inger Lise Rypdal hadde vært å se i mange Grand Prix finaler til da, men kunne ikke å delta i 1975 siden Terje Rypdal, som hun var gift med, satt i juryen. Men det viste seg at den melodien hun kunne tenkt seg å synge ikke ble blant de fem som kom til finalen dette året, så det var uansett ikke aktuelt for henne å delta. Dermed åpnet det seg en mulighet for lillesøster. Versjonen med det store orkesteret ble fremført av Anne- Karine Strøm, som allerede hadde vunnet Grand Prix to ganger og fått representere Norge både i 1973 og 1974. Til alt overmål konkurrerte hun mot sin daværende ektemann, Frode Thingnæs, som hadde skrevet et av de ande bidragene i finalen, og som sto bak hennes vinnerbidrag fra året før. Anne-Karine Strøm var «regjerende mester» og deltok i melodi Grand Prix for femte året på rad. Hennes versjon med Kringkastingsorkesteret gikk i et saktere tempo enn Maj Britt Andersens versjon.  De ti i fagjuryen var kjente komponister, artister og musikkjournalister. Blant dem var nevnte Terje Rypdal og vår internasjonalt anerkjente jazzsanger Karin Krog. Eldst i juryen var konsertpianist Robert Levin på 63 år. Yngst var samtidskomponist Synne Skouen med sine 26 år. Juryen veide «1 + 1 = 2» og fant den nok for lett. Det var nesten ingen i jurygruppa som hadde sitt hjerte i popmusikken, så i denne finalen var det knipent med poeng. Hvert jurymedlem kunne gi hvert bidrag poeng på skalaen fra ett til fem poeng. Fem poeng var best. «1 + 1 = 2» fikk ett poeng fra fire av jurymedlemmene, og fire poeng som høyeste sum fra to. Og Terje Rypdal tok ingen familiære hensyn, han ga låta en treer.  Det holdt ikke til noen topplassering, dessverre. Opphavsmennene Ivar Børsum og Paul Cappelen satte nå sin lit til det andre bidraget han hadde med i finalen. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.)  Maj Britt Andersen tok noen års pause fra Grand Prix, mens Anne Karine Strøm tok en saftig revansj i Melodi Grand Prix alt året etter. PS! Hun tapte «duellen» mot ektemannen Frode Thingnæs. «1 + 1 = 2» ble spilt inn på plate av Maj- Britt Andersen og var å finne på hennes debut LP «Et lite under» som kom ut etter finalen. 

                                                      4. plass    23 poeng

                                          Maj Britt Andersens versjon med det lille orkesteret:

onsdag 3. januar 2018

Melodi Grand Prix 1986: "Romeo" Ketil Stokkan

Selv om Norge hadde fått sin første seier i Eurovision Song Contest i 1985, og en finale endelig skulle finne sted på norsk jord, ble det ingen rekord i antall innsendte bidrag. 750 bidrag kom inn, 200 færre enn sist NRK arrangerte åpen konkurranse – i 1984. Juryen som tok ut de ti bidragene til melodi Grand Prix 1986, besto av sanger og skuespiller og tidligere Grand Prix vinner Ellen Nikolaysen, kapellmester og arrangør Jens Wendelboe og orkesterleder Fred Nøddelund. Og de gjorde en god jobb, for det var mange knallsterke bidrag dette året, mange uptempolåter etter flere år med balladetunge finaler. Finalen ble lagt til Stavanger, der Ketil Stokkan skulle delta med bidrag for andre gang. Han hadde vært en del av norsk rock og pop lenge, og var blitt kjent gjennom den nord norske rockebølgen som kom på slutten av 70-tallet. Han var vokalist i Zoo, som konkurrerte med Unit Five om å være Norges beste band fra Nord Norge. Zoo hadde en haug med hits fra de ble dannet i 1977 til de ble oppløst i 1983. Ketil Stokkan debuterte som soloartist i Melodi Grand Prix i 1983 og tok en sølvplass. Nå skulle han vinne i sitt andre forsøk og hadde skrevet tekst og melodi til sitt egent bidrag «Romeo». Han fylte 30 år ikke lenge etter finalen og hadde holdt på med musikk på fulltid i ti år. Han hadde også tatt utdanning som musikklærer så han hadde noe å falle tilbake på. Men årene med Zoo ga han fullt opp å gjøre og han fikk mye å gjøre også som soloartist så musikklærergjerningen ble satt på vent.  På scenen fikk Ketil Stokkan hjelp av to dansere fra draggruppa Great Garlic Girls, og låta var en liten fest i seg selv. Alle kunne de enkle trinnene i dansen under refrenget, og låta satt i øret med en gang. Men konkurransen var beinhard. Flere toppartister stilte opp med gode låter, og flere av dem ble nevnt som favoritter, spesielt hard konkurranse var ventet fra «hjemmefavoritten» MiaGundersen, en annen nordnorsk popfavoritt - Jørn Hoel og ikke minst fra gutta i Creation. Pressen og publikum hadde ingen klar favoritt, så her var det helt åpent. En fagjury og seks folkejuryer skulle avgjøre det hele. Ketil Stokkan ledet fra og med andre jury hadde avgitt sine stemmer, selv om ikke alle juryene hadde han helt i toppen. Men han trakk endelig lengste strå. «Romeo» fikk to uker på Norsktoppen og fem uker på VG- lista og er en av vinnermelodiene som har tålt tidens tann og stadig trekkes frem og blir spilt i radio. Og ingen Grand Prix fest med respekt for seg selv lar være å danse til «Romeo.» Og Ketil Stokkans lakserøde dress er blitt et varemerke på åttitallsmoten. Hvordan det gikk i den internasjonale finalen kan du lese om her. Ketil Stokkan skulle hevde seg i Melodi Grand Prix noen år senere. 
                                                     1. plass    70 poeng

tirsdag 2. januar 2018

Melodi Grand Prix 2011: "Jobbe litt mindre og tjene litt mer" Gatas Parlament

Gatas Parlament er nok et eksempel på artister som ikke skulle røre Grand Prix med ildtang, men som etter en stund ville være med likevel. De kom seg høvelig unna ved å gjøre som alle andre i samme situasjon, skylde på at det var «på fleip». Dem om det, de hadde tatt seg bryet med å sende inn bidrag, og ble plukket ut som et av 21 til Melodi Grand Prix 2011. Brødrene Borgersrud hadde fått hjelp til tekst og melodi av sin da faste samarbeidspartner, rapperen Don Martin. Melodien var laget av rappkollega Alex Molkom.  Mange fans ble skuffa over Gatas Parlaments prinsippløshet over å delta i MGP, noe som stred mot alt de sto for. Men det var ikke så farlig, ingen tok det veldig høytidelig, for det passet godt med en platelansering. Til og med anarkister liker å tjene penger og MGP var en gylden anledning til litt ekstra eksponering.

Og de ble dette årets «tøysebidrag», selv om det hele selvsagt var godt forberedt. Og de fikk folket med seg. For det første hadde bidraget norsk tekst og gutta i Gatas Parlament hadde en solid fanskare som heiet dem frem. De deltok i den første delfinalen på Ørland men ble slått ut. Imidlertid var det rom for to ekstra låter i andre sjansen, og da sto det mellom låtene som hadde havnet på femteplass i de tre delfinalene. Gatas Parlament gikk videre og fikk en av plassene. Men der stoppet det. Låta gikk ikke videre, men gutta fikk promotert plata si og hatt det litt gøy. 
                                                         Uplassert