Melodi Grand Prix 1994: "Uimotståelig". SubDiva.

Omlag 300 bidrag kom inn til NRKs Melodi Grand Prix konkurranse i 1994.Ti bidrag ble plukket ut til finalen. Et av dem var sangen «Uimotståelig». Bak låta, sto to debutanter. Melodien var komponert av Svein Edvardsen, med tekst av Dag Øistein Endsjø. Sistnevnte var Grand Prix-fan, men hadde for lengst lagt fra seg barndomsdrømmen om å kunne delta i en Grand Prix-finale. «Uimotståelig» ble likevel til i 1992/1993. Initiativet kom fra hans venn Ketil Sørhaug, som hadde sangutdannelse og allerede hadde sunget inn et par låter komponert av sin venn Svein Edvardsen, som var utdannet blant annet i komposisjon. Siden Endsjø på denne tiden arbeidet i studentavisa Universitas, mente Sørhaug at han var per definisjon litterært begavet og ba ham skrive en Grand Prix-tekst for ham. Umiddelbart inspirert og oppildnet av sin barndoms Grand Prix-drøm, skrev Endsjø to helt forskjellige sangtekster, som Sørhaug sporenstreks tok med til sin komponistvenn Edvardsen, som likeså umiddelbart hev seg over «Ui-ui-uimotståelig» og fikk laget en melodi til den. En firespors-demo ble deretter spilt inn, der også Linn Rilvaag ble med, som studerte musikk og kristendom i Oslo. Demoen med «Uimotståelig» ble sendt inn til Melodi Grand Prix 1993, men kom i retur sammen med et brev som levnet låta lite ære. Inspirert av hvordan låta «Hallelujah» ble refusert da den ble sendt inn til den nasjonale israelske finalen i 1978, for så å vinne alt året etterpå, sendte Endsjø inn den samme demoen på nytt til finalen i 1994. Plutselig ringer telefonen, og Endsjø får beskjed om at «Uimotståelig» er blant hundre bidrag som er valgt ut til å gå videre til neste runde. NRK spurte videre hvem de var og om de kunne synge bidraget selv. Ja absolutt, var det umiddelbare svaret. I februar 1994 kom beskjeden om at bidraget var et av ti som var plukket ut til finalen, og de fire i gruppa med Sørhaug i spissen måtte finne et navn. SubDiva ble de enige om på vei opp til Marienlyst for første møte med NRK. Dermed bar det i vei til NRK for prøver og filming av presentasjonsfilmer og annet PR-materiale. NRK satset stort, de hadde jo fått en ny vind i seilene med Silje Viges femteplass i den intensjonale finalen året før. Folket skulle få være med å bestemme, og en ukes tid før finalen viser NRK forehåndsvideoer av alle de ti finalistene. Bidragene ble også spilt på radio. Folk kunne stemme på så mange bidrag de ønsket, så mange ganger de ville. Det hele ble sluset til Norsk Tipping, som skulle bringe de endelige tallene på finalekvelden. «Uimotståelig» fikk det uheldige startnummeret før finalens store favoritt, «Duett» med Jan Werner og Bettan, komponert av tidligere ESC-vinner Rolf Løvland. De fire amatørene i SubDiva gjorde så godt de kunne, og hadde en entusiastisk fanskare blant publikum i Oslo Spektrum. De hadde forberedt seg godt, og leverte bra. Folkejuryene, som var plassert rundt i Norge, var dessverre ikke fullt så begeistret. Det ble lave poengsummer, bortsett fra juryen i Bergen, som hadde gruppa på en femteplass. Men til trøst så ble ikke SubDiva sist, og de var de gladeste finaledeltagerne av dem alle. For dem var det viktigste å delta, ikke å vinne. En annen trøst er at mange fremdeles synger «Ui-ui-ui-uimotståelig» og at singelen kom inn på 24. plass på Coca Colas toppliste, fire plasser fra VG-lista. Hele historien om bidraget, kan du lese her. Dag Øistein Endsjø er i dag professor, forsker og samfunnsdebattant, men er fortsatt like glad i Melodi Grand Prix. "Uimotståelig" kom ut på en EP. 

                                                         8.plass  194 poeng
                                       

Melodi Grand Prix 1992: "Du skal få din dag i morgen." Wenche Myhre.

I 1992 skulle NRK reise kjerringa, etter at "Grand Prix Gullalderen " på 80-tallet hadde ebbet ut. Etter femteplassen med "For vår jord" i 1988, hadde det gått heller trått for Norge i de internasjonale Eurovisjonsfinalene. 17. plass var beste resultat siden da, og i 1991 var interessen for Melodi Grand Prix såpass laber at finalen ble avlyst. Det hjalp ikke mye på interessen at det spesialbestilte bidraget fra Dag Kolsrud knapt nok fikk poeng i den internasjonal finalen i 1991, og "Mrs. Thompson" med Just 4 Fun havnet på en skuffende 17.plass. Dette gjorde at NRK måtte ta grep. Nå gjaldt det  å reise kjerringa, eller la være å delta. Ute i Europa så man at interressen for Eurovision Song Contest dalte. Frankrike og Italia måtte overtales til å være med, Monaco hadde hoppet av for lenge siden, det samme tenkte Luxemburg å gjøre. Hellas var av og på. Storbritannia stilte med ukjente artister og komponister. NRK valgte derfor å helgardere seg. de inviterte inn fire artister til å delta i finalen. Seks låter ble tatt ut via en åpen konkurranse,der omlag 400 bidrag ble sendt inn. Blant de inviterte artistene var Wenche Myhre. Hun fikk frie tøyler til å finne komponister og lage rammen rundt sin opptreden, og da var det selvsagt å velge på øverste hylle. Wenche Myhre var, og er fremdeles, mest kjent i Grand Prix sammenheng for ikke å ha vunnet med "La meg være ung" i 1964. Dette er og blir en av de aller største hitlåtene norsk Melodi Grand Prix noensinne har skapt. Wenche Myhre var jo vår fremste, internasjonale popstjerne helt frem til A-ha fikk sitt gjennombrudd i 1985. Hun hadde deltatt i Melodi Grand Prix i 1966 med "Vims" og "Lørdagstripp." Hun skulle ha sunger vinnerlåta "Karusell " i 1965, men måtte trekke seg kort tid før finalen, fordi hun ble syk og mistet stemmen. Hun deltok for Tyskland under den internasjonal finalen i Royal Albert Hall i London i 1968, og var så vidt med i den norske finalen i 1983. Da var hun ikke akkreditert som artist, men som korist bak Jahn Teigen med "Do-Re-Mi". Samme året deltok hun i den tyske finalen, og havnet på femteplass. Wenche Myhre er spurt utallige ganger om å delta i Melodi Grand Prix, men hun takket stort sett nei. Nå overrasket hun alle med å takke ja da NRKs invitasjon kom, og hun fikk selvsagt frie tøyler, og komponistene hun valgte å samarbeide med, var Per Kristian Indrehus og Geir Olav Bøkestad, bedre kjent som "Muffe " og "Gækki",  som hadde slått igjennom med et brak som tenåringsidoler med gruppa Drama et tiår tidligere. De to gikk videre som duo, under navnet Creation. De hadde utallige hits bak seg som artister, nå leverte de det samme for andre. Til å skrive teksten, hadde Wenche Myhre fått med seg sin mer eller mindre faste tekstleverandør på denne tiden, Jan Vincents Johannessen. Da finalen fant sted, var han blitt 51 år, og var overlege ved Radiumhospitalet i Oslo. Ved siden av denne jobben, skrev han egne tekster og oversatte andres. Nå skulle han debutere i Melodi Grand Prix. De to komponistene hadde, på tross av stor suksess som låtskrivere, bare deltatt i Melodi Grand Prix en gang før. De var favoritter som Creation med låta "Ny tid" i 1986, men havnet til slutt på en noe skuffende femteplass. Nå var de klare for nye forsøk. De hadde komponert melodien til "Du skal få din dag i morgen", men også fått med et bidrag til i finalen gjennom den åpne konkurransen. "Som en bro" var tittelen på dette bidraget. Wenche Myhre var selvsagt storfavoritt, mange var  fortsatt "moralsk indignerte" over at hun ikke vant med "La meg være ung" 28 år tidligere, derfor måtte hun jo vinne nå, mente både presse og publikum. De samme mente at  med henne som representant i den internasjonale finalen i Malmö, var man sikret en topplassering. Simen Sand var koreograf og ansvarlig for sceneinnslagene i finalen, Som den entertaineren Wenche Myhre er, sparte hun ikke på kruttet og bød publkium og TV seere på show, og finalen ble den med høyest seertall til da. Hun fikk med seg fem dansere på scenen.  De var, foruten koreografen selv,  Johan Osuldsen, Espen Furuseth, Lars Jacob Holm og Magnus Johnson. Wenche Myhre skulle starte nest sist, og Oslo Spektrum kokte av forventning. Hun innfridde selvsagt, og både presse ogfans regnet med at dette skulle bli en paradeseier. Så var det tid for å dele ut poeng. I ti norske byer satt det juryer med hundre medlemmer i hver. Disse var utstyrt med mentometerknapper som de kunne bruke etter at  hvert bidrag var fremført. De kunne stemme på så mange av de ti bidragene de ville, men bare gi et poeng til hvert. Wenche Myhre hang med i starten, og fikk sin beste poengsum av juryen på Elverum., som belønnet henne med 71 poeng av 100 mulige. Etter det dabbet det av. Forspranget frem til teten ble for stor, og som i 1964, havnet hun på en tredjeplass. VG arrangerte sin egen kåring, der avisas lesere kunne ringe inn sine stemmer. Der ble "Du skal få din dag i morgen" nummer to, bak Tor Endresen med "Radio Luxembourg." Vinnerlåta "Visjoner" kom på tredjeplass i den kåringen. Kort oppsummert kan man si at NRK reiste kjerringa og flere av låtene fra finalen kom inn på Norsktoppen. "Du skal få din dag i morgen" fikk tre uker på lista. Den kom ut på singel  med "Hvis bare jeg får bli hos deg" på A-siden. Denne låta kom også inn på  Norsktoppen. Litt senere på året ga Wenche Myhre ut en juleplate som solgte godt. Alle de tre opphavsmennene bak "Du skal få din dag i morgen" skulle dukke opp igjen i Melodi Grand Prix. Bøkestad og Indrehus andre bidrag i finalen, "Som en bro" kom på sisteplass. Wenche Myhre skulle ta en lang pause fra Melodi Grand Prix. Først 17 år senere prøvde hun lykken igjen.

                                                      3.plass   618 poeng.

Melodi Grand Prix 1990: "Smil". Jahn Teigen.

For tredje år på rad var Jahn Teigen storfavoritt i Melodi Grand Prix, og som før ble nesten all oppmerksomhet rettet mot ham. Han hadde fått sine største hits gjennom Grand Prix,  i 1988 med  "Glasnost" og 1989 med "Optimist." Etter at han ikke en gang nådde gullfinalen året før, og etter en andreplass i 1988, var Teigen revansjesugen som få., og som vanlig forventet alle en gimmick i finalen, og det skulle de selvsagt få. NRK hadde en intern utvelgelse av de ti finalebidragene. Norske plateselskaper fikk invitasjon til å sende inn demoer som en jury vurderte. 96 sanger kom inn i alt.  Jahn Teigen deltok i sin tiende Grand Prix finale, denne gangen hadde han ikke vært med å skrive låta i det hele tatt. Sist det skjedde, var med "Mil etter Mil" i 1978. Komponist for "Smil" var Nora Buraas. Hun var på dette tidspunktet bosatt i London, der hun komponerte musikk og jobbet som klaverpedagog. Ove Borøchstein var en av Teigens faste samarbeidspartnere, og hadde levert teksten til bidraget.  Han var 41 år og godt etablert som tekstforfatter. I tillegg jobbet han som journalist og skrev bøker, fortrinnsvis rettet mot yngre lesergrupper. Ove Borøchstein og Jahn Teigen var fettere, og hadde skrevet musikk sammen siden ungdomsårene. Ove Borøchstein debuterte i Melodi Grand Prix med "Optimist" året før, og hadde skrevet tekster til noen av Teigens mest kjente låter, som "Det vakreste som fins" og "Slå ring!". "Smil" var en slags oppfølger til "Glasnost" og oppsummerte litt hva som hadde skjedd i verden siden 1988. Den hentet også opp noen setninger fra teskten til "Glasnost." Når Jahn Teigen deltok i Melodi Grand Prix var selvsagt favoritt, lenge før noen i det hele tatt hadde hørt låta. Pressen danset etter Teigens pipe, og han fikk som vanlig lov til å gjøre som han ville. Gimmicken dette året var å få med Anita Skorgan og Carola som kordamer, Carola var flydd inn for anledningen, i største hemmelighet. Hva hun kostet, ville ingen si, men det var ikke tvil om at det var dyrt, hun var på høyden av sin karriere og var et trekkplaster og en seermagnet uansett hvilken scenene hun sto på, eller i hvilket TV program hun opptrådte i. Jahn Teigen var i storform og leverte som vanlig bra. Sammen med Tor Endresen, som sang "Cafè Le Swing", ble Jahn Teigen tippet helt i toppen. "Alle" trodde det kom til å stå mellom disse to. Disse ble også store hits og de eneste låtene med kommersiell suksess etter finalen. Men så var det dette med juryene, da. Folkeviljen fikk ikke slippe til, det var ennå ikke åpnet for at TV-seerne selv kunne ringe inn og avgi sine stemmer. I stedet ble det avgjort av jurygrupper som var tilstede under finalen som ble avholdt i atriet til daværende Hotell Royal Christiania, (nå The Hub.) De 35 medlemmene av folkejuryen hadde fått reise og opphold dekket av NRK, og ble delt inn i fem landelsgrupper.  I tillegg var det fjorten fagfolk delt inn i to jurygrupper som også fikk være med å bestemme. Poengene skulle deles ut i to runder. først skulle det avgjøres hvilke fem bidrag som  gikk til Gullfinalen, derettter skulle vinneren kåres blant disse. Poeng og plassering ble ikke kunngjort, og de fem  Gullfinalistene ble lest opp i tilfeldig rekkefølge. Ingen ble overrasket over at "Smil" gikk videre. Deretter ble de fire sangene i Gullfinalen fremført på nytt, og nå skulle juryene få offentliggjøre sine poengsummer.  De sju medlemmene i hver jurygruppe kunne dele ut poeng til fem bidrag hver. 12 poeng gikk til favoritten, så gikk poengskalaen videre til 10, 8, 7 og 6 poeng. I tillegg var 14 fagfolk delt inn i to jurygrupper. Det maksimale antallet poeng en sang kunne få fra hver jury, var 60. Minste antall var 30. Jahn Teigen var den første om fikk maksimal poengsum, den kom fra en av fagjuryene. Dermed ledet "Smil" etter to runder med poeng. Det skulle bli et ganske jevnt løp, men så fikk også Ketil Stokkan maksimal poengsum, og dro i fra..Jahn Teigen sanket ikke nok poeng, og det ble en knepen andreplass, fire poeng foran "Cafè le Swing." Når siste jury gjensto, var det ikke sjanse til å kjempe om seier. Det ble ikke flere Grand Prix deltagelser på komponist Nora Buraas, ei heller på tekstforfatter Ove Borøchstein, men begge forble aktive låtskrivere. Ove Borøchstein fortsatte sitt nære samarbeid med fetteren Jahn Teigen. Ove Borøchstein døde i 2013, knapt to uker før han skulle fylt 64 år. Jahn Teigen annonserte med brask  og bram at han var ferdig med Melodi Grand Prix, slik han hadde gjort det i 1983,  etter "Do-Re-Mi." Men heldigvis hadde han mer å komme med, og alt i 1993 var han klar for å delta igjen. "Smil" kom ut på singelplate. Det ble ingen plassering på VG-lista, men sangen fikk mye radiospilling og 14 uker på Norsktoppen. Der vekslet "Smil" stor sett mellom andre og tredjeplass, bak "Cafè le Swing". 

                                                         2.plass  316 poeng
               

Melodi Grand Prix 1988: "Du skal leve". Åse Karin Hjelen.

I 1988 ble seksten bidrag plukket ut til Melodi Grand Prix, De måtte igjennom åtte dueller,der vinneren gikk til finalen. I hver duell møttes en invitert komponist en komponist med bidrag som var plukket ut blant de innsendte. Et av de som ble plukket ut blant omtrent 400 innsendte sanger, var "Du skal leve." Melodien var komponert av Grand Prix debutanten Lars Jones. Grete Moljord, som også var Grand Prix debutant, skrev teksten til "Du skal leve."  Grete Moljord fra Kristiansand er forfatter av noveller, reiseskildringer og sangtekster. Lars Jones er også fra Kristiansand, der han ble født i 1965. Han jobbet som studiomusiker, korist og komponist. Nå skulle han tre frem i rampelyset, i duett med Åse Karin Hjelen.  Det vil si, han spilte piano på scenen, mens hun sto for vokalen.Hun var også 23 år, og studerte sang ved Norges Musikkhøgskole. Duoen Jones/Hjelen møtte en duo bestående av to etablerte artister i sin duell. Tor Endresen og Iselin Alme sang "Lengt" i duell nummer seks. I de fem foregående duellene hadde tre etablerte artister trukket lengste strå. Tusen utvalgte lisensbetalende husstander ble tildelt to telefonnummer, og kunne ringe inn en gang og stemme på sin favorittmelodi. "Du skal leve" tapte med 47 mot 53% til duoen Alme- Endresen. Håpet om finaleplass var likevel ikke ute, for to av de utslåtte bidragene skulle velges ut til finalen av en fagjury. Dessverre kom ikke "Du skal leve" med blant disse. Hadde imidlertid utvelgeslen vært slik at det var "taperne" som var nærmest finaleplass som skulle velges ut, hadde sangen gått videre. Med sine 47% var sangen den beste av de som ikke kom til finalen. Grete Moljord deltok ikke i flere Grand Prix finaler,det gjorde heller ikke Lars Jones.I 1996 skulle han få sitt gjennombrudd som soloartist med albumet "Raindrops to the Desert", som lå sju uker på VG-lista. Sangen "The Lonley One" fra albumet, fikk sju uker på Norsktoppen. Åse Karin Hjelen skulle bli landskjent for den evigvarende sommerlåta "Leite etter sola" som kom ut i 1990. Hun deltok i Melodi Grand Prix for annen gang i 2003. "Du skal leve" kom ut på Åse Karin Hjelens debutalbum i 1991. Du kan se "Du skal leve" ble fremført her, spol deg frem til 22 minutter uti sendingen.

                                                        Semifinale, utslått.

Melodi Grand Prix 1986: "Fri". Alex.

750 bidrag ble sendt inn til NRK for å være med i kampen om finaleplass. Fem sanger ble valgt ut, og fem bidrag var kommet inn via invitasjon. Et av de ti finalebidragene var "Fri", skrevet av Alex, Cato Kyvik og Atle Bakken. Sistnevnte deltok for andre gang. Hen debuterte i Melodi Grand Prix 1982 som komponist for bidraget "Cafe Jupiter" som Freddy Dahl sang. Atle Bakken var etablert som en av Norges mest benyttede studio og bandmusikere. Bassisten fra Sandefjord var 26 år og spilte fast med flere av Norges ledende popgrupper. Cato Kyvik var også en travelt opptatt musiker. Han var keyboardist i flere band, og aktiv studiomusiker. Alex var med i sin fjerde finale som vokalist, og for andre gang var hun med å skrive sitt eget bidrag. Hun hadde debutert i Melodi Grand Prix med den legendariske "Univers" i 1980, og hun deltok også i finalene i 1981 og 1982. Hun hadde en tredje og to fjerdeplasser på merittlista. Nå var det kun seier som gjaldt. Siden forrige deltagelse, hadde hun gitt ut sitt beste album til da, LP-en "Always" ble nominert til Spellemannsprisen i to klasser, og ble lansert internasjonalt. "I Love Warzawa" var den største hiten fra albumet, og ble lansert internasjonalt da BBC produserte en musikkvideo av sangen etter å ha intervjuet Alex i Oslo. Melodi Grand Prix ville være en kjærkommen anledning til å nå ende bredere ut. Alex startet som nummer åtte i finalen, som ble arrangert i Stavanger Forum. I alt var sju jurygrupper i sving, alle med elleve medlemmer hver. Det var seks folkejuryer fordelt rundt i Norge, og en folkejury på plass i Stavanger. Og for Alex og "Fri" startet det hele bra. Beste poengsum fra juryene, var tolv, og fra den første juryen i Oslo, fikk Alex maks uttelling og gikk opp i teten, men den skulle bli kortvarig. Fra de neste jurygruppene ble det poeng helt nederst på skalaen, Det gikk fra topp til bunn, og "Fri" endte nest sist. Alex og de to låtskriverne satte punktum i Melodi Grand Prix etter dette, men alle fortsatte å være svært aktive i norsk musikkliv. Alex flyttet etterhvert til Los Angeles og ga ut musikk produsert derfra. Alex gikk bort i 2013, 64 år gammel. "Fri" kom ut på en kassett med alle bidragene fra finalen. 

                                                    9.plass  26 poeng

Melodi Grand Prix 1984: "A-oa-oa-oa". Silhouette.

Ny rekord ble satt og hele 950 bidrag kom inn til NRKs åpne Melodi Grand Prix konkurranse. Fem komponister var spesialinvitert, mens de fem siste bidragene ble plukket ut blant de innsendte. Et av bidragene var "A-oa-oa-oa". Og dette ble et historisk bidrag på mange vis. Endelig kom trendene fra Europa inn i norsk Grand Prix også, vi så for første gang en rendyrket opptreden, med klar koreografi, ikke bare fremført av bakgrunnskor, men av artistene selv. Gruppa som ble plukket ut til å synge låta, var trioen Silhouette. De hadde fått sitt gjennombrudd året før, da de danset og koret bak Jahn Teigen i "Do-re-mi" og vant Melodi Grand Prix. De fulgte med til den internasjonale finalen, men ble ikke akkreditert som egen gruppe, Jahn Teigen var solist med korister. Gerog Keller grep sjansen etter internasjonale finalen,  og ville satse på jentene som egen gruppe. Tesktforfatter Phillip Kruse var med til den internasjonale finalen i 1983 i München i kraft av å være Jahn Teigens musikkforlegger, og fikk til en avtale med de tre koristene. De var plukket ut via audition og var alle tre var elever på danselinja på Fagerborg videregående skole i Oslo. De tre var Kari Mette Aamodt, Nina Bayer og hovedvokalist Siri Lenning Frømyr. Georg Keller skaffet trioen platekontrakt hos RCA og sammen med Phillip Kruse skrev han alle gruppas sanger. Keller så internasjonalt potensiale i de tre unge jentene, og staket ut en kurs med internasjonal lansering i sikte. Først kom singelen "Boys Boys Boys" med "Take Your Time" på b-siden. De spilte inn en LP-plate, som var klar til lansering i etterkant av Grand Prix deltagelsen i 1984. Georg Keller var invitert av NRK, og  skrev melodien og Phllip Kruse skrev teksten til "A-oa-oa-oa", og de var også korister på bidraget. Som invitert, kunne Georg Keller selv bestemme hvem han ønsket å samarbeide med. Dette var Phillip Kruses niende bidrag som låtskriver, og hans tiende i alt. Han deltok som vokalist med Bendik Singers i 1973, og vant melodi Grand Prix tre ganger til som tekstforfatter, med "Hvor er du?" i 1974, "Mata Hari" i 1976 og "Oliver" i 1979. Georg Keller hadde deltatt både som korist vokalist og komponist tidligere. I 1978 sang han "Primadonna" i duett med Anita Skorgan, og i 1983 hadde han komponsert "Nå er jeg alene" for Anita Hegerland. og Phillip Kruse leverte teksten til dette bidraget. "A- oa- oa -oa" ble raskt forhåndstippet som vinner. Pressen var skråsikre. Under finalen var Georg Keller og Phillip Kruse korister, mens Håvard Engell var hentet inn som danser. Han var også koreograf for dette bidraget, og som Phillip Kruse sa:" Håvard Engell hadde sin fulle hyre med å lage en dans for seg og jentene og samtidig skjule at Georg Keller og jeg ikke kunne danse.","A-oa-oa-oa" var ulikt noe annet som tidligere hadde vært presentert i Melodi Grand Prix. Dette var show og entertainment, og noe så helhetlig konsept hadde aldri vært gjort i Melodi Grand Prix til da, muligens med unntak av bidraget "Yo-Yo" fra 1974, men det var enkel koreografi med duoen Kirsti Sparboe og Kjersti Døvigen. Ellers hadde mans ett bidrag med mer eller mindre tilfeldige trinn her og der, og en dansende saksofonist i "Strand Hotel". Men dette kan ikke sammenlignes. Vel, "A- oa-oa oa" tok NRKs seere og de 1500 tilskuerne i Chateau Neuf med storm, og som siste bidrag ut ville jubelen ingen ende ta, og de aller fleste regnet med en ren paradeseier for 17 og 18- åringene i Silhouette. Men det skulle vise seg å bli motsatt, det skulle bli den mest spennende avstemningen i Melodi Grand Prix til da. NRK turte ikke helt å la "folkedypet" avgjøre, for på denne tiden var telefonavstemming på direkten en risikosport. I stedet satset de på folkejuryer rundt på NRKs distriktskontorer, men da det ble streik der, måtte NRK heller gjorde en annen vri, der fem jurygrupper var til stede i salen og avga sine stemmer. Det var fem jurygrupper i alt, med sju medlemmer i hver. De var ordnet etter alder; under 20 år, 20-30, 30-40, 40-50 og over 50 år.  Men juryene var ikke nødvendigvis i samsvar med hverken pressen, eller folkeviljen, skulle det vise seg. Silhouette startet svakt, og fikk bare fire poeng fra andre jurygruppe, og lå dermed på delt 5. plass. Men så dro det seg til. beste poengsum fra juryene var 12. Da nest siste jury skulle stemme, fikk Silhouette endelig 12 poeng. og før siste jury skulle avgi sine stemmer, kunne Silhouette vinne. Ledelsen vekslet ettersom poengene ble delt ut, og det var fire melodier som kunne vinne. Inger Lise Rypdal med "Vindar" hadde ledelsen helt til siste jury gjensto, da lå hun likt med Dollie de Luxe og "Lenge leve livet" på 37 poeng. Ett poeng bak lå Beate Jacobsen med "Strand Hotel", mens Silhouette hadde sanket inn 30 poeng. Dermed var de prisgitt siste jury, fikk de to i ledelsen 4 poeng eller mindre, ville seieren være sikret med maks uttelling fra siste jury. Fikk de to som ledet fem poeng, kunne det bli omkamp. Silhouette fikk full pott fra den siste juryen. Inger Lise Rypdal fikk fem poeng, mens Beate Jacobsen fikk sju poeng og Dollie de Luxe fikk en åtter. Dermed vant sistnevnte, tre små poeng foran "A-oa-oa-oa". Silhouette fikk dele tredjeplassen med Inger Lise Rypdal. Silhouette ble definitivt dette årets moralske vinner, og "A oa-oa-oa" ble en kjempehit. Den ble gitt ut på singel og kom tidlig på sommeren. Dermed ble den en skikkelig sommerslager og ble å høre nesten daglig gjennom sommerens radioprogram i NRK. I tillegg fikk sangen åtte uker på Norsktoppen, hvor av to var helt på topp. Norsktoppen var "folkets barometer" på Grand Prix, for her var det NRKs lyttere som avgjorde rekkefølgen. Skulle en dømme etter resultatene her, opp mot konkurrentene, ville Silhouette vunnet folkets stemmer med to førsteplasser på lista. Dollie De Luxe kom ikke inn på Norsktoppen, heller ikke Beate Jacobsen, mens Inger Lise Rypdal med "Vindar" så vidt var innom lista på en tiendeplass. Avisa VG pleide å arrangere egen avstemming der leserne ringte inn sine stemmer. Der vant Silhouette" en klar seier med 47% av stemmene, andreplassen gikk til Dollie deLuxe, med 17%. Silhouette ga ut LP og reiste på turnè og hadde stor suksess som folkets favoritter. Lp-en "Silhouette" kom ut i 1984, kun med engelskspråklige sanger, og "Shubi dua bap shua" ble tittelen på Grand Prix bidraget. Siri Lenning Frømyr forlot gruppa, og ny vokalist ble Anita Kanstad. Hun deltok på gruppas andre, og siste LP- "In the mood" som kom ut i 1985. Siste plateutgivelse for Silhouette var singelen "Manhattan Fever" som kom ut i 1986. Medlemmene i Silhouette gikk hvert til sitt, men alle var senere å se som skuespillere, dansere og sangere både i revyer, musikaler og på TV. Opphavsmennene Georg Keller og Phillip Kruse satte punktum for sine Grand Prix deltagelser. Georg Keller skulle senere forsøke seg i dansk Grand Prix. Danseren Håvar Engell dukket opp i melodi Grand Prix året etter som ene halvedelen av duoen ZAZ.

                                                          3.plass 42 poeng

Melodi Grand Prix 1983: "Det fineste jeg vet." Susanne Fuhr.

I 1983 ble fem komponister invitert av NRK til å levere bidrag til finalen i Melodi Grand Prix. De fem øvrige bidragene ble plukket ut blant 480 innsendte. Et av disse kom fra Mette Hurlen. Hun hadde debutert i Melodi Grand Prix i 1977. Den gangen var hun, i likhet med broren Petter, en musikkinteressert medisinstudent. Broren fikk også med bidrag i den finalen. I 1977 var det Kirsti & Benny som fremførte Mette Hurlens bidrag, "Sang", som kom på en tredjeplass. I sitt andre forsøk, fikk Mette Hurlen napp hos Susanne Fuhr, som fremførte hennes bidrag "Det fineste jeg vet" med stort orkester, i et utrolig elegant orkesterarrangement av mesteren selv, Egil Monn- Iversen. Det monumentale orkesterarrangementet løftet Susanne Fuhrs formidable stemme, og gjorde dette bidraget til et av de ypperste som noen sinne er presentert i en norsk Grand Prix finale. 30 år gamle Susanne Fuhr fra Oslo og startet tidlig med sang og musikk. Hun fant seg hjemme i jazzen, og ble tidlig en av den nye generasjonen kvinnelige, norske jazzvokalister som tok opp arven etter forbildene Karin Krog og Laila Dalseth. Hun utdannet seg til førskolelærer mens hun hele tiden reiste rundt og sang. Hun fikk sitt nasjonale gjennombrudd under jazzfestivalen i Molde i 1979, og representerte Norge under Nord-Ring festivalen og Knokke Cup i Belgia. Hun vant priser i begge disse internasjonale mønstringene. I 1981 var hennes debutalbum "Domino" klart. Til dette albumet hadde hennes daværende ektemann, musikeren Bryjulf Blix, skrevet de fleste melodiene. LP-en ble kategorisert som et popalbum, men det beveget seg i jazzfeltet. Ole Paus skrev flere tekster til albumet. Gjennombruddet kom med den ironiske låta "Tyggegummi", som ble lansert som singelplate i 1980. Den fikk to uker på Norsktoppen. Hun var også med i kirkemusikalen "Dans med oss, Gud" som Erik Hillestad skrev, og som resulterte i en kontroversiell norgesturnè og senere LP-plate. I 1982 samarbeidet hun med Sandvika Storband om LP'en "Sister; You ain't had the Blues." Så, i 1983 kom debuten i Melodi Grand Prix. Susanne Fuhr sto helt alene på scenen, og skulle starte nest sist. Den noe uvanlige jazzpoplåta skilte seg klart ut fra de andre i startfeltet. og ble løftet frem av kritiske musikkjournalister som et kvalitetsmessigs lyspunkt, og NRK fikk ros for å tørre å ta med sanger som ikke bare lå innenfor det "forventede formatet", hva nå enn det var. Folkejuryene var ikke like begeistret. Som året før, var det tolv folkejuryer plassert rundt i landet, med elleve medlemmer i hver. Poengene fra hver gruppe ble bearbeidet og gitt slik som i de internasjonale finalene, med tolv poeng til juryens favoritt, så fikk andreplassen ti poeng, så gikk det fra åtte og ned til ett poeng. Alle sangene fikk poeng i hver runde. "Det fineste jeg vet" sanket poeng nederst på skalaen, med ett hederlig unntak., folkejuryen i Elverum klinket til med 10 poeng, i kontrast til juryen i Bodø som bare hadde ett poeng å avse. Susanne Fuhr ble for alvor lagt merke til, og begynte å jobbe stadig mer som skuespiller, både i musikaler, revyer og komedier. Hun fant seg også til rette i det mer klassiske repertoaret. Hele tiden var hun tro mot jazzen, og opptrådte på festivaler i inn og utland. I 1986 skulle hun prøve seg i Grand Prix igjen. Da med sangen "Hollywood." Mette Hurlen deltok ikke i flere finaler. Susanne Fuhr spilte ikke inn "Det fineste jeg vet". I stedet kom den ut på singelplate med opphavskvinnen selv, Mette Hurlen, på vokal. Det var demoversjonen av låta som ble sendt inn til NRK som kom ut på singelplate, med sangen "Gloria" på B-siden. Mette Hurlens versjon kunne på langt nær måle seg med den Susanne Fuhr sang i finalen. Sangen ble prøvd på Norsktoppen, men kom aldri inn på lista.

                                                          8.plass   45 poeng