søndag 31. desember 2017

Melodi Grand Prix 2005: "I am Rock'n'Roll" Jorun Erdal

I 2005 var det åpent for komponister fra hele Europa til å sende inn låter til Melodi Grand Prix finalen. Et av bidragene var signert svenske låtskrivere. Claes Andersson og Torbjørn Wassenius hadde fått med et bidrag året før og hadde havnet på andreplass. Og de hadde også levert flere bidrag til den svenske Melodifestivalen uten å gå helt til topps. Denne gangen hadde de to fått med seg Tommy Denander til å skrive tekst og melodi. Også han en veteran fra den svenske Melodifestivalen. Til å fremføre sitt bidrag "I am Rock'n'Roll" fikk gutta Jorun Erdal. Og hun var en perfekt match. Jorunn Erdal hadde sunget fast med showet til Hege Schøyen og Øyvind Blunck gjennom flere sesonger og tok steget frem som solist for alvor da hun deltok i Melodi Grand Prix 2000. Da havnet hun på en fjerdeplass i Gullfinalen. Nå skulle hun vinne. «"I am Rock'n'Roll" seilte raskt opp som en av favorittene og låta var tippet helt til topps.  Det er en låt som falt lett i øret og toppet med Jorun Erdals fantassike stemme, regnet mange seieren som sikker, i et av de beste bidragene fra finalene i den første halvdelen av 00-tallet. Startfeltet var sterkt, det var mange låter som hevdet seg, og to veteraner- Tor Endersen og Jahn Teigen stilte begge opp som vokalister på hver sin låt, og stakk av med mye av medieoppmerksomheten. I finalen var det åtte bidrag, og Jorun Erdal var først ut. Seerne ringte inn sine stemmer, som ble presentert fra hver sin region rundt i Norge, fem i alt. Første omgang gjaldt Gullfinalen, dit Jorun Erdal tok seg. Så var det å fremføre bidraget igjen, og ny runde med utdeling av poeng. Det startet bra for Jorun Erdal. Hun ledet etter at de to første regionjuryene hadde gitt sine poeng. Men så ble hun tatt igjen. Andreplass ble det til slutt. Både Jorun Erdal og opphavsmennene skulle prøve seg i Melodi Grand Prix året etter.
                                                   2. plass    64 153 poeng

lørdag 30. desember 2017

Melodi Grand Prix 1971: "India" Inger Jacobsen

I 1971 ble det igjen arrangert finale i Melodi Grand Prix etter at NRK valgte ikke å delta året før. Interessen hadde dalt betydelig, selv om NRK virkelig slo på stortromma og fristet med tidenes beste finale til da. Til den internasjonale finalen var reglene gjort om, nye land kom med og poengsystemet endret slik at man slapp den ydmykende nullen. NRK inviterte seks komponister til finalen, mens de tok ut seks øvrige blant 196 innsendte bidrag. (Det var en nedgangpå nesten 250 fra forrige finale i 1969.) I utvalgsjuryen satt vår internasjonale jazzstjerne Karin Krog sammen med skuespiller og programleder Rolv Wesenlund, kapellmester Kjell Halvorsen og trompetist Finn Eriksen. Veteranen Kristian Hauger var en av de seks inviterte komponistene, og var allerede klar for finalen. Han var 66 år og en veteran i norsk populærmusikk og i Melodi Grand Prix. Dette var hans fjerde Melodi Grand Prix bidrag. Han hadde fremdeles til gode å gå helt til topps. Og han fikk litt å bryne seg på, for 1971 innbød til en ny vår for Melodi Grand Prix, her var det etablerte opphavsmenn og kvinner i elitedivisjonen i norsk pop, og det samme gjaldt for artistene. Her var alle de nye navnene som skulle prege norsk popmusikk det neste tiåret: Gro Anita Schønn, Anne- Karine Strøm, Anne Lise Gjøstøl, Hanne Krogh og Dag Spantell. Noen etablerte veteraner var det også i artistrekka. Den eldste og mest erfarne var Inger Jacobsen. Hun deltok i sin fjerde finale og hadde representert Norge i Luxemburg i 1962. Hun hadde hatt et samarbeid med Kristian Hauger siden 1940 - tallet og hun var hans favorittvokalist. Inger Jacobsen trakk startnummer seks, uheldigvis midt mellom to av favoriteene i finalen. Inger Jacobsen leverte sikkert og rutinert til et vakkert orkesterarrangement av opphavsmannen selv. «India» tilhørte nok en litt annen generasjon popmusikk, og ble mer identifisert med slagertradisjonen fra 1950-tallet. Men det ble et spennende og annerledes innslag i finalen.  Inger Jacobsen var 48 år,  og desidert eldste artist i feltet, 16 år eldre enn neste veteran, Jan Høiland. (Og 33 år eldre enn Hanne Krogh som vant.) Juryordningen fulgte endringene som skulle skje i de internasjonale finalene noen år fremover. Der skulle to jurymedlemmer fra hvert land avgi sine stemmer, det ene jurymedlemmet måtte være under 25 år. NRK valgte å følge dette i finalen, og i sju norske byer satt det to jurymedlemmer. De kunne gi hver låt poeng på skalaen ett til fem. Fem poeng til beste og ett poeng til det bidraget de likte minst. «India» fikk poeng på nederste del av skalaen, og slo ikke helt an. Dermed ble det sisteplass på Kristian Haugers tekst og melodi. Inger Jacobsen satte punktum for Melodi Grand Prix med "India". Kristian Hauger deltok igjen i 1976. Selv om låta havnet sist, var det som vanlig en fryd å høre Inger Jacobsen synge det hun kunne best, jazzinspirerte ballader. «India» ble ikke spilt inn på plate. 
                                                   12.plass  30 poeng

fredag 29. desember 2017

Melodi Grand Prix 1965: "Jeg har en øy" Jan Høiland/Per Asplin

I 1965 ble det satt ny rekord og for første gang kom det inn over 300 bidrag til Melodi Grand Prix. Av de fem bidragene komponist Finn Ludt, dirigent Øyvind Bergh og tekstforfatter og programleder Otto Nielsen plukket ut til finalen, var «Jeg har en øy». Alle de tre i uttaksjuryen var født før 1913, så spesielt ungdommelig og friskt var det ikke – denne gangen heller. Det speilet også musikkuttrykket i finalen, som var gammeldags og tilbakeskuende. Av de sju som var akkreditert som komponister og tekstforfattere, var tre over seksti år, og ytterligere to over femti. «Ungdomsalibiet» sto Sigurd Jansen og Helge Hagerup for, de var begge i starten av 30 årene. Men de skrev et usedvanlig gammelmodig bidrag. Sigurd Jansen hadde fått en hederlig plassering med «Spiral»som Arne Bendiksen sang i den internasjonale finalen året før. Så han hadde litt å forsvare i årets norske finale. Sigurd Jansen fikk med sitt tredje bidrag på rad. Denne gangen fikk han lyrikeren Helge Hagerup til å skrive teksten. Den ble et dikt og melodien en slags jazzhybrid. Teksten var ingen slagertekst, men forsøksvis lyrisk og symboltung. Det rare er at Sigurd Jansen valgte to tenorer til å synge en sang som åpenbart gikk for dypt for begge. De ser litt fortapte ut i både tekst og melodi. Sigurd Jansen virker å ha vært veldig inspirert av Sveriges bidrag fra 1963. Jan Høiland sang melodien med Egil Kapstads trio, og sangen gjorde seg bedre for hans stemme og med den lille besetningen. For Per Asplin gikk sangen til tider for dypt, og uendelig lange saksofonsoloer gjorde ikke jobben enklere for han. Han så ganske utilpass ut og leverte en heller kjedelig og ganske inspirasjonsløs fremføring - men gjorde så godt han kunne med et ganske håpløst bidrag. Opphavsmenn og orkesterarrangør hadde ikke gitt han noe særlig godt utgangspunkt.  Det ble tungt og dystert og kjedelig. Og det falt slett ikke i smak hos NRKs seere og lyttere som skulle få avgjøre det hele med å sende inn postkort der de stemte på sin favorittmelodi. Sangen havnet helt sist med nesten fire tusen stemmer bak førsteplassen og tusen stemmer bak nærmeste konkurrent. Mer ydmykende tap i en norsk finale skal en lete lenge etter. 
For Jan Høiland var dette hans fjerde finale på rad, han ble første til å delta så mange ganger etter hverandre. For Per Asplin var det tredje forsøk. Både Sigurd Jansen, Jan Høiland og Per Asplin skulle prøve seg i Melodi Grand Prix igjen. 
                                              5. plass     404 poeng

torsdag 28. desember 2017

Melodi Grand Prix 1978: Stein Ingebrigtsen

Medisinerstudenten Petter Hurlen hadde fått blod på tann etter å ha fått med en låt til semifinalen i Melodi Grand Prix 1977. (Les mer om bidraget «Springaren» med Nora Brockstedt, du finner det ved å bla deg nedover i menyen til høyre.)  Nå hadde han endelig fått med en låt til selve finalen. Han fikk med seg sin studiekompis Espen Dietrichs til å skrive teksten. Gutta var 22 år gamle og fulle av pågangsmot. Verden skulle erobres, og de fikk med sitt bidrag blant åtte andre som var plukket ut blant 635 innsendte bidrag. Dette var ny rekord. Den forrige var på 418 bidrag tilbake i 1969. Både Petter Hurlen og Espen Dietrichs hadde syslet med musikk gjennom hele ungdomstiden, skrev låter og var medlem av diverse band. Musikken var en kjærkommen avveksling fra studiene. Bidraget de hadde fått med, het «Fortsett sangen» og ingen ringere enn Stein Ingebrigtsen skulle fremføre dette. Han var på denne tiden i ferd med å trappe ned på virksomheten som artist, han ville vie mer tid til familien. Dermed ble det færre turneer og mindre kveldsjobbing. I 1978 spilte han inn den siste i serien av Treff- plater, og signaliserte at han kunne tenke seg å jobbe mer bak kulissene. Men han skulle ikke forlate rampelyset helt ennå. Han var fortsatt å se og høre i NRK TV og radio, og var aktiv i platestudio. (Det var livespilling og turneer det ble mindre av, men han trappet gradvis ned på plateinnspillinger de neste fire- fem årene og gikk inn i en helt annen bransje.) Men nå sto melodi Grand Prix for tur. Dette året var et usedvanlig sterkt startfelt, samtlige åtte bidrag ble fremført av etablerte artister. Stein Ingebrigtsen var den virkelige veteranen blant dem. Han var eldst med sine 33 år, og var den med flest meritter fra tidligere finaler. Dette var hans sjette deltagelse, og han hadde vunnet to ganger uten å få representere Norge i en internasjonal finale, som den eneste gjennom tidene. Han sang vinnerbidragene i 1973 og 1975 med det lille orkesteret , frem til og med 1976 var reglene var slik at alle bidrag ble fremført to ganger med to forskjellige artister og orkesterbesetninger og den som sang med det store orkesteret ble sendt til den internasjonal finalen.Så etter å ha trukket korteste strå to ganger var han lysten på en seier, og det kunne smake godt med en reise til den internasjonale finalen i Paris. NRK hadde igjen valgt, som nesten eneste kringkaster i Europa, å la en fagjury helt og holdent avgjøre resultatet, til seernes store forargelse. Forrige gang fagjuryen fikk avgjøre var i 1975, da endte vi nest sist i finalen i Stockholm. Av en eller annen grunn hadde de valgt det fiffige grepet å la juryen dele ut poeng i motsatt rekkefølge, med ett poeng til favoritten, så ned til åtte poeng for den de likte minst. Så det ble om å gjøre å få minst poeng tildelt av de ni fagfolkene i juryen. Og «Fortsett sangen» fikk poeng langs hele skalaen. Dårligste poengsum kom fra NRK mannen Svein Erik Børja som hadde låta på sisteplass, mens orkesterleder og komponist Kjell Karlsen hadde den på en andreplass.  Dermed ville det seg ikke for Stein Ingebrigtsen denne gangen heller. Men selv om han trappet ned, så skulle han gjøre ytterligere et forsøk i Melodi Grand Prix, med et heller ydmykende resultat. (Les mer om hans sjuende og siste deltagelse med «Uflaks» fra 1982 ved å bla deg nedover i menyen til høyre.) For Petter Hurlen var dette bare starten, året etter skulle han komme sterkt tilbake. 
                                                          5.plass  43 poeng

onsdag 27. desember 2017

Melodi Grand Prix 1990: "Brandenburger Tor" Ketil Stokkan

I en lukket konkurranse arrangert av NRK kom 96 bidrag inn til NRK. Ti melodier ble plukket ut til å delta i finalen i Melodi Grand Prix 1990. Ketil Stokkan fikk med sitt tredje bidrag, han hadde en andreplass og en tidligere seier på merittlisten. Skulle han lykkes igjen?  Konkurransen var beinhard, bl.a. hadde Jahn Teigen fått «fot» for Grand Prix igjen, og var for tredje året på rad storfavoritt. I tillegg seilte «Café Le Swing» med Tor Endresen på vokal opp som en soleklar favoritt. (Les om dette bidraget i et tidligere blogginnlegg, du finner det i menyen til høyre.) Rune Rudberg stilte også  opp, han var da på toppen av sin karriere. Til «Branderburger Tor» hadde Ketil Stokkan skrevet tekst og melodi selv. Finalen ble arrangert i det nye atriet på Royal Christiania Hotell i Oslo, der Pete Knutsens storband fungerte som orkester. Ketil Stokkan hadde trukket startnummer en og skulle sette standard for resten av bidragene. Jurygruppene skulle stemme i to omganger. Denne gangen var det både fagjury og folkejury med, fløyet inn og plassert rundt bord foran scenen. Det var to fagjuryer, hver bestående av fem utvalgte musikkjournalister, komponister og artister. Blant jurymedlemmene her fant du Halvard Flatland, Kari Gjærum, Tore Hansen, Turid Øversveen og Ivar Dyrhaug. I tillegg var det fem juryer i salen som stemte for den regionen de kom fra. Telefonstemmer var ikke innført ennå. I første runde ga hver jury ett poeng til hver av de fem låtene den ønsket å finne i gullfinalen. Etter første runde lå «Brandenburger Tor» på en tredelt førsteplass med totalt sju poeng, ett fra hver jury. De andre to låtene på førsteplass var de andre to favorittene i finalen, Jahn Teigen og Tor Endresen. Spenningen var stor etter at de fem låtene var fremført på nytt i superfinalen. Der ble startrekkefølgen trukket på nytt, og de tre favorittene startet etter hverandre. «Brandenburger Tor» åpnet «favorittparaden» som startnummer tre. Så skulle nye poeng fordeles. Nå ble det slik at hvert av de fem jurymedlemmene i hver av de sju jurygruppene skulle gi poeng slik: 12 poeng til sin favoritt, 10 poeng til andreplassen deretter 8,7, og 6 poeng. Disse ble regnet sammen og lagt frem. Dermed kunne i realiteten et bidrag få maksimalt 60 poeng fra hver jury. Laveste poengsum var 30. Ketil Stokkan fikk høye poengsummer hele veien, fra fem av juryene fikk han over 50 poeng, og dro til med 60 poeng og full uttelling fra juryen fra Østlandet. Det var bare etter at fagjury nummer to hadde gitt han sin laveste poengsum at han ikke ledet. Ellers ble det en seiersparade for Ketil Stokkan. Dessverre var ikke pressen og TV-seerne like begeistret, spesielt ikke da Jahn Teigen ble forbigått igjen. «Brandenburger Tor» fikk åtte uker på Norsktoppen, hvorav fem på førsteplass, men ble ingen storslager eller bestselger. Låta kom helt si skyggen av evigpopulære "Cafè Le Swing" og Jahn Teigens "Smil" . Da "Brandeburger Tor" tapte finalen i Zagreb, mente mange at de hadde rett, feil låt vant. Året etter avlyste NRK finalen, så fra 1992 og siden har TV seerne vært med å bestemme resultatet. Ketil Stokkan har holdt seg unna Melodi Grand Prix siden.

                                                   1. plass   355 poeng

tirsdag 26. desember 2017

Melodi Grand Prix 1969: "Sangen om Den Flygende Hollender" Per Müller

For tiende gang skulle NRK arrangere Melodi Grand Prix, og alle tidligere opphavsmenn som hadde representert Norge i internasjonale finaler, ble invitert til å levere bidrag. Dag Kristoffersen sto bak «Solhverv» som Anita Thallaug sang i London i 1963.  (Mer om dette bidraget i et senere blogginnlegg.) Det endte med tap og null poeng, nå var det på tide å rette opp dette. Dag Kristoffersen takket ja til NRKs invitasjon til å levere et bidrag til Melodi Grand Prix. Han var finalens eldste deltager med sine 65 år. Han hadde sin debutkonsert som pianist i 1929, men var allerede to år tidligere blitt fast ansatt som pedagog på Barratt- Dues musikkinstitutt i hjembyen Oslo. Han viet seg mest til korsang og virket som komponist for flere korverk. I tillegg var han ettertraktet dirigent og den mest virksomme stemme og notearrangøren  for kor i Norge gjennom mange tiår. Han var bl. a dirigent for Det Norske Sjømannskor som ofte sang sammen med Erik Bye i NRKs underholdningsprogram på TV og radio på 50- og 60-tallet. Tekstforfatter til «Sangen om Den Flygende Hollender» var Gunnar Kaspersen. Han var tre år yngre enn Dag Kristoffersen, og hadde debuterte på 20 tallet han også. Han skrev utallige slagertekster fra 1930 og utover, og i 1935 debuterte han som revyforfatter på Chat Noir. Han kombinerte etter hvert slagere og revytekster, både originale og som oversetter.  Hans mest kjente slager ble hans norske tekst til «Hva var vel livet uten deg?» til svenske Ernfrid Ahlins originalmelodi og tekst. Den ble brukt i filmen «Vi gifter oss» fra 1951, men innspilt på plate med Jens Book- Jenssen. Av hans originalskrevne slagertekster er nok «Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé " i Kristian Haugers melodi og med selvsamme Book- Jenssen på vokal, den mest kjente. Komponist Dag Kristoffersen debuterte som slagerkomponist med «Solhverv» i 1963, og uttalte selv den gangen at slagere og popmelodier hadde han ikke komponert før. Og med Kaspersen - som også var godt over 60år - som tekstforfatter, ventet få at det skulle bil annet enn ganske sidrumpa og gammelmodig bidrag fra deres hånd. Men det skulle vise seg å være helt feil. De leverte en fengende poplåt, baket inn i et internasjonalt lydende orkesterarrangement og fremført av en stilsikker crooner. Det skulle vise seg at 1969 ble et år som virkelig frisket opp Melodi Grand Prix betraktelig, her var det i hvert fall tre bidrag som traff tidsånden bra og hørtes ut som moderne poplåter. "Sangen om Den Flygende Hollender" var et av dem. Per Müller var hentet inn som vokalist. Han var egentlig ikke førstevalget for låta. Det var Odd Børre, men han hadde takket ja til å synge et annet bidrag i finalen. Det samme gjaldt for andrevalget,  Jan Høiland. Låtskriverne så for seg at en yngre artist skulle fremføre bidraget. Men så spurte de veteranen Per Müller. Det skulle vise seg å bli et lykketreff. Han var allerede en veteran i norsk musikkliv, og hadde en allsidig og internasjonal karriere. Han var født i Hamburg i 1932, og oppvokst i München, der begge hans foreldre jobbet som sangere i Münchenoperaens kor. Når så begge fikk jobb i Norge i 1946, flyttet familien til Norge. Per Müller fikk også sang som lidenskap, og med sin dype røst var han den perfekte crooner. Han debuterte på plate alt i 1955 med «Denene hvit/den andre rød». Siden ble det flere plateinnspillinger. Han ble for alvor kjent i Norge da han sang fast med Pete Browns orkester på turné Norge rundt i 1958, ledsaget av Norges største kjendis på den tiden, radioens Rolf Kirkvaag. Deler av turnéen ble også kringkastet i radio i beste sendetid. Fra 1959 til 1965 var han sammen med Åse Wentzel fast ansatt som sanger, konferansier og showleder på danserestauranten Regnbuen i Oslo. På dagtid gikk han på operahøgskolen, og debuterte som klassisk sanger som Kezal i «Den solgte brud» på Den Norske Opera. Han hadde sin debutkonsert i Universitetets Aula og gjestet operaen flere ganger. Etter hvert lot han musikken bli en hobby og jobbet som seniorkonsulent i salgsavdelingen hos et norsk ukeblad. Per Müller var i 1969 allerede godt kjent ute i Europa gjennom flere deltagelser i radioprogram i England, Tyskland og Nederland. Senere i karrieren sang han ofte med Kringkastingsorkesteret, var vokalist med storband og representerte Norge hele fem ganger i radiokonkurransen «Nord- Ring» der han fikk førsteprisen i 1982. 
Tilbake til 1969: «Sangen om Den Flygende Hollender» ble Per Müllers tredje og siste Grand Prix forsøk. Han trakk startnummer seks i finalen. Og der skulle et utvalg av det norske folk avgjøre det hele. I hver av de ti juryene som var plassert rundt om i landet, satt det fem medlemmer av ulik alder og med ulik musikksmak og interesse. Hvert medlem kunne bare gi ett poeng til den sangen de mente var den beste. Så i alt skulle femti poeng deles på de ti låtene i finalen. Per Müller fikk tre poeng fra juryen i Tromsø, som stemte som nummer to. Dermed var låta på en andreplass en kort stund. Men det kom bare ett eneste poeng til, fra Trondheimsjuryen. Dermed ble det ingen revansje i en internasjonal finale for komponist Dag Kristoffersen. Sangen ble spilt inn på singel og fikk noe radiospilling. Så gikk det noen år så fikk den sin renessanse da den først ble med i «Den store, norske Grand Prix samlingen» som kom på CD i 1995. I tillegg ble den hentet frem av Ingrid Bjørnov  til hennes legendariske jubileumskavalkade i Melodi Grand Prix i 2010 og ble plutselig en liten slager igjen, og Per Müller måtte synge låta på konserter. Per Müller var virksom helt til han gikk bort i 2016. 
                                                              5. plass    4 poeng
                                                         Her er låta live fra fianlen: 
                                                            

mandag 25. desember 2017

Melodi Grand Prix 2011: "Allergic" Mimi Blix

I 2011 hadde interessen for Melodi Grand Prix falt markant, og det ble en nedgang på over 300 innsendte bidrag fra året før. 21  låter som gikk videre til finalen, og en av dem var «Allergic». Låta har tekst og melodi av Merethe LaVerdi og Kjetil Schei. Førstnevnte ble kjent som den første artisten som sang technoinspirert dancemusikk på norsk. Det ble noen mindre hits på starten av nittitallet, før hun viet seg til låtskriving på fulltid. Ved siden av dette jobbet hun med promotering og produksjon og er fremdeles en nestor i norsk popbransje. For andre året på rad hadde hun fått med et bidrag til Melodi Grand Prix. I 2010 kom hun til finalen, men endte ikke opp blant de fire som kjempet om seieren. Kjetil Schei er låtskriver og produsent fra Oslo og debuterte i konkurransen med «Allergic.»  Til å fremføre bidraget hadde LaVerdi og Schei hentet frem Mimi Mutabazi. Hun er født i Askim i 1981, og trettiåringen ville prøve seg som popartist. Mimi Blix, som er hennes artistnavn, var på den tiden en av Norges alle mest internasjonalt kjente modeller og den til da eneste norske modellene med stjernekontrakt med et av verdens viktigste modellbyråer - IMG. Hun hadde vært å se i internasjonale utgaver av magasiner som Vogue, Marie Claire og Cosmopolitan. Samtidig gikk hun visninger for all verdens store motehus og reiste verden rundt.  Hele tiden hadde hun hatt musikk som hobby og var trommeslager for et rockeband. Mimi Blix nasjonale debut som popvokalist vakte internasjonal oppsikt og hun fikk en mediedekning som var få andre forunt i denne utgaven av Melodi Grand Prix. Mimi Blix var scenevant, eksotisk og erfaren- som modell. Ville det holde hele veien som popartist i et TV show? Derom strides de lærde. De lærde fikk rett, sangen startet ikke så bra, tonearten var feil, og  Mimi Blix sang ganske surt i starten. Og det ble litt flatt og vagt, Mimi Blix var mer opptatt av å posere enn å synge helt rent, så selv ikke svært rutinerte dansere i en stilig koreografi og kaskader av pyroeffekter maktet å løfte låta til annet enn det middelmådige. Mimi Blix fikset rett og slett ikke å ta låta til nye høyder og gi den det vokale trykket den trengte. Selv ikke det beste startnummeret, nemlig sist i delfinalen, hjalp.  Hun tok seg til andre sjansen og måtte i ilden igjen, og gjorde ikke særlig bedre inntrykk der. Hun havnet i duell med «folkesjelas representanter» Sie Gubba, (Se tidligere blogginnlegg om dette bidraget. Du finner det ved å bla deg nedover i menyen til høyre.)  Og da ble det bråstopp. Sie Gubba var rutinerte, folkekjære og hadde mobilisert et enormt antall seere som stemte på dem. Dermed ble det over og ut med Mimi Blix. Hun skulle prøve seg igjen i melodi Grand Prix i 2013, da røk hun ut i første runde. 
                                                  Andre sjansen, uplassert.

tirsdag 19. desember 2017

Melodi Grand Prix 1991: Alternativ finale: "Kvinne" Kitty Bumbulucz

NRK avlyste finalen i 1991, etter at flere bidrag var kommet inn. Arne Bendiksen ble sint og mente dette var respektløst, fikk tilsendt noen av bidragene og laget en egen finale som ble sendt på TV3. Robert Aschberg var programleder og hans daværende sidekick Elisabteh Granneman var juryformann. Finalen kom opp på svært kort varsel, og var ikke særlig godt produsert. Både Robert Aschberg og Arne Bendiksen mente deres alternative finale var reell, sidnen programmet ble sendt i TV3. Kanalen var langt større enn i dag og hadde en helt annen profil. Finalen ble direktesendt både i Sverige og Norge. Men TV3 var ikke medlem av EBU - den Europeiske Kringkastings Unionen, slik en TV stasjon må være for å kunne delta i Eurovision Song Contest. Dermed ble finalen avvist, men Aschberg og Bendiksen hadde fått laget litt støy i media. En av komponistene som hadde sendt inn bidrag til finalen i 1991 og som takket ja til å delta i denne alternative finalen, var veteranen Kjell Karlsen. Han hadde allerede vunnet en Grand Prix finale, i 1962, og fått toppplasseringer i to andre. Kjell Karlsen deltok sist 20 år tidligere og fylte 60 år i juli 1991. Han hadde nok tenkt å krone jubileet med en Grand Prix deltagelse. Han fikk nå i hvert fall eksponert seg i den alternative finalen. Vokalisten han hadde valgt ut til å fremføre sitt bidrag var  Eva Kitty Bumbulucz, hun har ungarske foreldre og er født og oppvokst i Oslo, men hadde også en sangkarriere i Ungarn, der hun sang jazz.. Og hun var riktig for låta "kvinne" som helt klart var inspirert av jazz og cabarettradisjonen som man fant i Mellom Europa.  Hun er også kunstner, designer og forfatter. Hun har hele tiden fortsatt å synge, mye i Ungarn, og trives best i jazzlandskapet. Her kan du høre hennes hittil siste innspilling.
I den alternative finalen var det en norsk og en svensk fagjury som delte ut poeng fra en skala fra en til åtte, der åtte var best. "Kvinner" falt ikke i smak hos juryen. Synd, fordi vi gikk glipp av en spennende artistkarriere. Kjell Karlsen prøvde seg ikke i Melodi Grand Prix igjen. Det gjorde ikke Kitty heller, dessverre.





                                    I klippet under kan du se bidraget fremført, spol frem til 14'35:
                                                         7. plass     4 poeng

mandag 18. desember 2017

Melodi Grand Prix 1980: "Samiid Ædnan" Sverre Kjelsberg & Mattis Hætta.

I 1980 hadde NRK valgt å invitere ti komponister til Melodi Grand Prix, og det var stor bredde i feltet hva gjaldt musikalsk bakgrunn. Blant de inviterte fantes flere gamle «raddiser» og rockere som noen år tidligere sterkt hadde uttalt at de "i hvert fall aldri skulle være med i Grand Prix". Men plutselig ble det stuerent for både Ketil Bjørnstad, Ole Paus, Henning Sommerro, Jan Eggum og ikke minst- Sverre Kjelsberg. Han var først kjent som frontfigur i Norges mest kjente rockeband på 60-tallet, Pussycats fra Tromsø. De var spådd en stor internasjonal karriere, men som det var vanlig for norske artister ble det ikke noe av for disse heller. Etter at bandet ble oppløst, fortsatte han å være en kraft i både det lokale og nasjonale musikklivet. Da den internasjonale karrieren til The Pussycats falt i fisk, reiste hjem til Tromsø der han ble uteksaminert fra Musikkonservatoriet i 1970. Så kom han inn i det radikale visemiljøet og ble en av frontfigurene for den nordnorske visebølgen på 70- tallet. Han ble ansatt som huskomponist og skuespiller ved Hålogaland Teater i 1975. Hans første soloalbum kom ut i 1979, og flere av hans unge fans fra 60-årene og Pussycatstiden fulgte hans musikalske reise og ble trofaste fans videre. Hans store gjennombrudd som soloartist kom med sangen «Ellinors vise» som Klaus Hagerup hadde skrevet teksten til. Den var hentet fra en forestilling de skrev sammen til Hålogaland Teater i 1976, og ble spilt inn på plate av Marit Mathiesen, men det var først i Sverre Kjelsbergs versjon på hans første soloalbum i 1979 at låta ble landskjent og siden er en klassiker i visemiljøet. Den er gjort i utallige coverversjoner siden. I 1980 var det knyttet stor spenning til hans deltagelse i Melodi Grand Prix, hva ville han velge- rock eller vise?  Han valgte det siste. Sverre Kjelsberg var politisk engasjert og konflikten rundt utbyggingen av Alta - Kauotkeinovassdraget opptok han sterkt, så han skrev rett og slett en protestvise som en hyllest til samenes kamp for å bestemme over egne naturresurser. Han fikk med seg den samiske sangeren, skuespilleren og joikeren Mattis Hætta. Han ble den første samiske artist som stilte i Melodi Grand Prix. Alle de inviterte komponistene fikk selv velge hvem de ønsket å samarbeide med. Sverre Kjeldsberg valgte sin kollega fra Hålogaland Teater, forfatteren Ragnar Olsen som var en ettertraktet tekstforfatter og oversetter og kjent for å skrive på nordnorsk dialekt. Egil Monn- Iversen pakket låta inn i et stort orkesterarrangement som gjorde den langt mer interessant enn den i utgangspunktet var.  «Samiid Ædnan» som betyr Samenes land, trakk siste startnummer av de ti deltagerne i finalen. De ni fagjurymedlemmene skulle rangere låtene fra ett til ti poeng, med ti poeng til låta de hadde på førsteplass. «Samiid Ædnan» var ikke tippet som favoritt i finalen, men som en outsider. Og det så lenge ut til at pressen skulle få rett, «Samiid Ædnan» lå rundt tredjeplass lenge, til låta fikk tre toppscore på rad, og gjorde byks helt opp i teten og ledet med seks poeng. Så fikk Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta bunnotering fra de to siste dommerne, og dermed havnet de likt som Åge Aleksandersens «Bjørnen sover»,  også den en politisk sang om Sovjet Unionen og den kalde krigen. (Les mer om dette bidraget i et tidligere blogginnlegg, bla deg nedover i menyen til høyre.)  For første, og hittil eneste gang i Melodi Grand Prix historien, endte to bidrag på førsteplass. Og de ni jurymedlemmene fikk ett poeng hver de måtte gi til et av bidragene i omkampen som skulle kåre vinneren. Like jevnt ble det her også, til slutt trakk «Samiid Ædnan» lengste står og vant omkampen med fem mot fire poeng. Låta var ikke en kommersiell poplåt, men ble en umiddelbar hit, hele Norge sang på Mattis Hættas joik, og den er blitt en av de mest kjente og spilte norske Grand Prix bidrag gjennom tidene. I 2010 ble joiken kåret av NRKS seere til det mest minneverdige øyeblikket i Melodi Grand Prix historien så langt. Mest takket være Mattis Hættas joik. Låta ble en gigantisk hit her hjemme, og gikk til topps på VG lista – der den ble i 13 uker. I tillegg ble det fem uker på Norsktoppen med sjetteplass som beste resultat. For Mattis Hætta sin del forble det med denne ene Grand Prix deltagelsen. Sverre Kjelsberg skulle prøve seg igjen med en politisk ladet sang noen år senere. Mer om det i et senere blogginnlegg. Han dukket forøvrig opp i Melodi Grand Prix året etter, da som programleder for finalen. 


søndag 17. desember 2017

Melodi Grand Prix 1964: "La meg være ung". Wenche Myhre/ Odd Børre & The Cannons

«La meg være ung» var Arne Bendiksens tredje bidrag i Melodi Grand Prix 1964. Han var hyret som vokalist på ett, og hadde skrevet to andre. (Se tidligere blogginnlegg i menyen til høyre.) «La meg være ung» var en moderne poplåt, helt ulikt de bidragene man hadde sett i Melodi Grand Prix til da, som stort sett hadde vært preget av 40 og 50-tallets slagertradisjon. «La meg være ung» skulle være opprør, og teksten handler jo om å få være tenåring og frigjøres. Da måtte det en tenåring til for å gjøre det troverdig, og den unge, lovende Wenche Myhre, som Arne Bendiksen hadde oppdaget noen år tidligere- skulle bli Norges første popstjerne, og det skulle skje via Melodi Grand Prix. Wenche Myhre var Arne Bendiksen første, store oppdagelse og hun skulle bli lokomotivet i hans plateselskap og sørge for grunnlaget for hele hans virksomhet. Og hun brøytet veien for andre. Arne Bendiksen mente Wenche Myhre hadde internasjonalt potensial, så en internasjonal Grand Prix deltagelse skulle hjelpe henne videre. «La meg være ung» var påvirket av Phil Spector som nettopp hadde startet en ny trend med sin såkalte «Wall to Wall sound» som skulle bli fremtiden i plateproduksjon og popmusikk. Wenche Myhre var et friskt pust inn i Melodi Grand Prix, som med et unntak til da hadde vært preget av etablerte artister stort sett rundt 40 år, og enda eldre låtskrivere. Wenche Myhre hadde feiret sin 17 års dag to dager før finalen og var den yngste artist i Melodi Grand Prix til da. I finalen fikk det første bandet i norsk Grand Prix også plass. (Det skulle gå 14 år til neste gang et band som ikke var ren vokalgruppe deltok i en norsk finale.)Arne Bendiksen insisterte på at «La meg være ung» ikke skulle fremføres med det lille orkesteret som var hyret. Jørg. Petter Røeds kvartett hadde ikke den besetningen han ønsket, så han hyret inn Norges nye rockekonge Odd Børre med backingband- The Cannons. Bandet var et rent instrumentalt band som sto alene eller backet ulike vokalister, inspirert av The Shadows som ble forbilder for flere band over hele Europa. Debutsingelen kom i 1963, «A Little One like You» med Bob Bergen på vokal. For øvrig hadde bandet gitt ut flere singler og Grand Prix deltagelsen var kjærkommen. Bandet besto av gitaristen Bjørn Borg, som senere ble medlem av gruppa Firebeats og hans navnebror med etternavnet Nordvang som ble medlem av The Vanguards og senere ga ut flere solo LP-er. De tre siste i bandet var Yngve Bjerke som var fast låtskriver. Han ble også medlem av The Firebeats. Tore Johannessen spilte bass og Thor Gunnar Andersen var trommis. Odd Børre og The Cannons fremøfrte låta først. Så kom Wenche Myhre med Kringkastingsorkesteret og som vanlig ble den båret frem av Egil Monn- Iversens geniale arrangement. Wenche Myhre var selvsagt favoritt i finalen, og låta hadde vunnet glatt om det norske folk hadde fått bestemme. Men Melodi Grand Prix kunne ikke overlates til hvem som helst, så her måtte ekspertisen trå til. Man innkalte fem musikkjournalister mellom 30 og 40 år som skulle være fagjury. Og man skulle jo tro at disse heiet på det unge og nye, men de stemte som om de skulle vært minst 30 år eldre. Deres ledsagere og koner skulle utgjøre folkets røst. Men før vi kommer inn på poengfordelingen så er det verdt å si litt om sendingen. Finalen ble ikke samsendt på radio, slik det var vanlig å gjøre. TV produksjonen var helt ny og veldig moderne i datidens målestokk. Amerikaneren Bob Williams hadde nettopp kommet til det provinsielle NRK og snudd opp ned på hvordan store TV-show skulle produseres. Og slik ble det her også. Orkesteret kunne man bare høre, for artistene var de eneste som var i bildet. Og de sto i et eget studio og sang, mens bildet og lyden ble vist på en egen skjerm i studio og på TV. I det andre studioet der publikum satt, var det dansere som ledsaget hvert nummer med en tilpasset koreografi. Så TV-seerne fikk se artistenes ansikter og danserne som ledsaget hver sang. Dessverre er ikke programmet bevart, bortsett fra en fremsynt arkivar som forsto at Wenche Myhres sang kunne være starten på noe stort og derfor måtte dokumenteres for ettertiden.

Så til poengfordelingen. De ti dommerne stemte anonymt, så man vet ikke hvem som står bak hver poengsum. De kunne gi hver melodi fra et til ti poeng. Så 100 poeng var maksimal sum. Det skulle bli en i overkant spennende og tett avstemning. «La meg være ung» kom opp og ledet midt i, så kom det en ettpoenger fra en av dommerne. Det spolerte alt. Selv ikke toppscore fra siste dommer kunne rette på dette. Det endte fire fattige poeng fra seier. Dermed ble det en tredjeplass på «La meg være ung» til Arne Bendiksen og det norske folks store forargelse og forundring. Men trøsten er at låta dundret inn på VG lista, ble der i 15 uker og gikk helt til topps. Og Wenche Myhre ble for alvor etablert som Norges aller største popstjerne. Låta er blitt en evergreen og er den mest radiospilte norske Grand Prix låt som ikke har vunnet. NRK fikk så mange klager at de kunngjorde at året etter skulle folket få bestemme hvem som skulle vinne Melodi Grand Prix.  Seerne og ekspertene mente Norge gikk glipp av sin første seier i en internasjonal finale med ikke å sende «La meg være ung» til finalen. Året etter sendte Arne Bendiksen låta til «Sopotfestivalen» som var øst Europas svar på Grand Prix. Kirsti Sparboe sange denne versjonen som havnet låta helt nede på niendeplass med et ganske annerledes orkesterarrangement. Men for Wenche Myhre ble sangen hennes store gjennombrudd og banet vei for en stor, internasjonal karriere. Og "La meg være ung" fremstår fremdeles som Grand Prix historiens største forbigåelse. 
                                                            3.plass   57 poeng.

lørdag 16. desember 2017

Melodi Grand Prix 1973: Åh, for et spill" Bendik Singers/Ola, Inger Lise, Stein & Gro-Anita

«Åh, for et spill» ble Arne Bendiksens niende og siste Melodi Grand Prix bidrag. Han sendte sporadisk inn bidrag senere også, men følte seg boikottet av NRK, og gikk etter hvert mer over til plateproduksjon og jobben som direktør for Norges desidert største plate og musikkselskap tok det meste av tiden. Melodi Grand Prix var ikke lengre så interessant for ham utover på 70 tallet. Men i 1973 plukket utvalgsjuryen, bestående av trompetisten Finn Eriksen og komponistene Tor Hultin og Sigurd Jansen, ut «Åh for et spill» blant 191 anonymt innsendte bidrag til Melodi Grand Prix. Fem bidrag fikk delta. Og nå var Eurovision Song Contest inne i sin desiderte gullalder ute i Europa. BBC satte seerrekorder hver gang ny finale ble sendt. Italia, Tyskland, Spania og Frankrike hadde også høye seertall, så sjansen for en internasjonal suksess for artister og komponister fra «provinsene» i nord var så absolutt til stede. Og dette skjønte Arne Bendiksen, den eneste i norsk platebransje som tenkte internasjonalt. I dette årets internasjonale finale visste man at det kunne bli mange seere rundt i Europa, for til finalen i Luxemburg var det allerede bestemt at selveste Cliff Richard skulle revansjere nederlaget med «Congratulations» på hjemmebane fra1968. I tillegg skulle finnene sende sin store, internasjonale popstjerne Marion Rung, og flere andre land toppet laget. (Det skulle vise seg at finalen i 1973 er den mest sette av alle internasjonale finaler. Bl.a. fikk hele 28 millioner av BBCs seere fmed seg den internasjonale finalen i Luxemburg.) Arne Bendiksen tenkte forbi den norske finalen, for han var det ikke godt nok bare å delta, han skulle vinne for fjerde gang Så han måtte også toppe laget om han skulle klare det. Arne Bendiksen hadde lenge hatt en drøm om å sette sammen en vokalkvartett med dem han anså som de fire beste sangerne i landet med internasjonalt format. Så å få være med her, var en helt spesiell ære som ble fire nennsomt utvalgte sangere til del. Arne Bendiksen hadde skjelt til internasjonal pop, bl.a. i Sverige der han så suksessen til vokalgrupper som Family Four og det nye samarbeidsprosjektet som nettopp var døpt ABBA, i tillegg til britiske grupper som The New Seekers og Midde of The Road. Han hadde noen kriterier: De fire han valgte ut skulle alle ha en allsidig sangerfaring, alle kunne beherske harmonisang, like jazz, kunne synge alt fra klassisk vokalmusikk til eksperimentell pop. Han fant sine fire favoritter og satte sammen vokalgruppa Bendik Singers. De skulle fremføre Bendiksens kompliserte og sofistikerte jazzinspirerte låt i en ganske uvanlig taktart. «Åh for et spill» var ikke en kommersiell poplåt, men Bendiksen hadde klokkertro på den- fordi de to gangene han hadde stilt med lettbente poplåter i de internasjonale finalene hadde han henholdsvis tapt  (1969) og kommet nest sist (1971.) Da han lykkes best, skrev han en utradisjonell låt som Åse Kleveland sang, og fikk en legendarisk tredjeplass under den internasjonale finalen i Luxemburg i 1966. Nå ville han slå rekorden med nok en annerledes låt. Arne Bendiksen sa selv at han var overrasket over at «Åh for et spill» kom igjennom nåløyet til Melodi Grand Prix i det hele tatt. 
Tilbake til artistene: De fire han valgte med omhu, var Anne- Karine Strøm, Ellen Nikolaysen og brødreparet Bjørn og Phillip Kruse. Oslojenta Anne- Karine Strøm hadde slått igjennom alt som 12 åring i 1963, og hatt stor suksess som tenåringsstjerne i Sverige. Hun hadde gitt ut flere singler og en LP og allerede deltatt i Melodi Grand Prix to ganger. Ved siden av popkarrieren hadde hun røtter i jazz. Hun hadde for alvor blitt kjent med "Regndråper faller i mitt hår" som kom ut i 1970. Ellen Nikolaysen var også en av supervokalistene Bendiksen plukket ut. Hun hadde slått igjennom som 18-åring under Talent-70 i NRK der hun imponerte alle med sin store stemme og vokale kapasitet og Arne Bendiksen tok henne umiddelbart med i sin stall. Før 1973 hadde hun gitt  ut en LP og noen singler og hadde vært med i Grand Prix i 1971 som korist og som solist i 1972. Begge de kvinnelige vokalistene var godt skolert. Det samme gjaldt for brødrene Bjørn og Phillip Kruse. Førstnevnte studerte jazz og komposisjon ved Norges musikkhøgskole og spedde på studentbudsjettet ved å være korist på utallige plater for norske artister. Også lillebror Phillip jobbet for Arne Bendiksen som tekstforfatter, komponist og korist.
Som reglene var i Melodi Grand Prix dette året, skulle låtene fremføres to ganger med to ulike artistbesetninger. Så til å fremføre «Åhfor et spill» med det lille orkestret, for anledningen Roy Hellvins orkester, tok Arne Bendiksen en ferdig kvartett – nemlig de fire som utgjorde den da nettopp begynnende platesuksessen «Treff». Inger Lise Rypdal, (av hennes 11 deltagesler ble dette hennes eneste seier i Melodi Grand Prix), Gro Anita Schønn, Stein Ingebrigtsen og Dag Spantell. Det var planen, men Dag Spantell var bundet opp andre steder, så inn kom NRK-produsenten og hobbysangeren Ola Neegaard. Han hadde bakgrunn fra gruppa Three Hits sammen med sin daværende kone Kari (Diesen d.y) og Leif Strøm. 
«Åh, for et spill» trakk startnummer fire. Juryene var sammensatt slik det var i de internasjonale finalene i 1971-73, der hvert deltagerland sendte to jurymedlemmer, et under 25 år og et over. NRK lagde sin versjon med to jurymedlemmer i sju norske byer, som kunne gi hvert bidrag fra ett til fem poeng. Fem poeng var maksimal sum. Fra de 14 jurymedlemmene ble det bare delt ut en toppscore, den gikk til Bendik Singers. Og som favoritt hos åtte av fjorten jurymedlemmer, holdt det for seier til Bendik Singers utradisjonelle låt med Egil Monn- Iversens geniale orkesterarrangement som gjorde den litt umulige låta til swingende storbandjazz. For en gangs skyld var pressen ganske enstemmig i sin ros av både vinnerlåta og finalen. Og det skulle vise seg at Arne Bendiksen fikk rett, for andre gang skulle han oppnå stor suksess med en utradisjonell poplåt i en internasjonal finale - underveis i avstemningen var Bendik Singers oppe på en andreplass på sitt beste. Hvordan det gikk i den internasjonale finalen kan du lese mer om her. Selv om dette markerte slutten for Arne Bendiksens Grand Prix- karriere - (han skulle ble refusert året etter med en låt som ble nok en hit for Bendik Singers, mer om det i senere blogginnlegg) så ble det bare starten for de fire Bendik Singers medlemmene, som skulle dominere Melodi Grand Prix på en helt unik måte de neste tre årene. Bendik Singers ga ut flere plater og besto frem til 1976. På noen av plateinnspillingene er Anne- Lise Gjøstøl med i stedet for Ellen Nikolaysen som hadde platekontrakt med et annet selskap og ikke alltid fikk fri til å gjøre innspillinger med gruppa.

                                                         1.plass   50 poeng


onsdag 13. desember 2017

Melodi Grand Prix 2009: "Like an Angel" Julius Winger

Det var åtte år siden sist en ung mann sang om engler i Melodi Grand Prix, så nå var det på tide. Det var rekordlave 350 bidrag å plukke fra, men det virket ikke slik, for det var mange gode låter blant de 21 som var plukket ut. Og det var en fin blanding av kjente og nye, både blant artister og låtskrivere. Julius Winger var et nytt, musikalsk bekjentskap for de aller fleste: Han var 39 år da finalen gikk av stabelen, og slett ingen ungfole i startfeltet. Han er utdannet spesialpedagog og jobbet i skolen, der han også fikk brukt sin musikalitet. han hadde låtskriving og artisteri som en hobby, og debuterte på plate i 2005. han kategoriserer sin musikk til visesjangeren. I 2009 hadde han fått med seg sin kollega fra SFO-jobben på Møllergata skole, Ole Jørgen Olsen til å skrive. han hadde vunnet Melodi Grand prix i 2001 med Halldor Lægreid. Håpet var en ny seier. Men det skulle ikke bli så lett. "Like an Angel" deltok under delfinalen i Bodø som start nummer sek av sju. Etter han skulle storfavoritten Tone Damli ha sin Grand Prix debut med "Butterflies". Så gikkd et somd et måtte gå. TV debutanten Julius Winger tapte stort mot en langt yngre men tilsvarende mer TV-vennlig artist med en langt sterkere låt. Da alle seerstemmer var talt opp, var "Like an Angel" et av to bidrag som ble slått ut i første runde. Julius Winger virket ikke helt stø i vokalen på versene. Og det hele ble litt flatt. Mulig en mer rutinert sanger hadde løftet låta til finalen?
                                                         Delfinale 2 - Uplassert


lørdag 9. desember 2017

Melodi Grand Prix 1984: "La musikken leve." Nick Borgen

I 1984 ble det satt en solid rekord i Melodi Grand Prix, det om inn hele 950 bidrag, og to av dem var komponert av Nick Borgen med tekst av Eva Jansen. «La musikken leve» valgte han å fremføre selv. Dette var Grand Prix debut for både han og Eva Jansen. Nick Borgen ble født i Andenes i Nordland i 1952, og flyttet til Sverige i 1969. Han drev med musikk og så større muligheter i Sverige enn her. Gjennombruddet kom da han vant en talentkonkurranse i Sverige i 1971 og fikk spille på Gröna Lund. Han turnerte med ulike danseband i Sverige frem til 1981, og spilte inn flere plater. Fra 1981 konsentrerte han seg nesten utelukkende om å være komponist, og skrev bl. A. «Det er lov å være blid» for Jens Book- Jenssen. Han var siden med i flere utgaver av den svenske Melodifestivalen og var nær ved å vinne med låta «We are all the winners» i 1993. Han tok senere tilleggsutdanning og jobber som lærer. «La musikken leve» var en gladlåt som raskt ble en outsider i startfeltet, enkelte tippen den helt i toppen, i en avstemning som ble utrolig spennende. De fem aldersbestemte juryene fulgte poengsystemet som var i de internasjonale finalene der 12 poeng var beste og ett poeng laveste. Låta var på tredjeplass hos andre jurygruppe, men fikk ikke nok poeng til å være med helt i toppen. Da siste jurygruppe ga låta 10 poeng, ble det ikke nok til en topp tre plassering.  Nick Borgen og Eva Jansen skulle komme sterkere tilbake i senere finaler. 

                                                         5.plass    35 poeng

torsdag 7. desember 2017

Melodi Grand Prix 2010: "The Touch" Maria Arredondo

Rekorden fra 1984 ble endelig slått og den magiske grensen på over 1000 innsendte bidrag ble nådd for første gang i finalen i Melodi Grand Prix 2010. Selvsagt hjalp det at Alexander Rybak vant året før og finalen dermed skulle arrangeres i Norge. Etter 15 års pause, gjorde Rolf Løvland comeback i Melodi Grand Prix som komponist og tekstforfatter til "The Touch". Han fikk med sitt niende bidrag, og bare komponisten Ivar Børsum har fått med flere gjennom tidene. Rolf Løvland hadde fire norske og to internasjonale seiere i Melodi Grand Prix. Derfor var hans bidrag selvsagt storfavoritt. Flere toppartister deltok i finalen, og blant komponister og tekstforfattere bak de 21 bidragene som var plukket ut, fantes det flere navn i den øverste divisjonen så konkurransen var beinhard, kanskje den hardeste gjennom Grand Prix historien. Rolf Løvland var den komponisten med flest internasjonale meritter i startfeltet. Han hadde fått sitt gedigne, internasjonale gjennombrudd med "You Raise me Up"  og skrevet låt for selveste Barbra Streisand.  Og som vanlig når Rolf Løvland leverte bidrag til Grand Prix, kunne han velge på øverste hylle blant artister - denne gangen ble det Maria Arredondo. Hun hadde slått igjennom med et brak som 14 åring, og året etter ble hun en av plateselskapet Universals norske hovedsatsinger og man så for seg en stor, internasjonal karriere for den unge jenta fra Vennesla. Hun fikk de beste låtskriverne og produsentene og allerede med debutlåta  "Can Let Go" kom gjennombruddet. I 2004 kom låta "Mad Summer" ut, og den ble sommerens store hit, og er fremdeles en gjenganger på radioenes spillelister.  Det store, internasjonale gjennombruddet uteble, Maria Arredondo vokste opp og ville velge annerledes. Hun spilte hovedrollen som Maria i "Sound of Muisc" på Edderkoppen i Oslo i 2008, og det ble hennes gjennombrudd som voksen artist. Siden har hun gått sine egne veier og spilt inn en vid katalog av låter. Hennes nydelige versjon av "Himmel på Jord" er blitt en klassiker, aller mest i forbindelse med julehøytiden. Men tilbake til 2010. Kombinasjonen Løvland/Arredondo ble straks forhåndsfavoritter, og en seier var ikke utelukket. De to sørlendingene forventet nok mange stemmer derfra. Og det begynte bra. "The Touch" startet som nummer fem i andre delfinale - delfinalen som var den desidert sterkeste.  "The Touch" er en vakker ballade som passer Maria Arrredondos stemme godt, og Løvland ga den et fint orkesterarrangement. Det funket og startfeltets eneste ballade ble en av to låter som gikk rett videre fra delfinalen i Skien til den store finalen i Oslo Spektrum. Og optimismen økte - skulle Rolf løvland bli den første opphavsmann i historien som fikk sin femte seier i Melodi Grand Prix? I finalen ble konkurransen desto hardere. "The Touch" var ikke den eneste balladen blant de ti i startfeltet, og flere av låtene ble hits i etterkant. Overraskende nok nådde ikke Maria Arredondo gullfinalen og fikk ikke sjansen til å være med i kampen om å få representere Norge på hjemmebane. "The Touch" druknet nok litt da den startet etter fjortisfavoritten og Idoldeltageren Bjørn Johan Muri med den knallsterke "Yes Man" som ble en monsterhit. (Se tidligere blogginnlegg om denne låta, bla deg frem i menyen til høyre.) Og ikke lenge etterpå startet Didrik Solli- Tangen... Nå venter vi bare på at Rolf Løvland skal levere sitt tiende Grand Prix bidrag, og håpe på å se Maria Arredondo delta igjen.


mandag 4. desember 2017

Melodi Grand Prix 1960: "Månen tur- retur" Jens Book- Jenssen

Det aller første bidraget som ble presentert i noen norsk Grand Prix finale ble fremført av Jens Book- Jenssen og Willy Andresens orkester. Programmet gikk i opptak og ble sendt torsdag 4. februar 1960, klokken 19.30. Av 303 innsendte bidrag ble 11 plukket ut til å delta. Disse ble alle presentert i denne radiosendte semifinalen, der seks sanger skulle plukkes ut, få nye vokalister og så presenteres med Kringkastingsorkesteret i både fjernsyn og radio fra NRKs Store Studio. I semifinalen ble låta "Månen tur- retur" trukket ut til å åpne programmet som ble ledet av Erik Diesen. Jens Book- Jenssen sang dette og tre andre bidrag i denne semifinalen. Den ble kun ble sendt i radio og ikke er bevart i NRKs arkiver. Bidraget var skrevet av Kristian Hauger med tekst av Gunnar Kaspersen.  Sistnevnte var ettertraktet tekstforfatter  og skrev tester til slagere og revyer. Kristian Hauger var født i 1905 og hadde debutert alt på 1920-tallet. Han skrev hundrevis slagere som ble spilt inn på plate, oftest med Jens Book- Jenssen. Kristian hauger skrev også lette toner for orkester.  Han var også arrangør, dirigent og orkesterleder på utallige plateinnspillinger, i radio og på teaterscenen. Kristian Hauger var Norges mest kjente og produktive slagerkomponist på 30, 40- og 50- tallet. I semifinalen ga ti jurymedlemmer hvert bidrag poeng på skalaen ti til ett poeng. Poengene i semifinalen ble lest opp samlet av programlederen, så detaljene er ikke kjent. "Månen tur- retur" åpnet alt, men ble også den første låta som kom aller sist.  Men hverken Kristian Hauger, Gunnar Kaspersen eller Jens Book- Jenssen hang med hodet av den grunn. Alle tre skulle forsøke seg igjen, Kristian Hauger hele fem ganger til. "Månen tur/retur" ble aldri spilt inn på plate.
                                                      Semifinale: 11. plass 17 poeng.

søndag 3. desember 2017

Melodi Grand Prix 1981: "Det er vår tur nå" Tramteatret

Ti komponister var invitert av NRK til å levere hvert sitt bidrag til Melodi Grand Prix 1981. Og Arne Garvang fra Tramteatret var en av dem. Tramteatret ble startet av Liv Aakvik i 1976, basert på Studentteatret som holdt til på Chateau Neuf i Oslo. Liv Aakvik ville lage en teatergruppe som skulle spille  politisk teater og bruke musikk og revy som sjanger. De skiftet ofte besetning, til de fikk sitt nasjonale gjennombrudd med NRK-serien om Pelle Parafins Bøljeband og "Serum- Serum!" Gjennom serien fikk de flere låter inn på både hitlister og ble ofte spilt i radio. Og det ble selvsagt et godt platesalg av det. Dermed ble denne radikale teatergruppa plutselig en del av det kommersielle popsirkuset, og da det takket ja til Grand Prix mente mange at deres troverdighet var blåst bort for alltid. Men det skjedde ikke. Tramteatret ble bare mer populære og nådde på den måten stadig flere med sine skråblikk på det norske samfunnet. Arne Garvang var den som skrev de fleste av Tramteatrets sanger, og det var han som var invitert som komponist. Mens Terje Nordby var tekstforfatter sammen med Liv Aakvik. Terje Nordby var Tramteatrets "husskribent."  Tramteatret besto i 1981 av ni medlemmer. Da Melodi Grand Prix har satt en grense på maksimalt seks deltagere på scenen i et bidrag, måtte det velges. Og dermed ble det hovedsaklig de som utgjorde "Pelle Parafins Bøljeband" fra Tv-serien som ble med på scenen. Hovedvokalist var Kine Hellebust, som hadde blitt kjent som skurken Randi i TV-serien. Hun fikk selskap av en svært alvorstynget Marianne Krogness på vokal, mens Arne Garvang spilte gitar og koret, Billy Johansson spilte bass, Anders Rogg var med på vokal og tangenter mens Carsten Loly trakterte slagverket. (Han skulle forøvrig gjøre et ganske underlig Grand Prix stunt noen år senere. Mer om dette i en senere blogg.) Tramteatrets politiske engasjement kom selvsagt frem i teksten. Melodien var overraskende kommersiell med et sterkt refreng, og med Kine Hellebusts unike stemme i front, ble dette en ganske god poplåt. Egil Monn- Iversen hadde pakket låta inn i et helt riktig orkesterarrangement, som løftet  og drev den fremover. "Det er vår tur nå" fikk kommersiell suksess, og det ble tre uker på Norsktoppen av det. (Der overtok den for "Her kommer Pelle Parafins Bøljeband" som lå på Norsktoppen i fem uker hvorav to uker på førsteplass.)
Tramteatret ble tidene første teatergruppe til å delta i Melodi Grand Prix. På forhånd anså pressen dem som outsidere som kunne overraske ved å vinne, mye av dette skyldtes låtas svært allsangvennlige refreng og den store populariteten gruppa nøt, spesielt blant norske tenåringer. Men nå var det slik at det var fagjury og ikke TVseerne som fikk bestemme utfallet av finalen. Dette var siste året med ren fagjury. De ni medlemmene av fagjuryen rangerte de ti låtene i finalen på en skala fra ti til ett poeng. Juryen besto av ni fagfolk, artister, komponister og musikkjournalister med forskjellig musikalsk ståsted. Blant dem var fire tidligere vinnere av Melodi Grand Prix. Det ble en god start for Tramteatret, for det førstejurymedlemmet, komponisten Åsmund Feidje slo til med full pott og ti poeng, og høye poengsummer fra de neste dommerne gjorde sitt til at Tramteatret var med i racet om seieren. Når jurymedlem Sigurd Jansen midtveis ga full pott, ble det ekstra spennende. Men det holdt ikke helt inn, og når siste runde med poeng skulle deles ut - var det kamp om den beste plasseringen fra to til fire som gjaldt. Dessverre ble det ikke nok poeng til å komme seg inn blant de tre beste låtene. Og de ble selvsagt de moralske vinnerne hos norske ungdommer.
                                                     4.plass    59 poeng

lørdag 2. desember 2017

Melodi Grand Prix 2005: "Can You Hear Me?" Seppo (Tor Endresen & Are Selheim.)

Tor Endresen deltok i Melodi Grand Prix for tiende gang, og valgte å ta med seg Are Selheim opp på scenen. Han hadde også skrevet teksten til bidraget, mens Tor Endresen selv sto for melodien. Det var femte gang Are Selheim fikk med et bidrag i Melodi Grand Prix. Hans beste plassering til da var en andreplass. Are Selheim er i likhet med Tor  Endresen fra Bergen og de to hadde allerede samarbeidet mye, men ikke i Melodi Grand Prix- før nå. Med en sang med et alvorlig innhold. Den handlet om ofrene for Tsunamien som hadde rammet Sørøst Asia julen 2004. Tor Endresen var en av åtte komponister NRK inviterte til å levere bidrag. Han kunne selv velge tekstforfatter og artist. Han tok som nevnt med seg Are Selhiem opp på scenen i Oslo Spektrum der han spilte flygel mens Tor Endresen sto for vokalen, og de ga seg selv navnet Seppo. De trakk start nummer sju, rett før storfavorittene Wig Wam. "Can You Hear Me?" var en stillferdig ballade, med et forsiktig orkesterarrangement som løftet frem Tor Endresens enorme stemmeprakt. Dessverre druknet låta helt i Wig Wams fest av et bidrag. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.) Og når veteranen Jahn Teigen i tillegg gjorde Grand Prix comeback med en powerballade, var det ikke plass til Seppo i gullfinalen. Den gikk ikke videre etter første runde. For Tor Endresen ble dette et nederlag som sved. De sju siste gangene han hadde deltatt i Melodi Grand Prix hadde han alltid plassert seg blant topp tre, en bragd ingen har klart verken før eller etter.  Han søkte revansj allerede året etter, og Are Selheim skulle også gjøre nye forsøk.

                                                                     Uplassert

fredag 1. desember 2017

Melodi Grand Prix 1964: "En god gammel firkantet vals" Wenche Myhre/Elisabeth Granneman

Da man kunngjorde de fem opphavsmennene som sto bak de fem bidragene som var plukket ut til finalen i Melodi Grand Prix 1964, var overraskelsen stor. Av flere grunner. En av dem var at ingen trodde to «revyfolk» hadde noen interesse av å være med på dette. (Det var slik at ingen opphavsmenn ble kunngjort før etter at alle bidragene var fremført, så hemmelig var det på denne tiden. Ingen i juryen skulle bli tatt i å favorisere noen. Derav hemmelighetskremmeriet.) Revyteaterdirektøren Einar Schanke hadde komponert melodien og hans «parhest» Alfred Næss skrev teksten. For øvrig ble sistnevnte første finnmarking som fikk med bidrag i Melodi Grand Prix. Han var født i Vardø i 1927. han kom til Oslo som student og ble en nestor i Oslos studentrevyer. Revytekstene tok mer tid enn studiene, men det gjorde ingenting, han ble raskt oppdaget og kunne leve av å skrive tekster og var aktiv helt til han døde på sin 70 års dag 30. november 1997. Alfred Næss debuterte profesjonelt i 1957 som tekstforfatter i revyen «Ferske Fjes» som han og Einar Schanke leide seg inn på Det Norske Teatret for å sette opp. (Den gangen lå teatret i Stortingsgata, nå er det Christiania Teater som har sin scene der)  Alfred Næss fulgte Schanke til ABC-teatret, og jobbet parallelt med Dizzie Tunes på Chat Noir. Han skrev ikke bare tekster til sanger – han hadde også stor suksess med sketsjer og monologer. Bl.a. skrev han den klassiske monologen om «Stælken Gundersen» for Hege Schøyen. Av revysanger som ble gitt ut på plate, skrev han tekster til «Apekattene» for The Monn Keys. Av andre revytekster han skrev som ble gitt ut på plate, er «På Enerhaugen» med Arvid Nilssen. Hans mest kjente poplåt er teksten til Wenche Myhres hit «Vinter og sne» som var VM-sangen til Ski-VM i Oslo i 1966.
Einar Schanke var revydirektør og komponist men hadde ikke popsanger som spesialitet. Og «En god, gammel firkantet vals» hadde nok vært mer egnet for revyscenen. Noen poplåt som tok tidens trend på pulsen var den definitivt ikke. Revypreget ble forstørret ved at datidens fremste revydiva – Elisabeth Granneman sang låta med Kringkastingsorkesteret og dermed ville være den som fikk representere Norge i den internasjonale finalen i København om melodien vant. Wenche Myhre sang med Jørg Petter Røeds kvartett. Finalen i 1964 ble tatt opp på forhånd og sendt i TV så sent som kl. 22 på kvelden en lørdag. Få hadde TV på denne tiden, og enda færre så på så sent på kvelden – og da finalen ikke ble sendt i radio, fikk få høre sangene. Men det hindret ikke flere av dem å bli slagere. Finalen er ikke bevart i NRKs arkiver, men flere av sangene ble spilt inn på plate.

Juryen var satt sammen av fem musikkjournalister fra Oslo, som var til stede i studio sammen med sine koner, sistnevnte var «folkets røst». Alle stemte anonymt og ble i stedet tildelt hver sin bokstav fra a-j, slik at ingen visse hvilken dommer som skjulte seg bak hver bokstav. Hver dommer kunne gi hver melodi fra ett til ti poeng. Så maksimal poengsum var 100, og minstesum var 10. Og for «En god gammel firkantet vals» startet det overraskende bra. De to første dommerne slo til med toppscore og bragte «En god, gammel firkantet vals» rett til topps. Og der lå den lenge i en av tidenes mest spennende avstemninger. Bare en gang var en annen låt oppe og ledet, ellers var det svært tett mellom fire av de fem bidragene. «En god, gammel firkantet vals» fikk et lite forsprang men før siste jurymedlem skulle avgi sine stemmer, var dette nesten spist opp. Det var åtte poeng som skilte tre av låtene, så de kunne alle vinne. Andreplassen lå to poeng bak. Og tok siste stikk. Arne Bendiksens «Spiral» - som ikke hadde vært oppe i ledelsen i det hele tatt, tok siste stikk og snøt Elisabeth Granneman for en seier. (Du kan lese mer om «Spiral» i et tidligere blogginnlegg, bla deg ned i menyen til høyre.) Ett usselt poeng manglet «En god gammel firkantet vals» for å vinne. Kanskje nederlaget ble ekstra forsmedelig med så små marginer for Næss og Schanke, for de deltok ikke i Melodi Grand Prix igjen. Det kom Elisabeth Granneman til å gjøre, mens for Wenche Myhre ble dette bare en spe begynnelse på en eventyrlig karriere.
                                                 2. plass      60 poeng


I klippet under kan du høre et lite utdrag av "En god gammel firkanten vals". Spol frem til 1'27"