I 2005 var det åpent for komponister fra hele Europa til å sende
inn låter til Melodi Grand Prix finalen. Et av bidragene var signert svenske
låtskrivere. Claes Andersson og Torbjørn Wassenius hadde fått med et bidrag
året før og hadde havnet på andreplass. Og de hadde også levert flere bidrag til
den svenske Melodifestivalen uten å gå helt til topps. Denne gangen hadde de to
fått med seg Tommy Denander til å skrive tekst og melodi. Også han en veteran
fra den svenske Melodifestivalen. Til å fremføre sitt bidrag "I am
Rock'n'Roll" fikk gutta Jorun Erdal. Og hun var en perfekt match. Jorunn
Erdal hadde sunget fast med showet til Hege Schøyen og Øyvind Blunck gjennom
flere sesonger og tok steget frem som solist for alvor da hun deltok i Melodi
Grand Prix 2000. Da havnet hun på en fjerdeplass i Gullfinalen. Nå skulle hun
vinne. «"I am Rock'n'Roll" seilte raskt opp som en av favorittene og
låta var tippet helt til topps. Det er en låt som falt lett i øret og toppet med Jorun Erdals fantassike stemme, regnet mange seieren som sikker, i et av de beste bidragene fra finalene i den første halvdelen av 00-tallet. Startfeltet var sterkt, det var mange låter som
hevdet seg, og to veteraner- Tor Endersen og Jahn Teigen stilte begge opp som vokalister
på hver sin låt, og stakk av med mye av medieoppmerksomheten. I finalen var det
åtte bidrag, og Jorun Erdal var først ut. Seerne ringte inn sine stemmer, som
ble presentert fra hver sin region rundt i Norge, fem i alt. Første omgang
gjaldt Gullfinalen, dit Jorun Erdal tok seg. Så var det å fremføre bidraget
igjen, og ny runde med utdeling av poeng. Det startet bra for Jorun Erdal. Hun
ledet etter at de to første regionjuryene hadde gitt sine poeng. Men så ble hun
tatt igjen. Andreplass ble det til slutt. Både Jorun Erdal og opphavsmennene
skulle prøve seg i Melodi Grand Prix året etter.
I 1971 ble det igjen arrangert finale i Melodi Grand Prix
etter at NRK valgte ikke å delta året før. Interessen hadde dalt betydelig,
selv om NRK virkelig slo på stortromma og fristet med tidenes beste finale til
da. Til den internasjonale finalen var reglene gjort om, nye land kom med og
poengsystemet endret slik at man slapp den ydmykende nullen. NRK inviterte seks
komponister til finalen, mens de tok ut seks øvrige blant 196 innsendte bidrag. (Det var en nedgangpå nesten 250 fra forrige finale i 1969.) I utvalgsjuryen satt vår internasjonale jazzstjerne Karin Krog sammen med
skuespiller og programleder Rolv Wesenlund, kapellmester Kjell Halvorsen og
trompetist Finn Eriksen. Veteranen Kristian Hauger var en av de seks inviterte
komponistene, og var allerede klar for finalen. Han var 66 år og en veteran i
norsk populærmusikk og i Melodi Grand Prix. Dette var hans fjerde Melodi Grand
Prix bidrag. Han hadde fremdeles til gode å gå helt til topps. Og han fikk litt
å bryne seg på, for 1971 innbød til en ny vår for Melodi Grand Prix, her var
det etablerte opphavsmenn og kvinner i elitedivisjonen i norsk pop, og det
samme gjaldt for artistene. Her var alle de nye navnene som skulle prege norsk
popmusikk det neste tiåret: Gro Anita Schønn, Anne- Karine Strøm, Anne Lise
Gjøstøl, Hanne Krogh og Dag Spantell. Noen etablerte veteraner
var det også i artistrekka. Den eldste og mest erfarne var Inger Jacobsen. Hun
deltok i sin fjerde finale og hadde representert Norge i Luxemburg i 1962. Hun
hadde hatt et samarbeid med Kristian Hauger siden 1940 - tallet og hun var hans favorittvokalist.
Inger Jacobsen trakk startnummer seks, uheldigvis midt mellom to av favoriteene
i finalen. Inger Jacobsen leverte sikkert og rutinert til et vakkert orkesterarrangement av opphavsmannen
selv. «India» tilhørte nok en litt annen generasjon popmusikk, og ble mer identifisert med slagertradisjonen fra 1950-tallet. Men det ble et spennende
og annerledes innslag i finalen. Inger Jacobsen var 48 år, og desidert eldste artist i feltet, 16 år eldre enn neste veteran, Jan Høiland. (Og 33 år eldre enn Hanne Krogh som vant.) Juryordningen fulgte endringene som skulle skje i de
internasjonale finalene noen år fremover. Der skulle to jurymedlemmer fra hvert
land avgi sine stemmer, det ene jurymedlemmet måtte være under 25 år. NRK
valgte å følge dette i finalen, og i sju norske byer satt det to jurymedlemmer.
De kunne gi hver låt poeng på skalaen ett til fem. Fem poeng til beste og ett
poeng til det bidraget de likte minst. «India» fikk poeng på nederste del av
skalaen, og slo ikke helt an. Dermed ble det sisteplass på Kristian Haugers
tekst og melodi. Inger Jacobsen satte punktum for Melodi Grand Prix med "India". Kristian Hauger deltok
igjen i 1976. Selv om låta havnet sist, var det som vanlig en fryd å høre Inger
Jacobsen synge det hun kunne best, jazzinspirerte ballader. «India» ble ikke
spilt inn på plate.
I 1965 ble det satt ny rekord og for første gang kom det
inn over 300 bidrag til Melodi Grand Prix. Av de fem bidragene komponist Finn
Ludt, dirigent Øyvind Bergh og tekstforfatter og programleder Otto Nielsen
plukket ut til finalen, var «Jeg har en øy». Alle de tre i uttaksjuryen var født
før 1913, så spesielt ungdommelig og friskt var det ikke – denne gangen heller.
Det speilet også musikkuttrykket i finalen, som var gammeldags og tilbakeskuende.
Av de sju som var akkreditert som komponister og tekstforfattere, var tre over seksti
år, og ytterligere to over femti. «Ungdomsalibiet» sto Sigurd Jansen og Helge
Hagerup for, de var begge i starten av 30 årene. Men de skrev et usedvanlig
gammelmodig bidrag. Sigurd Jansen hadde fått en hederlig plassering med «Spiral»som Arne Bendiksen sang i den internasjonale finalen året før. Så han hadde litt å
forsvare i årets norske finale. Sigurd Jansen fikk med sitt tredje bidrag på
rad. Denne gangen fikk han lyrikeren Helge Hagerup til å skrive teksten. Den
ble et dikt og melodien en slags jazzhybrid. Teksten var ingen slagertekst, men
forsøksvis lyrisk og symboltung. Det rare er at Sigurd Jansen valgte to tenorer
til å synge en sang som åpenbart gikk for dypt for begge. De ser litt fortapte
ut i både tekst og melodi. Sigurd Jansen virker å ha vært veldig inspirert av
Sveriges bidrag fra 1963. Jan Høiland sang melodien med Egil Kapstads trio, og sangen
gjorde seg bedre for hans stemme og med den lille besetningen. For Per Asplin
gikk sangen til tider for dypt, og uendelig lange saksofonsoloer gjorde ikke
jobben enklere for han. Han så ganske utilpass ut og leverte en heller kjedelig
og ganske inspirasjonsløs fremføring - men gjorde så godt han kunne med et ganske håpløst bidrag. Opphavsmenn og orkesterarrangør hadde ikke gitt han noe særlig godt utgangspunkt. Det ble
tungt og dystert og kjedelig. Og det falt slett ikke i smak hos NRKs seere og lyttere som skulle få avgjøre det hele med å sende inn postkort der de stemte på sin favorittmelodi. Sangen havnet helt sist med nesten fire tusen stemmer bak førsteplassen og tusen stemmer bak nærmeste konkurrent. Mer ydmykende tap i en norsk finale skal en lete lenge etter.
For Jan Høiland var dette hans fjerde finale på rad, han ble første til å delta
så mange ganger etter hverandre. For Per Asplin var det tredje forsøk. Både
Sigurd Jansen, Jan Høiland og Per Asplin skulle prøve seg i Melodi Grand Prix
igjen.
Medisinerstudenten Petter Hurlen hadde fått blod på tann
etter å ha fått med en låt til semifinalen i Melodi Grand Prix 1977. (Les mer
om bidraget «Springaren» med Nora Brockstedt, du finner det ved å bla deg nedover
i menyen til høyre.) Nå hadde han
endelig fått med en låt til selve finalen. Han fikk med seg sin studiekompis
Espen Dietrichs til å skrive teksten. Gutta var 22 år gamle og fulle av
pågangsmot. Verden skulle erobres, og de fikk med sitt bidrag blant åtte andre
som var plukket ut blant 635 innsendte bidrag. Dette var ny rekord. Den forrige
var på 418 bidrag tilbake i 1969. Både Petter Hurlen og Espen Dietrichs hadde
syslet med musikk gjennom hele ungdomstiden, skrev låter og var medlem av
diverse band. Musikken var en kjærkommen avveksling fra studiene. Bidraget de
hadde fått med, het «Fortsett sangen» og ingen ringere enn Stein Ingebrigtsen
skulle fremføre dette. Han var på denne tiden i ferd med å trappe ned på
virksomheten som artist, han ville vie mer tid til familien. Dermed ble det
færre turneer og mindre kveldsjobbing. I 1978 spilte han inn den siste i serien av Treff-
plater, og signaliserte at han kunne tenke seg å jobbe mer bak kulissene.
Men han skulle ikke forlate rampelyset helt ennå. Han var fortsatt å se og høre i
NRK TV og radio, og var aktiv i platestudio. (Det var livespilling og turneer
det ble mindre av, men han trappet gradvis ned på plateinnspillinger de neste fire- fem
årene og gikk inn i en helt annen bransje.) Men nå sto melodi Grand Prix for tur. Dette året var et usedvanlig
sterkt startfelt, samtlige åtte bidrag ble fremført av etablerte artister.
Stein Ingebrigtsen var den virkelige veteranen blant dem. Han var eldst med
sine 33 år, og var den med flest meritter fra tidligere finaler. Dette var hans
sjette deltagelse, og han hadde vunnet to ganger uten å få representere Norge i
en internasjonal finale, som den eneste gjennom tidene. Han sang
vinnerbidragene i 1973 og 1975 med det lille orkesteret , frem til og med 1976 var reglene var slik at
alle bidrag ble fremført to ganger med to forskjellige artister og orkesterbesetninger og den som sang med det store orkesteret ble sendt til den internasjonal finalen.Så etter å ha trukket korteste strå to ganger var han lysten på en seier, og det kunne smake godt med en reise til den
internasjonale finalen i Paris. NRK hadde igjen valgt, som nesten eneste kringkaster
i Europa, å la en fagjury helt og holdent avgjøre resultatet, til seernes store
forargelse. Forrige gang fagjuryen fikk avgjøre var i 1975, da endte vi nest
sist i finalen i Stockholm. Av en eller annen grunn hadde de valgt det fiffige
grepet å la juryen dele ut poeng i motsatt rekkefølge, med ett poeng til favoritten,
så ned til åtte poeng for den de likte minst. Så det ble om å gjøre å få minst
poeng tildelt av de ni fagfolkene i juryen. Og «Fortsett sangen» fikk poeng langs hele
skalaen. Dårligste poengsum kom fra NRK mannen Svein Erik Børja som hadde låta
på sisteplass, mens orkesterleder og komponist Kjell Karlsen hadde den på en
andreplass. Dermed ville det seg ikke
for Stein Ingebrigtsen denne gangen heller. Men selv om han trappet ned, så
skulle han gjøre ytterligere et forsøk i Melodi Grand Prix, med et heller ydmykende
resultat. (Les mer om hans sjuende og siste deltagelse med «Uflaks» fra 1982
ved å bla deg nedover i menyen til høyre.) For Petter Hurlen var dette bare starten, året etter skulle han komme sterkt tilbake.
I en lukket konkurranse arrangert av NRK kom 96 bidrag
inn til NRK. Ti melodier ble plukket ut til å delta i finalen i Melodi Grand
Prix 1990. Ketil Stokkan fikk med sitt tredje bidrag, han hadde en andreplass
og en tidligere seier på merittlisten. Skulle han lykkes igjen? Konkurransen var beinhard, bl.a. hadde Jahn Teigen
fått «fot» for Grand Prix igjen, og var for tredje året på rad storfavoritt. I
tillegg seilte «Café Le Swing» med Tor Endresen på vokal opp som en soleklar
favoritt. (Les om dette bidraget i et tidligere blogginnlegg, du finner det i
menyen til høyre.) Rune Rudberg stilte også opp, han var da på toppen av
sin karriere. Til «Branderburger Tor» hadde Ketil Stokkan skrevet tekst og
melodi selv. Finalen ble arrangert i det nye atriet på Royal Christiania Hotell
i Oslo, der Pete Knutsens storband fungerte som orkester. Ketil Stokkan hadde
trukket startnummer en og skulle sette standard for resten av bidragene. Jurygruppene
skulle stemme i to omganger. Denne gangen var det både fagjury og folkejury
med, fløyet inn og plassert rundt bord foran scenen. Det var to fagjuryer, hver
bestående av fem utvalgte musikkjournalister, komponister og artister. Blant jurymedlemmene her fant du Halvard Flatland, Kari Gjærum, Tore Hansen, Turid
Øversveen og Ivar Dyrhaug. I tillegg var det fem juryer i salen som stemte for
den regionen de kom fra. Telefonstemmer var ikke innført ennå. I første runde
ga hver jury ett poeng til hver av de fem låtene den ønsket å finne i
gullfinalen. Etter første runde lå «Brandenburger Tor» på en tredelt
førsteplass med totalt sju poeng, ett fra hver jury. De andre to låtene på
førsteplass var de andre to favorittene i finalen, Jahn Teigen og Tor Endresen.
Spenningen var stor etter at de fem låtene var fremført på nytt i superfinalen.
Der ble startrekkefølgen trukket på nytt, og de tre favorittene startet etter
hverandre. «Brandenburger Tor» åpnet «favorittparaden» som startnummer tre. Så
skulle nye poeng fordeles. Nå ble det slik at hvert av de fem jurymedlemmene i
hver av de sju jurygruppene skulle gi poeng slik: 12 poeng til sin favoritt, 10
poeng til andreplassen deretter 8,7, og 6 poeng. Disse ble regnet sammen og
lagt frem. Dermed kunne i realiteten et bidrag få maksimalt 60 poeng fra hver
jury. Laveste poengsum var 30. Ketil Stokkan fikk høye poengsummer hele veien, fra
fem av juryene fikk han over 50 poeng, og dro til med 60 poeng og full
uttelling fra juryen fra Østlandet. Det var bare etter at fagjury nummer to
hadde gitt han sin laveste poengsum at han ikke ledet. Ellers ble det en
seiersparade for Ketil Stokkan. Dessverre var ikke pressen og TV-seerne like begeistret,
spesielt ikke da Jahn Teigen ble forbigått igjen. «Brandenburger Tor» fikk åtte uker på Norsktoppen, hvorav fem på førsteplass, men ble ingen storslager eller bestselger. Låta kom helt si skyggen av evigpopulære "Cafè Le Swing" og Jahn Teigens "Smil" . Da "Brandeburger Tor" tapte finalen i Zagreb, mente mange
at de hadde rett, feil låt vant. Året etter avlyste NRK finalen, så fra 1992 og
siden har TV seerne vært med å bestemme resultatet. Ketil Stokkan har holdt seg unna Melodi Grand Prix siden.
For tiende gang skulle NRK arrangere Melodi Grand Prix,
og alle tidligere opphavsmenn som hadde representert Norge i
internasjonale finaler, ble invitert til å levere bidrag. Dag Kristoffersen sto
bak «Solhverv» som Anita Thallaug sang i London i 1963. (Mer om dette bidraget i et senere blogginnlegg.)
Det endte med tap og null poeng, nå var det på tide å rette opp dette. Dag Kristoffersen
takket ja til NRKs invitasjon til å levere et bidrag til Melodi Grand Prix. Han var finalens eldste deltager med sine 65 år. Han hadde sin debutkonsert som pianist
i 1929, men var allerede to år tidligere blitt fast ansatt som pedagog på Barratt-
Dues musikkinstitutt i hjembyen Oslo. Han viet seg mest til korsang og virket
som komponist for flere korverk. I tillegg var han ettertraktet dirigent og den
mest virksomme stemme og notearrangøren for kor i Norge gjennom mange tiår. Han var bl. a dirigent
for Det Norske Sjømannskor som ofte sang sammen med Erik Bye i NRKs
underholdningsprogram på TV og radio på 50- og 60-tallet. Tekstforfatter til «Sangen
om Den Flygende Hollender» var Gunnar Kaspersen. Han var tre år yngre enn
Dag Kristoffersen, og hadde debuterte på 20 tallet han også. Han skrev utallige
slagertekster fra 1930 og utover, og i 1935 debuterte han som revyforfatter på Chat
Noir. Han kombinerte etter hvert slagere og revytekster, både originale og som
oversetter. Hans mest kjente slager ble hans
norske tekst til «Hva var vel livet uten deg?» til svenske Ernfrid Ahlins
originalmelodi og tekst. Den ble brukt i filmen «Vi gifter oss» fra 1951, men
innspilt på plate med Jens Book- Jenssen. Av hans originalskrevne slagertekster
er nok «Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé " i Kristian Haugers melodi og med
selvsamme Book- Jenssen på vokal, den mest kjente. Komponist Dag Kristoffersen debuterte
som slagerkomponist med «Solhverv» i 1963, og uttalte selv den gangen at
slagere og popmelodier hadde han ikke komponert før. Og med Kaspersen - som også
var godt over 60år - som tekstforfatter, ventet få at det skulle bil annet enn
ganske sidrumpa og gammelmodig bidrag fra deres hånd. Men det skulle vise seg å
være helt feil. De leverte en fengende poplåt, baket inn i et internasjonalt
lydende orkesterarrangement og fremført av en stilsikker crooner. Det skulle
vise seg at 1969 ble et år som virkelig frisket opp Melodi Grand Prix betraktelig,
her var det i hvert fall tre bidrag som traff tidsånden bra og hørtes ut som
moderne poplåter. "Sangen om Den Flygende Hollender" var et av dem. Per Müller var hentet inn som vokalist. Han var egentlig ikke
førstevalget for låta. Det var Odd Børre, men han hadde takket ja til å synge
et annet bidrag i finalen. Det samme gjaldt for andrevalget, Jan Høiland. Låtskriverne så
for seg at en yngre artist skulle fremføre bidraget. Men så spurte de veteranen
Per Müller. Det skulle vise seg å bli et lykketreff. Han var allerede en
veteran i norsk musikkliv, og hadde en allsidig og internasjonal karriere. Han
var født i Hamburg i 1932, og oppvokst i München, der begge hans foreldre
jobbet som sangere i Münchenoperaens kor. Når så begge fikk jobb i Norge i 1946,
flyttet familien til Norge. Per Müller fikk også sang som lidenskap, og med sin
dype røst var han den perfekte crooner. Han debuterte på plate alt i 1955 med «Denene hvit/den andre rød». Siden ble det flere plateinnspillinger. Han ble for
alvor kjent i Norge da han sang fast med Pete Browns orkester på turné Norge
rundt i 1958, ledsaget av Norges største kjendis på den tiden, radioens Rolf
Kirkvaag. Deler av turnéen ble også kringkastet i radio i beste sendetid. Fra
1959 til 1965 var han sammen med Åse Wentzel fast ansatt som sanger,
konferansier og showleder på danserestauranten Regnbuen i Oslo. På dagtid gikk
han på operahøgskolen, og debuterte som klassisk sanger som Kezal i «Den solgte
brud» på Den Norske Opera. Han hadde sin debutkonsert i Universitetets Aula og
gjestet operaen flere ganger. Etter hvert lot han musikken bli en hobby og
jobbet som seniorkonsulent i salgsavdelingen hos et norsk ukeblad. Per Müller
var i 1969 allerede godt kjent ute i Europa gjennom flere deltagelser i
radioprogram i England, Tyskland og Nederland. Senere i karrieren sang han ofte
med Kringkastingsorkesteret, var vokalist med storband og representerte Norge
hele fem ganger i radiokonkurransen «Nord- Ring» der han fikk førsteprisen i
1982.
Tilbake til 1969: «Sangen om Den Flygende Hollender» ble Per Müllers
tredje og siste Grand Prix forsøk. Han trakk startnummer seks i finalen. Og der
skulle et utvalg av det norske folk avgjøre det hele. I hver av de ti juryene
som var plassert rundt om i landet, satt det fem medlemmer av ulik alder og med
ulik musikksmak og interesse. Hvert medlem kunne bare gi ett poeng til den sangen
de mente var den beste. Så i alt skulle femti poeng deles på de ti låtene i
finalen. Per Müller fikk tre poeng fra juryen i Tromsø, som stemte som nummer
to. Dermed var låta på en andreplass en kort stund. Men det kom bare ett eneste poeng til,
fra Trondheimsjuryen. Dermed ble det ingen revansje i en internasjonal finale
for komponist Dag Kristoffersen. Sangen ble spilt inn på singel og fikk noe
radiospilling. Så gikk det noen år så fikk den sin renessanse da den først ble
med i «Den store, norske Grand Prix samlingen» som kom på CD i 1995. I tillegg
ble den hentet frem av Ingrid Bjørnov til hennes legendariske jubileumskavalkade i Melodi
Grand Prix i 2010 og ble plutselig en liten slager igjen, og Per Müller måtte synge
låta på konserter. Per Müller var virksom helt til han gikk bort i 2016.
I 2011 hadde interessen for
Melodi Grand Prix falt markant, og det ble en nedgang på over 300 innsendte
bidrag fra året før. 21 låter som gikk videre til finalen, og en av dem var «Allergic». Låta har tekst
og melodi av Merethe LaVerdi og Kjetil Schei. Førstnevnte ble kjent som
den første artisten som sang technoinspirert dancemusikk på norsk. Det ble
noen mindre hits på starten av nittitallet, før hun viet seg til låtskriving på
fulltid. Ved siden av dette jobbet hun med promotering og produksjon og er fremdeles
en nestor i norsk popbransje. For andre året på rad hadde hun fått med et bidrag
til Melodi Grand Prix. I 2010 kom hun til finalen, men endte ikke opp blant de
fire som kjempet om seieren. Kjetil Schei er låtskriver og produsent fra Oslo
og debuterte i konkurransen med «Allergic.»
Til å fremføre bidraget hadde LaVerdi og Schei hentet frem Mimi Mutabazi.
Hun er født i Askim i 1981, og trettiåringen ville prøve seg som popartist. Mimi Blix, som er hennes artistnavn, var på den tiden en av
Norges alle mest internasjonalt kjente modeller og den til da eneste norske
modellene med stjernekontrakt med et av verdens viktigste modellbyråer - IMG. Hun
hadde vært å se i internasjonale utgaver av magasiner som Vogue, Marie Claire
og Cosmopolitan. Samtidig gikk hun visninger for all verdens store motehus og
reiste verden rundt. Hele tiden hadde
hun hatt musikk som hobby og var trommeslager for et rockeband. Mimi Blix nasjonale
debut som popvokalist vakte internasjonal oppsikt og hun fikk en mediedekning
som var få andre forunt i denne utgaven av Melodi Grand Prix. Mimi Blix var
scenevant, eksotisk og erfaren- som modell. Ville det holde hele veien som
popartist i et TV show? Derom strides de lærde. De lærde fikk rett, sangen
startet ikke så bra, tonearten var feil, og Mimi Blix sang ganske surt i starten. Og det ble
litt flatt og vagt, Mimi Blix var mer opptatt av å posere enn å synge helt
rent, så selv ikke svært rutinerte dansere i en stilig koreografi og kaskader
av pyroeffekter maktet å løfte låta til annet enn det middelmådige. Mimi Blix
fikset rett og slett ikke å ta låta til nye høyder og gi den det vokale trykket
den trengte. Selv ikke det beste startnummeret, nemlig sist i delfinalen,
hjalp. Hun tok seg til andre sjansen og
måtte i ilden igjen, og gjorde ikke særlig bedre inntrykk der. Hun havnet i
duell med «folkesjelas representanter» Sie Gubba, (Se tidligere blogginnlegg om
dette bidraget. Du finner det ved å bla deg nedover i menyen til høyre.) Og da ble det bråstopp. Sie Gubba var
rutinerte, folkekjære og hadde mobilisert et enormt antall seere som stemte på dem.
Dermed ble det over og ut med Mimi Blix. Hun skulle prøve seg igjen i melodi
Grand Prix i 2013, da røk hun ut i første runde.
NRK avlyste finalen i 1991, etter at flere bidrag var kommet inn. Arne Bendiksen ble sint og mente dette var respektløst, fikk tilsendt noen av bidragene og laget en egen finale som ble sendt på TV3. Robert Aschberg var programleder og hans daværende sidekick Elisabteh Granneman var juryformann. Finalen kom opp på svært kort varsel, og var ikke særlig godt produsert. Både Robert Aschberg og Arne Bendiksen mente deres alternative finale var reell, sidnen programmet ble sendt i TV3. Kanalen var langt større enn i dag og hadde en helt annen profil. Finalen ble direktesendt både i Sverige og Norge. Men TV3 var ikke medlem av EBU - den Europeiske Kringkastings Unionen, slik en TV stasjon må være for å kunne delta i Eurovision Song Contest. Dermed ble finalen avvist, men Aschberg og Bendiksen hadde fått laget litt støy i media. En av komponistene som hadde sendt inn bidrag til finalen i 1991 og som takket ja til å delta i denne alternative finalen, var veteranen Kjell Karlsen. Han hadde allerede vunnet en Grand Prix finale, i 1962, og fått toppplasseringer i to andre. Kjell Karlsen deltok sist 20 år tidligere og fylte 60 år i juli 1991. Han hadde nok tenkt å krone jubileet med en Grand Prix deltagelse. Han fikk nå i hvert fall eksponert seg i den alternative finalen. Vokalisten han hadde valgt ut til å fremføre sitt bidrag var Eva Kitty Bumbulucz, hun har ungarske foreldre og er født og oppvokst i Oslo, men hadde også en sangkarriere i Ungarn, der hun sang jazz.. Og hun var riktig for låta "kvinne" som helt klart var inspirert av jazz og cabarettradisjonen som man fant i Mellom Europa. Hun er også kunstner, designer og forfatter. Hun har hele tiden fortsatt å synge, mye i Ungarn, og trives best i jazzlandskapet. Her kan du høre hennes hittil siste innspilling.
I den alternative finalen var det en norsk og en svensk fagjury som delte ut poeng fra en skala fra en til åtte, der åtte var best. "Kvinner" falt ikke i smak hos juryen. Synd, fordi vi gikk glipp av en spennende artistkarriere. Kjell Karlsen prøvde seg ikke i Melodi Grand Prix igjen. Det gjorde ikke Kitty heller, dessverre.
I klippet under kan du se bidraget fremført, spol frem til 14'35:
I 1980 hadde NRK valgt å invitere ti komponister til Melodi
Grand Prix, og det var stor bredde i feltet hva gjaldt musikalsk bakgrunn. Blant
de inviterte fantes flere gamle «raddiser» og rockere som noen år tidligere sterkt hadde uttalt at de "i hvert fall aldri skulle være
med i Grand Prix". Men plutselig ble det stuerent for både Ketil Bjørnstad, Ole Paus, Henning Sommerro, Jan Eggum og ikke minst-
Sverre Kjelsberg. Han var først kjent som frontfigur i Norges mest
kjente rockeband på 60-tallet, Pussycats fra Tromsø. De var spådd en stor internasjonal karriere, men som det var vanlig for norske artister ble det ikke noe av for disse heller. Etter at bandet
ble oppløst, fortsatte han å være en kraft i både det lokale og nasjonale musikklivet. Da den internasjonale karrieren til The Pussycats falt i
fisk, reiste hjem til Tromsø der han ble uteksaminert fra Musikkonservatoriet
i 1970. Så kom han inn i det radikale visemiljøet og ble en av frontfigurene
for den nordnorske visebølgen på 70- tallet. Han ble ansatt som huskomponist og
skuespiller ved Hålogaland Teater i 1975. Hans første soloalbum kom ut i 1979,
og flere av hans unge fans fra 60-årene og Pussycatstiden fulgte hans musikalske
reise og ble trofaste fans videre. Hans store gjennombrudd som soloartist kom
med sangen «Ellinors vise» som Klaus Hagerup hadde skrevet teksten til. Den var
hentet fra en forestilling de skrev sammen til Hålogaland Teater i 1976, og ble
spilt inn på plate av Marit Mathiesen, men det var først i Sverre Kjelsbergs
versjon på hans første soloalbum i 1979 at låta ble landskjent og siden er en
klassiker i visemiljøet. Den er gjort i utallige coverversjoner siden. I 1980 var det knyttet stor spenning til hans
deltagelse i Melodi Grand Prix, hva ville han velge- rock eller vise? Han valgte det siste. Sverre Kjelsberg var
politisk engasjert og konflikten rundt utbyggingen av Alta - Kauotkeinovassdraget
opptok han sterkt, så han skrev rett og slett en protestvise som en hyllest til
samenes kamp for å bestemme over egne naturresurser. Han fikk med seg den samiske
sangeren, skuespilleren og joikeren Mattis Hætta. Han ble den første samiske
artist som stilte i Melodi Grand Prix. Alle de inviterte komponistene fikk selv
velge hvem de ønsket å samarbeide med. Sverre Kjeldsberg valgte sin kollega fra Hålogaland Teater, forfatteren Ragnar Olsen som var en ettertraktet tekstforfatter og oversetter og kjent for
å skrive på nordnorsk dialekt. Egil Monn- Iversen pakket låta inn i et stort orkesterarrangement
som gjorde den langt mer interessant enn den i utgangspunktet var. «Samiid Ædnan» som
betyr Samenes land, trakk siste startnummer av de ti deltagerne i finalen. De ni
fagjurymedlemmene skulle rangere låtene fra ett til ti poeng, med ti poeng til låta
de hadde på førsteplass. «Samiid Ædnan» var ikke tippet som favoritt i finalen,
men som en outsider. Og det så lenge ut til at pressen skulle få rett, «Samiid
Ædnan» lå rundt tredjeplass lenge, til låta fikk tre toppscore på rad, og
gjorde byks helt opp i teten og ledet med seks poeng. Så fikk Sverre Kjelsberg
og Mattis Hætta bunnotering fra de to siste dommerne, og dermed havnet de likt
som Åge Aleksandersens «Bjørnen sover», også den en politisk sang om Sovjet
Unionen og den kalde krigen. (Les mer om dette bidraget i et tidligere
blogginnlegg, bla deg nedover i menyen til høyre.) For første, og hittil eneste gang i Melodi Grand
Prix historien, endte to bidrag på førsteplass. Og de ni jurymedlemmene fikk ett
poeng hver de måtte gi til et av bidragene i omkampen som skulle kåre vinneren. Like jevnt ble det her også, til
slutt trakk «Samiid Ædnan» lengste står og vant omkampen med fem mot fire
poeng. Låta var ikke en kommersiell poplåt, men ble en umiddelbar hit,
hele Norge sang på Mattis Hættas joik, og den er blitt en av de mest kjente og
spilte norske Grand Prix bidrag gjennom tidene. I 2010 ble joiken kåret av NRKS
seere til det mest minneverdige øyeblikket i Melodi Grand Prix historien så
langt. Mest takket være Mattis Hættas joik. Låta ble en gigantisk hit her
hjemme, og gikk til topps på VG lista – der den ble i 13 uker. I tillegg ble
det fem uker på Norsktoppen med sjetteplass som beste resultat. For Mattis
Hætta sin del forble det med denne ene Grand Prix deltagelsen. Sverre Kjelsberg
skulle prøve seg igjen med en politisk ladet sang noen år senere. Mer om det i
et senere blogginnlegg. Han dukket forøvrig opp i Melodi Grand Prix året etter, da som programleder for finalen.
«La meg være ung» var Arne Bendiksens tredje bidrag i
Melodi Grand Prix 1964. Han var hyret som vokalist på ett, og hadde skrevet to
andre. (Se tidligere blogginnlegg i menyen til høyre.) «La meg være ung» var en
moderne poplåt, helt ulikt de bidragene man hadde sett i Melodi Grand Prix til
da, som stort sett hadde vært preget av 40 og 50-tallets slagertradisjon. «La
meg være ung» skulle være opprør, og teksten handler jo om å få være tenåring
og frigjøres. Da måtte det en tenåring til for å gjøre det troverdig, og den
unge, lovende Wenche Myhre, som Arne Bendiksen hadde oppdaget noen år
tidligere- skulle bli Norges første popstjerne, og det skulle skje via Melodi
Grand Prix. Wenche Myhre var Arne Bendiksen første, store oppdagelse og hun
skulle bli lokomotivet i hans plateselskap og sørge for grunnlaget for hele
hans virksomhet. Og hun brøytet veien for andre. Arne Bendiksen mente Wenche
Myhre hadde internasjonalt potensial, så en internasjonal Grand Prix deltagelse skulle
hjelpe henne videre. «La meg være ung» var påvirket av Phil Spector som nettopp
hadde startet en ny trend med sin såkalte «Wall to Wall sound» som skulle bli fremtiden
i plateproduksjon og popmusikk. Wenche Myhre var et friskt pust inn i Melodi
Grand Prix, som med et unntak til da hadde vært preget av etablerte artister
stort sett rundt 40 år, og enda eldre låtskrivere. Wenche Myhre hadde feiret
sin 17 års dag to dager før finalen og var den yngste artist i Melodi Grand
Prix til da. I finalen fikk det første bandet i norsk Grand Prix også plass. (Det skulle gå 14 år til neste gang et band som ikke var ren vokalgruppe deltok i en norsk finale.)Arne Bendiksen
insisterte på at «La meg være ung» ikke skulle fremføres med det lille orkesteret
som var hyret. Jørg. Petter Røeds kvartett hadde ikke den besetningen han
ønsket, så han hyret inn Norges nye rockekonge Odd Børre med backingband-
The Cannons. Bandet var et rent instrumentalt band som sto alene eller backet
ulike vokalister, inspirert av The Shadows som ble forbilder for flere band
over hele Europa. Debutsingelen kom i 1963, «A Little One like You» med Bob Bergen
på vokal. For øvrig hadde bandet gitt ut flere singler og Grand Prix
deltagelsen var kjærkommen. Bandet besto av gitaristen Bjørn Borg, som senere
ble medlem av gruppa Firebeats og hans navnebror med etternavnet Nordvang som
ble medlem av The Vanguards og senere ga ut flere solo LP-er. De tre siste i
bandet var Yngve Bjerke som var fast låtskriver. Han ble også medlem av The
Firebeats. Tore Johannessen spilte bass og Thor Gunnar Andersen var trommis. Odd Børre og The Cannons fremøfrte låta først. Så kom Wenche Myhre med Kringkastingsorkesteret og som vanlig
ble den båret frem av Egil Monn- Iversens geniale arrangement. Wenche Myhre var
selvsagt favoritt i finalen, og låta hadde vunnet glatt om det norske folk
hadde fått bestemme. Men Melodi Grand Prix kunne ikke overlates til hvem som helst,
så her måtte ekspertisen trå til. Man innkalte fem musikkjournalister mellom 30
og 40 år som skulle være fagjury. Og man skulle jo tro at disse heiet på det
unge og nye, men de stemte som om de skulle vært minst 30 år eldre. Deres
ledsagere og koner skulle utgjøre folkets røst. Men før vi kommer inn på
poengfordelingen så er det verdt å si litt om sendingen. Finalen ble ikke samsendt
på radio, slik det var vanlig å gjøre. TV produksjonen var helt ny og veldig
moderne i datidens målestokk. Amerikaneren Bob Williams hadde nettopp kommet
til det provinsielle NRK og snudd opp ned på hvordan store TV-show skulle
produseres. Og slik ble det her også. Orkesteret kunne man bare høre, for artistene
var de eneste som var i bildet. Og de sto i et eget studio og sang, mens bildet
og lyden ble vist på en egen skjerm i studio og på TV. I det andre studioet der publikum satt, var det dansere som ledsaget hvert nummer med en tilpasset koreografi. Så TV-seerne fikk se artistenes ansikter og danserne som ledsaget hver sang. Dessverre er ikke
programmet bevart, bortsett fra en fremsynt arkivar som forsto at Wenche Myhres
sang kunne være starten på noe stort og derfor måtte dokumenteres for
ettertiden.
Så til poengfordelingen. De ti dommerne stemte anonymt,
så man vet ikke hvem som står bak hver poengsum. De kunne gi hver melodi fra et
til ti poeng. Så 100 poeng var maksimal sum. Det skulle bli en i overkant spennende
og tett avstemning. «La meg være ung» kom opp og ledet midt i, så kom det en
ettpoenger fra en av dommerne. Det spolerte alt. Selv ikke toppscore fra siste
dommer kunne rette på dette. Det endte fire fattige poeng fra seier. Dermed ble det en tredjeplass på «La meg være ung»
til Arne Bendiksen og det norske folks store forargelse og forundring. Men
trøsten er at låta dundret inn på VG lista, ble der i 15 uker og gikk helt til
topps. Og Wenche Myhre ble for alvor etablert som Norges aller største
popstjerne. Låta er blitt en evergreen og er den mest radiospilte norske Grand
Prix låt som ikke har vunnet. NRK fikk så mange klager at de kunngjorde at året
etter skulle folket få bestemme hvem som skulle vinne Melodi Grand Prix. Seerne og ekspertene mente Norge gikk glipp av
sin første seier i en internasjonal finale med ikke å sende «La meg være ung»
til finalen. Året etter sendte Arne Bendiksen låta til «Sopotfestivalen» som
var øst Europas svar på Grand Prix. Kirsti Sparboe sange denne versjonen som havnet låta helt nede på niendeplass med et ganske annerledes orkesterarrangement.
Men for Wenche Myhre ble sangen hennes store gjennombrudd og banet vei for en
stor, internasjonal karriere. Og "La meg være ung" fremstår fremdeles som Grand Prix historiens største forbigåelse.
«Åh, for et spill» ble Arne Bendiksens niende og siste
Melodi Grand Prix bidrag. Han sendte sporadisk inn bidrag senere også, men
følte seg boikottet av NRK, og gikk etter hvert mer over til plateproduksjon og
jobben som direktør for Norges desidert største plate og musikkselskap tok
det meste av tiden. Melodi Grand Prix var ikke lengre så interessant
for ham utover på 70 tallet. Men i 1973 plukket utvalgsjuryen, bestående av trompetisten Finn Eriksen
og komponistene Tor Hultin og Sigurd Jansen, ut «Åh for et spill» blant 191
anonymt innsendte bidrag til Melodi Grand Prix. Fem bidrag fikk delta. Og
nå var Eurovision Song Contest inne i sin desiderte gullalder ute i Europa. BBC
satte seerrekorder hver gang ny finale ble sendt. Italia, Tyskland, Spania og
Frankrike hadde også høye seertall, så sjansen for en internasjonal suksess for
artister og komponister fra «provinsene» i nord var så absolutt til stede. Og dette skjønte
Arne Bendiksen, den eneste i norsk platebransje som tenkte internasjonalt. I dette årets internasjonale finale visste man at det kunne bli mange seere rundt
i Europa, for til finalen i Luxemburg var det allerede bestemt at selveste Cliff
Richard skulle revansjere nederlaget med «Congratulations» på hjemmebane fra1968. I tillegg skulle finnene sende sin store, internasjonale popstjerne
Marion Rung, og flere andre land toppet laget. (Det skulle vise seg at finalen i 1973 er den mest sette av alle internasjonale finaler. Bl.a. fikk hele 28 millioner av BBCs seere fmed seg den internasjonale finalen i Luxemburg.) Arne Bendiksen tenkte forbi den norske finalen, for han var det ikke godt nok bare å delta, han skulle vinne for fjerde gang Så han måtte
også toppe laget om han skulle klare det. Arne Bendiksen
hadde lenge hatt en drøm om å sette sammen en vokalkvartett med dem han anså som
de fire beste sangerne i landet med internasjonalt format. Så å få være med
her, var en helt spesiell ære som ble fire nennsomt utvalgte sangere til del. Arne
Bendiksen hadde skjelt til internasjonal pop, bl.a. i Sverige der han så
suksessen til vokalgrupper som Family Four og det nye samarbeidsprosjektet som nettopp
var døpt ABBA, i tillegg til britiske grupper som The New Seekers og Midde of The
Road. Han hadde noen kriterier: De fire han valgte ut skulle alle ha en allsidig
sangerfaring, alle kunne beherske harmonisang, like jazz, kunne synge alt fra
klassisk vokalmusikk til eksperimentell pop. Han fant sine fire favoritter og satte sammen
vokalgruppa Bendik Singers. De skulle fremføre Bendiksens kompliserte og
sofistikerte jazzinspirerte låt i en ganske uvanlig taktart. «Åh for et spill»
var ikke en kommersiell poplåt, men Bendiksen hadde klokkertro på den- fordi de
to gangene han hadde stilt med lettbente poplåter i de internasjonale finalene
hadde han henholdsvis tapt (1969) og kommet nest sist (1971.) Da han lykkes best, skrev han en
utradisjonell låt som Åse Kleveland sang, og fikk en legendarisk tredjeplass under den internasjonale finalen i Luxemburg i 1966. Nå ville han slå rekorden med nok en annerledes låt. Arne Bendiksen sa
selv at han var overrasket over at «Åh for et spill» kom igjennom nåløyet til Melodi Grand Prix i det
hele tatt.
Tilbake til artistene: De fire han valgte med omhu, var Anne- Karine
Strøm, Ellen Nikolaysen og brødreparet Bjørn og Phillip Kruse. Oslojenta Anne-
Karine Strøm hadde slått igjennom alt som 12 åring i 1963, og hatt stor suksess
som tenåringsstjerne i Sverige. Hun hadde gitt ut flere singler og en LP og allerede
deltatt i Melodi Grand Prix to ganger. Ved siden av popkarrieren hadde hun
røtter i jazz. Hun hadde for alvor blitt kjent med "Regndråper faller i mitt hår" som kom ut i 1970. Ellen Nikolaysen var også en av supervokalistene Bendiksen
plukket ut. Hun hadde slått igjennom som 18-åring under Talent-70 i NRK der hun imponerte alle med sin store stemme og vokale kapasitet og Arne
Bendiksen tok henne umiddelbart med i sin stall. Før 1973 hadde hun gitt ut en LP og noen
singler og hadde vært med i Grand Prix i 1971 som korist og som
solist i 1972. Begge de kvinnelige vokalistene var godt skolert. Det samme
gjaldt for brødrene Bjørn og Phillip Kruse. Førstnevnte studerte jazz og
komposisjon ved Norges musikkhøgskole og spedde på studentbudsjettet ved å være
korist på utallige plater for norske artister. Også lillebror
Phillip jobbet for Arne Bendiksen som tekstforfatter, komponist og
korist.
Som reglene var i Melodi Grand Prix dette året, skulle
låtene fremføres to ganger med to ulike artistbesetninger. Så til å fremføre «Åhfor et spill» med det lille orkestret, for anledningen Roy Hellvins orkester,
tok Arne Bendiksen en ferdig kvartett – nemlig de fire som utgjorde den da nettopp
begynnende platesuksessen «Treff». Inger Lise Rypdal, (av hennes 11 deltagesler ble dette hennes eneste seier i Melodi Grand Prix), Gro Anita Schønn, Stein
Ingebrigtsen og Dag Spantell. Det var planen, men Dag Spantell var bundet opp
andre steder, så inn kom NRK-produsenten og hobbysangeren Ola Neegaard. Han
hadde bakgrunn fra gruppa Three Hits sammen med sin daværende kone Kari (Diesen
d.y) og Leif Strøm.
«Åh, for et spill» trakk startnummer fire. Juryene var
sammensatt slik det var i de internasjonale finalene i 1971-73, der hvert
deltagerland sendte to jurymedlemmer, et under 25 år og et over. NRK lagde sin
versjon med to jurymedlemmer i sju norske byer, som kunne gi hvert bidrag fra
ett til fem poeng. Fem poeng var maksimal sum. Fra de 14 jurymedlemmene ble det bare delt ut en toppscore, den gikk til Bendik Singers. Og som favoritt
hos åtte av fjorten jurymedlemmer, holdt det for seier til Bendik Singers utradisjonelle
låt med Egil Monn- Iversens geniale orkesterarrangement som gjorde den litt umulige låta til swingende storbandjazz. For en gangs skyld var pressen ganske enstemmig
i sin ros av både vinnerlåta og finalen. Og det skulle vise seg at Arne
Bendiksen fikk rett, for andre gang skulle han oppnå stor suksess med en
utradisjonell poplåt i en internasjonal finale - underveis i avstemningen var Bendik Singers oppe på en andreplass på
sitt beste. Hvordan det gikk i den internasjonale finalen
kan du lese mer om her. Selv om dette markerte slutten for Arne Bendiksens
Grand Prix- karriere - (han skulle ble refusert året etter med en låt som ble
nok en hit for Bendik Singers, mer om det i senere blogginnlegg) så ble det
bare starten for de fire Bendik Singers medlemmene, som skulle dominere Melodi
Grand Prix på en helt unik måte de neste tre årene. Bendik Singers ga ut flere plater og besto frem til 1976. På noen av plateinnspillingene er Anne- Lise Gjøstøl med i stedet for Ellen Nikolaysen som hadde platekontrakt med et annet selskap og ikke alltid fikk fri til å gjøre innspillinger med gruppa.
Det var åtte år siden sist en ung mann sang om engler i Melodi Grand Prix, så nå var det på tide. Det var rekordlave 350 bidrag å plukke fra, men det virket ikke slik, for det var mange gode låter blant de 21 som var plukket ut. Og det var en fin blanding av kjente og nye, både blant artister og låtskrivere. Julius Winger var et nytt, musikalsk bekjentskap for de aller fleste: Han var 39 år da finalen gikk av stabelen, og slett ingen ungfole i startfeltet. Han er utdannet spesialpedagog og jobbet i skolen, der han også fikk brukt sin musikalitet. han hadde låtskriving og artisteri som en hobby, og debuterte på plate i 2005. han kategoriserer sin musikk til visesjangeren. I 2009 hadde han fått med seg sin kollega fra SFO-jobben på Møllergata skole, Ole Jørgen Olsen til å skrive. han hadde vunnet Melodi Grand prix i 2001 med Halldor Lægreid. Håpet var en ny seier. Men det skulle ikke bli så lett. "Like an Angel" deltok under delfinalen i Bodø som start nummer sek av sju. Etter han skulle storfavoritten Tone Damli ha sin Grand Prix debut med "Butterflies". Så gikkd et somd et måtte gå. TV debutanten Julius Winger tapte stort mot en langt yngre men tilsvarende mer TV-vennlig artist med en langt sterkere låt. Da alle seerstemmer var talt opp, var "Like an Angel" et av to bidrag som ble slått ut i første runde. Julius Winger virket ikke helt stø i vokalen på versene. Og det hele ble litt flatt. Mulig en mer rutinert sanger hadde løftet låta til finalen?
I
1984 ble det satt en solid rekord i Melodi Grand Prix, det om inn hele 950
bidrag, og to av dem var komponert av Nick Borgen med tekst av Eva
Jansen. «La musikken leve» valgte han å fremføre selv. Dette var Grand Prix
debut for både han og Eva Jansen. Nick Borgen ble født i Andenes i Nordland i
1952, og flyttet til Sverige i 1969. Han drev med musikk og så større
muligheter i Sverige enn her. Gjennombruddet kom da han vant en
talentkonkurranse i Sverige i 1971 og fikk spille på Gröna Lund. Han turnerte
med ulike danseband i Sverige frem til 1981, og spilte inn flere plater. Fra
1981 konsentrerte han seg nesten utelukkende om å være komponist, og skrev bl. A.
«Det er lov å være blid» for Jens Book- Jenssen. Han var siden med i flere
utgaver av den svenske Melodifestivalen og var nær ved å vinne med låta «We are
all the winners» i 1993. Han tok senere tilleggsutdanning og jobber som lærer. «La
musikken leve» var en gladlåt som raskt ble en outsider i startfeltet, enkelte
tippen den helt i toppen, i en avstemning som ble utrolig spennende. De fem aldersbestemte
juryene fulgte poengsystemet som var i de internasjonale finalene der 12 poeng
var beste og ett poeng laveste. Låta var på tredjeplass hos andre jurygruppe,
men fikk ikke nok poeng til å være med helt i toppen. Da siste jurygruppe ga
låta 10 poeng, ble det ikke nok til en topp tre plassering. Nick Borgen og Eva Jansen skulle komme
sterkere tilbake i senere finaler.
Rekorden fra 1984 ble endelig slått og den magiske grensen på over 1000 innsendte bidrag ble nådd for første gang i finalen i Melodi Grand Prix 2010. Selvsagt hjalp det at Alexander Rybak vant året før og finalen dermed skulle arrangeres i Norge. Etter 15 års pause, gjorde Rolf Løvland comeback i Melodi Grand Prix som komponist og tekstforfatter til "The Touch". Han fikk med sitt niende bidrag, og bare komponisten Ivar Børsum har fått med flere gjennom tidene. Rolf Løvland hadde fire norske og to internasjonale seiere i Melodi Grand Prix. Derfor var hans bidrag selvsagt storfavoritt. Flere toppartister deltok i finalen, og blant komponister og tekstforfattere bak de 21 bidragene som var plukket ut, fantes det flere navn i den øverste divisjonen så konkurransen var beinhard, kanskje den hardeste gjennom Grand Prix historien. Rolf Løvland var den komponisten med flest internasjonale meritter i startfeltet. Han hadde fått sitt gedigne, internasjonale gjennombrudd med "You Raise me Up" og skrevet låt for selveste Barbra Streisand. Og som vanlig når Rolf Løvland leverte bidrag til Grand Prix, kunne han velge på øverste hylle blant artister - denne gangen ble det Maria Arredondo. Hun hadde slått igjennom med et brak som 14 åring, og året etter ble hun en av plateselskapet Universals norske hovedsatsinger og man så for seg en stor, internasjonal karriere for den unge jenta fra Vennesla. Hun fikk de beste låtskriverne og produsentene og allerede med debutlåta "Can Let Go" kom gjennombruddet. I 2004 kom låta "Mad Summer" ut, og den ble sommerens store hit, og er fremdeles en gjenganger på radioenes spillelister. Det store, internasjonale gjennombruddet uteble, Maria Arredondo vokste opp og ville velge annerledes. Hun spilte hovedrollen som Maria i "Sound of Muisc" på Edderkoppen i Oslo i 2008, og det ble hennes gjennombrudd som voksen artist. Siden har hun gått sine egne veier og spilt inn en vid katalog av låter. Hennes nydelige versjon av "Himmel på Jord" er blitt en klassiker, aller mest i forbindelse med julehøytiden. Men tilbake til 2010. Kombinasjonen Løvland/Arredondo ble straks forhåndsfavoritter, og en seier var ikke utelukket. De to sørlendingene forventet nok mange stemmer derfra. Og det begynte bra. "The Touch" startet som nummer fem i andre delfinale - delfinalen som var den desidert sterkeste. "The Touch" er en vakker ballade som passer Maria Arrredondos stemme godt, og Løvland ga den et fint orkesterarrangement. Det funket og startfeltets eneste ballade ble en av to låter som gikk rett videre fra delfinalen i Skien til den store finalen i Oslo Spektrum. Og optimismen økte - skulle Rolf løvland bli den første opphavsmann i historien som fikk sin femte seier i Melodi Grand Prix? I finalen ble konkurransen desto hardere. "The Touch" var ikke den eneste balladen blant de ti i startfeltet, og flere av låtene ble hits i etterkant. Overraskende nok nådde ikke Maria Arredondo gullfinalen og fikk ikke sjansen til å være med i kampen om å få representere Norge på hjemmebane. "The Touch" druknet nok litt da den startet etter fjortisfavoritten og Idoldeltageren Bjørn Johan Muri med den knallsterke "Yes Man" som ble en monsterhit. (Se tidligere blogginnlegg om denne låta, bla deg frem i menyen til høyre.) Og ikke lenge etterpå startet Didrik Solli- Tangen... Nå venter vi bare på at Rolf Løvland skal levere sitt tiende Grand Prix bidrag, og håpe på å se Maria Arredondo delta igjen.
Det aller første bidraget som ble presentert i noen norsk Grand Prix finale ble fremført av Jens Book- Jenssen og Willy Andresens orkester. Programmet gikk i opptak og ble sendt torsdag 4. februar 1960, klokken 19.30. Av 303 innsendte bidrag ble 11 plukket ut til å delta. Disse ble alle presentert i denne radiosendte semifinalen, der seks sanger skulle plukkes ut, få nye vokalister og så presenteres med Kringkastingsorkesteret i både fjernsyn og radio fra NRKs Store Studio. I semifinalen ble låta "Månen tur- retur" trukket ut til å åpne programmet som ble ledet av Erik Diesen. Jens Book- Jenssen sang dette og tre andre bidrag i denne semifinalen. Den ble kun ble sendt i radio og ikke er bevart i NRKs arkiver. Bidraget var skrevet av Kristian Hauger med tekst av Gunnar Kaspersen. Sistnevnte var ettertraktet tekstforfatter og skrev tester til slagere og revyer. Kristian Hauger var født i 1905 og hadde debutert alt på 1920-tallet. Han skrev hundrevis slagere som ble spilt inn på plate, oftest med Jens Book- Jenssen. Kristian hauger skrev også lette toner for orkester. Han var også arrangør, dirigent og orkesterleder på utallige plateinnspillinger, i radio og på teaterscenen. Kristian Hauger var Norges mest kjente og produktive slagerkomponist på 30, 40- og 50- tallet. I semifinalen ga ti jurymedlemmer hvert bidrag poeng på skalaen ti til ett poeng. Poengene i semifinalen ble lest opp samlet av programlederen, så detaljene er ikke kjent. "Månen tur- retur" åpnet alt, men ble også den første låta som kom aller sist. Men hverken Kristian Hauger, Gunnar Kaspersen eller Jens Book- Jenssen hang med hodet av den grunn. Alle tre skulle forsøke seg igjen, Kristian Hauger hele fem ganger til. "Månen tur/retur" ble aldri spilt inn på plate.
Ti komponister var invitert av NRK til å levere hvert sitt bidrag til Melodi Grand Prix 1981. Og Arne Garvang fra Tramteatret var en av dem. Tramteatret ble startet av Liv Aakvik i 1976, basert på Studentteatret som holdt til på Chateau Neuf i Oslo. Liv Aakvik ville lage en teatergruppe som skulle spille politisk teater og bruke musikk og revy som sjanger. De skiftet ofte besetning, til de fikk sitt nasjonale gjennombrudd med NRK-serien om Pelle Parafins Bøljeband og "Serum- Serum!" Gjennom serien fikk de flere låter inn på både hitlister og ble ofte spilt i radio. Og det ble selvsagt et godt platesalg av det. Dermed ble denne radikale teatergruppa plutselig en del av det kommersielle popsirkuset, og da det takket ja til Grand Prix mente mange at deres troverdighet var blåst bort for alltid. Men det skjedde ikke. Tramteatret ble bare mer populære og nådde på den måten stadig flere med sine skråblikk på det norske samfunnet. Arne Garvang var den som skrev de fleste av Tramteatrets sanger, og det var han som var invitert som komponist. Mens Terje Nordby var tekstforfatter sammen med Liv Aakvik. Terje Nordby var Tramteatrets "husskribent." Tramteatret besto i 1981 av ni medlemmer. Da Melodi Grand Prix har satt en grense på maksimalt seks deltagere på scenen i et bidrag, måtte det velges. Og dermed ble det hovedsaklig de som utgjorde "Pelle Parafins Bøljeband" fra Tv-serien som ble med på scenen. Hovedvokalist var Kine Hellebust, som hadde blitt kjent som skurken Randi i TV-serien. Hun fikk selskap av en svært alvorstynget Marianne Krogness på vokal, mens Arne Garvang spilte gitar og koret, Billy Johansson spilte bass, Anders Rogg var med på vokal og tangenter mens Carsten Loly trakterte slagverket. (Han skulle forøvrig gjøre et ganske underlig Grand Prix stunt noen år senere. Mer om dette i en senere blogg.) Tramteatrets politiske engasjement kom selvsagt frem i teksten. Melodien var overraskende kommersiell med et sterkt refreng, og med Kine Hellebusts unike stemme i front, ble dette en ganske god poplåt. Egil Monn- Iversen hadde pakket låta inn i et helt riktig orkesterarrangement, som løftet og drev den fremover. "Det er vår tur nå" fikk kommersiell suksess, og det ble tre uker på Norsktoppen av det. (Der overtok den for "Her kommer Pelle Parafins Bøljeband" som lå på Norsktoppen i fem uker hvorav to uker på førsteplass.)
Tramteatret ble tidene første teatergruppe til å delta i Melodi Grand Prix. På forhånd anså pressen dem som outsidere som kunne overraske ved å vinne, mye av dette skyldtes låtas svært allsangvennlige refreng og den store populariteten gruppa nøt, spesielt blant norske tenåringer. Men nå var det slik at det var fagjury og ikke TVseerne som fikk bestemme utfallet av finalen. Dette var siste året med ren fagjury. De ni medlemmene av fagjuryen rangerte de ti låtene i finalen på en skala fra ti til ett poeng. Juryen besto av ni fagfolk, artister, komponister og musikkjournalister med forskjellig musikalsk ståsted. Blant dem var fire tidligere vinnere av Melodi Grand Prix. Det ble en god start for Tramteatret, for det førstejurymedlemmet, komponisten Åsmund Feidje slo til med full pott og ti poeng, og høye poengsummer fra de neste dommerne gjorde sitt til at Tramteatret var med i racet om seieren. Når jurymedlem Sigurd Jansen midtveis ga full pott, ble det ekstra spennende. Men det holdt ikke helt inn, og når siste runde med poeng skulle deles ut - var det kamp om den beste plasseringen fra to til fire som gjaldt. Dessverre ble det ikke nok poeng til å komme seg inn blant de tre beste låtene. Og de ble selvsagt de moralske vinnerne hos norske ungdommer.
Tor Endresen deltok i Melodi Grand Prix for tiende gang, og valgte å ta med seg Are Selheim opp på scenen. Han hadde også skrevet teksten til bidraget, mens Tor Endresen selv sto for melodien. Det var femte gang Are Selheim fikk med et bidrag i Melodi Grand Prix. Hans beste plassering til da var en andreplass. Are Selheim er i likhet med Tor Endresen fra Bergen og de to hadde allerede samarbeidet mye, men ikke i Melodi Grand Prix- før nå. Med en sang med et alvorlig innhold. Den handlet om ofrene for Tsunamien som hadde rammet Sørøst Asia julen 2004. Tor Endresen var en av åtte komponister NRK inviterte til å levere bidrag. Han kunne selv velge tekstforfatter og artist. Han tok som nevnt med seg Are Selhiem opp på scenen i Oslo Spektrum der han spilte flygel mens Tor Endresen sto for vokalen, og de ga seg selv navnet Seppo. De trakk start nummer sju, rett før storfavorittene Wig Wam. "Can You Hear Me?" var en stillferdig ballade, med et forsiktig orkesterarrangement som løftet frem Tor Endresens enorme stemmeprakt. Dessverre druknet låta helt i Wig Wams fest av et bidrag. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.) Og når veteranen Jahn Teigen i tillegg gjorde Grand Prix comeback med en powerballade, var det ikke plass til Seppo i gullfinalen. Den gikk ikke videre etter første runde. For Tor Endresen ble dette et nederlag som sved. De sju siste gangene han hadde deltatt i Melodi Grand Prix hadde han alltid plassert seg blant topp tre, en bragd ingen har klart verken før eller etter. Han søkte revansj allerede året etter, og Are Selheim skulle også gjøre nye forsøk.
Da man kunngjorde de fem opphavsmennene som sto bak de
fem bidragene som var plukket ut til finalen i Melodi Grand Prix 1964, var overraskelsen
stor. Av flere grunner. En av dem var at ingen trodde to «revyfolk» hadde noen
interesse av å være med på dette. (Det var slik at ingen opphavsmenn ble
kunngjort før etter at alle bidragene var fremført, så hemmelig var det på
denne tiden. Ingen i juryen skulle bli tatt i å favorisere noen. Derav
hemmelighetskremmeriet.) Revyteaterdirektøren Einar Schanke hadde komponert melodien og hans «parhest»
Alfred Næss skrev teksten. For øvrig ble sistnevnte første finnmarking som fikk
med bidrag i Melodi Grand Prix. Han var født i Vardø i 1927. han kom til Oslo
som student og ble en nestor i Oslos studentrevyer. Revytekstene tok mer tid enn
studiene, men det gjorde ingenting, han ble raskt oppdaget og kunne leve av å
skrive tekster og var aktiv helt til han døde på sin 70 års dag 30. november
1997. Alfred Næss debuterte profesjonelt i 1957 som tekstforfatter i revyen «Ferske
Fjes» som han og Einar Schanke leide seg inn på Det Norske Teatret for å sette opp. (Den gangen lå
teatret i Stortingsgata, nå er det Christiania Teater som har sin scene der) Alfred Næss fulgte Schanke til ABC-teatret, og jobbet parallelt med Dizzie Tunes på
Chat Noir. Han skrev ikke bare tekster til sanger – han hadde også stor suksess
med sketsjer og monologer. Bl.a. skrev han den klassiske monologen om «Stælken
Gundersen» for Hege Schøyen. Av revysanger som ble gitt ut på plate, skrev han
tekster til «Apekattene» for The Monn Keys. Av andre revytekster han skrev som
ble gitt ut på plate, er «På Enerhaugen» med Arvid Nilssen. Hans mest kjente poplåt er teksten til Wenche Myhres hit «Vinter og sne» som var VM-sangen til Ski-VM
i Oslo i 1966.
Einar Schanke var revydirektør og komponist men hadde ikke
popsanger som spesialitet. Og «En god, gammel firkantet vals» hadde nok vært
mer egnet for revyscenen. Noen poplåt som tok tidens trend på pulsen var den definitivt
ikke. Revypreget ble forstørret ved at datidens fremste revydiva – Elisabeth Granneman
sang låta med Kringkastingsorkesteret og dermed ville være den som fikk representere
Norge i den internasjonale finalen i København om melodien vant. Wenche Myhre sang
med Jørg Petter Røeds kvartett. Finalen i 1964 ble tatt opp på forhånd og sendt
i TV så sent som kl. 22 på kvelden en lørdag. Få hadde TV på denne tiden, og
enda færre så på så sent på kvelden – og da finalen ikke ble sendt i radio,
fikk få høre sangene. Men det hindret ikke flere av dem å bli slagere. Finalen
er ikke bevart i NRKs arkiver, men flere av sangene ble spilt inn på plate.
Juryen var satt sammen av fem musikkjournalister fra
Oslo, som var til stede i studio sammen med sine koner, sistnevnte var «folkets
røst». Alle stemte anonymt og ble i stedet tildelt hver sin bokstav fra a-j,
slik at ingen visse hvilken dommer som skjulte seg bak hver bokstav. Hver
dommer kunne gi hver melodi fra ett til ti poeng. Så maksimal poengsum var 100,
og minstesum var 10. Og for «En god gammel firkantet vals» startet det
overraskende bra. De to første dommerne slo til med toppscore og bragte «En
god, gammel firkantet vals» rett til topps. Og der lå den lenge i en av tidenes
mest spennende avstemninger. Bare en gang var en annen låt oppe og ledet,
ellers var det svært tett mellom fire av de fem bidragene. «En god, gammel
firkantet vals» fikk et lite forsprang men før siste jurymedlem skulle avgi
sine stemmer, var dette nesten spist opp. Det var åtte poeng som skilte tre av
låtene, så de kunne alle vinne. Andreplassen lå to poeng bak. Og tok siste stikk.
Arne Bendiksens «Spiral» - som ikke hadde vært oppe i ledelsen i det hele tatt,
tok siste stikk og snøt Elisabeth Granneman for en seier. (Du kan lese mer om «Spiral»
i et tidligere blogginnlegg, bla deg ned i menyen til høyre.) Ett usselt poeng manglet
«En god gammel firkantet vals» for å vinne. Kanskje nederlaget ble ekstra
forsmedelig med så små marginer for Næss og Schanke, for de deltok ikke i Melodi
Grand Prix igjen. Det kom Elisabeth Granneman til å gjøre, mens for Wenche
Myhre ble dette bare en spe begynnelse på en eventyrlig karriere.
2. plass 60 poeng
I klippet under kan du høre et lite utdrag av "En god gammel firkanten vals". Spol frem til 1'27"
I 2007 var 18 bidrag plukket ut til å delta Melodi Grand
Prix 2007. Et av dem var skrevet av Hans- Petter Moen og Kim Wifladt. De to
Cheezy Keys gutta hadde hatt stor suksess med tidligere bidrag. Da seng de
selv, men denne gangen valgte de å «sette bort» vokalen. Stian Joneid fra Sarpsborg
sto for denne, i en finale med usedvanlig mange artister fra Østfold. Han
debutere i Melodi Grand Prix sammenheng. Stian Joneid er født i 1978 debuterte
som soloartist i 2000. Men alt som 14 åring gjorde han seg bemerket i det
lokale musikklivet og var med i flere band og sceneprosjekter i Østfold. Gjennom Melodi Grand Prix håpet han på et
nasjonalt gjennombrudd. «Are You Ready?» var plukket ut til å delta som en av
seks låter i den første delfinalen i Alta. Etter at TV seernes stemmer var talt
opp, gikk Stian Joneid videre til andre sjansen. Den ble avholdt i Oslo
Spektrum. Der skulle seks låter konkurrere om to finaleplasser. De to låtskriverne
fra Chezzy Keys hadde blitt nummer to i finalen året før, nå håpet de at
rekorden skulle slås. Slik gikk det ikke. «Are You Ready» gikk ikke videre til
finalen. Og siden da har hverken låtskriverne eller artisten prøvd lykken
igjen.
«Barneøyne»
var et av bidragene som norske plateselskaper plukket ut til Melodi Grand Prix
1989, og endelig skulle Kari Gjærum ta skrittet frem på scenen. Hun hadde vært
trofast korist og korsjef i Melodi Grand Prix og ble etterhvert en merkevare
for programmet som fast medlem av korrekka fra og med finalen i 1979.Hennes
lyse krøller og lune smil var å se bak nesten hver eneste artist som opptrådte
i finalene årene fra 1979 til 1987. Hun var ikke bare korist, hun arrangerte
ofte korstemmene og hentet inn andre korister for å skape det beste bakteppet
for vokalistene på scenen. Kari Gjærum hadde blitt spurt om å delta som solist
flere ganger, men hadde ikke funnet det rette bidraget. Før nå. Komponist
Robert Morley fikk med sitt aller første Grand Prix bidrag, mens tekstforfatter
Eva Jansen deltok for tredje gang.
Kari Gjærum hadde en mangslungen
musikkarriere bak seg da hun stilte opp i 1989, selv om de fleste trodde hun
var korist på heltid, Hennes allsidighet som sanger ble vit det norske folk da
hun i beste sendetid en lørdag i 1981 ble tildelt eget TV- show på NRK, i
tillegg til å spille i flere musikaler. Hun turnerte Europa rundt som korist og
duettpartner med den tidligere Eurovision Song Contest vinneren Anne- Marie
David og i 1989 kom Kari Gjærum rett fra den aller første norske oppsetningen
av Les Miserables der hun spilte rollen som Fantine. Og med seg på scenen, både
i musikalen og i finalen i Stavanger Forum, var Jannicke Øinæs – som tidenes
yngste Grand Prix deltager. 1989 bød på et sterkt knippe melodier og ikke minst
en haug av rutinerte artister, så det var ikke lett å slå seg frem. Men
forventningen til Kari Gjærums debut som solist var stor, og oppmerksomheten
rundt gimmicken med å ha en niåring med på scenen gjorde at media bet på. Kari Gjærum
var også til alt overmål gravid, så teksten betød litt ekstra for henne, og var
medvirkende årsak til at hun endelig valgte å takke ja til å stille med eget
bidrag i en Grand Prix finale. Og det var en vakker ballade som hun sang godt.
Den traff tidsånden bra, og var en av to låter som var forhånds tippet som
finalevinner.
Den absolutte favoritten var Jahn teigen med «Optimist», som
hadde startnummeret etter den stillferdige og vakre «Barneøyne». Dermed druknet
melodien helt i støyen fra salen da selveste Teigen hadde sunget. For n’ te
gang skulle NRK herme etter Sverige og kjøre ordningen med at man ikke
kunngjorde plasseringen og poengsummen til alle låtene. De tre med høyest score
gikk videre til en gullfinale. Dit gikk det to debutanter og Tor Endresen. Så
ingen av de to som var tippet som vinnere, Jahn Teigen og Kari Gjærum, gikk
videre. Og poengsummene fra de fem fagjuryene ble heller ikke kunngjort, så
noen rangering utover de tre i gullfinalen er ikke kjent. Det ble med dette ene
forsøket fra Kari Gjærum og Jannicke Øinæs. Eva Jansen og Robert Morley skulle
få sin revansj så til de grader året etter. (Se blogginnlegget om «Café Le
Swing" i menyen til høyre.)
Et av ti bidrag som ble plukket ut til finalen i 1994 var «Ensom
natt», komponert av Per Fredrik Kjølner og med tekst av Astor Andersen. Sistnevnte
hadde fått med et bidrag i 1985, men for Kjølner var det Grand Prix debut. Han
var med på scenen med en ny versjon av bandet After Eight, som han startet i
1973, og oppløste i 1976. Han kom på andreplass i NM i Rock i 1981 med bandet
Tornerose. Han skrev låter, spilte gitar og produserte plateinnspillingene til
gruppene han var med i, ved siden av å
gjøre det samme for andre. Han skrev musikk for barn og til filmer.1994 utgaven av After Eight var ikke Oer fredrik Kjølners band, men startet av en gjeng fra Ringsaker.De var årets dansebandallibi i finalen.
Og hadde en stor tilhengerskare mobilisert blant publikum i Oslo Spektrum. After
Eight hadde start nummer fem, rett foran storfavoritten Tor Endresen. Det var sju
folkejuryer utplassert rundt i Norge. Hver jury – bortsett fra den siste -hadde
hundre medlemmer som kunne stemme på hver sang. Så alle låtene kunne få maks
hundre poeng. Den siste juryen var «Tippejuryen». TV seerne ringte inn sine
stemmer dit, og hver melodi fikk en prosentvis sum av disse som ble bearbeidet inn
i rene poeng. Det var det 100 poeng totalt man kunne hente. «After Eight» hadde
tydeligvis glemt å mobilisere TV-seerne, for bare tre av de 100 mulige poengene
fra tippejuryen tilfalt dem. Fra de andre juryene fikk de poeng sånn passe midt
på. Det ble ingen seiersgang for After Eight. Men de skulle ta en saftig
revansje året etter., og Per Fredrik Kjølner en trippel sådan.
(Du kan høre låta om du spoler deg frem til 43 minutter uti programmet. )
I 1972 var interessen for Melodi Grand Prix på et
historisk lavt nivå. Bare 175 bidrag kom inn til NRK dette året. Et av dem var
skrevet av Arne Hagen. Han er opprinnelig fra Rjukan, men jobbet som
musikklærer i Asker og Oslo, han er utdannet fiolinist, og har skrevet mange
melodier og tekster. Han skrev bl.a. mange sanger for Anita Skorgan tidlig i
hennes karriere. Hans mest kjente slager med henne ble «Den lille klovn.» Han
hadde fått med et bidrag i Melodi Grand Prix i 1967. (Se tidligere
blogginnlegg- «Shake» 1967.) Nå skulle
han forsøke igjen. «Happy Hippie» var en gladlåt, og den ble fremført i finalen
av Anita Hegerland og Gro Anita Schønn. Anita Hegerland sang låta med den lille
orkesterbesetningen. Det var et femmannsband ledet av Kjell Karlsen, mens Gro
Anita Schønn sang med Kringkastingsorkesteret. Sangen trakk første startnummer.
Juryen var satt sammen slik ordningen skulle være i den
internasjonale finalen dette året. Ordningen var slik at juryen besto av en
person under 25 år og en over, som begge kunne gi en sang fra ett til fem
poeng. Juryen i finalen var satt sammen
av sju personer under 25 år og sju personer over 25 år. Ingen av dem hadde noen
tilknytning til musikkbransjen. «Happy Hippie» fikk poeng på hele skalaen fra
en til fem. Det ble favorittstempel fra en av jurymedlemmene fra Tromsø.
Dessverre hadde NRK kommet til at hver sang skulle få tildelt alle sine poeng
på en gang. Dermed gikk seerne glipp av en avstemning som hadde blitt svært
spennende om man hadde gjort det på en annen måte. Hvis hvert jurymedlem kunne
avgitt stemmer til hver sang, ville det blitt lettere å følge, og mye mer
spennende. For det viste seg at siste jurymedlem kom til å avgjøre det hele.
Kjell Nyhus fra Trondheim var «ungdomsallibiet» i juryen fra Trøndelag. (Mange
år senere skulle han bli ordfører i Vågå.) Da siste melodi skulle få poeng, lå
to av bidragene likt med 37 poeng, mens et bidrag hadde 41. «Happy Hippie» var
med i tetstriden. Men med bare ett poeng fra Nyhus, røk seier og andreplass. Dermed
tangerte Arne Hagen sin tredjeplass fra 1967. Happy Hippie» ble hans siste
Grand prix bidrag. Anita Hegerland deltok for andre gang, og skulle dukke opp i
Melodi Grand Prix mange år senere. Gro Anita Schønn kom sterkt tilbake året
etter. Finalen i 1972 er dessverre ikke bevart i NRKs arkiver. Happy Hippie»
ble ikke spilt inn på plate.
Fem av ti bidrag ble plukket ut blant innsendte bidrag i
den åpne delen av konkurransen i 1982. Et av dem var «Romantikk». Melodien er
skrevet av Jon Petter Henriksen, han ble født i USA i 1949 og bodde der til
1963. Han er sønn av forfatteren Vera Henriksen. Han har hovedfag i musikk, men
hans yrkesliv har stort sett vært i forlagsbransjen. Musikken syslet han med
innimellom. Alt i 1974 vant han en Spellemannpris med gruppa Stiftelsen som han
startet i 1972. Gruppa ble oppløst i 1975. I 1979 dannet han en ny gruppe med
samme navn. Medlemmene var, foruten Jon Petter Henriksen, var også Magnus
Freberg fra den første besetningen med. Kari Bremnes var frontfigur. I tillegg var også Helle Ramstad og Anders
Baalsrud med. Kari Bremnes jobbet på denne tiden som journalist i avisa
Nationen. Gruppa hadde fått sitt gjennombrudd med visa «Bruks nr 3: Folk i husan»
som kom ut på LP i 1980. Denne sangen ble en gjenganger i NRK radio. Året etter
ga Stiftelsen ut «Stiftelsens fristelser», som ble gruppas siste LP. Kari
Bremnes skrev teksten til «Romantikk», og det var som vanlig politisk sting i teksten.
Noe de fleste hadde forlatt etter
finalene i 1980 og 1981, så låta ble oppfattet som en gammelmodig protestvise
og det gikk slett ikke hjem hos juryene. Folket bestemte dette året, og det
gjorde de plassert rundt i elleve norske byer. Stiftelsen fikk topplassering og
tolv lokalpatriotiske poeng fra juryen i Tromsø. Bodøjuryen var lunkne til Kari
Bremnes fra Lofoten og derfra var det usle tre poeng å hente. Resten av
poengene lå langt nede på skalaen og fra juryen i Stavanger fikk de ett poeng. Sinte
sanger var man så definitivt ferdig med i Melodi Grand Prix. Kari Bremnes har
senere blitt en av Norges mest avholdte låtskrivere og sangere, og da hun
valgte å bryte ut av Stiftelsen rett etter Grand Prix finalen i 1982, ble
gruppa oppløst og medlemmene gikk hvert til sitt. «Romantikk» ble den siste
låta gruppa spilte inn. Magnus Freberg fortsatte med musikk som hobby og drev
et stort bygningsfirma som spesialiserte seg på gamle bygg. Han døde på tragisk
vis i 2015 da han ble skutt på jobb av sin forretningspartner. Jon Petter Henriksen
fortsatte i forlagsbransjen. Helle Ramstad er kunstner og bosatt på Skjærvøy i
Troms mens Anders Baalsrud fortsatte å jobbe i lokalt kulturliv.
I 1968 kom det inn 228 bidrag til Melodi Grand Prix, det
laveste antallet siden 1963. Komponistene Kåre Siem, Kjell Karlsen og Sigurd
Jansen skulle velge ut fem låter som skulle få konkurrere. Lite visste de at fire
av dem var skrevet av parhestene Tor Hultin og Ola B. Johannessen. De hadde
vunnet finalen året før og fått to poeng i den internasjonale finalen i Wien,
med Kirsti Sparboe og «Dukkemann.» (Se tidligere blogginnlegg, nederst i menyen
til høyre.) Begge opphavsmennene hadde sin debut i 1967. Tor Hultin var anerkjent
jazzkomponist, pianist og en av de flittigste kapellmestrene i bransjen akkurat
da. Det fantes ikke det teater han ikke hadde spilt i, og han var med i flerfoldige
radio og TV program og spilte inn drøssevis av plater. Ola B. Johannessen var
skuespiller på Det Norske Teater der han hadde debutert i 1961. Han hadde i
tillegg spilt i flere filmer, og syslet med tekster både som oversetter og på
egenhånd. Slagertekster var en liten hobby han bedrev på si. Med seieren fra
året før, og fire av fem låter i finalen håpet de nå på å få billett til
selveste Royal Albert Hall i London der årets finale skulle arrangeres av BBC
og der det allerede var kjent at selveste Cliff Richard skulle representere
Storbritannia. De fleste av deltagerlandene skulle sende sine mest kjente
stjerner. Tyskland skulle la seg representere av Wenche Myhre, så her var det
stor prestisje å få ved en seier. Men selv om dette var en realitet, satset
ikke NRK noe annerledes enn før. De hadde med stort og lite orkester og vokalister
som sang sangene med hver sin besetning. Men nå var de valgt ut med omhu. Alle
fem i finalen var godt etablerte og samtlige hadde vært med i Melodi Grand Prix
før. De to som skulle synge «Stress» var Kirsti Sparboe som sang med Kjell
Karlsens orkester, mens Odd Børre fikk æren av å synge med
Kringkastingsorkesteret. Kirsti Sparboe hadde allerede blitt en Grand Prix
veteran og representert Norge to ganger ute i Europa. Odd Børre hadde sunget «La
meg være ung» i en ganske rocka utgave med bandet The Cannons i finalen i 1964.
I tillegg hadde han vært med som korist i finalen året før. Odd Børre var
Norges mest populære mannlige artist. Han ble født i Harstad i 1938 og startet
tidlig band i hjembyen. Han dro til København for å gå på reklameskole og fikk
deretter jobb i Aftenposten i Oslo. Han sang ofte på kveldene, og forbildet var
Elvis og Engelbert Humperdinck. Ulikt de fleste mannlige popvokalister i Norge
på denne tiden, var han ikke bare crooner, men også rocker, så ungdommen
trykket han til sine hjerter. Han fikk fast jobb som vokalist med Kjell
Karlsens orkester og var med på utallige radio og TV-innspillinger, turneer og
plater. Kjell Karlsens orkester turnerte også i Sverige, så Odd Børre var kjent
også utenfor Norge. Og mange mente Odd Børre hadde et internasjonalt
potensiale. Hans første plateinnspilling var en engelskspråklig låt komponert
av Kjell Karlsen. Den ble spilt inn på det internasjonale platemerket Fontana. Men
den ble ikke lansert bredt og det ble med dette ene forsøket. Nå håpet man på
at Grand Prix skulle vinnes så «Norges Cliff Richard» kunne møte Odd Børre i
finalen i London. Han hadde også fått en hit i Sverige i 967 med «Min lillaLapplandsflicka». 1968 var året det skulle satses på han, med debut LP, flere
singler i Sverige og forhåpentligvis ute i den store verden.
Etter at han hadde
fremført «Stress» så skulle juryene si sitt. Dette året besto de ti juryene
rundt i Norge av fem medlemmer hver. De hadde ett poeng å gi bort til sin
favorittlåt, så i alt lå femti poeng i potten. «Stress» startet bra og ledet
etter at de tre første juryene hadde avgitt sine stemmer. Så ble det brått
stille før en liten innspurt mot slutten. Høyest poengsum var 3 poeng fra
juryen i Bergen. Odd Børre slo seg til
tåls med at han ble nummer to med «Stress» for han hadde sunget et bidrag til
finalen, nemlig det som ble kåret til vinneren -i fire dager. Mer om dette i en
senere blogg. For "Stress" endte likevel opp med å bli Norges bidrag i London, og Odd Børre fikk møte Cliff Richard. Mer om hvordan det gikk - kan du lese her. «Stress» ble gitt ut på singelplate. Finalen fra 1968 er
dessverre ikke bevart i NRKs arkiver. Dessverre er plateinnspillingene til Odd Børre av det tradisjonelle slaget. Hans rockeeskapader ble stort sett spart til konserter og enkelte radioopptredener. Odd Børre skulle dukke opp igjen i Melodi Grand Prix allerede året etter, og flere ganger til. Det samme gjaldt for Tor Hultin. mens tekstforfatteren Ola B. Johannessen var fornøyd med å være skuespiller.
Etter suksessen med «Voi-Voi» i den internasjonale finalen,
så kom det inn rekordmange bidrag til NRKs andre Melodi Grand Prix konkurranse.
Opphavsorganisasjonen TONO var med å plukke ut fem finalister. Dette var første
året NRK startet ordningen med at hver melodi skulle fremføres to ganger med
forskjellig orkesterbesetning og med to forskjellige vokalister. Det var for å
løfte frem melodien, og ikke artisten. Komponisten Jan Wølner hadde fått med
sitt bidrag «Sommer i Palma» i finalen. Jan Wølner er født i 1909, og var en internasjonalt anerkjent
konsertpianist. Han komponerte flere klassiske verk. Slagere var noe han gjorde
som en hobby. Hans mest kjente slager var «Vi seiler for gamle Norge» med Jens
Book- Jenssen. «Sommer i Palma» fikk tekst av Egil Hagen, Norges fremste
slagertekstforfatter på den tiden. Han hadde allerede vært med i Melodi Grand
Prix – han fikk med et bidrag i 1960, og ble dermed den første opphavsmann som
hadde fått antatt to bidrag til konkurransen. Det samme gjaldt for vokalisten,
Nora Brockstedt, hun ble først til å delta i to finaler. Nora Brockstedt ble valgt
til å synge med Willy Andresens kvartett. Per Asplin ble valgt til å synge
med Kringkastingsorkesteret. I juryen satt fem musikkjournalister, mens deres
koner og ledsagere utgjorde folkejuryen. De kunne gi hver melodi poeng fra ett
til ti. Finalen i 1961 er ikke bevart, så detaljene er ikke kjent, utover at «Sommer
i Palma» fikk toppscore fra tre av jurymedlemmene. Da «Sommer i Palma» ble
utropt til vinner hadde ikke NRK bestemt seg for hvem som skulle få synge låta.
I realiteten kunne alle de fem vokalistene som medvirket i finalen få den
muligheten. Det var ikke noen regel som tilsa at vokalisten med det store
orkesteret skulle være den som ble valgt til å representere Norge i den
internasjonale finalen, slik det skulle vise seg å bli vanlig etter 1963..VG mente Grynet
Molvig skulle få jobben mens Dagbladet mente Per Asplin skulle få synge. Men NRK
valgte Nora Brockstedt, som jo hadde ført sangen frem til seier i den norske
finalen. Og for andre gang fikk hun reise til den internasjonale finalen for å
representere Norge. «Sommer i Palma» er satt i den franske Chanson stilen, som
dominerte i den internasjonale finalene de første årene. Finalen skulle
avholdes i Cannes, og man ventet gode resultater for «Sommer i Palma». Det ble
en hederlig sjuendeplass. Og låta fikk et langt liv, den er det eneste, norske
Grand Prix bidraget som ble spilt inn av to vinnere. Jean Claude Pascal
representerte Luxemburg i Grand Prix i 1961 og sørget for landets første seier.
Han gjorde en franskspråklig versjon av sangen, «Si mon Amour», det samme
gjorde Frankrikes Grand Prix vinner året etter, Isabelle Aubret. Den franske teksten
ble skrevet av Jacques Datin og Maurice Vidalin, som skrev hvert sitt
vinnerbidrag i den internasjonale finalen i hhv 1961 og 1962. Så i alt fire Grand Prix vinnere sto
bak den franske versjonen av Norges bidrag. Senere
ble «Sommer i Palma» innspilt i instrumental versjon av den franske
jazzsaksofonisten Guy Lafitte. Oboisten Brynjar Hoff gjorde også sin versjon på
plate i 1987. Jan Wølner leverte ingen
flere bidrag til Melodi Grand Prix. Egil Hagen, Nora Brockstedt og Per Asplin
skulle alle delta flere ganger. «Sommer i Palma» ble innspilt av Nora
Brockstedt i både norsk og svensk versjon. I Øst Europas svar på Melodi Grand Prix, Sopotfestivalen som ble avholdt hver høst i Polen, sendte Norge "Sommer i Palma". Der fikk nora Brockstedt en andreplass.
Duoen Zuma slo igjennom i 1995 da de vant en demokonkurranse
i P3. I 2001 kom debutalbumet «Juno» ut og ble en formidabel suksess. Det
solgte over 20.000 eksemplarer og ble det årets mest solgte debutalbum, og ble
nominert til en Spellemannpris. Fra albumet ble «Pearl» den låta som fikk mest
radiospilling, og ble nominert til årets
hit under Hitawards. Albumet «Rainboy» kom ut i 2003, og fra det ble «Joy inthe City» en hit, spesielt etter at den ble brukt som kjenningsmelodi til et
underholdningsprogram på TV. Zuma besto av Alexander Stenerud og Henrik Njaa.
Stenerud sto bak tekst og melodi til bidraget «Always, Always». Det hadde vært stille rundt Zuma de siste
årene, men de var slett ikke glemt. Da de valgte å stille i Melodi Grand Prix
var de forventet å nå langt. Zuma
startet aller først av seks deltagere i den andre delfinalen som gikk av
stabelen i Kongsvinger. Dette var det sterkeste startfeltet så konkurransen var
hard. Da stemmene var talt opp, ble det ikke slik man hadde trodd. De måtte via
andre sjansen, som ble arrangert på Stratos i Oslo. Seks deltagere var gått
videre, bare to kunne få plass i finalen i Oslo Spektrum. Zuma ble ikke blant
disse. Men Alexander Stenerud fikk blod på tann, og skulle søke revansj i
Melodi Grand Prix allerede året etter.