søndag 25. februar 2018

Melodi Grand Prix 1966: "Gi meg fri." Kirsti Sparboe/Åse Kleveland.


325 bidrag kom inn til NRK og kjempet om de fem finaleplassene. Da bidrag var valgt og navnene til komponister og tekstforfattere ble offentliggjort etter at alle sangene var fremført to ganger, viste det seg at Arne Bendiksen sto bak tre av fem bidrag i finalen. Dette hadde ikke skjedd før. Rekorden hans var i 1964 da han sto bak to bidrag og sang et tredje. Han hadde allerede representert Norge internasjonalt som vokalist, men hadde til gode å vinne som komponist. I 1966 skulle det skje, og låta han mente hadde størst sjanse, var «Gi meg fri». Og det var en poplåt som traff tidsånden best.Det var slik at alle sangene ble sunget to ganger med forskjellige vokalister og orkesterbesetninger. Kirsti Sparboe sang låta med Kjell Karlsens orkester, mens det nye, unge stjerneskuddet Åse Kleveland sang med Kringkastingsorkesteret. Åse Kleveland var 17 år, men allerede erfaren, og hadde fått et navn ute i Europa. Nå skulle «Gi meg fri» lansere henne videre. Arne Bendiksen hadde allerede fått Wenche Myhre ut i Europa, nå skulle flere, unge norske vokalister følge etter. Kirsti Sparboe hadde fått fokus ved å vinne Melodi Grand Prix året før, og sang under den internasjonale finalen i Napoli.  Nå var det Åse Klevelands tur Hun hadde allerede opptrådt i TV og radio og hennes første LP-plate kom ut i 1965. Den ble en braksuksess og hun inntok både VG lista og Ti i Skuddet. LP-en «Åse» hadde tekster på både norsk, svensk og engelsk og var tenkt lansert bredt i Europa. Hun fikk sitt gjennombrudd i Skandinavia og Finland gjennom Hylands Hörna som da ble sendt i alle de nordiske landene. Nå skulle Melodi Grand Prix gi henne drahjelpen hun trengte. NRK testet for første gang ut ordningen med lokale folkejuryer plassert rundt i Norge. Det var fem jurymedlemmer plassert rundt i hver av de ti juryene. Hvert medlem hadde ett poeng til rådighet, så i realiteten kunne et bidrag karre til seg samtlige femti poeng som juryene hadde til rådighet. Detaljene i poengfordelingen er ikke bevart, men «Gi meg fri» fikk jevnt med stemmer. Det ble bare litt for få til å gå helt til topps. Åse Kleveland skulle gå til topps med et annet bidrag, men mer om dette i et senere blogginnlegg.  «Gi meg fri» ble spilt inn på singel med både Kirsti Sparboe og Åse Kleveland. Kirsti Sparboe spilte den inn med sitt andre bidrag «Vims» på a-siden, i tillegg ble den inkludert på hennes andre LP-plate som kom ut i 1968. Åse Kleveland spilte inn flere versjoner på singel, foruten den norske, kom det ut en svensk og en tyskspråklig versjon.
                                                    2.plass  11 poeng
                                       Kirsti Sparboes versjon med Kjell Karlsens orkester: 



lørdag 24. februar 2018

Melodi Grand Prix 2010: "The Dragontower." Keep of Kalessin.


Til Melodi Grand Prix 2010 kom det for første gang inn flere enn tusen bidrag, noe som var ny rekord. Blant de 21 bidragene som ble plukket ut til å være med i de tre delfinalene var det stor, musikalsk spennvidde. Den største overraskelsen blant deltagerne var ekstremmetalbandet Keep of Kalessin fra Trondheim. Bandet ble startet i 1993 under navnet «Ildskjær.»  De spilte inn sin debutplate i 1997. Bandet byttet besetning og navn, og i 2006 fikk de sitt store gjennombrudd med albumet «Armada.» De ble nominert til Spellemannprisen og Alarmprisen. De fulgte opp suksessen med albumet «Kolossus» i 2008. Nå besto gruppa av fire medlemmer med følgende alias: Thebon, Obsidian C, Wizziac og Vyl. Nå ville de erobre Europa med sin musikk, og Melodi Grand Prix skulle brukes til det. «The Dragontower» er komponert av Arnt Grønbech- alias Obsidian C – mens teksten sto alle de fire medlemmene av gruppa bak. «The Dragontower» ble en umiddelbar suksess og det var tydelig at ekstremmetalfansen mobiliserte, gruppa gikk rett videre til finalen i Oslo Spektrum. Der møtte Keep of Kalessin sju sterke konkurrenter. «The Dragontower» starter sist og blir stemt frem som et av fire bidrag som går videre til gullfinalen og kjempe om å få representere Norge på hjemmebane i den internasjonale finalen i 2010. Når nye poeng deles ut, ligger Keep of Kalessin godt an, før siste jury skal gi sine stemmer. Det går ikke hele veien inn for Keep of Kalessin. Men det ble en suksess likevel, de brukte TV opptredenen aktivt og fikk suksess også utover Norges grenser.

                                                      3.plass   241 164 poeng

fredag 23. februar 2018

Melodi Grand Prix 1969: "Lena" Odd


I Melodi Grand Prix 1969 var det plukket ut ti bidrag, fem fra forhåndsinviterte komponister og fem fra åpen konkurranse. En av de inviterte var Kjell Karlsen. NRK skulle arrangere Melodi Grand Prix for tiende gang og hadde derfor spurt de opphavsmennene som hadde vunnet Melodi Grand Prix til da om de ville levere bidrag. Kjell Karlsen hadde vunnet i 1962 med «Kom sol, Kom regn» og som Inger Jacobsen sang i den internasjonale finalen i Luxemburg. «Lena» ble hans andre Grand Prix bidrag, og denne gangen fikk han hjelp av Terje Mosnes. Han var da 22 år gammel og kulturjournalist i Dagbladet og hadde slått igjennom med et brak da han skrev den norske teksten til Inger Lises sang om «Fru Johnsen» som ble forbudt spilt i NRK og dermed selvsagt ble enormt populær. Dette var hans første Grand Prix bidrag. Til å synge «Lena» fikk Kjell Karlsen en vokalist fra sin egen «stall». Han hadde en fast gruppe vokalister han samarbeidet med når hans orkester hadde ulike spillejobber i radio, TV, plateinnspillinger og på turné. Kjell Karlsens orkester var et begrep i norsk underholdningsliv på seksti og syttitallet.  Odd Børre var en av orkesterets faste vokalister. Han var enormt populær på 60 tallet og hadde året før vært NRKs representant i den internasjonale finalen i London. Det gikk ikke så bra som man hadde håpet, og nå skulle det revansjeres. «Lena» var en frisk poplåt, og trakk startnummer 10, helt sist. Og det ble et gunstig utgangspunkt. I finalen var Kirsti Sparboe fra Tromsø favoritt. Odd Børre fra «nabobyen» Harstad gjorde dette til et Nord- Norsk lokaloppgjør. Men det ble ingen lokalpatriotiske poeng til Odd Børre fra juryen i Tromsø som var «nærmest». Ikke så rart når byens store stjerne, Kirsti Sparboe stilte med en råsterk låt i finalen. I de ti distriktsjuryene satt det fem medlemmer som hver hadde ett eneste poeng å gi bort til den sangen de likte aller best. Det startet trått for Odd Børre men etter å ha fått samtlige fem poeng fra juryen i Ålesund, knivet han om teten hakk i hel på Kirsti Sparboe men så ble det bråstopp. Det kom bare ett poeng til, fra juryen i Kristiansand. Så Odd Børre fikk ikke sin revansje. Men han ga seg ikke med dette. Både han, Terje Mosnes og Kjell Karlsen skulle komme sterkere tilbake i den enste finalen NRK arrangerte i 1971. (NRK bestemte seg for å ta en pause fra Melodi Grand Prix i 1970.) «Lena» ble en liten hit, den ble spilt en del i radio og kom inn på VG lista med en sjuendeplass som beste plassering.
                                                           2. plass   9 poeng

tirsdag 20. februar 2018

Melodi Grand Prix 2005: "My Heart is my Home." Jahn Teigen


            NRK inviterte et utvalg komponister til å sende inn bidrag til en lukket konkurranse der åtte av dem ble plukket ut til finalen i Melodi Grand Prix 2005. Hvor mange bidrag som kom inn totalt, og hvem som sendte inn utover de åtte utplukkede er ikke kunngjort. Et av bidragene markerte slutten på Grand Prix- karrieren til de to absolutt fremste og mest dominerende av komponister og artister som har deltatt gjennom tidene, nemlig Anita Skorgan og Jahn Teigen. Til sammen hadde de deltatt hver for seg i alt 18 ganger og fremført 21 bidrag. I tillegg hadde de fire bidrag de hadde samarbeidet om. Totalt blir dette 25 bidrag til Melodi Grand Prix fra Jahn Teigens debut i konkurransen i 1974 til de to satte punktum sammen i 2005. Og nesten hvert eneste bidrag de to deltok med enten sammen eller hver for seg, ble en hit uansett utfall i finalen.Til sammen representerte de Norge i seks internasjonale finaler. Dette er en helt unik rekord som vel er umulig å slå. (Nærmest  på lista kommer de fire medlemmene i gruppa Bendik Singers som dominerte norsk Grand Prix totalt mens gruppa eksisterte fra 1972 til 1976. Men de var ikke i nærheten av Skorgan/Teigens meritter.) Jahn Teigen deltok altså i sin fjortende Grand Prix finale, mens for Anita Skorgan var det hennes ellevte deltagelse. Jahn Teigen sang alltid sine egen bidrag enten som solist eller i duett mens Anita Skorgan holdt seg unna rampelyset i sine tre siste finaler. Der leverte hun kun bidrag som komponist. «My Heart is My Home» hadde Jahn Teigen og Anita Skorgan komponert sammen og fått teksthjelp til av Jan Vincents Johannessen. Og selvsagt ble musikerparet Skorgan/Teigens første samarbeidsprosjekt på 15 år en enorm mediabegivenhet. Det ble også et comeback for Jahn Teigen som ikke hadde deltatt i Grand Prix siden 1996. Men den som trodde Teigen var ferdig som artist, tok feil. I finalen fremsto han slik vi kjenner han, vokalt sterk og sikker. Han sang for en gangs skyld en ballade i Melodi Grand Prix, han var jo kongen av «gladlåter» mens Anita Skorgan stort sett sørget for det langsommere tempoet  med sine bidrag. Jahn Teigen og Anita Skorgan ble selvsagt finalens mediafavoritter og var igjen superstjerner, slik de hadde vært det som popduo på 80 tallet. Dette var lenge siden, hadde de to fremdeles "hit-gnisten" og ville Jahn Teigen klare å komme seg til en internasjonal finale som artist 22 år etter siste deltagelse med «Do-Re-Mi»? For Anita Skorgans del var det 17 år siden forrige seier med «For vår jord.» Muligheten var så absolutt til stede. Jubelen i finalearenaen Oslo Spektrum dundret løs i det han ble introdusert som deltager nummer fem i finalen, og ville ingen ende ta etter at sangen var sunget ferdig. Han fikk selvsagt stående applaus og jubel. Kongen av Grand Prix var tilbake. Stakkars de fire i gruppa Blissed som startet etterpå, de ble totalt glemt og druknet helt i jubelen. Alle var mer opptatt av å snakke om Jahn Teigens innsats enn å ofre gruppa Blissed noen oppmerksomhet. Når de i tillegg sang historisk surt, var det ikke særlig med poeng igjen til dem. Men det ble det til gjengjeld for Skorgan/Teigen. Etter første runde med poengfordeling gikk selvsagt Jahn Teigen til finalen. Der var det fire bidrag som konkurrerte om TV- seernes SMS og telefonstemmer. Jahn Teigen leverte stødig der også, men hadde fått hard konkurranse. Han var på fjerdeplass hos fire av fem juryer, så det ble ikke noe sensasjonelt comeback for Jahn Teigen i den internasjonale finalen i Kiev i 2005. Men han var fornøyd og sammen med Anita Skorgan satte han et verdig punktum for to usedvanlige Melodi Grand Prix- merittlister. Dette ble også tredje og siste tekstbidrag fra Jan Vincents Johannessens side. Men han hadde alle glemt oppi all viraken. "My Heart is My Home" kom ut på en samleplate med alle finalelåtene og på CD-singel, og senest i 2016 var den på spillelisten i Danmarks Radio. Det ble også en kort svipptur innom Norsktoppen.
                                                        4.plass   48 026 poeng

søndag 18. februar 2018

Melodi Grand Prix 1975: "Det skulle ha vært sommer nå." Stein Ingebrigtsen/Ellen Nikolaysen.


Til Melodi Grand Prix 1975 kom det inn bare120 bidrag, det laveste antallet som er kommet inn til Melodi Grand Prix de gangene det har vært åpnet for alle å sende inn. Litt underlig var det, for den internasjonale finalen skulle holdes i Stockholm, og ABBA som vant året før, hadde allerede fått et internasjonalt gjennombrudd. Og Eurovision Song Contest var på sitt mest populære både i Storbritannia, Frankrike og Tyskland og flere toppartister og komponister var ventet til den internasjonale finalen i Stockholm. De norske bidragene hadde mer eller mindre siden 1967 kommet helt nederst på resultatlistene- og året før kom vi sist for fjerde gang. I Norge hadde interessen dabbet av. NRK tviholdt på det utdaterte systemet med at fem sanger  skulle fremføres to ganger med ulike vokalister og orkesterbesetning, mens man rundt i Europa fornyet sine nasjonale uttaginger. Og la for all del ikke folket få avgjøre vinnermelodien, da går det galt - tenkte de også, og satte sammen en fagjury på ni musikkbransjefolk som plukket ut bidrag og ble jury i finalen. Norges finaler i første del av 70- tallet var ganske gammelmodige greier og representerte på ingen måte utviklingen til popmusikken. NRK bestemte og skulle popmusikk på radio eller TV måtte det for all del være familievennlig, tannløst og noe alle måtte like. Og finalen i 1975 er håpløst gammelmodig og så lite representativ for norsk pop i sin tid som det nærmest går an å få til. Men et bidrag stakk seg ut. «Det skulle ha vært sommer nå» hadde fått tekst og melodi av Svein Hundsnes. Han var 24 år i 1975 og jobbet som musikklærer i hjembyen Haugesund. Han komponerte flittig både popmusikk og klassiske verk. Og «Det skulle ha vært sommer nå» ble hans første bidrag i Melodi Grand Prix. Han skrev en skikkelig powerballade som krevde en vokalist med stort register til å synge den. Slikt hadde vært vinneroppskriften i Eurovision Song Contest fra 1971 til 1973. Men nå var det 1975 og i Norge hadde man ikke helt fått med seg det som skjedde i Eurovison Song Contest da ABBA vant. Nå var det popgrupper med fengende melodier som var in, ikke kvinnelige vokalister som sang powerballader. Men det gjorde ikke melodien mindre god. «Det skulle ha vært sommer nå» var uten tvil det sterkeste bidraget i finalen. Stein Ingebrigtsen sang med Terje Fjerns orkester og med Kringkastings-orkesteret sang Ellen Nikolaysen. I 1975 var hun på toppen av sin popsangerkarriere. Hun deltok i sin fjerde Melodi Grand Prix konkurranse på rad, og hadde allerede  vunnet Melodi Grand Prix i 1973 og representert Norge i Luxemburg som en del av kvartetten Bendik Singers og fått en svært hederlig sjuendeplass. Hun var nominert til Spellemannprisen for 1973 i kategorien «Årtes kvinnelige vokalist» for debut LP-en «Stans! Jeg vil gi deg en sang.» og i 1974 gjorde hun rent bord og vant «Verdens Grand Prix- World Popular Song Contest» i Tokyo, der hun slo ut toppartister fra 41 land. Hun ble den første, norske artisten som spilte inn plate i Japan på japansk og slo igjennom der. I tillegg ble hun også lansert i Tyskland, så gjennom Melodi Grand Prix håpet man nok på en enda større internasjonal suksess. Ellen Nikolaysens stemme passet perfekt til denne dramatiske balladen. Og de ni medlemmene av fagjuryen likte den åpenbart. De kunne gi hvert bidrag fra ett til fem poeng, der fem poeng var høyest sum.  «Det skulle ha vært sommer nå» fikk tre femmere og mange firere og ledet avstemningen helt fra start. Det var NRKs programsekretær Svein Erik Børja, komponist og tidligere Grand Prix vinner Sigurd Jansen og gitarist og komponist Terje Rypdal som ga Ellen Nikolaysen toppscore. Dermed kunne hun innkassere en seier og representere Norge i Eurovision Song Contest for andre gang. Selv om bidraget kom nest sist i den internasjonale finalen, ble det likevel en viss suksess internasjonalt. I Eurovision Song Contest fikk bidraget engelsk tekst, og denne versjonen ble gitt ut på singelplate både i Norge, Nederland og Portugal med vinnerlåta fra World Popular Song Contest på b-siden. I tillegg ble det gjort en coverversjon av låta på finsk med IngaSulin. I 1975 kom også Ellen Nikolaysen ut med en engelskspråklig LP som ble gitt ut i Japan, og det ble gitt ut en ny tysk singel. Hvordan det gikk med «Det skulle ha vært sommer nå» i den internasjonale finalen, kan du lese mer om her. Ellen Nikolaysen skulle ta en lang pause fra Melodi Grand Prix og delta for siste gang med «Opus» ni år senere. Svein Hundsnes skulle etter hvert pense seg inn på å komponere orkestermusikk, men dukket opp i Melodi Grand Prix igjen i 1979. (Mer om dette i en senere blogg.) 
                                                       1. plass    39 poeng

      I linken under kan du høre Stein Ingebrigtsens versjon med den lille orkesterbesetningen: 
    

lørdag 17. februar 2018

Melodi Grand Prix 1973: "Rett deg opp". Gro Anita Schønn/Stein Ingebrigtsen


191 bidrag kom inn til NRK og kjempet om de fem plassene i finalen i Melodi Grand Prix 1973. Trompetist Finn Eriksen og komponistene og Grand Prix veteranene Sigurd Jansen og Tor Hultin var utvalgsjury. Og en av melodiene som kom med, var «Rett deg opp», som startet først i finalen. Melodien er komponert av Bernt Erik Tylden. Han var da 20 år gammel medisinstudent med musikk som hobby. (Det skulle utover 70 tallet bli ganske vanlig at medisinstudenter fikk med bidrag i Melodi Grand Prix – spesielt i 1977, 78 og 79.) Han er nå lege og bosatt i Risør. Han har vært aktiv hobbymusiker i mange år, og aktiv på kulturkvelder, i kor og med band. Han har produsert to korplater, bl.a. en med Risør MiniSing med nye salmer. «Rett deg opp» var opprinnelig første reserve til finalen i 1973, og kom med når bidraget «Solskinn på vår vei» ble diskvalifisert da det viste seg at komponisten bak bidraget var nederlandsk statsborger. Og det var brudd med NRKs regler for deltagelse i Melodi Grand Prix på den tiden. (Mer om dette i et annet blogginnlegg.) Dermed åpnet det for «Rett deg opp» og Bernt Erik Tylden fikk med sitt første bidrag til Melodi Grand Prix. Teksten var skrevet av Kjellaug Hopsnes, som var en av tre kvinnelige tekstforfattere i finalen. Dette var rekord i antall kvinner i Melodi Grand Prix. Kjellaug Hopsnes studerte også helsefag og ble senere gift med Bernt Erik Tylden. Nå bor og jobber hun i Bergen. Hun hadde også musikken som hobby. Da «Rett deg opp» ble valgt ut, var det ikke så mye tid igjen frem mot finalen, så de overtok vokalistene som var tiltenkt å synge det diskvalifiserte bidraget.  De fikk de to mest populære norske popartistene dette året til å synge for seg. Gro Anita Schønn var på toppen av karrieren og akkurat dette året passerte hun Inger Lise Rypdal i både platesalg og Norsktopplasseringer. Hun deltok i sin tredje Grand Prix finale på rad. Som regelen var, ble de fem bidragene fremført to ganger av to forskjellige vokalister og orkesterbesetninger. «Rett deg opp» sang hun med det lille orkesteret som ble ledet av Roy Hellvin. Med Kringkastingsorkesteret sang Stien Ingebrigtsen. Norges uovertruffent mestselgende og mest populære popsanger gjennom hele 70-tallet. På tross av sin popularitet hadde han bare deltatt i Melodi Grand Prix en gang før  - i 1969, så han fikk enorm oppmerksomhet rundt sitt comeback i konkurransen. Dermed ble «Rett deg opp» en storfavoritt i finalen, uten at noen hadde fått høre den. Det var nemlig veldig strengt, det var forbudt å spille sangene offentlig før finaledagen. Finalen gikk i opptak, det ble gjort på ettermiddagen og finalen gikk på lufta i TV og radio samme kveld. NRK fulgte juryordningen som var i den internasjonale finalen. To jurymedlemmer – et under 25 år og et over, var plassert på sju forskjellige steder i Norge og kunne gi hvert bidrag poeng fra et til fem. Fem poeng var høyeste poengsum. «Rett deg opp» bar preg av å ha kommet inn som reserve , og de høye poengsummene uteble. I 1973 var det usedvanlig sterk konkurranse og nivået var betraktelig høyere enn året før. Dessverre fikk ikke «Rett deg opp» høyere poengsum enn tre, de fleste ga bidraget to poeng og det fikk to bunnoteringer – ett poeng- og havnet helt sist.  «Rett deg opp» kom ut på singelplate med Gro Anita Schønn. Både hun og Stein Ingebrigtsen skulle søke revansj allerede året etter. Bernt Erik Tylden og Kjellaug Hopsnes forsøkte seg i 1977 men ble slått ut i semifinalen.
                                                 5. plass      29 poeng
                     I linken under kan du høre Gro Anita Schønns versjon med det lille orkesteret.



fredag 16. februar 2018

Melodi Grand Prix 1960: "Et sommereventyr" Inger Jacobsen/Elisabeth Granneman


Arne Ivar Larsen var en trøndersk hobbykomponist og tekstforfatter som fikk med sitt bidrag til den aller første utgaven av Melodi Grand Prix i 1960. 303 melodier kom inn til NRK der en jury bestående av fire menn valgte ut elleve melodier som gikk videre til en semifinale. «Et Sommereventyr» het Arne Ivar Larsens bidrag som startet som nummer tre i den radiosendte semifinalen. Fra den skulle seks bidrag plukkes ut til finalen. Semifinalen ble sendt i NRK Radio 4. februar 1960, og de elleve bidragene ble fremført av Inger Jacobsen og Jens Book- Jenssen. Hun sang sju bidrag, han sang fem. «Et sommereventyr" ble stemt frem av en fagjury på ti medlemmer, alle menn. De kunne gi hvert bidrag fra ett til fem poeng, med fem som beste sum. Detaljene rundt poengfordelingen er ikke kjent. Men «Et Sommereventyr» fikk nok poeng til å komme seg til finalen. Det ble en 3. plass med 32 poeng. Til finalen, som gikk direkte fra Store Studio i NRK og også ble sendt i TV, fikk alle de seks bidragene nye vokalister. Elisabeth Granneman ble valgt ut til å synge «Et sommereventyr.» Hun var hjemmeværende husmor med musikk som hobby- bosatt på Lørenskog da hun ble oppdaget. Hun hadde som ung studert klassisk piano med Robert Riefling senere giftet hun seg med nederlenderen Jan Granneman og ble oppdaget da hun sang under et arrangement i den nederlandske ambassaden i Oslo. Der var innspillingssjefen i plateselskapet Phillips  gjest og han tilbød henne kontrakt på stedet. Platedebuten kom i 1959 med singelen «Tenk en mann» som hun skrev tekst og melodi til selv. Hun ble raskt landskjent som deltager i radioserien «På morgenkvisten» med Odd Grythe, og på TV gjennom «Slagerparaden» - en serie storslagne TV show NRK sendte de første årene og som de få som hadde TV kunne nyte alt fra 1959. Phillips ville satse på den syngende husmoren fra Lørenskog, som de kalte henne, og da var Melodi Grand Prix en gyllen anledning til å få eksponering.  «Et sommereventyr» ble fremført som nummer fire i finalen, akkompagnert av Kringkastingsorkesteret og ble sendt direkte 20.februar 1960. I denne første utgaven av Melodi Grand Prix var NRK tydelig redd for å gjøre feil, så det var strenge regler rundt finalen. Ingen av opphavsmennenes navn ble offentliggjort-  (for det var bare menn som sto bak bidragene). Først etter at alle poeng var avgitt og vinneren kåret, leste man opp navnene på komponister og tekstforfattere. Juryen var plassert i et annet rom, og satt adskilt i hver sin bås så de ikke skulle påvirkes av hverandre. De ga poeng anonymt ved å stille poengskiltet med summen gjennom et hull i en vegg i studio. Selv om poenggivingen er kjent, vet man ikke hvilken dommer som skjuler seg bak poengene, for programlederne leste ikke opp navnet på dommerne, bare  et nummer som hvert jurymedlem ble tildelt. Fagjuryen på ti var den samme som i semifinalen. To av publikum i Store Studio ble plukket ut til å være folkejury. En mann og en kvinne. Så totalt var det elleve menn og en kvinne i juryen. Alle i fagjuryen var enten programsekretærer i NRK, musikkjournalister eller komponister. Hvert jurymedlem kunne gi hver melodi fra ett til ti poeng, slik at et bidrag kunne vinne med 120 poeng eller tape med 12. «Et sommereventyr» fikk stort sett poeng midt på skalaen, men fikk en topplassering fra en av dommerne som ga melodien 10 poeng. Selv om melodien ikke vant, gjorde deltagelsen i Melodi Grand Prix Elisabeth Granneman landskjent, og senere på året kom en annen sommersang ut, nemlig landeplagen «Alleventer på sommer» som ble en stor slager og fortsatt spilles jevnlig på radio. Arne Ivar Larsen deltok ikke i flere finaler, dette ble hans eneste låt som ble spilt inn på plate. I flere versjoner, men ikke med Elisabeth Granneman, hun spilte inn to av de andre bidragene i finalen, i duett med Mikkel Aas spilte hun inn "Voi-Voi"  og på b- siden snag hun "Lille Lilli- Ann fra Lillesand" et bidrag som kom på femteplass i finalen. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.)  Det ble Nora Brockstedt som  spilte inn "Et sommereventyr" slik sangen hørtes ut i finalen, mens duoen Engerdahl & Stordahl spilte inn en versjon som gikk raskere. Arne Ivar Larsens andre låt som kom på plate var «Strindfjordvisa» som kom ut på samleplaten «Trivelige Trøndelag.» Den ble sunget av duoen Janne & Harriet. Elisabeth Granneman skulle komme tilbake i Melodi Grand Prix i 1964. og der tok hun dobbeltseier.
                                                               4. plass  74 poeng
                          I linken under kan du høre Nora Bockstedts versjon av "Et sommereventyr."


torsdag 15. februar 2018

Melodi Grand Prix 2003: "I'm not afraid to move on". Jostein Hasselgård.


For første gang siden 1997 hadde NRK åpnet for at hvem som helst kunne sende inn bidrag til Melodi Grand Prix- også  utenlandske produsentteam fikk delta uten at en av låtskriverne måtte være norsk. NRK hadde tapt Eurovision Song Contest for niende gang i 2001 og måtte stå over finalen i 2002, dermed ble det heller ikke arrangert noen nasjonal Grand Prix. Nå var det på tide og NRK forventet massevis av bidrag. Det kom inn 415, noe som lå ganske på gjennomsnittet og ikke var et tall man ropte hurra for. Få etablerte artister stilte opp, de eneste – Kikki, Bettan og Lotta - spilte sceneshow samme på Rondo i Gøteborg og stilte opp rett og slett for å ha det gøy, og det ble det til gangs. Ellers var det 11 totalt ukjente artister og grupper som fremførte de øvrige bidragene som ble plukket ut til finalen. Låtskriverne var like ukjente og uetablerte. Man fryktet det verste i dette som NRK lanserte som det store comebacket for Melodi Grand Prix. Det ble ganske uinteressant, langtekkelig og ikke spesielt minneverdig affære, med et par unntak. Et av dem var «I’m Not Afraid to Move On». Den var komponert av Arve Furseth- som for øvrig hadde fått med to bidrag til finalen. Det andre var det friske «Good Evening Europe». (Mer om dette bidraget i et senere blogginnlegg.) Og begge bidragene var lyspunktene i det som er en av tidenes raskest glemte og kjedeligste finaler. Arve Furseth, som skrev tekst og musikk til "I'm Not Afraid to Move On" sammen med VJ Strøm, var med sine 39 år en veteran i startfeltet. Han er komponist, jazzmusiker og produsent, utdannet fra Musikkonservatoriet i Trondheim. Han ble boende i byen etter utdanning og fikk raskt jobb. Han turnerte med flere band og var en ettertraktet studiomusiker. I tillegg jobbet han ofte på Trøndelag Teater som orkesterleder og komponist. Han var også innom NRK og Oslo Nye Teater i samme funksjon. Nå er han bosatt i Oslo der han produserer musikk og underviser ved flere av byens musikkskoler. «I’m Not Afraid to Move On» ble hans debut i Melodi Grand Prix. Arve Furseth hadde skrevet sangen sammen med en som hadde pseudonymet V.J. Strøm. Bak navnet skjulte Vibeke Strøm seg. Hun var plateprodusent og ga senere ut låten med Jostein Hasselgård som hun også var manager for. Datidens største radiostjerne i Norge - Håvard Sylte - sang låta på demotapen som ble sendt til NRKs uttaksjury. Men han ville ikke være vokalist i finalen og han hadde heller ikke den vokale kapasiteten som var nødvendig for å løfte låta. Det hadde 23 år gamle Jostein Hasselgård fra Fredrikstad. Han begynte tidlig med musikk og i starten var piano hans instrument. Han begynte å synge i gospelkor, og gikk musikklinja på Viken Folkehøgskole ved Gjøvik. Der begynte han å perfeksjonere vokalteknikken. Han fortsatte å synge i gospelkor, og ble stadig oftere solist. Han tok også utdanning som musikklærer. «I’m Not Afraid to Move On» passet Jostein Hasselgård perfekt. Når han satte dådyrøynene i TV-kameraet, var det norske folk sjarmert i senk. Balladen løftet seg til nye høyder når den ble fremført på TV, låta brøytet seg frem og ble storfavoritt. Jostein Hasselgård var rett og slett noe så sjelden som en sensasjon. Han tok TV- seerne med storm og klarte i løpet av sine tre tilmålte minutter å overbevise alle om at dette var vinnerlåten. Han startet nest sist og siden det var så få høydepunkter i denne finalen, ble jubelen enorm da han klinket til. 
For aller første gang ble stemmene i en Melodi Grand Prix finale helt og holdent avgjort med seernes SMS og telefonstemmer. I første omgang skulle fire bidrag velges ut til en Gullfinale. Det ble stemt og poengene omregnet og tildelt slik de ble i den internasjonale finalen- med 12 poeng til førsteplass, 10 poeng til andre så fra åtte og ned til ett poeng. Med 12 låter i finalen, kunne artistene i realiteten stå igjen med null poeng. Og hvert bidrag måtte sanke poeng fra samtlige av de fem regionale juryene for å ha et håp om å gå videre til gullfinalen. «I’m Not Afraid to Move On» fikk hard konkurranse fra Alfie som var favoritt i finalen. Men til slutt tok Jostein Hasselgård en knepen seier og sikret seg plass i Gullfinalen. Ville det utenkelige skje at superpopulære Alfie i sin solodebut etter bruddet med gruppa Cape ikke skulle vinne? Mye tydet på det. De fire låtene som tok seg til gullfinalen ble fremført på nytt. Nå startet «I’m Not Afraid to Move On» sist. Ville ferske Jostein Hasselgård greie presset og synge rent? Det var spørsmålet. Han besto prøven med glans. I runde to ble de reelle SMS og telefonstemmene lest opp, og Jostein Hasselgård tok raskt ledelsen med noen tusen poeng på favoritten Alfie, og det var klart at favoritten ble slått. «I’m Not Afraid to Move On» ble en stor suksess. I den internasjonale finalen dundret låta overraskende nok helt opp i teten og lå der en stund. Til slutt endte Jostein Hasselgård på en fjerdeplass. Låta ble en stor suksess i flere land og var den første Melodi Grand Prix vinner på mange år som kom inn på VG lista. Den ble spilt mye på radio  på europeiske radiostasjoner og fikk elleve uker på Norsktoppen med to førsteplasser som beste resultat. Jostein Hasselgård opptrådte mye i Sverige etterpå, han startet eget band og ga ut et album i 2006. Siden har han hatt flere solistoppdrag med storband og synger fast med vokalgruppa Pust! Han jobber også som musikklærer og kordirigent. Han hadde ikke noe stort ønske om å bare være popstjerne og satset ikke på noen solokarriere etter Melodi Grand Prix. Han trives best når han kan veksle mellom å være solist, korist og lærer. Han har ikke deltatt i Melodi Grand Prix siden og kommer i følge egne utsagn heller aldri til å gjøre det. Arve Furseths andre bidrag i 2003fikk en tredjeplass. Han skulle komme tilbake med mer i finalen året etter, uten å oppnå samme suksess. «I’m Not Afraid to Move On» er som regel med helt i toppen når beste norske Grand Prix vinner listes opp år om annet. Sangen har blitt en tidløs klassiker og er stadig å høre spilt i radio.

                                                                 1.plass 78460 poeng

mandag 12. februar 2018

Melodi Grand Prix 1962: "Casablanca" Jan Høiland/Per Asplin


I 1962 gikk antallet innsendte bidrag til Melodi Grand Prix kraftig ned. Dette skyldtes at de som fikk sende inn bidrag måtte være medlemmer i komponist og opphavsmannsorganisasjonen NOPA, Norske Populær Autorer. 121 bidrag kom derfra. Og dette ble veteranenes aften. Seks av de ti som hadde signert melodi og tekst til de fem utvalgte bidragene i finalen, var født før 1906. Ytterligere en var født i 1912. neste var født i 1917, så fulgte noen «ungdommer» på 30. Yngstemann var imidlertid 19 år, og det skulle gå svært mange år før en så ung fikk slippe til som komponist eller tekstforfatter i Melodi Grand Prix igjen. Slikt var ikke noe for unge popspirer. Her skulle det tenkes tradisjonelt. Dette førte til en finale der en skulle tro samtlige bidrag var slagere godt forankret i populærmusikken fra slutten av 40-tallet til begynnelsen av 50-tallet. Ingen Elvis, Cliff Richard eller Tommy Steele fikk være musikalsk innflytelse i norsk Melodi Grand Prix- den slags støy skulle en ha seg frabedt. «Casablanca» var intet unntak. Melodien var komponert av Kolbjørn Svendsen. Han var født i Fredrikstad i 1903, og hadde studert komposisjon og var ansatt som kapellmester ved flere teatre, bl.a. ved Den Nationale Scene i Bergen. Han spesialiserte seg på å skrive revymelodier – men skrev også operetter og lette slagere. Over 500 komposisjoner hadde han signert før han hadde fylt 40 år. Mange av revyvisene leverte han til sin far, revyforfatteren Arne Svendsens tekster. For øvrig var både onkel og halvbror anerkjente revykunstnere. Han skrev også flere sanger for Marie Louise Widnes, dengang en visekunstner fra Vanylven i Møre og Romsdal som i godt voksen alder la bort musikken og ble Stortingsrepresentant for SV. Kolbjørn Svendsens store produksjon til tross, han fikk bare med dette ene bidraget til Melodi Grand Prix. Til teksten fikk han hjelp av selveste Arne Paasche - Aasen. Han var sammen med Einar Skjæråsen en av to nasjonalt kjente diktere som leverte tekstbidrag dette året. Arne Paasche – Aasen var født i Steinkjer i 1901, og var ikke bare forfatter og lyriker, han skrev også mange slagertekster. Han skrev diktene «De Nære Ting» og «Blåveispiken» som senere ble tonesatt av duoen Kurt Foss & Reidar Bøe – som på tross av sin enorme popularitet aldri ble spurt om å være med i Melodi Grand Prix. Etter å ha sett hvor vellykket tonesetting til hans dikt ble, begynte han å tilby komponister sine dikt. Dermed nådde han bredt ut fordi diktene hans ble slagertekster og han kunne livnære seg av å skrive på heltid. Det ble gode inntekter av note og platesalg på denne tiden. Men dette hadde ikke noe å si for jurymedlemmene. Ingen fikk vite hvem som var opphavsmenn, (for det var ingen kvinner med som låtskrivere før i 1963), dette var strengt hemmelig og ble lest opp først etter at alle stemmer var avgitt. Det som ikke var hemmelig, var imidlertid hvem som skulle synge. Da det ble kjent at Inger Jacobsen skulle være blant de fem vokalistene i startfeltet, ville alle han henne til å synge sitt bidrag. Hun var den med desidert lengst erfaring og som var mest kjent. Hun fikk velge først, og valget falt ikke på «Casablanca.»  Det ble Jan Høiland og Per Asplin som fikk synge den. Jan Høiland først med det lille orkesteret – Jørg. Petter Røeds kvartett. Per Asplin sang melodien med Kringkastingsorkesteret. Han var ti år eldre enn Jan Høiland og allerede godt etablert, også som soloartist etter at perioden med The Monn Keys var mer eller mindre over.  Han spilte i revyer, musikaler og filmer og sang inn plater. Han var nærmest fast inventar i NRKs underholdningsprogram i radio på denne tiden, og kjent både i Sverige og Danmark. Per Asplin var med i melodi Grand Prix for andre gang. Han hadde bl.a. sunget «S’il vousplait» året før- den kom på tredjeplass. Men han hadde også sunget vinnermelodien med det lille orkestret og fikk dermed ikke billetten til den internasjonale finalen. Den gikk stort sett uten unntak til den artisten som sang med Kringkastingsorkesteret. (1962 ble det et slikt unntak- mer om det i et senere blogginnlegg). Nå ville Per Asplin representere Norge i den internasjonale finalen i Luxemburg. Den andre vokalisten som sang "Casablanca" het Jan Høiland fra Stavanger, var 23 år og hadde nettopp slått igjennom nasjonalt i radio og TV takket være singelplaten "Sjømann"., som lå 9 uker på VG- lista.Rett etter at han hadde debutert i Melodi Grand Prix skulle han få sitt gjennombrudd i Sverige med en versjon av «Quando,Quando», en melodi som var med å kjempe om å bli Italias Grand Prix bidrag i 1962. Den ble ikke det, men det fikk være en trøst for de to komponistene Alberto Testa og Tony Renis at den sikret dem en internasjonal evergreen etter at den ble spilt inn i engelskspråklig versjon. Den svenske versjonen ble populær også her i Norge, den fikk hele ti uker på VG-lista. Jan Høiland var blitt vår fremste, mannlige popstjerne og ble like kjent i Sverige. «Casablanca» ble fremført og de ti medlemmene av juryen skulle avlegge sine stemmer. Juryen var, som året før, satt sammen av fem mannlige musikkjournalister fra Oslopressen, mens deres kvinnelige ledsagere fikk være «ufaglærte» og folkedypets røst». Detaljene fra avstemningen er ikke kjent, programmet er ikke bevart i NRKs arkiver. Men ordningen var slik at hver dommer kunne gi hvert bidrag fra ett til ti poeng. Ti poeng var beste poengsum. Dermed kunne en melodi få maksimum 100 poeng og minimum 10. Selv om ikke detaljene rundt poengfordelingen er bevart, må det ha vært en spennende avstemning. For da status var gjort opp, skilte kun to poeng «Casablanca» fra seieren. Per Asplin ble for andre året på rad snytt for en deltagelse i den internasjonale Grand Prix finalen. «Casablanca» ble gitt ut på singel av Jan Høiland i 1962. 
                                                               Jan Høiland
                                                               Per Asplin
                                            I klippet under kan du høre "Casablnaca" 
                                                      2. plass    63 poeng
                          

fredag 9. februar 2018

Melodi Grand Prix 1982: "Åi!" Frank Aleksandersen


NRK ville slå på stortromma etter null poeng og nederlag i den internasjonale finalen i 1981, men de greide ikke helt å bestemme seg for hvordan de skulle få inn gode nok bidrag til Melodi Grand Prix 1982, så de valgte rett og slett tre måter og blandet det sammen til en. De spesialinviterte en komponist til å levere et bidrag, de samarbeidet med organisasjonen «Forum for Ord og Toner» der de fleste pop komponister i Norge på den tiden var med. Fra dem ba de om ti bidrag som skulle konkurrere i dueller, slik at fem av dem gikk til finalen. Dermed var seks av ti bidrag i finalen sikret. De fire siste bidragene ble tatt ut gjennom en åpen konkurranse – dit ble det sendt inn 480 bidrag. Bidraget «Åi!» var et av ti bidrag som kom inn fra komponister i «Forum for Ord og Toner». Frank Aleksandersen hadde skrevet tekst og melodi og sang selv. «Åi!» startet i duellrunde nummer tre. Duellene var en del av lørdagsunderholdningsprogrammet «Kom inn!» på NRK, og ble presentert i løpet av høsten 1981.  Og for første gang på fire år var det ingen fagjury inne i bildet. I hver duell var det seerne som avgjorde hvilken sang som gikk videre. Det skjedde ved at de sendte inn postkort med tittelen på sangen de ønsket skulle vinne til NRK, som kunngjorde resultatet uken etter. Det var første gang siden 1965 at postkortavstemning ble benyttet. Frank Aleksandersen er født i Namsos i 1953, og har sine musikalske røtter i Trønderrocken, og fetteren Åge var forbilde. Han fikk sin platedebut med bandet Vanessa i 1975. Han var bandets trommeslager fra starten i 1973 til første plate var utgitt. Han utdannet seg til frisør for å ha noe å falle tilbake på, alt mens han skrev låter og bygget seg opp som soloartist og hans første LP på egenhånd kom i 1979.  I duellen om finaleplassen møtte han vokalisten i New Jordal Swingers, Eigil Berg, som sang Benny Borgs bidrag. «Åi!» tapte duellen. Frank Aleksandersen hadde slått seg til ro med at Grand Prix debuten ikke tok ham hele veien til finalen. Men det skulle vise seg at han fikk finaleplass likevel. Han ble superreserven som kom inn når en tragisk ulykke satte en stopper for en annen vokalist. Mer om dette i et senere blogginnlegg. . I 1982 kom hans tredje solo- LP ut, der «Åi!» var et av sporene.

                                                    Semifinale 3-  Utslått. 
 

torsdag 8. februar 2018

Melodi Grand Prix 2010: "Make my Day" Maria Haukaas Mittet


I 2010 ble endelig rekorden i antall innsendte bidrag fra 1984 slått, og for første gang kom det inn over 1000. 21 bidrag kom igjennom nåløyet og ble plukket ut til de tre delfinalene. Dette var det sterkeste startfeltet på lang tid og finalen fikk et enormt oppsving. Topp artister og låtskrivere stilte opp, og flere av sangene ble hits etterpå. Maria Haukaas Mittet (som da fremdeles hadde pikenavnet Storeng) var en av to vokalister i startfeltet som hadde vunnet Melodi Grand Prix tidligere. I 2008 hadde hun representert Norge i finalen i Beograd og fått en hederlig femteplass og en internasjonal hit med «HoldOn, be strong.» og i 2009 hadde hun deltatt i den svenske Melodifestivalen. Der sang hun «Killing med Tenderly» i duett med Anna Shalene, som hadde representert Estland i Eurovision Song Contest i 2002. Det ble et stort nederlag med nest siste plass i delfinalen. Så nå var Maria klar for norsk finale og et bedre resultat her. Låtskriverne bak «Make My Day» var Merethe La Verdi og Mats Lie Skåre. La Verdi hadde noen hits fra tidlig nittitall på CV-en som sanger. Nå var hun godt etablert som låtskriver, produsent og manager og debuterte i Melodi Grand Prix. Kvinnerepresentasjonen var høy dette året, det var hele 10 låter signert en kvinnelig komponist eller tekstforfatter. Det hadde aldri skjedd før at Melodi Grand Prix hadde så høy kvinneandel. Mats Lie Skåre, alias Slipmats var også etablert som låtskriver og hadde kontrakt med Warner Music i Norge. Han hadde debutert med et brak i finalen i 2009 med å levere teksten til Tone Damlis bidrag «Butterfiles» som ble en formidabel hit selv om den ikke vant. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.) «Make My Day» var ikke blant favorittene i den første delfinalen, men Maria Haukaas Mittets profesjonalitet og sterke vokalprestasjon gjorde at hun tok seg direkte til finalen.  Mange av de andre bidragene i delfinalen hadde mye show og visuelle elementer. Maria Haukaas Mittet sto ganske alene på scenen og sang en god låt. Det holdt lenge. Finalen i Oslo Spektrum var som vanlig delt i to runder. Først ble alle de åtte bidragene i finalen fremført og «Make My day» fikk startnummer to. Den ble litt borte i et usedvanlig sterkt startfelt. Dessverre fikk ikke bidraget nok telefonstemmer til å ta seg til Gullfinalen. Det ble ingen tur til Telenor Arena for Maria Haukaas Mittet. Hun har i skrivende stund ikke deltatt i flere finaler. Merethe La Verdi skulle prøve lykken igjen allerede året etter, da med Mimi Blix som vokalist. 
                                                      Finale   Uplassert

mandag 5. februar 2018

Melodi Grand Prix 1969: "Om du går på en strand." Jan Høiland.


Til Melodi Grand Prix 1969 ble det satt ny rekord med 418 innsendte bidrag som kjempet om fem av ti plasser i startfeltet. De øvrige fem bidragene ble levert av komponister invitert av NRK. Et av bidragene som kom gjennom nåløyet var «Om du går på en strand.» Komponist og tekstforfatter var Olav Nikolaysen. Han var bankmann til daglig, skolert innen musikk og var dirigent for flere kor. Ved siden av arrangerte han musikk -  spesielt mye for kor - og komponerte flittig. Han skrev tekster og oversatte enkelte til norsk. Jan Høiland ble hentet inn som vokalist, og han var «Kongen av Grand Prix» på 60-tallet. Han deltok stadig vekk og 1969 var hans femte finale;  han hadde til da fremført seks bidrag og vunnet med «Solhverv» i 1963. Men han hadde fremdeles til gode å få representere Norge i en internasjonal finale. (I 1963 ble Anita Thallaug valgt ut til å synge "Solhverv" i den internasjonale finalen i London.) Jan Høiland hadde gått litt lei og ikke deltatt siden 1965. Nå var han klar for å vinne i sitt Grand Prix comeback. Dette året gikk NRK bort fra ordningen med å fremføre låtene to ganger med ulike vokalister og orkesterbesetninger, så Jan Høiland fikk synge med Kringkastingsorkesteret. Sangen var nok litt for sofistikert for et overraskende kommersielt startfelt til Melodi Grand Prix å være. "Om du går på en strand" var en klart jazzinspirert melodi med krevende fraseringer, så det var ikke mange vokalister som ville greie å gi den liv. Jan Høilands rike stemme klarte det, i en sang som ville altfor mye og hadde et usedvanlig langt instrumentalparti midt i. Det gjorde at den brøt reglene som sier at ingen låter skal vare mer enn tre minutter i de internasjonale finalene. Bidraget kunne diskvalifiseres om ikke komponisten forkortet bidraget, men få så vel for seg at det var en stor sjanse at den skulle vinne så NRK lot det passere, så med sine 3’30 er et av de lengste Grand Prix bidragene gjennom tidene -  og ikke før «Nocturne» deltok i Melodi Grand Prix i 1995 hadde noen låt hatt et så langt instrumentalparti. Og dette instrumentalpartiet gjorde nok at folk falt litt av, og at bidraget ble oppfattet som litt sært. Av de totalt femti poengene folkejuryen kunne dele ut- fordelt på ett poeng fra hvert av de fem jurymedlemmene plassert i ti norske byer - fikk «Om du går på en strand» kun to. De to eneste jurymedlemmene som hadde denne sangen som sin favoritt, satt i juryen i Kristiansand. Ikke en gang Stavangerjuryen tilgodeså sitt bysbarn Jan Høiland med ett eneste, lokalpatriotisk poeng. «Om du går på en strand» hadde ikke noe kommersielt potensiale og ble ikke innspilt på plate. Olav Nikolaysen skulle komme sterkere tilbake med et bidrag i 1974, da fremført av datteren Ellen. Jan Høiland skulle forsøke seg igjen i den neste, norske finalen som ble arrangert i 1971. (Norge deltok ikke i Eurovision Song Contest i 1970, og derfor ble det heller ikke arrangert noen Melodi Grand Prix finale.)
                                                         7.plass   2 poeng

søndag 4. februar 2018

Melodi Grand Prix 2006: "I Wanna Be". Jannicke Abrahamsen.


18 bidrag ble plukket ut blant 586 innsendte for å være med i Melodi Grand Prix 2006. Et av dem var «I Wanna Be» - et helsvensk bidrag med norsk vokalist. Det svenske låtskriverteamet Niklas Molinder og Joachim Persson hadde fått med hele tre låter i den norske finalen, sist en komponist fikk med tre låter i samme finale var i 1995. Molinder og Persson hadde litt ulike låtskrivere med seg i de tre låtene. Til «I Wanna Be» hadde de fått med seg svensk-amerikaneren Brian Hobbs og Stephan Berg som hadde vunnet den internasjonale finalen for Sverige i 1991 med «Fångat av en stormvind» framført av Carola. Det ble selvsagt mye publisitet rundt ham fordi han var den eneste med slike meritter i startfeltet. Parhestene Molinder/Persson sto bak tre bidrag, på to av dem fikk de hjelp av Brian Hobbs og Pelle Ankarberg og på et av dem fra Stephan Berg. I alt var 11 av 16 bidrag i Melodi Grand Prix 2006 levert av svenske låtskriverteam. Svenskene hadde en langt tidligere frist på å få inn bidrag, så man mistenker at flere av disse man fant i den norske finalen var refusert av SVT. Det ble etterhvert vanlig at de refuserte låtene fra Melodifestivalen ble sendt Europa rundt til de ble antatt et annet sted. Norge,  Danmark, Malta og de Baltiske landene fikk flest slike. Om «I wanna be» var et av disse, vites ikke. Låta startet sist i andre delfinale som fant sted i Bodø. På vokal hadde gutta fått med seg Jannicke Abrahamsen. Og det viste seg å være en god match. Hennes scenesjarm var det denne låta trengte. For den inneholdt stort sett bare et fengende refreng, resten var det ikke så nøye med Da er det greit å dekke over med en sikker fremføring for å løfte bidraget et par hakk opp fra å være intetsigende til å bli en tanke interessant, men fort glemt. Jannicke Abrahamsen er født i Skien og ble tidlig oppdaget. Hun var Norges største barnestjerne etter Anita Hegerland og hennes mange innspillinger- stort sett på kassett- solgte i bøtter og spann. Dette ga henne en solid sceneerfaring hun tok med seg videre som voksen artist. Det har vært få barnestjerner i Norge som har klart overgangen til en voksen artistkarriere. Det har Jannicke Abrahamsen greid til gangs. Hun utdannet seg videre innen musikk, dans og teater og spilte hovedroller i flere musikalproduksjoner i både Norge og Danmark. Hun driver på fortsatt og spiller revyer og musikalske show - stort sett i Porsgrunn og i Skien.  «I wanna be» ble Jannickes nasjonale gjennombrudd som voksen popartist. Hun hadde vært på TV før, men ikke så eksponert som hun ble her. «I wanna Be» ble raskt en av favorittene til å vinne delfinale nummer to som den deltok i. «Det skulle vise seg at denne delfinalen var den aller sterkeste. To av låtene herfra gikk senere til gullfinalen i Oslo Spektrum og knivet om seieren. Så da «I wanna be» som et av to bidrag gikk videre til andre sjansen, var ikke det et nederlag. Andre Sjansen ble arrangert i Oslo Spektrum kvelden før hovedfinalen, og seks låter var med her. Og det skulle vise seg at samtlige tre av team Molinder/Perssons var blant disse. Ville de i det hele tatt lykkes med å komme til finalen?  Det gjorde de  men det ble ikke  med «I wanna Be».Både Molinder/Persson og Jannicke Abrahamsen skulle komme sterkere tilbake allerede året etter, men da hver for seg. Sterkest skulle det bli for Jannicke. Mer om dette i et senere blogginnlegg.
                                                      Uplasset    Andre Sjansen