onsdag 30. mai 2018

Melodi Grand Prix 2005: "Feel the Beat." Cheezy Keys.

                                                               3.plass  51 735 poeng.
Da de fem i Cheezy Keys skulle delta i Melodi Grand Prix var de på høyden av sin karriere som showgruppe. De hadde hatt flere show i Oslo og gjort stor suksess. De beveget mot popmusikken, for å ha flere ben å stå på. Tre av medlemmene hadde skrevet låta, Kim Arne Hagen, som var hovedvokalist på bidraget, Hans Petter Moen og Morten Bergheim. På scenen var også de andre to medlemmene med, Tjærand Moe og Anders Kjepperud. Cheezy Keys var invitert av NRK til å sende inn sang, og var et av åtte bidrag som ble plukket ut gjennom en intern utvelgelse til gå til finalen i Oslo Spektrum. Finalen holdt et høyt nivå, og var en reel opptur etter 12-15 år med ganske få lyspunkter. i Melodi Grand Prix. Cheezy Keys brakte ny energi med seg. De klarte å balansere vokaljazz med lett pop og det likte publikum. Cheezy Keys hadde gjort seg i overkant godt bemerket i Melodi Grand Prix i 2003, da de sto for pausenummeret. Den internasjonale finalen skulle gå av stabelen i Riga i Latvia, og Cheezy Keys hadde laget en pastisj av et show med elementer av parodi på russisk musikk, symboler og musikkinstrumenter Det falt latvierne tungt for brystet, og de fikk massiv kritikk i latviske aviser, og debatten gikk også høyt her hjemme. Den endte på diplomatisk nivå og til slutt måtte NRK sende en offisiell unnskyldning ad diplomatiske veier. Men dette var tilgitt, og nå skulle vokalgruppa synge selv, og bidraget handlet selvsagt om musikk. Noe særlig fantasifulle i sin låttematikk kan ingen se de var. Desto mer vågale var deres vokale krumspring. Startfeltet var knallsterkt med et internasjonalt kobbel av låtskrivere og både Jahn Teigen, Wig Wam og Tor Endresen i artistrekka. Etter første runde ble fire gullfinalister kunngjort, og Cheezy Keys tok seg til finalen der konkurransen var enda tøffere. For, der var det fire potensielle vinnerbidrag- men bare ett av dem kunne trekke lengste strå. Det norske folk fikk stemme, og poengene ble fordelt til fem regioner i Norge, der en talsperson på hvert sted videreformidlet dem fra sin region. "Feel the Beat" fikk under 10.000 stemmer hos fire av fem juryer, og lite kunne gjøres når siste region ga dem litt over 23.000 poeng. Gapet opp til førsteplassen var nytteløst å ta igjen. Men pallplass ble det, og flere deltagelser skulle komme.

                               

tirsdag 29. mai 2018

Melodi Grand Prix 1995: "En liten måne." Irene Bjaanes.

Av de litt over 300 sangene som kom inn til Melodi Grand Prix, ble ti plukket ut til å delta, mens ytterligere fire bidrag var skrevet av spesialinviterte komponister. Men ingen av dem gikk direkte til finalen, alle måtte igjennom kvalifiseringrunder der to og to låter ble prøvd mot hverandre og vinneren gikk til finalen.Disse ble presentert for NRKs seere fra januar 1995. Og det aller første bidraget ut var et av de innsendte.  Det hadde tittelen «En liten måne» og hadde tekst og musikk fra Gunnar Refsdal. Han hadde sin bakgrunn fra bandet Drama fra Larvik som tok Norge med storm på åttitallet. Han var gruppas trommis. Siden Dramaperioden hadde han hatt musikken som hobby. Som vokalist hadde han hentet den 27 år gamle Irene Bjaanes fra nabobyen Stavern. Hun jobbet som pianoentertainer til vanlig. «En liten måte» var en slags jazzhybrid og ingen skjønte helt hvor de skulle plassere låta sjangermessig. Og de tre hundre husstandene rundt i Norge som skulle ringe inn sine stemmer, ble ikke overvettes begeistret. Bare 23 prosent av dem ga sine stemmer til Irene Bjaanes. Dermed ble finaledrømmen knust da duellmotstanderen satt igjen med 77 prosent av stemmene. «En liten måne» ble det bidraget blant samtlige 14 melodier i semifinalene som fikk lavest poengsum. Hverken Gunnar Refsdal eller Irene Bjaanes forsøkte seg i Melodi Grand Prix igjen. Irene Bjaanes jobber fortsatt som sanger og pianoentertainer og spiller over hele Norge, og har fortsatt sin base i Stavern. I 2014 ga hun ut sin egenkomponerte låt «Ingen vei tilbake.»
                                                Smeifinale 1, utslått. 23 % av stemmene.

søndag 27. mai 2018

Melodi Grand Prix 1985: "Ring, ring ring." Pastell.

Ti komponister ble invitert til å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix, blant dem var Pete Knutsen. Han kunne selv velge artister og øvrige samarbeidspartnere. Pete Knutsen var aller mest kjent som orkesterleder og arrangør, hans debut som låtskriver i Melodi Grand Prix kom i 1983. Da endte hans bidrag på en sjetteplass. Nå skulle det revansjeres , og det med en skikkelig gladlåt. Han valgte Marianne Mørk som tekstforfatter. De hadde samarbeidet med bidraget «Lengsel» i 1983. Marianne Mørk var fast skuespiller i komiseriene til trioen KLM. Ved siden av jobben som skuespiller, skrev hun sangtekster.  Til å synge bidraget «Ring, ring ring» valgte de vokalkvartetten Pastell fra Trondheim. Gruppa besto av brødrene Stig og Johnny Nordseth, og søstrene Elisabeth og Merethe Trøan. De var naboer i Trondheim og startet tidlig med sang og musikk. Inspirert av ABBA, valgte de også å bruke forbokstavene i navnene sine som gruppenavn, de ble til MeStElJo. Johnny  og Elisabeth var eldst med 19 år,  Stig var 17 og yngst var Merethe på 14. Før dette hadde de opptrådt over hele Trøndelag med egne show de lagde selv, de valgte sanger og arrangerte harmonier, så de var ingen noviser selv om de var de yngste i startfeltet. De ble oppdaget av Hanne Krogh da de opptrådte i «Flimra» på NRK. Hanne Krogh kontaktet Arne Bendiksen, som igjen satte gruppa i kontakt med Ole Vidar Lien. Da han sluttet hos Bendiksen og startet eget plateselskap, signerte han Pastell. Pete Knutsen samarbeidet med Lien i hans nye plateselskap, og de bestemte seg for å satse på gruppa. Og det skulle vise seg å være lurt. Pastell var unge, men leverte godt, og bidraget ble bra mottatt. De åpnet showet, og med «Ring, ring ring» fikk showet en pangstart. Enkelte hevdet at det var litt påfallende likhet med ABBAs «Ring, Ring» som deltok i Melodifestivalen i 1973. Det eneste som lignet, var gruppas besetning og låtas tittel. Resten var ganske forskjellig. Juryen besto av fire internasjonalt kjente musikkprofiler, franske Anne Marie David som vant Eursovision Song Contest for Luxemburg i1973, og representerte Frankrike og fikk en hederlig tredjeplass i 1979. «Hjernen bak» ABBA, Stikkan Andersson var med i juryen, og det samme var de to britiske låtskriverne og dirigentene Ronnie Hazelhurst og Tony Visconti. I tillegg vard et fem folkejuryer spredt rundt i Norge. Og det var folkejuryene som likte «Ring, ring, ring» best. De var på andreplass hos tre av disse juryene. De var også godt plassert hos de fire i fagjuryen. Men det holdt ikke helt inn. Det ble likevel en hederlig plassering i toppen og et gjennombrudd for gruppa. Det ble flere turneer og plateinnspillinger i løpet av 1985 og 1986, da gikk de hvert til sitt. Merethe Trøan ble den eneste som fortsatte musikkarrieren og for henne ble denne Grand Prix deltagelsen et gjennombrudd. Hun skulle komme sterkt tilbake i konkurransen senere, og få en solid karriere både i platestudio og på musikalscenen. For «Ring,ring,ring» ble det åtte uker på Norsktoppen, en av ukene var de på førsteplass.  Pete Knutsen ble etter hvert orkesterleder i flere Melodi Grand Prix finaler. Og Merethe Trøan skule gjøre et solid comeback i finalen i 1992, da som solist.
                                     3.plass   66 poeng

lørdag 26. mai 2018

Melodi Grand Prix 2004: "I Don't Understand Her." Aslak J. Johnsen

                                                      7.plass     19 poeng
530 bidrag kom inn til NRK, og dette var en markant oppgang fra året før. Mye skyldes nok fjerdeplassen til Jostein Hasselgård i den internasjonale finalen i 2003. 12 bidrag gikk til finalen i 2004 - de fleste skrevet av ukjente låtskrivere og fremført av artister som skulle få sin debut i finalen. Og det var nesten en liten internasjonal finale i seg selv, for låtskriverne kom fra Tyskland, Sverige, Russland, Storbritannia og Norge. "I Don't Understand Her" var et av de få "helnorske" bidragene. Vokalisten Aslak J. Johnsen hadde skrevet melodi og tekst sammen med Benjamin Sletten og Anders Bjørknes. Ingen av de tre hadde fått med noe bidrag i Melodi Grand Prix tidligere. Anders Bjørknes fra Mo i Rana var selvlært musiker og komponist. Han jobber i dag som musikklærer i grunnskolen og dirigerer kor. Benjamin Sletten er også hobbymusiker og låtskriver. Aslak J Johnsen født i Stavanger  der han tidlig startet med musikk. Han  bodde mange år i  Bergen og Trondheim der han jobbet som frilans musiker og låtskriver. Han var ofte på turné for Rikskonsertene med musikalske sprell for barn. Før finalen i 2004 flyttet han til Oslo. I en finale preget av unge debutanter, var 35- åringen som en veteran å regne. Nå bor han i Drøbak, der han jobber som produsent, festivalarrangør, musiker og skribent. I 2010 lanserte han Norges første heldigitale musikkmagasin.
"I Don't Understand Her" startet først av de tolv bidragene i finalen. NRK la alle låtene ut på nett en uke før finalen, slik at de kunne samle stemmer fra lyttere. Alle låtene ble også spilt i radio. Stemmene ble samlet og utdelt av fem regionale juryer. Poengene ble regnet sammen, og omarbeidet slik at det bidraget som hadde fått flest publikumsstemmer fra regionen, fikk 12 poeng-  så fulgte skalaen 10, 8 og ned til ett poeng. Ti av låtene fikk poeng fra hver jury, men med tolv bidrag i startfeltet, kunne det ende opp med null poeng hvis det gikk riktig galt. (Og det gjorde det for to av bidragene.) Etter første omgang var det om å gjøre å få nok poeng til å havne blant de fire beste, som gikk videre til gullfinalen og kunne kjempe om en seier. Så langt kom ikke Aslak J. Johnsen. Han fikk poeng fra alle de fem regionene, og det var bare så vidt. Fra den siste juryen fikk han ett poeng. han fikk fem melodier bak seg, så det ble en sjuendeplass til slutt. Ingen av gutta bak låta har prøvd seg i Melodi Grand Prix etter dette.

                                     

fredag 25. mai 2018

Melodi Grand Prix 1994: "Tunge dråper." Karoline Gregersen.

Litt under 300 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix 1994, litt over hundre færre enn året før. Ti ble plukket ut til finalen og et av dem var «Tunge dråper.» Melodien av komponert av Stig Gjendem og Botolf Lødemel med tekst av Hans Henrik Sørensen. Stig Gjendem hadde forsøkt seg som artist i Melodi Grand Prix i 1988, men ble slått ut før finalen. I 1987 startet han band i hjembyen Molde sammen med bl.a. Lars Jones. Han hadde også skrevet musikk til teaterstykker og syslet med poplåter i hjembyen Molde. Botolf Lødemel har tilnavnet «Popkongen av Ørsta». Han startet tidlig med musikk på hjemstedet, men flyttet til Oslo der han jobber som produsent og låtskriver. «Tunge dråper» var hans første forsøk i Melodi Grand Prix. Melodi Grand Prix 1994 hadde noen få etablerte artister og svært mange debutanter. En av dem var Karoline Gregersen fra Notodden. Hun var 22 år og hadde drevet mye med musikk på hjemstedet, nå skulle den store popstjernedrømmen leves ut. Hun var nok en tanke for urutinert, og da hun skulle åpne hele ballet, ble det hele litt famlende i starten. Og scenen i Spektrum ble litt stor. Og låta var ikke den aller mest spennende. Men vokalisten gjorde en god jobb, og refrenget løftet sangen. Juryen derimot, ble ikke helt overbevist. Det var sju juryer totalt. Seks av dem besto av utvalgte medlemmer på seks utvalgte steder i Norge, mens den sjuende var det Norsk Tipping som sto for. De hadde regnet om telefonstemmene til prosenttall og delte ut disse helt til slutt. «Tunge Dråper» lå stort sett et stykke ende på resultatlistene hos juryene. Fra juryen i Kristiansand fikk «Tunge Dråper» bare fem poeng, og fra tippejuryen forble det med en prosent av telefonstemmene. Best resultat kom fra juryen i Bergen der 59 av de 100 jurymedlemmene trykket inn mentometerknappene. Det ble heldigvis ikke sisteplass. For Karoline Gregersen, nå Herlofsen ble det starten på en fin karriere som artist, låtskriver og forfatter. Hennes siste prosjekt er NRK serien og platene om «Molly & Partner» som hun spiller og skriver tekster til sammen med Marianne Krogness. Hun har latt det bli med den ene Grand Prix deltagelsen. For en av komponistene, Botolf Lødemel, ble det bare en start. Han skulle prøve seg flere ganger og på neste forsøk skulle han nesten klare å ta seieren.  



tirsdag 22. mai 2018

Melodi Grand Prix 1984: "Strand Hotel" Beate Jacobsen

NRK slo virkelig på stortromma til Melodi Grand Prix finalen i 1984, medgangen hadde startet så smått i 1982, nå var det virkelig en kamp om å få bli med både blant artister og komponister. 950 bidrag kom inn til NRK og det var en formidabel økning på nesten 500 flere enn året før. Og denne rekorden skulle stå helt til 2010. Mye av grunnen var nok at NRK samarbeidet med plateselskaper og tok Grand Prix på alvor, og den norske popmusikken begynte å vokse seg stor. Fortsatt var NRK eneste TV kanal der man kunne nå hele folket, så det var viktigere med eksponering enn noen gang. I tillegg satt topprodusenten Eirik Wangberg i utvalgsjuryen, han var nyss hjemkommet fra USA er han hadde fått jobbet tett på de virkelig store artistene. Å bli vurdert av han ville mange. I tillegg ble finalen flyttet til Chateau Neuf og hele Kringkastingsorkesteret var med. Og Eirik Wangberg kjempet for den kommersielle popen, sammen med to andre, solide popmusikere, Henning Sommerro og Susanne Fuhr. Og de 950 bidragene kjempet om bare fem finaleplasser, de øvrige fem var invitert av NRK. The Monroes het en duo som slo igjennom med dunder og brak året før og solgte plater og fikk hist i bøtter og spann. Lage Fosheim og Eivind Rølles var invitert av NRK til å sende inn bidrag. De skrev melodi og Lars Kilevold skrev teksten til bidraget «Strand Hotel». Og da pressen fikk nyss om dette, ble de straks utropt til vinnere uten at noen hadde hørt en tone av låta. Fansen håpet vi skulle få se noe gøy fra gutta som hadde et rendyrket sceneshow. Eller at lars Kilevold, som hadde hatt monsterhiten «Livet er forkjipt» noen år før, endelig skulle bli med i Grand Prix. Men så skuffet de alle, de ville ikke fremføre låta selv. I stedet gikk de ut med en demokonkurranse der de oppfordret unge, norske uoppdagede artister om å sende inn en demo. Over 500 kom inn, og valget falt til slutt på Beate Jacobsen fra Bergen. Hun var 21 år og syslet med musikk ved siden av studiene som barnevernspedagog. Rett før finalen kom singelen «Like a River», som teamet bak låta «Strand Hotel» hadde skrevet. Og det funka som bare det. Sangen var en god poplåt og fikk mye oppmerksomhet og ble spilt mye i radio. Dermed fikk Beate Jacobsen og teamet bak den oppmerksomheten de trengte før finalen. Den ble en hit. I dagene før finalen lagde The Monroes mye show og fikk masse oppmerksomhet om låta de hadde skrevet. Og presset på Beate Jacobsen var enormt, og hun innfridde ikke helt. Beate Jacobsen startet først, og etter henne rullet den ene hiten etter den andre ut, fremført av topp artister og skrevet av topp komponister. Det ble en del sure toner på debutanten fra Bergen og gutta i Monroes var så opptatt av å lage show på egne vegne at de helt glemte at Beate Jacobsen hadde kledd å ha selskap av noen dansere på scenen. Eller at de selv hadde kommet på mot slutten av låta. Det ble litt lite med bare en saksofonist. I stedet måtte Beate Jacobsen gjøre den typiske «Monroes walken» som de var så kjente for og som de lanserte gjennom «Sunday People». Men juryene lot seg ikke affisere av litt tamt sceneshow og sur sang. De fem jurygruppene var delt etter alder, og i hver gruppe satt det sju medlemmer, utvalgt nøye. Ingen av dem skulle ha tilknytning til musikkbransjen og ikke til NRK. Og det skulle bli en utrolig spennende avstemning, og «Stand Hotel» endte tilslutt på andreplass, to poeng fra seieren. Lage Fosheim og Eivind Rølles skulle få mange flere suksesser med The Monroes, og revitaliseres mange år etter da Ravi og DJ Løv gjorde en ny versjon av deres monsterhit-  "Cheerio". Lage Fosheim fortsatte sitt arbeid som manager og bakmann, det samme gjorde Eivind Rølles. Men han skulle også komme tilbake i Melodi Grand Prix, i 2010.. Begge døde i løpet av 2013, knapt seksti år gamle. Beate Jacobsen fikk ikke den suksessen hun hadde håpet, og har musikken som hobby ved siden av jobb som daglig leder i et større firma. Hun spilte inn en EP i los Angeles i 2015. Beate Jacobsen skulle heller ikke prøve seg i Melodi Grand Prix igjen.


mandag 21. mai 2018

Melodi Grand Prix 1974: "Syng en liten melodi". Anne Lise Gjøstøl/Dizzie Tunes & Grethe Kausland.

Låtskriver og artist Benny Borg, trompetist Finn Eriksen og Grand Prix- veteran, dirigent og arrangør Sigurd Jansen plukket ut fem låter blant 272 innsendte til finalen i Melodi Grand Prix 1974. NRK var igjen tilbake til den gamle formen, der hvert av de fem bidragene ble fremført to ganger med ulik orkesterbesetning og forskjellige artister. «Syng en liten melodi» var en sorgløs, liten sang, komponert av Halvard Kausland og med tekst av Øyvind Lauritzen. Halvard Kausland var da gift med Grethe, som før dette het Nilsen og var Norges første barnestjerne. Lille- Grethe var kjent over hele Skandinavia. Midt på sekstitallet trakk hun seg tilbake, ble gift med Halvard Kausland og var syngende husmor i Horten. Hun ble lokket tilbake i rampelyset da hun vant Melodi Grand Prix i 1972 med «Småting» i duett med Benny Borg. Og selvsagt ville Halvard Kausland at hun skulle fremføre hans bidrag – men da sammen med Dizzie Tunes. De var gått fra å være et vanlig popband til å bli en vokal og showgruppe og hadde innledet et samarbeid med Grethe Kausland med sommerrevyen  «På scenekanten» som ble spilt i Tønsberg i 1972. Men dette var første gang de nådde et bredt, nasjonalt publikum sammen med Grethe Kausland, som etter hvert ble deres faste, kvinnelige medlem. «Syng en liten melodi» var første bidrag Halvar Kausland fikk med i Melodi Grand Prix. Han var født på Sotra i 1945 og vokste opp i en musikalsk familie, der han som barn lærte seg å spille trekkspill og gitar. Som tenåring startet han Halvard Kauslands trio sammen med to kompiser. Som 17 åring mønstret han på Amerikabåten «M/S Oslofjord» for å komme seg til New York og bli en del av musikklivet der. Hyra hans var å være musiker ombord. Da han kom tilbake, fikk han jobb innen Kultursektoren i Drammen kommune, og tok tilleggsutdanning innen administrasjon og ledelse mens han jobbet som musiker ved siden av. Etter hvert ble han bl.a. fylkeskultursjef i Vestfold. Men det var lenge etter 1974. Øyvind Lauritzen var fast samarbeidspartner i musikalske prosjekter etter at familien Kausland bosatte seg i Grethes hjemby, Horten. «Syng en liten melodi» ble også sunget av Anne Lise Gjøstøl, som deltok i Melodi Grand Prix for tredje gang. Hun sang sangen med Terje Fjerns orkester. Dizzie Tunes og Grethe Kausland fikk selvsagt æren med det store orkesteret, som var NRKs eget husorkester, ledet av Egil Monn- Iversen- en mann som hele sitt liv virkelig ikke likte Melodi Grand Prix, men profesjonelt nok ledet orkesteret når han ble bedt om det, og laget de vakreste arrangementer som løftet flere bidrag betraktelige hakk opp. Dizzie Tunes var allerede veteraner i norsk underholdningsliv. De startet som et rockeband, men gled mer og mer over til å bli et rent vokal og showband. De var allerede godt etablert i hele Skandinavia via Nordvisjonen, og hadde hatt låter inne på Svensktoppen. Grethe Kausland var også blitt en anerkjent artist i Sverige og hadde flere plateinnspillinger og TV opptredener i nabolandet bak seg. Ikke minst ble deres musikalske revyer spilt med stor suksess både i Oslo, Stockholm og Gøteborg, i radio og TV og på turneer og i gjestespill. Så Dizzie Tunes og Grethe Kausland var sikre kort å sende til den internasjonale finalen i Brighton, poeng fra Sverige var vel nærmest forhåndsutdelt. Men så er det juryen, da. Det var 14 jurymedlemmer, som fulgte den juryordningen som i siste liten ble kansellert av BBC- men som skulle vært gjeldende ordning i den internasjonale finalen- og hadde vært det de siste tre årene. Den var slik at hvert land sendte to jurymedlemmer til finalen, en av de to måtte være under 25 år, og ingen måtte ha en profesjonell tilknytning til musikk. I den norske finalen var det 14 jurymedlemmer fra sju ulike byer i Norge som avga sine poeng. Hver melodi kunne få maks fem og minimum ett poeng. Det vil si at det lå maksimalt 70 poeng i potten, mens hvert bidrag var garantert minimum fjorten poeng. «Syng en liten melodi» fikk toppscore av tre jurymedlemmer og ganske høyt fra de øvrige elleve. Før siste jurymedlem – som var Terje Eggum fra Bergen – skulle avgi sine poeng- var det tre bidrag som kunne vinne, hvorav to lå likt på 43 poeng. Disse to var «Hvor er du?» sunget av Anne- Karine Strøm og Jahn Teigen, og «Syng en liten melodi».  Alle stemmene ble kontrollert før utdeling, slik at de ikke kunne gjøres om på, og alle ble utdelt til en melodi av gangen, så denne spenningen ble seere og radiolyttere dessverre snytt for. Men jeg kan forsøke å gjenskape den her, slik det hadde vært om hver dommer i stedet delte ut alle sine poeng en gang. Altså, siste dommer skal avgjøre, et bidrag har 41 poeng og to har 43.  «Hvor er du?» som starter først, har 43 poeng, får fem og går oppi ledelsen til 48 poeng. «Lys ogmørke», fremført av Ellen Nikolaysen og Dag Spantell er start nummer to og har 40 poeng, får fire og dermed er seiersdrømmen knust. Bidrag nummer tre, «Syng en liten melodi» har også 43 poeng, og kan oppnå delt seier, men får bare tre poeng, og blir nummer to. Hvilken dramatikk NRK lot seerne gå glipp av.  «Syng en liten melodi» ble ikke spilt inn på plate. Hverken Halvar Kausland eller Øyvind Lauritzen leverte flere bidrag til Melodi Grand Prix. Både Dizzie Tunes, Grethe Kausland og Anne Lise Gjøstøl skulle gjøre seg gjeldene i mange flere finaler i kommende år.
                                                          2.plass 46 poeng'
                   Her kan du høre Anne Lise Gjøstøls versjon med det lille orkesteret:
                        

søndag 20. mai 2018

Melodi Grand Prix 2003: "Han kom som ein vind." Åse Karin Hjelen.

I 2003 kom omtrent 450 bidrag inn til NRK for å konkurrere om å bli med i finalen i Melodi Grand Prix. Pga dårlige resultater de siste fem årene, hadde NRK måttet ta en ufrivillig pause fra Grand Prix i 2001. Nå ville de gjøre et comeback som ble lagt merke til internasjonalt. 16 låter ble plukket ut til en intern kvalifiseringsrunde, der 12 av låtene gikk videre til finalen i Oslo Spektrum. Av disse hadde kun to norsk tekst. Et av dem var «Han kom som ein vind.» Bidraget hadde tekst og melodi av Tom Sennerud og vokalisten selv, Åse Karin Hjelen. Tom Sennerud hadde også levert bidrag til Melodi Grand Prix i 1996, og havnet på en sisteplass. Åse Karin Hjelen var også med i Melodi Grand Prix for andre gang. Heller ikke hun lykkes i sitt første forsøk. I 1988 var hun med i en av semifinalene til Melodi Grand Prix. Der kjempet to bidrag om finaleplass i dueller, og hun tapte sin med svært liten margin. Nå var hun endelig i finalen. Åse Karin Hjelen var med sine 38 år en av startfeltets mest rutinerte artister. Hun hadde bak seg en av tidenes mest spilte sommerslagere gjennom 90-tallet. Låta «Leite etter sola» fra hennes debutalbum med samme navn, ble rett og slett det man kan kalle en «landeplage» - i positiv forstand. Albumet kom ut i 1991, mens singelen med tittellåten ble lansert sommeren 1990. Den ble en øyeblikkelig favoritt i NRK Reiseradioen som spilte den på høy rotasjon hele den sommeren. Den skulle stå på spillelista i programmet hele tiåret, og låta ble gitt ut på utallige «sommerslageralbum.»  Og den blir fortsatt ofte spilt i radio. «Leite etter sola» er en av de største sommerhitsene på norsk etter 1980, kanskje bare slått av Randi Hansens «Sola di.» Åse Karin Hjelen var ikke bare artist, hun hadde også jobb på Norges Musikkhøgskole. I tillegg var hun fast korist på over 800 forestillinger av showet til Hege Schøyen og Øyvind Blunck som da gikk sin seiersgang på Dizzie Showteater i tillegg til flere omfattende Norgesturneer og gjestespill. Andre i den korrekka var Jorun Erdal, som hade debutert i Melodi Grand Prix i 2000. NRK hadde denne gangen droppet juryene og latt seerne selv avgjøre gjennom å ringe inn sin stemme eller å stemme via SMS. Det skulle foregå i to omganger. Først skulle tolv finalister bli til fire, som igjen skulle kjempe om å få representere NRK og Norge i den internasjonale finalen i Riga. Poengene ble samlet i hver sin region, og avgitt i fem omganger. I første runde var ordningen slik at låta med flest stemmer fikk 12 poeng, andreplassen hos den respektive jury fikk ti poeng, så gikk poengskalaen fra åtte og ned til ett poeng. Ti av tolv bidrag fikk poeng fra hver jury.  Åse Karin Hjelens stillferdige, vakre ballade druknet helt midt mellom to glade poplåter. «Han kom som ein vind» falt tydeligvis ikke i smak hos juryene, for den endte sist i første runde, med null poeng. Hun delte dermed skjebne med sin koristkollega, Jorun Erdal, som fikk null poeng i finalen i 2000. Hverken Åse Karin Hjelen eller Tom Sennerud forsøkte seg i Melodi Grand Prix igjen.  For Tom Sennerud holdt det med to sisteplasser . Åse Karin Hjelen jobber i dag ved Norges Musikkhøgskole og synger aktivt bl.a. med en egen jazzgruppe.
                                                     12.plass  0 poeng

lørdag 19. mai 2018

Melodi Grand Prix 1993: "Det skulle vært sommer." Rune Larsen & Helge Nilsen

For første gang på mange år var det kun menn som sto bak de seks bidragene som ble plukket ut blant 400 innsendte bidrag til Melodi Grand Prix 1993. I tillegg var to menn invitert av NRK til å levere hvert sitt. Og dette var virkelig veteranenes finale, både på artist og opphavsmannssiden. Hos sistnevnte fant man både Jahn Teigen, Rolf Løvland, og Ove Thue. Sistnevnte deltok i sin tredje Grand Prix finale med bidraget «Det skulle vært sommer.»  Han hadde deltatt for første gang i en av semifinalene i 1977, da uten å ta seg hele veien til finalen. I 1984 var han vokalist for en annens bidrag og havnet sist. Til å fremføre sitt bidrag i finalen i 1993, fikk Ove Thue hjelp av to veteraner og samarbeidspartnere fra hjembyen Bergen, Rune Larsen og Helge Nilsen. Helge Nilsen skulle ha deltatt i Melodi Grand Prix i 1977, men ble syk, så Rune Larsen steppet inn og sang «Robåtrock.»Den hadde han deltatt med i semifinalen, men under forutsetning av at kollega og kompis Helge Nilsen skulle få synge i den store finalen i Oslo. Slik gikk det ikke og Helge Nilsen måtte vente i 15 år på å få sjansen igjen. I finalen i 1993 var sju artister født før 1950, mens ytterligere tre var født på 50-tallet, så dette var det veteranenes aften. Eldstemann var Helge Nilsen med sine 49 år, duettpartner Rune Larsen var 45. «Det skulle vært sommer» startet først under finalen i Chateau Neuf i Oslo. Finalen dette året var ganske kjedelig og fort glemt. Det samme ser det ut til at «Det skulle vært sommer» ble hos jurygruppene. Ti medlemmer satt i hver av de ti juryene, og det var fordelt slik at fire medlemmer i hver av dem var fagfolk fra musikkbransjen. De øvrige var «vanlige TV- seere.» Og ingen av juryene viste stor begeistring for de tre veteranene fra Bergen og deres låt «Det skulle vært sommer.» Hver jury delte ut poeng fra skalaen ti og ned til ett poeng. Og «Det skulle vært sommer» fikk fra fem poeng og ned, bortsett fra Oslos jurygruppe, der de fikk full pott og ti poeng. Juryen i hjembyen Bergen var ikke overvettes begeistret over bidraget, og ga dem bare to poeng. Det endte på en nest sisteplass. Ingen av karene dukket opp igjen i Melodi Grand Prix siden. Bidraget ble spilt inn på singel, uten at noen la særlig merke til det.
                                                      7.plass   37 poeng

fredag 18. mai 2018

Melodi Grand Prix 1983: "Samme charmeur." Ketil Stokkan.

Til Melodi Grand Prix 1983 ble fem komponister spesialinvitert til å levere bidrag og ytterligere fem bidrag ble plukket ut blant 480 innsendte. En av de inviterte var Ketil Stokkan. Premisset for de fem inviterte, var at ingen av dem hadde levert bidrag til Melodi Grand Prix før. Ketil Stokkan hadde på kort tid blitt en av de store hitmakerne i norsk popmusikk gjennom låtene han skrev og sang for gruppa Zoo. Ketil Stokkan ble født i Harstad i 1956 og ble raskt en av frontfigurene da den nordnorske pop og rockebølgen skylte over landet, ledet an av band som Unit Five, January, Nøkken og nevnte Zoo, og artister som Marit Mathiesen og Randi Hansen. Unit Five hadde gjort Melodi Grand Prix stuerent ved å delta i finalen i 1981. Ketil Stokkan hadde ikke latt seg friste til å sende inn noen bidrag ennå, selv om NRK nok håpet å se melodier fra hans hånd i Melodi Grand Prix. I stedet inviterte de han og han takket ja. Han debuterte som profesjonell musiker med bandet Nexus i 1974, og fra 1977 ble han frontfigur og låtleverandør i gruppa Zoo fra Stokmarknes. De ville satse internasjonalt, og debutplata var på engelsk. Ketil Stokkan hadde skrevet samtlige låter på de to platene gruppa ga ut i 1978. De turnerte i Nord- Norge men fikk ikke den suksessen de hadde håpet på før de begynte å synge tekster på egen dialekt. De gjorde større suksess med deres tredje album og det første med tekster fremført av Ketil Stokkan på hans Harstaddialekt. Ketil Stokkan hadde igjen skrevet samtlige melodier og tekster, på LP-en og Zoo fikk endelig nasjonal oppmerksomhet når låta «De e’ kje her» kom inn på Norsktoppen i juni 1980. Denne lista var den fremste lanseringskanalen for norskspråklig popmusikk på 70 og 80-tallet, og en frisone der NRK Radio kunne spille ny popmusikk, noe de ikke gjorde så veldig ofte ellers. «Du e’ kje her» ble sunget av Zoos andre vokalist- Sverri Dahl. Og Zoo og Ketil Stokkan smidde mens jernet var varmt og spilte inn et nytt album som ble lansert høsten 1980. Og da kom endelig gjennombruddet. Med albumet «Z på maken» ble de landskjente, og de to norskspråklige LP-platene solgte over 100.000 eksemplarer til sammen og Zoo ble endelig landskjente. De turnerte over hele landet, herjet på VG- lista og Norsktoppen og var med i radio og TV. Gjennombruddslåta ble «Evig ung» og den neste store hiten ble «Vent, ikkje legg på.» Nå var Ketil Stokkan i eliten blant norske popkomponister, og valgte å satse på en solokarriere, etter å ha innhentet fire gullplater og solgt over 200.000 LP-er med Zoo. Det var store forventninger til Ketil Stokkan i Melodi Grand Prix, spesielt fordi han skrev nidvisa «Grand Prix» for Zoo, der han raljerte med hele opplegget. Etter at man fant ut at låttitler skulle kunne forstås internasjonalt, byttet Ketil Stokkan navn på sitt bidrag fra «Samme sjarmør» til «Samme Charmeur». Ganske underlig all en tid man beholdt ordet «samme» i tittelen. Ketil Stokkan fikk æren av å starte showet og var først ut blant ti toppvokalister som deltok i dette årets finale. De beste i norsk pop deltok også på låtskriversiden, og finalen hadde et gledelig høyt nivå og var starten på en kvalitetsheving konkurransen sårt trengte. Nå var det stuerent å delta, og gode poplåter ble resultatet. Ti bidrag deltok i alt. Ketil Stokkan gjorde ikke skam på seg i sin debut som soloartist. Svein Dag Hauge og Rolf Løvland hadde pakket låta inn i et lekkert orkester arrangement som passet Stokkans stemme godt. Han fikk også hjelp av tre gode korister. Juryene likte det de hørte. Det var tolv folkejuryer plassert rundt i landet som avga sine stemmer -12 poeng til den de likte best, så 10 poeng til andreplassen også fulgte de skalaen fra 8 poeng og ned til 1. Ketil Stokkan fikk toppscore fra tre juryer og var på topp tre hos ytterligere fem juryer. Men konkurransen fra Jahn Teigen ble for sterk, og Ketil Stokkan endte tilslutt som nummer to, 13 poeng bak «Do-Re-Mi» som vant. Ketil Stokkan fikk maksimalt antall uker på Norsktoppen, da var åtte uker tidsrommet en låt kunne være på lista før den måtte byttes ut. Fire av ukene var på førsteplass. Dermed var Ketil Stokkan for alvor etablert som soloartist. «Samme charmeur» ble utgitt på singelplate og solgte godt. Hans første soloalbum «Gentlemans Agreement» , med bare engelskspråklige låter, kom ut senere i 1983, men «Samme Charmeur» var ikke med. Dette ble ikke den suksessen Stokkan hadde håpet, så han gikk tilbake til å synge på norsk og bruke sin egen dialekt. Det fungerte bedre, og hans andre soloalbum «Ekte mannfolk» fra 1985 ble en suksess. Og igjen skulle han la seg friste av Melodi Grand Prix.
                                                2. plass   107 poeng


tirsdag 15. mai 2018

Melodi Grand Prix 1963: "Solhverv." Anita Thallaug/Nora Brockstedt & Jan Høiland.

Til Melodi Grand Prix 1963 kom det inn 221 bidrag, opp hundre fra bunnoteringen året før. Fem melodier ble plukket ut av programsekretærene i NRK Otto Nielsen, pianist Robert Levin og musikkekspert Turid Johansen fra NRKs grammofonarkiv. Alle melodiene ble fremført to ganger i finalen, med ulik orkesterbesetning og vokalister. «Solhverv» ble fremført av tre vokalister, men i finalen var ikke Anita Thallaug en av dem, hun kom til i den internasjonale finalen. Mer om dette senere. Tekst og melodi til sangen var signert Dag Kristoffersen. Han ble født i Asker i 1904. han debuterte som musiker alt i 1929 men alt to pr før var han blitt ansatt som lærer ved Barratt Dues musikkinstitutt i Oslo. Hans hovedinstrument var piano, men han var også opptatt av vokalmusikk og hadde utdanning innen kordireksjon og arrangerte og skrev flere komposisjoner for ulike korbesetninger. Og han var ofte å se som dirigent for Det Norske Sjømannskor som medvirket i flere av Erik Byesprogrammer i NRK, både på fjernsyn og i radio. Noen slagerkomponist hadde han aldri vært, men i sitt første forsøk både som det og i Melodi Grand Prix skulle han lykkes forbausende godt. I hvert fall nasjonalt. Nora Brockstedt var tilbake i Melodi Grand Prix etter et års pause. Hun hadde hatt stor suksess også i de to internasjonale finalene der hun deltok i 1960 og 1961. Hun fikk sin tredje seier på sitt tredje forsøk. Jan Høiland deltok i Melodi Grand Prix for andre gang. NRK hadde tenkt internasjonalt da de valgte ut artistene som skulle være med. Etter tre år med gode plasseringer, skulle NRK nå dra til skikkelig. Den internasjonale finalen skulle for andre gang arrangeres av BBC i London. Og dit var det ventet flere, store stjerner. Dermed dro NRK til med et lag av artister som alle hadde markert seg internasjonalt. Nora Brockstedt var for lengst kjent i hele Norden og ikke minst ute i Europa etter sine to deltagelser i Melodi Grand Prix. Jan Høiland hadde nettopp erobret det svenske platemarkedet og vært en gjenganger på Svensktoppen og i de nordiske samsendingene som da var ofte sendt i radio og TV. Jan Høiland sang «Solhverv» med Jørg Petter Røeds ensemble, mens Nora Brockstedt fikk æren med Kringkastingsorkesteret og skulle få representere Norge for tredje gang i en internasjonal finale om «Solhverv» vant. Og det gjorde den, totalt overlegent. De ti i juryen, fem musikkjournalister fra Oslo og deres koner, likte «Solhverv» best. Detaljene fra avstemningen er ikke bevart, det er heller ikke finalen- som av en eller annen rar grunn bare ble sendt på TV; noe de færreste hadde på den tiden. At finalen ikke ble sendt i radio, gjør at ingen av sangene ble slagere siden. Folk fikk det rett og slett ikke med seg. Men uansett, «Solhverv» vant en overlegen seier. Jurymedlemmene kunne gi hver melodi poeng på skalaen fra ti og ned til ett poeng, slik at bidragene kunne ende opp med maksimalt 100 poeng og minimum 10. Ingen endte der. Men «Solhverv» fikk 81 av 100 poeng, bare nitten poeng manglet. En så stor andel av en total poengsum fikk ikke noe Grand Prix bidrag før «Adieu» vant i 1982. Det var 22 poeng ned til andreplassen og «Solhverv» fikk over dobbelt så mange poeng som bidraget som havnet sist.  Nora Brockstedt trodde tydeligvis ikke at melodien skulle vinne og hadde lagt andre planer. Hun skulle på turné rett etterpå og kunne ikke reise til London for andre gang for å synge Norges bidrag. (Første gang i London var da hun sang «Voi-Voi» i 1960.) Nora Brockstedt hadde også hatt to gode plasseringer og hadde lite å vinne på å delta i en internasjonal finale for tredje gang. Så, for første og hittil eneste gang i Melodi Grand Prix historie, takket vinneren nei til å synge i en internasjonal finale. Dag Kristoffersen mente en kvinnelig vokalist ville kle sangen best, dermed ble Jan Høiland forbigått, og de spurte en annen av deltagerne i finalen, Anita Thallaug om hun ville reise til London for å synge. Det gjorde hun. Og fikk Norges første null poeng og sisteplass. Trøsten får være at hun delte skjebne med svenske Monica Zetterlund, samt Nederland og Finland. Dag Kristoffersen deltok i Melodi Grand Prix bare en gang til, med «Den Flygende Hollender» i 1969. Både Nora Brockstedt, Jan Høiland og Anita Thallaug hadde nettopp begynt. og skulle delta flere ganger. Anita Thallaug og Nora Brockstedt sang også bidraget "Drømmekjolen" i finalen i 1963, mens Anita Thallaug også sang «Adjø». Jan Høiland fikk bare sjansen i «Solhverv.» Dette skulle bli hans eneste seier i Melodi Grand Prix og han fikk aldri representere Norge i noen internasjonal finale. Hveken Nora Brockstedt eller Anita Thallaug spilte inn vinnerbidraget på plate. Det gjorde derimot Jan Høiland i sin versjon med Jørg Petter Røeds kvartett, uten at noen la merke til det.
1.plass - 81 poeng

 I linken under kan du se Anita Thallaugs versjon av "Solhverv" fra den internasjonale finalen:




søndag 13. mai 2018

Melodi Grand Prix 1992: "No i natt." Ottar "Big Hand" Johansen.

Til Melodi Grand Prix 1992 kom det inn 400 bidrag. NRK hadde avlyst finalen året før, så nå skulle kjerringa reises. Ti bidrag ble plukket ut til finalen, og et av disse var «No i natt» med melodi av Bård Ustad Svendsen og tekst av Bjarne Bårdstu. Komponisten ble født i Trondheim i 1954 og var en del av Sambandet, Åge Aleksandersens backingband, og hadde deltatt med disse i Melodi Grand Prix 1980 som musiker. Han var også fast studio og turnèmusiker med bl.a. Terje Tysland og medvirket på mange plateinnspillinger. Han er fremdeles aktiv som musiker. Han komponerte også, og fikk sin Melodi Grand Prix debut i 1990 med et bidrag som ikke lykkes med å ta seg til gullfinalen. I 1992 var ordningen annerledes. Da fikk alle bidragene poeng og det var ingen egen gullfinale. Også til debuten hadde han med seg tekstforfatter Bjarne Bårdstu. Han ble født i Trondheim i 1953 og har vært aktiv komponist, tekstforfatter og musiker siden 1969 etter hvert ved siden av jobben som tekstforfatter for et reklamebyrå i Trondheim. Han har medvirket på utallige plateinnspillinger og turneer med kjente band. Han skrev også kjenningsmelodien til radioprogrammet «På dansefot» i NRK. Til å synge «No i natt» fikk de Norges countrykonge Ottar «Big Hand» Johansen. For svært mange kom det som en stor overraskelse at han takket jag til å stille opp i Melodi Grand Prix. Han stilte selvsagt opp med cowboyhatt og gitar. Han ble født i Sulitjelma i Nordland i 1949 og fikk sitt gjennombrudd som musiker og vokalist med bandet Country Snakes på 70-tallet- da de stilte som husband i Vidar Lønn- Arnesens countryprogrammer «Landhandelen» i NRK TV. De ble raskt Norges ledende band innen sjangeren, spilte inn mange plater og fikk også internasjonal oppmerksomhet. Ottar Johansen ble bandets frontfigur sammen med deres kvinnelige vokalist, Lillian Askeland, som hadde fått sitt nasjonale gjennombrudd i Melodi Grand Prix 1969. Han ga ut sin første solo-LP i 1978 og skiftet beite til bandet Country Team. Så begynte samarbeidet med Casino Steel og Claudia Scott. Trien fikk Spellemannsprisen for sitt album fra 1985, gjorde mange turneer, radio og TV- opptredener og var ofte på turné. Trioen opplevde en formidabel suksess, og den store hiten deres ble «Fools never  learn.» I 1988 ble den ny Spellemannspris på Ottar Johansen, da for soloalbumet «Game of Hearts.» Så i 1990 stilte han for første og eneste gang opp i Melodi Grand Prix. «No i natt» ble fremført som bidrag nummer to i finalen. Så skulle det stemmes. Det var ti juryer plassert rundt i landet, hver av dem besto av hundre medlemmer som stemte på hver sang ved hjelp av mentometerknapper. Så hvert bidrag kunne få hundre poeng fra hver jury. Slik gikk det naturligvis ikke. «No i natt» startet med å få bare åtte poeng fra juryen i Porsgrunn som var den første  som avga sine stemmer. Dette ble finalens laveste sum. Stort bedre ble det ikke for bidraget som lå langt nede på lista hos hver av juryene. Høyest poengsum kom fra Bodø, som gav Ottar Johansen 31 poeng. Men det ble ingen sisteplass for Ottar Johansens Grand Prix debut. Men det var tydelig at det ikke fristet til gjentagelse for noen av de involverte, det forble med dette.
                                                    7.plass 254 poeng

søndag 6. mai 2018

Melodi Grand Prix 1982: "Adieu". Jahn Teigen og Anita Skorgan.

Melodi Grand Prix 1982 ble en slags hybrid, det virket som om NRKs underholdningsredaksjon ikke kunne bli enige om hvordan finalen skulle organiseres. Skulle man droppe finalen helt og spesialinviterte en komponist til å levere ett bidrag som kunne sendes rett til den internasjonale finalen? Skulle man la alle som vil få sende inn bidrag? Skulle man gå til en komponistorganisasjon- be om bidrag og velge derfra? Og skulle man ha en semifinale? Alle fire alternativene ble valgt. Av de ti bidragene i finalen ble fem bidrag valgt ut via semifinaler der bidragene var levert av medlemmene i komponistorganisasjonen «Forum for Ord og Toner.» Fire andre melodier gikk rett til finalen, valgt ut blant 480 innsendte bidrag. Det hele var en ganske underlig prosess. Den komponisten som ble spesialinvitert til å skrive et bidrag, var Jahn Teigen.  Den britiske språkprofessoren René James Herail mente at han hadde oppskriften på hvordan Norge endelig kunne vinne Melodi Grand Prix. Og det skulle skje med en som tidligere hadde tapt. Jahn Teigen var blitt legendarisk etter null poeng med «Mil etter mil» og britene hadde trykket ham til sitt bryst. Nå skulle de hjelpe han å vinne. Professor Herail mente han kunne lage en Grand Prix vinner ved hjelp av dataalgoritmer. Bl.a. mente han at man måtte synge mykt, så mange vokaler var fint. Han mente teksten måtte inneholde ord som ikke var «harde.» Et eksempel på dette kom i Grand Prix året etter, der låta «Brutte løfter» ble til «Dine øyne.» Og «Samme sjarmør» ble til «Samme Charmeur.» Mer om dette i senere blogginnlegg. Tittelen måtte kunne forstås i hele Europa, og dermed ble «Adjø» til «Adieu.» De fem semifinalene der bidrag skulle plukkes ut via dueller var en del av Harald Tusbergs lørdagsunderholdningsprogram høsten 1981. Der ble «Adjø» presentert i første programmet som en solosang. i et ganske stort orkesterarrangement og uten korister. Jahn Teigen skrev melodien og Herodes Falsk skrev teksten, alt i nært samarbeid med den britiske språkprofessoren og hans algoritmer og dataanalyser. Det var tydelig at algoritmene trengte noen justeringer så endringer ble gjort frem mot finalen i 1982. (Ingen av de andre låtskriverne fikk gjøre noen justeringer på sine bidrag, merkelig nok.) Tittelen ble til «Adieu» og Jahn Teigen fikk selskap av kjæresten Anita Skorgan på vokal og piano.  I følge den britiske professorens vinneralgoritmer måtte sangen være en ballade,  helst uten rytmiske instrumenter. Derfor mangler «Adieu»  -i den versjonen som vant den norske finalen -helt perkusjon og bass, noe som man i ettertid ser kunne ha løftet låta betraktelig.Og Jahn Teigen fikk heller ikke lov til å «synge ut» og bruke den kraft og de nyanser hans rike stemme hadde. Bakgrunnskoret kom til, dog nesten uten å merkes og orkesterarrangementet ble tonet veldig ned. "Adieu" var en tydeligere poplåt i den første verjonen. Sett i ettertid er låta som ble presentert i finalen ganske anonym og litt kjedelig. «Adieu» gikk selvsagt rett til finalen, man kunne ikke risikere at en låt som fulgte en «100% sikker vinneroppskrift» skulle bli slått ut i en semifinale, stemt ut av norske TV-seere som ikke visste bedre. Så «Adieu» var sikret finaleplass og skulle starte først. NRK var lenge i tvil om det skulle være fagjury eller folkejury, hva ville være best for å sikre at «Adieu» faktisk vant den norske finalen og kunne teste om den britiske professorens algoritmer ville gi NRK deres aller første seier? Sett i lyset av dette kan man jo undre seg hvorfor NRK i det hele tatt arrangerte en finale, det sikreste hadde jo vært å sende «Adieu» rett til den internasjonale finalen. Flere artister og låtskrivere reagerte på fokuset og medieomtalen Teigen fikk og følte at de egentlig bare var med i en «liksomfinale» der vinneren var bestemt på forhånd. Uansett, nivået var høyere enn noen sinne og flere av de ti bidragene i finalen ble hits etterpå. Og 1982 ble starten på en kvalitetsforhøyelse av norsk Grand Prix som varte de neste åtte årene. Tilbake til finalen. NRK landet på folkejury og håpet at Jahn Teigen og Anita Skorgans popularitet skulle holde til at «Adieu» vant. Og det norske folk likte balladen. Det var 11 folkejuryer plassert rundt i Norge, og de som satt i juryene var plukket ut etter alder, kjønn, bosted, yrke og fritidsinteresser. Det var ingenting å frykte, «Adieu» fikk toppscore fra de fire første juryene og ledet med stor margin hele veien. Poengsystemet fulgte oppskriften i den internasjonale finalen, der hver jury ga 12 poeng til sin førsteplass, 10 poeng til andreplassen så gikk skalaen fra åtte og ned til ett poeng. «Adieu» fikk fem tolvere, ti poeng fra fire juryer, og åtte poeng fra to. Det var juryene i Kristiansand og Vadsø som likte «Adieu» minst. Trioen Teigen/Skorgan/Falsk vant med stor margin, nesten 30 poeng foran andreplassen. Og ikke bare det, "Adieu" er en av vinnerlåtene gjennom tidene som har fått størst andel av tilgjengelige poeng. Den fikk 120 poeng av 132 mulige. Nå ble det feber, og alle trodde at «Adieu» kom til å vinne den internasjonale finalen i britiske Harrgoate senere på våren. Det ble en stor nedtur, med en tolvteplass. (Mer om «Adieu» i den internasjonale finalen kan du lese om her.)Det var uansett et godt resultat om man ser på de norske Grand Prix merittene til da.Senere viste det seg at professor Herail nok hadde skrytt på seg litt mer kunnskap om musikk enn det han hadde. Britiske journalister hadde forsøkt å gi NRK noen fakta om mannen, men ble møtt med døve ører. Det viste seg at han slett ikke hadde noen annen musikalsk bakgrunn enn litt stor interesse for feltet. Men lingvistikk og språk kunne han, og har gitt ut en fransk britisk ordbok. Dessuten var han ikke en gang britisk, han var fransk. Så hans musikalske dataalgoritmer var vel strengt tatt mer basert på hans egen musikksmak enn vitenskapelige fakta. Men det skal han ha, han var forut for sin tid. For flere av «Grand Prix grossistene» bruker i dag dataprogram og algoritmer for å skrive flere av sine bidrag. Det er nå blitt en viktig del av musikkindustrien. Men aller først ute var «Adieu», som ble en hit og lå fem uker på VG lista med en tredjeplass som beste resultat. Det ble 9 uker på Norsktoppen der Jahn Teigen og Anita Skorgan dundret rett inn på førsteplass og ble på topp i to uker. Teamet Teigen/Falsk/Skorgan fikk blod på tann og var tilbake i Melodi Grand Prix allerede året etter. For øvrig var dette både Teigen og Skorgans sjette Grand Prix deltagelser, men første gang sammen. To ganger tidligere hadde de konkurrert mot hverandre. Herodes Falsk hadde ikke deltatt tidligere.
                                                  1. plass    120 poeng

                                          Her er den første versjonen av bidraget.


lørdag 5. mai 2018

Melodi Grand Prix 1972: "Lillebror." Inger Lise Rypdal/Kirsti Sparboe

Grand Prix interessen fortsatte å dabbe av i Norge på starten av 70-tallet, og i 1972 kom det bare inn 176 bidrag til finalen, det var det nest laveste antallet i konkurransens historie til da. Men til gjengjeld hadde Melodi Grand Prix fortsatt stor appell blant Tv- seere, radiolyttere og de fremste av Norges popartister. De tre som plukket ut de fem bidragene som skulle få æren av å være med i finalen, var Grand Prix veteran og NRK -ansatt orkesterleder Sigurd Jansen, rockegitarist Terje Rypdal og artist og komponist Benny Borg. (Til alt overmål sang Terje Rypdal og Benny Borgs daværende koner samme bidrag i finalen.) Komponistveteranen Ivar Børsum fikk med to bidrag, hans sjette og sjuende. i Grand Prix til da. Dermed lå han bare et bidrag bak Arne Bendiksen som til da hadde levert flest. Ivar Børsum hadde hatt en komètkarriere i Melodi Grand Prix siden debuten i 1966. Et av bidragene han fikk med i 1972, var «Lillebror.» Han skrev både tekst og melodi til balladen, som straks ble en favoritt. Så stor favoritt var den at selveste Kirsti Sparboe- som da var Norges mestselgende popartist- takket ja til å synge låta. Hun var opprinnelig tiltenkt Ivar Børsums andre bidrag i finalen- «Småting»- der hun skulle synge sammen med daværende ektemann Benny Borg. Men hun valgte å gå solo og Benny Borg måtte finne seg en annen duettpartner. Mer om dette kommer i et senere blogginnelgg. «Lillebror» var en monumental ballade krevet for Kirsti Sparboes stemme. Hun hadde deltatt i tre internasjonale finaler for Norge med raske poplåter og ikke klart å hevde seg. Nå ville hun vise Europa sin stemmeprakt. Og dette var tiden for store kraftballader.Kirsti Sparboe deltok i Melodi Grand Prix for sjette gang. I tillegg hadde hun forsøkt seg i den tyske finalen i 1970, da Norge tok en pause fra Grand Prix.  Til finalen i 1972  gikk NRK av en eller annen grunn tilbake til ordningen med fem bidrag som ble fremført to ganger av to ulike orkesterbesetninger og vokalister. Opprinnelig var denne ordningen blitt avviklet til finalen i 1969. Muligens var det lave antallet innsendte bidrag noe av grunnen. Inger Lise Rypdal fikk synge med det lille orkesteret og deltok i sin andre Grand Prix finale. Hun sang  bidraget med Kjell Halvorsens kvintett. Kirsti Sparboe fikk æren med Kringkastingsorkesteret. Og hvilken ære. Egil Monn- Iversen pakket inn Kirsti Sparboes store stemme i et vakkert og sømløst arrangement som løftet hennes vokal opp og frem. «Lillebror» er og blir en fantastisk ballade og den ble musikkjournalistenes favoritt og var forventet å seile inn til seier. For andre gang hadde NRK samme juryordning som i den internasjonale finalen; fra sju byer i Norge ble det sent to juryrepresentanter. En av dem måtte være under 25 år og ingen måtte ha profesjonell tilknytning til musikkbransjen. De fjorten jurymedlemmene kunne gi hver sang fra fem til et poeng - fem poeng til den de likte best. Nivået i finalen var høyt og poengene ble svært jevnt fordelt. Men dommerne var kritiske. Bare fire ganger ble fem poeng delt ut av jurymedlemmene. «Lillebror» fikk en toppnotering. Fra «sine lokale dommere» i Tromsø og Harstad fikk merkelig nok Kirsti Sparboe sin laveste poengsum, to poeng fra hver av dommerne. Og det ødela seiersmarsjen til «Lillebror.» Da siste dommer gjensto, kunne tre av bidragene ta en seier. Men det ble ikke gitt nok poeng til Ivar Børsums bidrag, så «Lillebror» havnet på en andreplass, tre poeng bak bidraget Kirsti Sparboe takket nei til å synge. For Ivar Børsum spilte det ikke så stor rolle, han hadde skrevet vinnerbidraget også, og tok en dobbeltseier. Både han, Kirsti Sparboe og Inger Lise Rypdal skulle dukke opp i flere finaler senere. «Lillebror» ble spilt inn på singelplate med Kirsti Sparboe og Kringkastingsorkesteret. Finalen i 1972 er dessverre slettet fra NRKs arkiver så hverken TV eller radioopptakene finnes. Singelen «Lillebror» er å finne i NRKs arkiver, men er ikke publisert på sosiale medier. Du kan høre sangen ved å følge denne linken -«Lillebror» - og spole deg frem til 11 minutter ute i programmet.
                                                            2. plass  40 poeng



torsdag 3. mai 2018

Melodi Grand Prix 2011: "Guns & Boys" Carina Dahl.

Til Melodi Grand Prix 2011 kom det inn 700 bidrag, 300 færre enn året før. 21 bidrag ble til slutt plukket ut til å delta i tre delfinaler der sju melodier konkurrerte. To gikk videre til finalen, tre fikk en ny sjanse, mens to røk rett ut. Det bidraget som fikk åpne hele ballet var «Guns & Boys». Låta var skrevet av Hanne Sørvåg – som var tittelforsvarer etter å ha vunnet Melodi Grand Prix med «My Heart Is Yours» som Didrik Solli- Tangen fikk synge i den internasjonale finalen i Oslo året før. Så her var det prestisje involvert og bidraget fikk stor oppmerksomhet. (Hanne Sørvåg hadde også skrevet det georgiske bidraget til finalen i Oslo. ) Hun hadde fått med to bidrag til den norske finalen i 2011, det samme hadde skjedd i 2009.  Hanne Sørvåg hadde fått stor, internasjonal anerkjennelse og var en del av låtskriverteamet til Universal i Stockholm. og fikk av en kollega derfra, Nanna Martorell og låtas vokalist Carina Dahl. Hun  var allerede kjent for å ha deltatt i et utall realityserier og var modell i «Glamourbransjen». Hun ble født i Trondheim i 1985, og  vokste opp med musikk. Hennes far, «Morten «Diesel» Dahl var profilert trommis og var blitt kjent gjennom TNT og TinDrum, to band han var med på å starte. Da Carina var blitt 21 år følte hun seg klar for musikkbransjen. Hun skrev litt, men likte best å stå i rampelyset. I 2006 fikk hun en platekontrakt og selveste Stargate ga seg på å produsere og skrive noen låter for henne, uten at det ble noe særlig av det. I 2009 hadde hun også flyttet til Sverige og blitt låtskriver, ikke for Universal men for plateselskapet TCM. På oppdrag av dem skrev hun låter og ga ut debutalbumet «Hot Child.» I Sverige knyttet hun naturlig nok kontakt med Hanne Sørvåg og de bestemte seg for å samarbeide om Carina Dahls debut i Melodi Grand Prix. Og den ble nok ikke som forventet, selv om Carina Dahl spilte ut Glamourmodellkortet så godt hun kunne, både før og under delfinalen. Forhåndsvideoen vakte oppsikt, men understreket vel heller at Carina Dahl hadde større ferdigheter som modell enn som sanger. Dessverre holdt ikke sangprestasjonen når det gjaldt. Den var ikke noe særlig å juble over, og selv ikke et entusiastisk publikum på Ørlandet- som vel kan regnes som hennes trønderske hjemmebane- imponerte TV-seerne. Det ble et stort nederlag både for fjorårsvinneren Sørvåg og Carina Dahl. Da seerne hadde sagt sitt, var «Guns & Boys» ute av dansen, og blant de to bidragene som måtte dele sisteplassen. Men hverken Carina Dahl eller Hanne Sørvåg skulle gi opp av den grunn. Sistnevnte var å se allerede i neste delfinale der hun også var vokalist for sitt eget bidrag. Carina Dahl tok en liten pause og dukket opp igjen i Melodi Grand Prix i 2013. Siste kvinne i låtskriverteamet, Nanna Martorell fortsatte sin låtskrivervirksomhet hjemme i Sverige, i kombinasjon med å være programannonsør og programleder i TV4.
                                                             Delfinale 1- Uplassert.


tirsdag 1. mai 2018

Melodi Grand Prix 1991- alternativ finale: "Stjerners tegn" Kristin Svendsen


I 1991 avlyste NRK finalen i Melodi Grand Prix fordi de som skulle plukke ut bidrag mente at ingen av de 140 innsendte bidragene holdt mål. Grand Prix veteran Arne Bendiksen ble sint og fikk TV3 med på å lage en alternativ finale der noen av de refuserte bidragene fikk plass. Programmet ble sendt i Norge og Sverige i Robert Aschbergs TV show. En av låtene som ble plukket ut blant de refuserte, var «Stjerners tegn» med Kristin Svendsen. Hun var da 25 år, og var aktiv i hjembyen Stavangers musikkliv der hun var aktiv i musikaler, og som popsanger. Låtskriver var Lars Magnus Solstad fra Stavanger. Han var teknologistudent med musikk som hobby. «Stjerners tegn» startet først. I fagjuryen som var satt sammen for anledningen, satt norske og svenske artister litt om hverandre. «Stjerners tegn» fikk 10 poeng og havnet til slutt på en fjerdeplass.  Kristin Svendsen er artist på fulltid og spiller fortsatt i revyer og musikaler på Stavangers teaterscener. Hverken hun eller låtskriveren har forsøkt seg i Grand Prix siden.
                                                             4.plass 10 poeng