Melodi Grand Prix 1998: "All i ever wanted (was you.)". Lars A Fredriksen.

For første gang siden 1985 hadde NRK bare spesialinviterte komponister i Melodi Grand Prix. Åtte komponister fikk velge artister og tekstforfattere. En av disse var David Eriksen. Han var den aller første skikkelige produsenten i Norge som fikk internasjonal oppmerksomhet. Hans virkefelt ble etter hvert både Europa og USA og han leverte flere hits for internasjonale og norske artister. Han ble født i Argentina i 1987, der foreldrene virket som misjonærer. De flyttet til Norge og bosatte seg i Ski utenfor Oslo. David Eriksen ble tidlig aktiv innen musikk, og drev med flere bandprosjekter som tenåring. Hans gjennombrudd kom som låtskriver for og medlem av gruppa I.C Eyesog låta «Faith in Colours.» David Eriksen var på vei til en gryende, internasjonal karriere, hadde fast kontrakt med et plateselskap og bodde i London. Det samme gjorde Per Kristian Ottestad- som han hadde valgt som medprodusent av låta og som tekstforfatter. Han ble født i 1968 men alt som 18-åring var hans låtskrivertalent så åpenbart at han fikk kontrakt med et stort plateselskap og flyttet til London. Han var medlem av gruppene 2 brave og The Getaway Peoplefra Stavanger.  Han fikk ikke det gjennombruddet han ønsket som musiker, men fikk desto større fremgang som låtskriver og produsent for andre, og ble boende i London, før han senere startet Stargate og ble en innflytelsesrik produsent i New York og Los Angeles. Men det var etter 1998. Låta i Melodi Grand Prix het «All I Ever Wanted Was You» og hadde originaltekst på engelsk. Det var ikke åpnet for å bruke valgfritt språk i den internasjonale finalen, det kom først året etter, men NRK valgte likevel å la låtskriverne bestemme om de ville ha norskspråklig tekst til sine bidrag eller ikke. Dette for å gjøre det mer attraktivt å være med. I den internasjonale finalen måtte bidraget derimot fremføres med norsk tekst. Til å synge «All I Ever Wanted Was You» hadde Eriksen og Ottestad hentet inn en dyktig sanger fra Skien. Lars Andernach Fredriksen var fast solist med Oslo Gospel Choir, bl.a. på korets mest kjente sang, «En stjerne skinner i natt.» Nå skulle han løftes frem som solist. I finalen var det svært mange etablerte låtskrivere, men svært få etablerte artister. Den eneste som hadde deltatt før og var den mest kjente, var Elisabeth Andreassen som deltok i sin fjerde, norske finale og straks ble favoritt hos pressen. Men det ble sannelig også Lars A. Fredriksen. Det ble tidlig klart at tetstriden kom til å stå mellom disse to. Og spådommene skulle vise seg å holde stikk. «All I Ever Wanted Was You» var først ut blant finalens åtte bidrag og satte tonen. Det var et svakt startfelt, bortsett fra Bettans dramatiske og symfoniske ballade «Winds of the NorthernsSea». Så skulle det stemmes. Det var seks juryer totalt, fem folkejuryer plassert rundt i Norge og en ekspertjury som avga sine stemmer helt til slutt. Og det var ingen dramatikk i poengfordelingen. Hos alle de fem folkejuryene var «All I Ever Wanted Was You» på topp med Bettan på andreplass. Ekspertjuryen fulgte ikke folkeviljen, hadde det vært opp til dem hadde «All I Ever Wanted Was You» havnet på fjerdeplass. Men seieren var overlegen og soleklar, det ble elleve poeng ned til andreplassen. «All I Ever Wanted Was You» ble en skikkelig sommerhit og fikk åtte uker på Norsktoppen og singelen solgte bra, både i norsk og engelskspråklig versjon, mye takket være en god plassering i den internasjonale finalen i Birmingham - det kan du lese mer om her. David Eriksen og Per Kristian Ottestad føk ut i verden og ble store navn i internasjonal popmusikk. Sistnevnte deltok ikke igjen som låtskriver men har vært involvert som bakmann i Melodi Grand Prix senere. David Eriksen skulle vente elleve år før han fikk en ny raptus og leverte bidrag flere år på rad. Lars A Fredriksen spilte inn en soloplate og fortsatte å synge med Oslo Gospel Choir, der han fortsatt er fast solist. Han er også etablert som matblogger. Han har ikke deltatt i flere Grand Prix finaler.

                                                        1.plass  56 poeng

Melodi Grand Prix 1988: "Nå" Siri B.Gellein.

Til Melodi Grand Prix 1988 kom det inn litt over 400 bidrag, en betydelig økning fra året før. NRK hadde bebudet at  16 bidrag skulle bli plukket ut til semifinaler der bidragene skulle kvalifisere seg til finalen gjennom dueller, slik det også var i 1982. Duellene ble sendt i «LørDan» fra januar 1988. Og det aller første bidraget var «Nå».  Bidraget var komponert av Nissa Nyberget med tekst av lyriker og dramatiker Idar Lind. Han er født i 1954 og vokste opp på Otterøya ved Namsos i Trøndelag. Han begynte med å skive viser for sin egen visegruppe, etter hvert på oppdrag fra andre og fra 1976 gjorde han dette på heltid. Da «NÅ» ble sendt inn til Grand Prix, var Idar Lind redaktør i medlemsbladet til Den Norske Forfatterforening. Han hadde debutert som romanforfatter i 1983. Komponist Nissa Nyberget hadde fått med sitt tredje bidrag til Melodi Grand Prix. Han skrev «Lady Di» for Inger Lise Rypdal i 1982- sangen ble nummer to. I 1983 sang han sin egen «Duber meg om evighet» som havnet på femteplass. Programleder for LørDan- Dan Børge Akerø- hadde tipset Nissa Nyberget om en vokalist han hadde hørt på. Det var Siri Beate Gellein, en ung dame som hadde gjort seg bemerket på nasjonalt nivå, spesielt innen jazzmusikken. Hun hadde et band som het Siri Svale Band, som ble etablert i 1987, og som navnet tilsier, sang «sval jazz.»  Siri Gellein var også aktiv i studio som vokalist og korist. Nå skulle hun debutere på TV for et nasjonalt publikum som solist. «Nå» skulle starte først i den første duellen. Det andre bidraget var «Hvor er du?» av og med Trond Armand Larsen og Krist Juuhl. Disse to var også debutanter foran et nasjonalt TV publikum.  Begge sangene ble fremført i løpet av programmet til Dan Børge Akerø, og 1000 husholdninger spredt rundt i Norge var trukket ut til å ringe inn sine stemmer. Men datasystemene falt sammen, dermed måtte de sende inn postkort i stedet- så resultatet var ikke klart før uka etter. Da ble det klart at «Nå» tapte duellen, og det ble ingen finaleplass. Det gjorde ingenting for noen av de tre som var involvert i bidraget. Idar Lind skulle gå videre med sin dramatatikergjerning og sin lyrikk som DDE satte musikk og vokal til. Etter hvert skrev han tekster spesielt for disse. Dermed ble hans lyrikk nasjonalt folkeeie, og det ble ikke nødvendig med flere Grand Prix deltagelser. Nissa Nyberget deltok heller ikke flere ganger, han fikk nok å gjøre med barneprogram på TV og radio og ikke minst som kapellmester. Siri B Gellein tok journalistutdanning og jobbet som programleder i NRK og i flere aviser. Hun har hele tiden vært artist også, og skriver musikk og gir ut plater. Nå er hun leder for det store, episke uteteatret "Elden" som spilles på Røros hver sommer. «Nå» ble ikke spilt inn på plate. Bidraget tapte duellen med 26,5 % av stemmene. Hadde alle de 16 bidragene i duellene deltatt i en finale og man hadde lagt stemmetallene i hver duell til grunn, hadde «Nå» fått en tolvteplass totalt.

                                                            1. semifinale   2. plass

Melodi Grand Prix 1978: "Min sang" Anne Lise Gjøstøl.

Selv om Norge hadde sine dårligste resultater å vise til på 70-tallet, (med unntak fra 1973) så var entusiasmen stor, og det ble satt ny rekord i antall innsendte bidrag til NRK og Melodi Grand Prix. Antall innsendte bidrag var nesten doblet fra året før, hele 625 sanger kom inn. Mye skyldes nok at finalen i 1977 fikk et løft da den ble arrangert av BBC, og vinnerne fra 1976 – Brotherhood of Man og ikke minst ABBA som vant i 1974 hadde vist at det gikk an å bruke Grand Prix til å få en stor, internasjonal karriere. Dette fristet selvsagt for en liten musikkindustri som den norske. En annen ting som nok trakk opp interessen, var at den internasjonale finalen var rekordstor, hele 20 land skulle delta i finalen som skulle finne sted i Paris. Og når de store landene arrangerer, blir det dyrt og flott. Og flere europeiske storstjerner hadde meldt sin ankomst til finalen, så her gjaldt det å være frempå. De åtte bidragene i finalen ble plukket ut av dirigent Carsten Kloumann, popkomponisten Svein Gundersen og orkesterleder Fred Nøddelund. Et av bidragene som kom med var «Min sang» med tekst og melodi av Halvdan Presthus. Han var 25 år og musikkstudent fra Klepp på Jæren. Til å fremføre sin ballade med tekst på nynorsk, fikk han Anne Lise Gjøstøl som også var 25 år. Dette var femte gang hun deltok i Melodi Grand Prix. Hun debuterte i 1971 og fikk representere Norge i 1974 som en del av Bendik Singers som koret for Anne- Karine Strøm i den internasjonale finalen i Brighton. Hun hadde også vært korist for Anita Skorgan i London i 1977. Anne Lise Gjøstøl hadde fått internasjonal oppmerksomhet tidlig på 70- tallet da hun sang duett med Cliff Richard i et BBC produsert TV show han hadde fra Skandinavia. I ettertid hadde hun tatt klassisk utdanning som sanger og gått litt bort fra popmusikken. Hun viet seg mer til klassisk musikk og musikaler. Hun var bl. a med på Kjetil Bjørnstads «Leve Patagonia» og spilte i flere kabareter og musikaloppsetninger. «Min sang» hadde klare hint av musikal i seg og passet derfor Anne Lise Gjøstøls stemme godt. Hun hadde en stemmeprakt som gikk langt forbi de noe snevre pop innspillingene man kunne høre henne i tidlig i karrieren, kanskje med unntak av LP-en «Anne Lise Gjøstøl» som hun fikk en Spellemannpris for i 1975. Hun ble markedsført som en "norsk Olivia Newton- John, både fordi hun lignet av utseende og fordi hun spilte inn flere av sangene hennes. Bla. a "Angeleyes" som tok andreplassen i den britiske uttagningen i 1974 der Newton- John sang alle sangene. I tillegg spilte hun Sandy i den første norske oppsetningen av "Grease" i 1979. «Min sang» ble trukket som start nummer fire i finalen, og startet rett etter ev av favorittene- Maj Britt Andersens friske poplåt «Hør hva andre har fått til.». NRK innførte igjen ordningen med ren fagjury, etter to års pause der folket fikk bestemme. Ni fagfolk ble plukket ut, det var vokalister, opphavsmenn og journalister i skjønn forening. Og av en eller annen grunn ble gimmicken slik at den låta de likte best skulle få lavest poengsum -ett poeng til favoritten. Og Anne Lise Gjøstøl var det. Etter at fem jurymedlemmer hadde avgitt sine poeng, ledet hun. Og hun var favoritt blant fem av ni dommere. Men så kom to jurymedlemmer som hadde hennes sang lengre ned på listen, og dermed holdt det ikke helt inn. Anne Lise Gjøstøl skulle forsøke seg i Melodi Grand Prix igjen alt året etter. Halvdan Presthus fikk ikke med flere bidrag. Nå er han aktiv med eget innspillingsstudio på Klepp på Jæren. «Min sang» ble ikke spilt inn på plate.

                                                   2. plass    20 poneg

Melodi Grand Prix 1968: "Jeg har aldri vært så glad i noen som deg". Odd Børre/Kirsti Sparboe

228 bidrag kom inn til NRK i 1968, en klar nedgang i antall fra ået før. Som reglene var på denne tiden, ble fem bidrag plukket ut til å være med i finalen- og alle ble fremført to ganger med ulike vokalister og orkesterbesetninger. Visekomponisten Kåre Siem og de to mer «moderne» komponistene Kjell Karlsen og Sigurd Jansen satt i utvalgsjuryen. De siste årene hadde de to sistnevnte begge fått med bidrag til finaler, og begge hadde vunnet. Kjell Karlsen og Sigurd Jansen hadde vært blant de «unge, nye» som tidvis leverte god popmusikk i finalene. I og med at de begge nå var i utvalgsjuryen, var de utelukket fra å levere bidrag. Arne Bendiksen, som var den tredje «fornyeren» i Grand Prix, hadde tatt en pause fra konkurransen og ikke sendt inn bidrag dette året. Alle komponisters navn ble holdt hemmelig helt til siste slutt, så hverken seere, programledere og enkelte ganger ikke en gang artistene fikk vite hvem som hadde skrevet låtene. Overraskelsen var derfor stor da fire av fem låter i finalen var skrevet at teamet bak vinnerlåta i 1967- komponist Tor Hultin og tekstforfatter Ola B. Johannessen. Den siste, «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» var skrevet av Kari Diesen d.y. Hun var da gift med artist og NRK medarbeider Ola Neegaard og hadde hans etternavn på den tiden. Hun hadde forsøkt seg litt som artist i gruppa Three Hits, sammen med daværende ektemann og Leif Strøm. De debuterte på plate med singelen «Trampeliv/Hvem kan seile?»,begge skrevet av Kari og Ola Neegaard. Frem til 1971 ble det i alt 15 singelplater og en LP med gruppa. De fleste var skrevet av Kari. og Ola sammen.Hun var aktet tekstforfatter i platebransjen og skrev både originaler og oversatte poptekster til norsk. Hun jobbet også som tekstforfatter i reklamebransjen.  Med «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble Kari Diesen d.y. historisk. Hun ble første kvinnelige komponist som fikk med bidrag i norsk Grand Prix, tidligere hadde de få kvinnene som hadde levert bidrag til da skrevet tekst og ikke melodi. Hun skrev begge deler. I tillegg ble melodien det femtiende bidraget i norsk Melodi Grand Prix. Til å fremføre sangen hentet NRK to toppartister. Den internasjonale finalen dette såret skulle arrangeres av BBC og det var allerede klart at de kom til å slå på stortromma. Selveste Royal Albert Hall skulle være arena, sendingen skulle for første gang gå i farger, og selveste superstjernen Cliff Richard var plukket ut som britenes representant til finalen. Dermed mobiliserte de europeiske TV-stasjonene sine mest kjente artister. Så også i den norske finalen, der veteranene Nora Brockstedt, Per Asplin og Per Müller var med, sammen med Kirsti Sparboe og Odd Børre. Litt uvanlig dette året var at Kirsti Sparboe sang to låter med det lille orkesteret, som var Kjell Karlsens orkester, mens Odd Børre sang to låter med Kringkastingsorkesteret. «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» var et av disse. Kirsti Sparboe sang først, så kom Odd Børre i omgang nummer to. Han var på toppen av karrieren som Norges mest populære, mannlige pop og rockesanger og hadde debutert i Melodi Grand Prix sammenheng i 1964 da han med bandet The Cannons sang «La meg være ung», som Wenche Myhre fremførte med det store orkesteret. Han hadde i tillegg dukket opp i finaler som korist og musiker med de små orkestrene. Nå skulle han endelig få skinne som solist. «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» ble godt likt blant jurymedlemmene og stakk av gårde med 20 av i alt 50 mulige poeng. Ti juryer var plassert rundt i Norge. I hver jury satt det fem medlemmer, to fagfolk og tre «menige». Disse kunne gi en sang ett poeng. Best likt ble bidraget av juryen i Ålesund, der fire av fem jurymedlemmer ga den sitt poeng. Til slutt vant ««Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» med  seks poengs margin. Pressen var positiv og mente at «Norges Cliff Richard» - Odd Børre- kom til å gjøre det bra med dette tidsriktige bidraget. Odd Børre var også fornøyd. Men så startet bråket. Noen hevdet at «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» var lik Cliff Richards hit «Summe Holiday» og krevde gransking. NRK visste jo at Cliff Richard selv skulle delta i den internasjonale finalen og så for seg at det ville bli bråk, all den tid det norske bidraget hadde trukket startnummeret etter britene. NRK satte motvillig ned en «musikalsk granskingskomité» for å sjekke ut dette stemte. Men før det ble en realitet, valgte Kari Diesen d.y å trekke bidraget sitt. Det var flere grunner til dette. Den viktigste var at hun følte at selv om låte bla «frikjent» ville beskyldningene om plagiat henge over bidraget i en internasjonal finale, spesielt siden Cliff Richard skulle delta. Dermed mente hun at det var best å trekke bidraget sitt. Dermed ble plagiatbeskyldningene aldri avgjort. Pressen raste, for ingen av musikkjournalistene var enige i beskyldningene om plagiat- så hvor de kom fra- kan man saktens undre seg over. Norske journalister startet en kampanje for sangen og ville prøve å få Kari Diesen d y til å ombestemme seg. De gikk så langt at de reiste til London, fikk fatt i Cliff Richard og spilte av sangen for han for å høre hva han mente om dette. Han hadde jo sunget «Summer Holiday»  og burde vite best. Cliff Richard avviste plagiatet og mente at det var tøys og at «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» sto seg godt alene. Men det var for sent, NRK hadde allerede bestemt at låta som ble nummer to, «Stress» skulle være Norges bidrag, og opphavskvinnen ville ikke gjøre om på sin avgjørelse. Dermed ble det slik. Vokalistene skulle komme tilbake i Melodi Grand Prix alt året etter. Kari Diesen d.y fikk på nytt sjansen i 1971, da var hun en av seks komponister NRK inviterte til å levere bidrag. Hun vant ikke, men bidraget hennes, «Gi verden et smil» ble en stor hit og gjennombruddet til Dag Spantell. Sendingen er slettet fra NRKs arkiver, derfor finnes ikke Kirsti Sparboes versjon i noe opptak. Hun spilte den heller ikke inn på plate. Det gjorde derimot Odd Børre og opphavskvinnen selv, Kari Diesen d.y., i tillegg til Ray Adams. I klippet kan du høre "jeg har aldri vært så glad i noen som deg" til bildene av Odd Børres opptrden i finalen i 1971.

                                                   1. plass   20 poeng

Melodi Grand Prix 2007: "Goodbye to Yesterday". Blue Moon Band

464 bidrag fra norske og svenske låtskrivere kom inn til Melodi Grand Prix 2007, over hundre færre enn året før. 18 av bidragene ble plukket ut til å konkurrere i tre delfinaler med seks i hver. I den første delfinalen i Alta deltok det aller mest internasjonalt meriterte låtskriverteamet i konkurransen. Og det vakte oppsikt. Bidraget het «Goodbye to Yesterday» og var skrevet av Kjetil Røsnes og Kirsti Johansen. De var bedre kjent som duoen Avalanche, som ved siden av A-ha var Norges mest kjente popstjerner på 90-tallet. Ekteparet møtte hverandre på åttitallet og spilte inn plater uten at det store gjennombruddet kom. De debuterte med singelen «Heaven Tonight/It’s Up to You» i 1984. Da de flyttet til Hamburg, greide de endelig å erobre det internasjonale markedet. I 1988 kom «Johnny, Johnny Come Home» som ble en stor hit i Europa, spesielt i Tyskland og ikke minst i Frankrike, der singelen solgte over 700.000 eksemplarer. Senere solgte debut LP-en bra, og Avalanche spilte singler på løpende bånd, som regel i både engelsk og fransk versjon. De turnerte ofte og var stadig å se i TV show rundt om i Europa. Deres andre, store hit ble «I will wait»  fra 1990 som bl.a. toppet «Ti i skuddet» lista her hjemme og ble deres andre store hit ute i Europa.  Familielivet krevde sitt og i 2004 roet de ned på turnevirksomheten og flyttet hjem til Norge. Her levde de på royalties fra sine mange hits i tillegg til å skrive musikk for andre artister. Avalanche var spurt om å delta i Grand Prix tidligere, men takket nei. Nå var de klare. Men ikke for å synge selv. Det gjorde Blue Moon Band. Det besto av vokalistene Tore Sergei Myklebust og Helle Grankel på vokal og tre musikere. De to vokalistene hadde begge solid bakgrunn som show og musikalartister . «Goodbye to Yesterday» var en solid poplåt og ble raskt en av favorittene både hos publikum og i pressen.Det var ikke uten grunn at låtskriverparet Røsnes/Johansen hadde lykkes internasjonalt med sin popmusikk. «Goodbye to Yesterday» var startfeltet mest kommersielle poplåt, og opplevde som eneste bidrag å komme inn på spillelistene hos flere radiostasjoner i Norge, noe som er svært uvanlig å oppnå selv for vinnere av Melodi Grand Prix. Seerne hadde all makt og forbauselsen var derfor stor da «Goodbye to Yesterday» ikke var et av to bidrag fra delfinalen som gikk direkte til finalen i Oslo Spektrum. De måtte nå via andre sjansen. Der møtte de sju andre bidrag, og dessverre holdt det ikke til finaleplass. Uansett kunne de trøste seg med å bli årets kritiker og radiofavoritter og moralske vinner. Det ble hele 20 uker på Norsktoppen hvorav fem uker helt på topp, og ytterligere fire tredjeplasser. (Vinneren av finalen lå inne på lista i bare åtte uker til sammenligning.)  Duoen Avalanche fikk med bidrag også i 2008, da valgte de å fremføre det selv. Helle Grankel har senere vært involvert i Melodi Grand Prix som korist, danser og koreograf, mens Tore Sergei Myklebust i flere år har vært bakmann, regissør og koreograf i de norske Melodi Grand Prix finalene. I tillegg er han skattet musikalregissør og jobber med store musikkteaterproduksjoner i både Norge og Sverige. I tillegg var han i mange år kunstnerisk ansvarlig for Wallmans salonger.

                                            Andre sjansen.  Uplassert. 

Melodi Grand Prix 1997: "Min egen superstar". Marianne Elstad Olsen (Ann Tayler).

1997 skulle vise seg å bli en av de mest kjedelige og minst betydningsfulle norske finalene noen sinne, og dessverre var det bare starten på en lengre ørkenvandring av kjedelige finaler få brydde seg om, i hvert fall blant komponister og artister. NRK plasserte finalen i lille Studio 2 på Marienlyst, ingen sanger ble favoritter, pressen skrev lite, og det hjalp ikke særlig sendingen var preget av programlederbytter og tekniske feil. Til og med avstemningen var gjort totalt uspennende, som om man helst ville ha dette unna fortest mulig.  350 bidrag kom inn og åtte ble valgt ut til finalen. Et av dem var "Min egen superstar" fremført av Stavernsjenta Marianne Elstad Olsen. Hun ble oppdaget av Arne Bendiksen i 1984 og fikk spille inn en singel. Men der stoppet det. Bendiksen solgte livsverket og pensjonerte seg og dermed ble det ikke flere plater på Marianne Elstad Olsen. Hun ble helt borte for det nasjonale publikummet, selv om hun fortsatte å opptre og å spille inn musikk. Hun fikk igjen nasjonal oppmersksomhet i Melodi Grand Prix 1995- der hun havnet på sisteplass i finalen. Nå skulle det revansjeres. Hun hadde komponert  "Min egen Superstar" sammen med Henning Hoel Eriksen. Teksten sto Fredrik Friis for. Sistnevnte var den store tekstforfatteren og bakmannen i norsk platebransje på sent 60 og tidlig 70-tall. Han oppdaget bl.a Anita Hegerland og skrev de aller fleste tekstene og mange av melodiene hun spilte inn som barnestjerne. Fredrik Friis var 75 år og kunne skilte med over 50 års profesjonell erfaring som bakmann i norsk musikkbransje, men  hadde aldri før deltatt i Melodi Grand Prix. Som 17 åring var han profesjonell musiker med eget orkester i hjembyen Sandefjord, og han trakterte saksofon, ved siden av å arrangere musikk, komponere sanger og dirigere orkesteret. Alt i 1948 ble hans komposisjon "Swinging Baby" landskjent da han spilte den med orkesteret sitt i NRK Radio. Han ble studiomusiker og arrangør og medvirket på flere plateinnspillinger. Han jobbet også som velferdsoffiser og sørget for underholdning til soldatene i sjøforsvaret i Norge og sendte artister ut for å spille for nordmenn i handelsflåten. Dette var lukrative jobber der norske artister fikk reise verden rundt og spille for norske sjømenn som lengtet hjem. Da sjøfarten avtok ble jobben hans overflødig, og da jobbet han som bakmann hjemme i Norge på heltid, og foruten Anita Hegerland skrev han sanger og hjalp til å organisere turneer for barnestjernen Eivind Løberg, dansebandet Gluntan og visesangeren Ivar Simastuen. Og som 75 åring var han klar for sin Grand Prix debut. Komponist Henning Hole Eriksen hadde langt fra samme erfaring, han var 27 år og var også fra Sandefjord. der var han aktiv som musiker og komponist. Marianne Elstad Olsen var klar for å revansjere tapet fra 1995, men "Min egen superstar" var ikke akkurat en låt å rope hurra for. NRKs seere kunne ringe inn sine stemmer i 15 minutter etter at alle bidragene var fremført. Det ble kaos og flere sentraler brøt sammen. 40 % av stemmene ble avgjort av en fagjury, mens 60% var telefonstemmer. Disse ble regnet sammen og bare totalsummen ble lest opp. Så - etter å ha hørt åtte kjedelige sanger og hatt mye teknisk krøll snøt NRK seerne for spenningen poengfordelingen vanligvis gir. Marianne Elstad Olsen og "Min egen "Superstar" fikk 11,3 prosent av stemmene og havnet på en femteplass. Og det ble ingen flere Grand Prixdeltagelser på henne. Hun forsvant igjen fra rampelyset, til hun plutselig dukket opp under artistnavnet Ann Tayler og brukte sin deltagelse i "Farmen" på TV2 i 2001 som lanseringsbase for sitt nye album "Come on!" Hun var blitt countryartist og deltagelsen i realityserien gjorde sitt til at plata solgte til gull og tittellåta fikk snoen uker på Norsktoppen Men så ble det stopp igjen, hennes siste plate kom i 2008, og Marianne Elstad Olsen gikk tilbake til å turnere med countrymusikk og å være gjestevokalist, korist og låtskriver for andre norske artister og band. Henning Hoel Eriksen fortsatte også med å komponere låter og har eget innspillingsstudio i Sandefjord. Fredrik Friis skulle oppleve å komme inn på britiske hitlister som 83-åring. I 2006 ble låta "Eventyrlandet" som han skrev for Eivind Løberg i 1972, av en eller annen uklar grunn plukket opp av den britiske artisten Lemar i 2006. Han brukte Friis komposisjon som inspirasjon for sin soullåt "It's not that easy" som lå elleve uker på britikse hitlister med en sjuendeplass som beste resultat. Friis var akkreditert som låtskriver på innspillingen. Fredrik Friis døde 15. mars 2008, tre uker før han ville blitt 86 år.

                                                   5.plass   11,3 % av stemmene.

Melodi Grand Prix 2006: "Here For The Show." Trine Rein.

586 bidrag kom inn til NRK og Melodi Grand Prix, interessen var å vei opp og det samme var nivået. NRK herma etter Sverige og laget delfinaler som fant sted ulike steder i Norge og igjen ble etablerte artister og låtskrivere med, sistnevnte fra flere nasjoner. Det ble ordnet tre delfinaler med sju låter i hver. Og Trine Rein åpnet ballet. Hun ble født i San Fransisco i 1970, og vokste opp på Nesodden utenfor Oslo. Hun hadde dobbelt statsborgerskap og håpet på ditto karrieremuligheter. Hun hadde slått igjennom med dunder og brak i 1993 med albumet «Finders, Keepers» . Fra dette albumet ble «Just Missedthe Train» ble en skikkelig monsterhit, og den får mye radiospilling fremdeles. Det ble Spellemannpris i kategorien «Årets nykommer» i 1993 og albumet lå fem uker på toppen av salgslistene.  Og alle regnet med at veien til internasjonal lansering og anerkjennelse lå åpen for Trine Rein.  I 1996 fulgte hun opp med nok en monsterhit, «Torn». og hun forble i elitedivisjonen blant norske artister i flere år. En av opphavsmennene bak "Torn" var den samme som for «Just Missed The Train», amerikaneren Scott Cutler. Han hadde Trine Reins internasjonale lansering i tankene da han skrev «Torn» sammen med Anne Previn og briten Phil Thornally. Trine Rein hadde fått platekontrakt og skulle lanseres internasjonalt. I samme selskap var det imidlertid en ung, australsk sangerinne som het Natalie Imbruglia som også spilte inn låta – og fikk det internasjonale gjennombruddet i stedet for Trine Rein. Imbruglias versjon kom ut i 1997 og ble en stor, internasjonal hit. I stedet for USA ble Trine Riens versjon lansert i Danmark. Hun ga ut et par album og noen singler før hun forsvant fra rampelyset i 1998. Da dro hun til USA og prøvde lykken der, uten videre hell. Hun fikk også problemer med stemmen og måtte ta en lengre pause fra sangen. Vel tilbake i Norge føk hun rett inn på lista over favorittene til å vinne Melodi Grand Prix 2006. For det lange fraværet fra rampelyset til tross så viste det seg at låtene hennes slett ikke var glemt, både «Torn» og «Just Missed The Train» hadde ligget jevnt på flere av de norske  radiostasjonenes spillelister siden de ble lansert, og dette ga Trine Rein et godt utgangspunkt før Grand Prix finalen. Hun stilte med en frisk og rocka låt – «Here For the Show.» Den var skrevet av tre svensker som hadde fått med to låter i Melodi Grand Prix dette året. De tre gutta bak låta var Claes Andersson, Jonas Liberg og Torbjørn Wassenius. Claes Andersson og Torbjørn Wassenius hadde to ganger tidligere fått med bidrag i Melodi Grand Prix. (Og flere i de svenske Melodifestivalene.) I 2004 vant de nesten med Arlene Wilkes «Sunshine» og det samme skjedde i 2005, da ble det nok en sølvplass - med Jorun Erdal på vokal. Nå hadde de to sjanser i finalen – og satte alt inn på å vinne. Tredjemann i låtskriverteamet-  Jonas Liberg-  var debutant i Melodi Grand Prix. Trine Rein leverte så det suste og satte nærmest «fyr» på salen i Alta. Jubelen sto i taket og ikke uventet ble hun stemt rett videre til finalen i Oslo Spektrum av begeistrede TV- seere. Der møtte hun sju utfordrere som alle ville vinne – og konkurransen ble for sterk. «Here for the Show» ble ikke blant de fire låtene som gikk videre til Gullfinalen- der fire bidrag kjempet om seieren. Trøsten for låtskriverne var at den andre låta de hadde med i Melodi Grand Prix kom med blant disse fire, så de slo ut seg selv.. De tre låtskriverne orket ikke flere andreplasser, så de ga seg i Melodi Grand Prix etter denne finalen. Trine Rein derimot var for alvor tilbake i showbransjen og aktet ikke å gi seg nå. Det skulle bli flere forsøk senere.

                                                  Finale.     Uplassert. 

Melodi Grand Prix 1996: "Når hjertet står i brann." Rune Rudberg & Scandinavia

Til Melodi Grand Prix 1996 kom det inn 365 bidrag. Det hjalp ikke at Norge hadde tatt sin andre seier året før og at Rolf Løvland med det var blitt en internasjonalt anerkjent popkomponist, interessen for Melodi Grand Prix var på sitt laveste i tiden fra 1990 og frem til NRK tok nye grep om konkurransen i 2003. Dette gjaldt også i stor grad for de internasjonale finalene, der landene som hadde preget konkurransen fullstendig de tretti første årene, ramlet helt av lasset. Det var langt mellom de etablerte artistene, lengre mellom de etablerte låtskriverne og aller lengst mellom de gode låtene i Melodi Grand Prix. (Etterhvert ble det også langt mellom de gode resultatene i de internasjonale finalene.)1990-tallet var en nesten ulidelig suppe av ballader i konkurransen. Men Scandinvaia – som det dansebandet det var- skrudde tempoet opp bittelitt, uten at det hjalp særlig på kvaliteten på låta. Vokalist og absolutt frontfigur Rune Rudberg var herostratisk berømt, og det mest for sine eskapader utenom rampelyset. Det gjorde at bandet fikk en helt spesiell type tilhengere som tilga han alt, helt til det ikke gikk lengre og til og med fansen begynte å svikte bandet. Da var det ut med Rudberg. Ikke mindre enn tre ganger hendte det. Nå hadde han nettopp kommet tilbake etter den første «pausen» og Melodi Grand Prix skulle sørge for at Scandinavia ble folkekjært og stuerent. Derfor droppet de "Rune Rudberg" foran navnet og kalte seg bare Scandinavia. Det var andre gang bandet stilte i Grand Prix med Rudberg i front, forrige gang ble det en topp fem plassering og noen uker på Norsktoppen. Nå slapp de igjennom nåløyet igjen med bidraget "Når hjertet står i brann.". Tekstforfatter var Bjørn Terje Bråthen. Dette ble hans tredje gang i Grand Prix, året før fikk hans bidrag «Oh Rama Lama» en tredjeplass. Da var det gruppa After Eight som fremførte. Denne gangen skrev Bjørn Terje Bråthen tekst til Tom Senneruds melodi. Det var hans debut i Melodi Grand Prix. Vokalisten for bidraget, Rune Rudberg, kom som en vind inn i norsk popmusikk med «Ut mothavet» som 27 åring i 1988. Han var vokalist og hadde sunget med flere danseband. Med "Ut mot havet" ble han nærmest superstjerne over natten, og fikk sitt gjennombrudd som solist. "Når hjertet står i brann" ble Rudbergs fjerde Grand Prix forsøk, og nå gjaldt det, for han hadde ikke hatt særlig suksess i noen av de tidligere finalene han hadde deltatt i. Han sang «Når hjertet står i brann» med Scandinavia, uten å tenne noen gnister hos jurymedlemmene rundt om i Norge. Av de ti jurygruppene fikk Scandinavia bare poeng fra halvparten. Og poengene de fikk, var lave. Det var åtte bidrag i finalen, mens bre sju fikk poeng fra hver av juryene. Det endte med jumboplass og Scandinavia fikk nok av både Grand Prix og Rune Rudberg, i den rekkefølgen. Men han skulle prøve seg igjen i flere finaler, hittil uten å lykkes i særlig grad. Bjørn Terje Bråthen satte også punktum for sin Grand Prix karriere, mens Tom Sennerud skulle prøve seg en gang til- i 2003-  med enda en jumboplass som resultat.  

                                          8.plass   12 poeng

Melodi Grand Prix 1986: "Hollywood." Susanne Fuhr.

Selv om Norge hadde fått sin aller første seier i en internasjonal Grand Prix finale året før, og dermed skulle være vertskap, ble det ikke satt rekord i antall innsendte bidrag til den nasjonale finalen i 1986. Men nest høyest ble det med 750 bidrag, 200 færre enn rekordåret 1984. Ti sanger ble plukket ut til finalen som før første gang i historien skulle sendes fra et annet sted enn Oslo. Stavanger fikk æren, ganske sikkert som et plaster på såret fordi de ikke trakk lengste står når NRKs eneveldige underholdningssjef Harald Tusberg «etter nøye vurdering» falt ned på at hjembyen Bergen skulle være vertskap for den internasjonale finalen.  Blant de ti bidragene i den norske finalen var låta "Hollywood." Jazzpianisten Dag Arnesen debuterte som Grand Prix komponist med bidraget med tekst av skuespiller, regissør og skribent Arne Lindtner Næss. Sistnevnte skulle senere stå bak teksten til teaterstykkene og regi og manus til filmene med gjengen fra «Olsenbanden junior», og skrive tekster til Svein Gundersens musikalversjon av «Jungelboken». Komponisten Dag Arnesen ble født i Bergen i 1950 og studerte ved byens musikkonservatorium, og fikk sine første profesjonelle oppdrag som musiker ved Den Nationale Scene i Bergen. Han ble tidlig en av Norges mest habile jazzpianister, både med egne prosjekter og som musiker bak andre artister. Han har vunnet mange priser og medvirket på dusinvis av plateinnspillinger og konserter. En tid bodde han også i Oslo og ble raskt en sentral figur i jazzmiljøet. Der traff han vokalisten Susanne Fuhr, og de samarbeidet på flere prosjekter. Derfor var hun et naturlig valg da han skulle finne vokalist til sin Grand Prix debut. Det vil si, Håkon Iversen var først, og figurerte på de første deltagerlistene – men hoppet av. Inn kom rutinerte Susanne Fuhr. Dette ble hennes andre Grand Prix finale. «Hollywood» trakk startnummer en, og det skulle vise seg å være det mest uheldige i en finale preget av topplåter og gode artister og kjente opphavsmenn og kvinner. De aller fleste artistene i finalen var godt etablert, og nesten alle var født mellom 1953 og 1959. Susanne Fuhr var den eldste artisten med sine 33 år.  «Hollywood» ble dessverre helt usynlig, og fikk ikke den oppmerksomheten bidraget fortjente. De seks folkejuryene og den ene fagjuryen hadde nesten glemt bort hele bidraget da de omsider skulle stemme frem sine favoritter. Poengene ble gitt slik det var vanlig i de internasjonale finalene, der førsteplassen fikk tolv poeng, andreplassen fikk ti, så gikk det videre nedover fra åtte til ett poeng. «Hollywood» var på jumboplass hos fagjuryen, som besto av et knippe musikkjournalister fra utvalgte aviser i Norge. Ellers var seks poeng høyeste poengsum. Og ikke så rart, for startnummeret etter hadde vinnerlåta «Romeo». Susanne Fuhr og de to opphavsmennene valgte å avslutte Grand Prix karrierene med «Hollywood». De hadde mye annet å bedrive tiden med. Susanne Fuhr brukte stadig mer tid på teater og etablerte seg som skuespiller. Den britiske dramatikeren Arnold Wesker spesialskrev en monolog for henne da hun fikk fast kontrakt med Nordland Teater. Senere reiste hun tilbake til Oslo og fikk roller i flere av byens musikaloppsetninger som «Chicago» og «Annie». Hun er fortsatt aktiv som jazzvokalist og kabaretartist.

                                                  8.plass 27 poeng

Melodi Grand Prix 1966: "Vims." Anita Thallaug/Wenche Myhre

Arne Bendiksens tredje og siste bidrag i Melodi Grand Prix 1966 var melodien «Vims.» Arne Bendiksen hadde debutert i Melodi Grand Prix i 1964 med to bidrag, deriblant «La meg være ung» som ble Wenche Myhres store nasjonale gjennombrudd som voksen popstjerne – og tidenes mest populære bidrag som aldri vant noen finale. I 1966 var tre av de fem bidragene i finalen signert Bendiksen. Om han hadde flere på lur blant de 325 innsendte, vites ikke. Men det skulle ikke forundre noen om det fantes refuserte bidrag blant dem som senere ble brukt i andre sammenhenger. Bendiksen var den store popkongen på denne tiden, og hadde enorm betydning i norsk populærmusikk. Fikk du platekontrakt hos Bendiksen var du ordentlig popstjerne og i elitedivisjonen blant norske artister. Bendiksen var den første som så det kommersielle potensialet i Melodi Grand Prix og programmet ble den fremste lanseringskanalen for artistene han hadde signert i sin artiststall. Tre av disse var med i finalen, Kirsti Sparboe, Åse Kleveland og Wenche Myhre. Sistnevnte dukket opp igjen i Melodi Grand Prix, nå som internasjonal stjerne etter at hun i 1965 fikk sitt definitive gjennombrudd i det tyskspråklige platemarkedet i Europa. Hun hadde folkets sympati etter å ha blitt snytt for seieren med «La meg være ung» og hadde måttet trekke seg fra finalen året før da hun mistet stemmen. Bidraget hun skulle sunget da, vant. Så nå var forventningene store til Wenche Myhre. Arne Bendiksen sto bak både melodi og tekst til «Vims», som nok var det mest gammelmodige bidraget i denne finalen, en finale preget av fornyelse. Sangen ble, slik reglene var da, fremført to ganger med ulik orkesterbesetning og ulike vokalister. Anita Thallaug sang med en sekstett ledet av Grand Prix veteranen Kjell Karlsen, med en plystrende og tamburinspillende Odd Børre til hjelp. Hun trivdes åpenbart ikke helt med denne nye popen. Anita Thallaug hadde en stemme som nok passet best til klassiske ballader i noe eldre stil. Hun hadde hoppet inn som reserve og representert Norge under den internasjonale Grand Prix finalen i London i 1963, og fått null poeng og delt sisteplassen med artistene fra Nederland, Sverige og Finland. Wenche Myhre måtte plystre selv i sin versjon med Kringkastingsorkesteret, en versjon som ble ganske seig og der Wenche Myhre skrudde på all sin sjarme for å forsøke å løfte bidraget noen hakk. Sangen hadde nok fått bedre uttelling om de to artistene hadde byttet versjon, slik at Wenche Myhre hadde fått det friske, unge arrangementet og kunne lagt inn dansetrinn og gjøglerier- noe Anita Thallaug tydeligvis hadde fått beskjed om men ikke fikk helt til. Så kunne Anita Thallaug fått den noe langsommere og seigere versjonen med Kringkastingsorkesteret til Sigurd Jansens arrangement. Men slik var det ikke. «Vims» fikk det mest utakknemlige startnummeret, etter de to favorittbidragene «Gi meg fri» og «Intet et nytt under solen.» Det var mer eller mindre forhåndsbestemt at Åse Kleveland skulle representere Norge nærmest uansett hvilket bidrag som vant men det spørs vel om hun hadde takket ja til å synge de noe lettbente bidragene «Lørdagstripp» og «Vims». Derfor var det greit å ha et annet sterkt navn i bakhånden dersom et av disse skulle komme til å vinne. Men det var ingen fare for det. For første gang forsøkte NRK ut et nytt jurysystem. I ti byer i Norge satt det fem jurymedlemmer, hver jury bestående av tre fagfolk og to legfolk, som alle hadde ett poeng de kunne gi til en melodi. Så vinneren kunne få i alt femti poeng, mens sisteplassen i realiteten kunne bli poengløs. Detaljene rundt avstemningen er dessverre ikke kjent. «Vims» fikk en litt ydmykende sisteplass, noe som nok ikke var helt greit for Wenche Myhres internasjonale karriere akkurat da. Hun spilte heller ikke inn låta, så hun slapp at en sisteplass skulle være assosiert med henne. Den ble spilt inn i to singelplateversjoner, av Kirsti Sparboe og Anita Thallaug. Dette ble forøvrig Anita Thallaugs siste popplate. Arne Bendiksen både vant og tapte dette årets finale, og fikk inn et bidrag på andreplassen også. Han skulle komme tilbake med bidrag mange ganger til. Anita Thallaug skulle ikke delta igjen, og året etter trakk hun seg helt bort fra rampelyset og flyttet til Nord- Norge der hun i mange år levde et stille liv. Hun kom tilbake igjen med en rolle i «Den Spanske Flue» i 1994 og opptrådte sporadisk i TV etter det.  Hun også hadde vært pauseartist i Melodi Grand Prix i 1991. Wenche Myhre dukket opp som Tysklands representant i Melodi Grand Prix i London i 1968, men det skulle gå lang tid før hun forsøkte seg i en norsk finale igjen. Kirsti Sparboe derimot, hadde nettopp kommet i gang med sin Grand Prix karriere. Alt året etter skulle hun vinne sin andre seier. Wenche Myhre sang også bidraget "Lørdgastripp" i denne finalen. 

5.plass  4 poeng

                                               Anita Thallaug med det lille orkesteret.