1.plass 56 poeng
fredag 29. juni 2018
Melodi Grand Prix 1998: "All i ever wanted (was you.)". Lars A Fredriksen.
For første gang siden 1985 hadde NRK bare spesialinviterte
komponister i Melodi Grand Prix. Åtte komponister fikk velge artister og
tekstforfattere. En av disse var David Eriksen. Han var den aller første
skikkelige produsenten i Norge som fikk internasjonal oppmerksomhet. Hans
virkefelt ble etter hvert både Europa og USA og han leverte flere hits for internasjonale
og norske artister. Han ble født i Argentina i 1987, der foreldrene virket som
misjonærer. De flyttet til Norge og bosatte seg i Ski utenfor Oslo. David
Eriksen ble tidlig aktiv innen musikk, og drev med flere bandprosjekter som
tenåring. Hans gjennombrudd kom som låtskriver for og medlem av gruppa I.C Eyesog låta «Faith in Colours.» David Eriksen var på vei til en gryende,
internasjonal karriere, hadde fast kontrakt med et plateselskap og bodde i London.
Det samme gjorde Per Kristian Ottestad- som han hadde valgt som medprodusent av
låta og som tekstforfatter. Han ble født i 1968 men alt som 18-åring var hans
låtskrivertalent så åpenbart at han fikk kontrakt med et stort plateselskap og
flyttet til London. Han var medlem av gruppene 2 brave og The Getaway Peoplefra Stavanger. Han fikk ikke det
gjennombruddet han ønsket som musiker, men fikk desto større fremgang som
låtskriver og produsent for andre, og ble boende i London, før han senere
startet Stargate og ble en innflytelsesrik produsent i New York og Los Angeles.
Men det var etter 1998. Låta i Melodi Grand Prix het «All I Ever Wanted Was You» og hadde originaltekst
på engelsk. Det var ikke åpnet for å bruke valgfritt språk i den internasjonale
finalen, det kom først året etter, men NRK valgte likevel å la låtskriverne
bestemme om de ville ha norskspråklig tekst til sine bidrag eller ikke. Dette for
å gjøre det mer attraktivt å være med. I den internasjonale finalen måtte
bidraget derimot fremføres med norsk tekst. Til å synge «All I Ever Wanted Was You»
hadde Eriksen og Ottestad hentet inn en dyktig sanger fra Skien. Lars Andernach
Fredriksen var fast solist med Oslo Gospel Choir, bl.a. på korets mest kjente
sang, «En stjerne skinner i natt.» Nå skulle han løftes frem som solist. I
finalen var det svært mange etablerte låtskrivere, men svært få etablerte
artister. Den eneste som hadde deltatt før og var den mest kjente, var Elisabeth
Andreassen som deltok i sin fjerde, norske finale og straks ble favoritt hos pressen. Men
det ble sannelig også Lars A. Fredriksen. Det ble tidlig klart at tetstriden kom til å stå mellom disse to. Og spådommene skulle vise seg å holde stikk. «All I Ever Wanted Was You» var
først ut blant finalens åtte bidrag og satte tonen. Det var et svakt startfelt,
bortsett fra Bettans dramatiske og symfoniske ballade «Winds of the NorthernsSea». Så skulle det stemmes. Det var seks juryer totalt, fem folkejuryer
plassert rundt i Norge og en ekspertjury som avga sine stemmer helt til slutt.
Og det var ingen dramatikk i poengfordelingen. Hos alle de fem folkejuryene var
«All I Ever Wanted Was You» på topp med Bettan på andreplass. Ekspertjuryen
fulgte ikke folkeviljen, hadde det vært opp til dem hadde «All I Ever Wanted Was
You» havnet på fjerdeplass. Men seieren var overlegen og soleklar, det ble elleve poeng ned til andreplassen. «All I Ever Wanted Was You» ble en skikkelig
sommerhit og fikk åtte uker på Norsktoppen og singelen solgte bra, både i norsk
og engelskspråklig versjon, mye takket være en god plassering i den internasjonale
finalen i Birmingham - det kan du lese mer om her. David Eriksen og Per
Kristian Ottestad føk ut i verden og ble store navn i internasjonal popmusikk.
Sistnevnte deltok ikke igjen som låtskriver men har vært involvert som bakmann
i Melodi Grand Prix senere. David Eriksen skulle vente elleve år før
han fikk en ny raptus og leverte bidrag flere år på rad. Lars A Fredriksen
spilte inn en soloplate og fortsatte å synge med Oslo Gospel Choir, der han
fortsatt er fast solist. Han er også etablert som matblogger. Han har ikke
deltatt i flere Grand Prix finaler.
mandag 25. juni 2018
Melodi Grand Prix 1988: "Nå" Siri B.Gellein.
Til
Melodi Grand Prix 1988 kom det inn litt over 400 bidrag, en betydelig økning
fra året før. NRK hadde bebudet at 16 bidrag skulle bli plukket ut til
semifinaler der bidragene skulle kvalifisere seg til finalen gjennom dueller,
slik det også var i 1982. Duellene ble sendt i «LørDan» fra januar 1988. Og det
aller første bidraget var «Nå». Bidraget
var komponert av Nissa Nyberget med tekst av lyriker og dramatiker Idar Lind.
Han er født i 1954 og vokste opp på Otterøya ved Namsos i Trøndelag. Han
begynte med å skive viser for sin egen visegruppe, etter hvert på oppdrag fra
andre og fra 1976 gjorde han dette på heltid. Da «NÅ» ble sendt inn til Grand
Prix, var Idar Lind redaktør i medlemsbladet til Den Norske Forfatterforening.
Han hadde debutert som romanforfatter i 1983. Komponist Nissa Nyberget hadde
fått med sitt tredje bidrag til Melodi Grand Prix. Han skrev «Lady Di» for
Inger Lise Rypdal i 1982- sangen ble nummer to. I 1983 sang han sin egen «Duber meg om evighet» som havnet på femteplass. Programleder for LørDan- Dan
Børge Akerø- hadde tipset Nissa Nyberget om en vokalist han hadde hørt på. Det
var Siri Beate Gellein, en ung dame som hadde gjort seg bemerket på nasjonalt
nivå, spesielt innen jazzmusikken. Hun hadde et band som het Siri Svale Band,
som ble etablert i 1987, og som navnet tilsier, sang «sval jazz.» Siri Gellein
var også aktiv i studio som vokalist og korist. Nå skulle hun debutere på TV for
et nasjonalt publikum som solist. «Nå» skulle starte først i den første
duellen. Det andre bidraget var «Hvor er du?» av og med Trond Armand Larsen og Krist
Juuhl. Disse to var også debutanter foran et nasjonalt TV publikum. Begge sangene ble fremført i løpet av programmet til Dan Børge Akerø,
og 1000 husholdninger spredt rundt i Norge var trukket ut til å ringe inn sine
stemmer. Men datasystemene falt sammen, dermed måtte de sende inn postkort i
stedet- så resultatet var ikke klart før uka etter. Da ble det klart at «Nå»
tapte duellen, og det ble ingen finaleplass. Det gjorde ingenting for noen av
de tre som var involvert i bidraget. Idar Lind skulle gå videre med sin dramatatikergjerning
og sin lyrikk som DDE satte musikk og vokal til. Etter hvert skrev han tekster spesielt
for disse. Dermed ble hans lyrikk nasjonalt folkeeie, og det ble ikke nødvendig
med flere Grand Prix deltagelser. Nissa Nyberget deltok heller ikke flere
ganger, han fikk nok å gjøre med barneprogram på TV og radio og ikke minst som
kapellmester. Siri B Gellein tok journalistutdanning og jobbet som programleder
i NRK og i flere aviser. Hun har hele tiden vært artist også, og skriver musikk og gir
ut plater. Nå er hun leder for det store, episke uteteatret "Elden" som spilles
på Røros hver sommer. «Nå» ble ikke spilt inn på plate. Bidraget tapte duellen
med 26,5 % av stemmene. Hadde alle de 16 bidragene i duellene deltatt i en
finale og man hadde lagt stemmetallene i hver duell til grunn, hadde «Nå» fått
en tolvteplass totalt.
1. semifinale 2. plass
søndag 24. juni 2018
Melodi Grand Prix 1978: "Min sang" Anne Lise Gjøstøl.
Selv om Norge hadde sine dårligste resultater å vise til på 70-tallet,
(med unntak fra 1973) så var entusiasmen stor, og det ble satt ny rekord i
antall innsendte bidrag til NRK og Melodi Grand Prix. Antall innsendte bidrag
var nesten doblet fra året før, hele 625 sanger kom inn. Mye skyldes nok at
finalen i 1977 fikk et løft da den ble arrangert av BBC, og vinnerne fra 1976 –
Brotherhood of Man og ikke minst ABBA som vant i 1974 hadde vist at det gikk an
å bruke Grand Prix til å få en stor, internasjonal karriere. Dette fristet
selvsagt for en liten musikkindustri som den norske. En annen ting som nok
trakk opp interessen, var at den internasjonale finalen var rekordstor, hele 20
land skulle delta i finalen som skulle finne sted i Paris. Og når de store
landene arrangerer, blir det dyrt og flott. Og flere europeiske storstjerner
hadde meldt sin ankomst til finalen, så her gjaldt det å være frempå. De åtte bidragene
i finalen ble plukket ut av dirigent Carsten Kloumann, popkomponisten Svein
Gundersen og orkesterleder Fred Nøddelund. Et av bidragene som kom med var «Min
sang» med tekst og melodi av Halvdan Presthus. Han var 25 år og musikkstudent
fra Klepp på Jæren. Til å fremføre sin ballade med tekst på nynorsk, fikk han
Anne Lise Gjøstøl som også var 25 år. Dette var femte gang hun deltok i Melodi Grand Prix. Hun debuterte i 1971 og
fikk representere Norge i 1974 som en del av Bendik Singers som koret for Anne-
Karine Strøm i den internasjonale finalen i Brighton. Hun hadde også vært
korist for Anita Skorgan i London i 1977. Anne Lise Gjøstøl hadde fått internasjonal
oppmerksomhet tidlig på 70- tallet da hun sang duett med Cliff Richard i et BBC produsert
TV show han hadde fra Skandinavia. I ettertid hadde hun tatt klassisk utdanning
som sanger og gått litt bort fra popmusikken. Hun viet seg mer til klassisk
musikk og musikaler. Hun var bl. a med på Kjetil Bjørnstads «Leve Patagonia» og
spilte i flere kabareter og musikaloppsetninger. «Min sang» hadde klare hint av
musikal i seg og passet derfor Anne Lise Gjøstøls stemme godt. Hun hadde en
stemmeprakt som gikk langt forbi de noe snevre pop innspillingene man kunne
høre henne i tidlig i karrieren, kanskje med unntak av LP-en «Anne Lise
Gjøstøl» som hun fikk en Spellemannpris for i 1975. Hun ble markedsført som en "norsk Olivia Newton- John, både fordi hun lignet av utseende og fordi hun spilte inn flere av sangene hennes. Bla. a "Angeleyes" som tok andreplassen i den britiske uttagningen i 1974 der Newton- John sang alle sangene. I tillegg spilte hun Sandy i den første norske oppsetningen av "Grease" i 1979. «Min sang» ble trukket som
start nummer fire i finalen, og startet rett etter ev av favorittene- Maj Britt
Andersens friske poplåt «Hør hva andre har fått til.». NRK innførte igjen
ordningen med ren fagjury, etter to års pause der folket fikk bestemme. Ni
fagfolk ble plukket ut, det var vokalister, opphavsmenn og journalister i
skjønn forening. Og av en eller annen grunn ble gimmicken slik at den låta de
likte best skulle få lavest poengsum -ett poeng til favoritten. Og Anne Lise
Gjøstøl var det. Etter at fem jurymedlemmer hadde avgitt sine poeng, ledet hun.
Og hun var favoritt blant fem av ni dommere. Men så kom to jurymedlemmer som
hadde hennes sang lengre ned på listen, og dermed holdt det ikke helt inn. Anne
Lise Gjøstøl skulle forsøke seg i Melodi Grand Prix igjen alt året etter.
Halvdan Presthus fikk ikke med flere bidrag. Nå er han aktiv med eget
innspillingsstudio på Klepp på Jæren. «Min
sang» ble ikke spilt inn på plate.
2. plass 20 poneg
lørdag 23. juni 2018
Melodi Grand Prix 1968: "Jeg har aldri vært så glad i noen som deg". Odd Børre/Kirsti Sparboe
228 bidrag kom inn til NRK i 1968, en klar nedgang i antall
fra ået før. Som reglene var på denne tiden, ble fem bidrag plukket ut til å
være med i finalen- og alle ble fremført to ganger med ulike vokalister og
orkesterbesetninger. Visekomponisten Kåre Siem og de to mer «moderne»
komponistene Kjell Karlsen og Sigurd Jansen satt i utvalgsjuryen. De siste
årene hadde de to sistnevnte begge fått med bidrag til finaler, og begge hadde vunnet.
Kjell Karlsen og Sigurd Jansen hadde vært blant de «unge, nye» som tidvis leverte
god popmusikk i finalene. I og med at de begge nå var i utvalgsjuryen, var de
utelukket fra å levere bidrag. Arne Bendiksen, som var den tredje «fornyeren» i
Grand Prix, hadde tatt en pause fra konkurransen og ikke sendt inn bidrag dette
året. Alle komponisters navn ble holdt hemmelig helt til siste slutt, så
hverken seere, programledere og enkelte ganger ikke en gang artistene fikk vite
hvem som hadde skrevet låtene. Overraskelsen var derfor stor da fire av fem
låter i finalen var skrevet at teamet bak vinnerlåta i 1967- komponist Tor Hultin
og tekstforfatter Ola B. Johannessen. Den siste, «Jeg har aldri vært så glad i
noen som deg» var skrevet av Kari Diesen d.y. Hun var da gift med artist og NRK
medarbeider Ola Neegaard og hadde hans etternavn på den tiden. Hun hadde forsøkt seg litt
som artist i gruppa Three Hits, sammen med daværende ektemann og Leif Strøm. De
debuterte på plate med singelen «Trampeliv/Hvem kan seile?»,begge skrevet av Kari
og Ola Neegaard. Frem til 1971 ble det i alt 15 singelplater og en LP med
gruppa. De fleste var skrevet av Kari. og Ola sammen.Hun var aktet tekstforfatter i platebransjen
og skrev både originaler og oversatte poptekster til norsk. Hun jobbet også som tekstforfatter
i reklamebransjen. Med «Jeg har aldri
vært så glad i noen som deg» ble Kari Diesen d.y. historisk. Hun ble første
kvinnelige komponist som fikk med bidrag i norsk Grand Prix, tidligere hadde de
få kvinnene som hadde levert bidrag til da skrevet tekst og ikke melodi. Hun skrev begge deler. I tillegg
ble melodien det femtiende bidraget i norsk Melodi Grand Prix. Til å fremføre
sangen hentet NRK to toppartister. Den internasjonale finalen dette såret
skulle arrangeres av BBC og det var allerede klart at de kom til å slå på
stortromma. Selveste Royal Albert Hall skulle være arena, sendingen skulle for
første gang gå i farger, og selveste superstjernen Cliff Richard var plukket ut
som britenes representant til finalen. Dermed mobiliserte de europeiske TV-stasjonene sine mest kjente artister. Så også i den norske finalen, der veteranene
Nora Brockstedt, Per Asplin og Per Müller var med, sammen med Kirsti Sparboe og
Odd Børre. Litt uvanlig dette året var at Kirsti Sparboe sang to låter med det
lille orkesteret, som var Kjell Karlsens orkester, mens Odd Børre sang to låter
med Kringkastingsorkesteret. «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» var et
av disse. Kirsti Sparboe sang først, så kom Odd Børre i omgang nummer to. Han
var på toppen av karrieren som Norges mest populære, mannlige pop og rockesanger
og hadde debutert i Melodi Grand Prix sammenheng i 1964 da han med bandet The Cannons sang
«La meg være ung», som Wenche Myhre fremførte med det store orkesteret. Han
hadde i tillegg dukket opp i finaler som korist og musiker med de små
orkestrene. Nå skulle han endelig få skinne som solist. «Jeg har aldri vært så
glad i noen som deg» ble godt likt blant jurymedlemmene og stakk av gårde med
20 av i alt 50 mulige poeng. Ti juryer var plassert rundt i Norge. I hver jury
satt det fem medlemmer, to fagfolk og tre «menige». Disse kunne gi en sang ett
poeng. Best likt ble bidraget av juryen i Ålesund, der fire av fem
jurymedlemmer ga den sitt poeng. Til slutt vant ««Jeg har aldri vært så glad i
noen som deg» med seks poengs margin.
Pressen var positiv og mente at «Norges Cliff Richard» - Odd Børre- kom til å
gjøre det bra med dette tidsriktige bidraget. Odd Børre var også fornøyd. Men så
startet bråket. Noen hevdet at «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» var
lik Cliff Richards hit «Summe Holiday» og krevde gransking. NRK visste jo at
Cliff Richard selv skulle delta i den internasjonale finalen og så for seg at
det ville bli bråk, all den tid det norske bidraget hadde trukket startnummeret
etter britene. NRK satte motvillig ned en «musikalsk granskingskomité» for å sjekke
ut dette stemte. Men før det ble en realitet, valgte Kari Diesen d.y å trekke
bidraget sitt. Det var flere grunner til dette. Den viktigste var at hun følte
at selv om låte bla «frikjent» ville beskyldningene om plagiat henge over bidraget i
en internasjonal finale, spesielt siden Cliff Richard skulle delta. Dermed mente
hun at det var best å trekke bidraget sitt. Dermed ble plagiatbeskyldningene aldri avgjort. Pressen raste, for ingen av musikkjournalistene
var enige i beskyldningene om plagiat- så hvor de kom fra- kan man saktens undre
seg over. Norske journalister startet en kampanje for sangen og ville prøve å
få Kari Diesen d y til å ombestemme seg. De gikk så langt at de reiste til
London, fikk fatt i Cliff Richard og spilte av sangen for han for å høre hva
han mente om dette. Han hadde jo sunget «Summer Holiday» og burde vite best. Cliff Richard avviste plagiatet og mente
at det var tøys og at «Jeg har aldri vært så glad i noen som deg» sto seg godt
alene. Men det var for sent, NRK hadde allerede bestemt at låta som ble nummer
to, «Stress» skulle være Norges bidrag, og opphavskvinnen ville ikke gjøre om
på sin avgjørelse. Dermed ble det slik. Vokalistene skulle komme tilbake i Melodi
Grand Prix alt året etter. Kari Diesen d.y fikk på nytt sjansen i 1971, da var
hun en av seks komponister NRK inviterte til å levere bidrag. Hun vant ikke,
men bidraget hennes, «Gi verden et smil» ble en stor hit og gjennombruddet til
Dag Spantell. Sendingen er slettet fra NRKs arkiver, derfor finnes ikke Kirsti Sparboes versjon i noe opptak. Hun spilte den heller ikke inn på plate. Det gjorde derimot Odd Børre og opphavskvinnen selv, Kari Diesen d.y., i tillegg til Ray Adams. I klippet kan du høre "jeg har aldri vært så glad i noen som deg" til bildene av Odd Børres opptrden i finalen i 1971.
1. plass 20 poeng
torsdag 21. juni 2018
Melodi Grand Prix 2007: "Goodbye to Yesterday". Blue Moon Band
464 bidrag fra norske og svenske låtskrivere kom inn til
Melodi Grand Prix 2007, over hundre færre enn året før. 18 av bidragene ble
plukket ut til å konkurrere i tre delfinaler med seks i hver. I den første
delfinalen i Alta deltok det aller mest internasjonalt meriterte
låtskriverteamet i konkurransen. Og det vakte oppsikt. Bidraget het «Goodbye to
Yesterday» og var skrevet av Kjetil Røsnes og Kirsti Johansen. De var bedre
kjent som duoen Avalanche, som ved siden av A-ha var Norges mest kjente
popstjerner på 90-tallet. Ekteparet møtte hverandre på åttitallet og spilte inn
plater uten at det store gjennombruddet kom. De debuterte med singelen «Heaven Tonight/It’s
Up to You» i 1984. Da de flyttet til Hamburg, greide de endelig å erobre det
internasjonale markedet. I 1988 kom «Johnny, Johnny Come Home» som ble en stor
hit i Europa, spesielt i Tyskland og ikke minst i Frankrike, der singelen
solgte over 700.000 eksemplarer. Senere solgte debut LP-en bra, og Avalanche
spilte singler på løpende bånd, som regel i både engelsk og fransk versjon. De
turnerte ofte og var stadig å se i TV show rundt om i Europa. Deres andre,
store hit ble «I will wait» fra 1990 som bl.a. toppet «Ti i skuddet» lista her hjemme og ble deres andre store hit ute i Europa. Familielivet krevde sitt og i 2004 roet de ned på turnevirksomheten og flyttet
hjem til Norge. Her levde de på royalties fra sine mange hits i tillegg til å
skrive musikk for andre artister. Avalanche var spurt om å delta i Grand Prix
tidligere, men takket nei. Nå var de klare. Men ikke for å synge selv. Det gjorde
Blue Moon Band. Det besto av vokalistene Tore Sergei Myklebust og Helle Grankel
på vokal og tre musikere. De to vokalistene hadde begge solid bakgrunn som show
og musikalartister . «Goodbye to Yesterday» var en solid poplåt
og ble raskt en av favorittene både hos publikum og i pressen.Det var ikke uten grunn at låtskriverparet
Røsnes/Johansen hadde lykkes internasjonalt med sin popmusikk. «Goodbye to
Yesterday» var startfeltet mest kommersielle poplåt, og opplevde som eneste
bidrag å komme inn på spillelistene hos flere radiostasjoner i Norge, noe som
er svært uvanlig å oppnå selv for vinnere av Melodi Grand Prix. Seerne hadde
all makt og forbauselsen var derfor stor da «Goodbye to Yesterday» ikke var et
av to bidrag fra delfinalen som gikk direkte til finalen i Oslo Spektrum. De måtte
nå via andre sjansen. Der møtte de sju andre bidrag, og dessverre holdt det
ikke til finaleplass. Uansett kunne de trøste seg med å bli årets kritiker og
radiofavoritter og moralske vinner. Det ble hele 20 uker på Norsktoppen hvorav fem uker helt på
topp, og ytterligere fire tredjeplasser. (Vinneren av finalen lå inne på lista
i bare åtte uker til sammenligning.)
Duoen Avalanche fikk med bidrag også i 2008, da valgte de å fremføre det
selv. Helle Grankel har senere vært involvert i Melodi Grand Prix som korist,
danser og koreograf, mens Tore Sergei Myklebust i flere år har vært bakmann,
regissør og koreograf i de norske Melodi Grand Prix finalene. I tillegg er han
skattet musikalregissør og jobber med store musikkteaterproduksjoner i både
Norge og Sverige. I tillegg var han i mange år kunstnerisk ansvarlig for Wallmans
salonger.
Andre sjansen. Uplassert.
tirsdag 19. juni 2018
Melodi Grand Prix 1997: "Min egen superstar". Marianne Elstad Olsen (Ann Tayler).
1997 skulle vise seg å bli en av de mest kjedelige og minst betydningsfulle norske finalene noen sinne, og dessverre var det bare starten på en lengre ørkenvandring av kjedelige finaler få brydde seg om, i hvert fall blant komponister og artister. NRK plasserte finalen i lille Studio 2 på Marienlyst, ingen sanger ble favoritter, pressen skrev lite, og det hjalp ikke særlig sendingen var preget av programlederbytter og tekniske feil. Til og med avstemningen var gjort totalt uspennende, som om man helst ville ha dette unna fortest mulig. 350 bidrag kom inn og åtte ble valgt ut til finalen. Et av dem var "Min egen superstar" fremført av Stavernsjenta Marianne Elstad Olsen. Hun ble oppdaget av Arne Bendiksen i 1984 og fikk spille inn en singel. Men der stoppet det. Bendiksen solgte livsverket og pensjonerte seg og dermed ble det ikke flere plater på Marianne Elstad Olsen. Hun ble helt borte for det nasjonale publikummet, selv om hun fortsatte å opptre og å spille inn musikk. Hun fikk igjen nasjonal oppmersksomhet i Melodi Grand Prix 1995- der hun havnet på sisteplass i finalen. Nå skulle det revansjeres. Hun hadde komponert "Min egen Superstar" sammen med Henning Hoel Eriksen. Teksten sto Fredrik Friis for. Sistnevnte var den store tekstforfatteren og bakmannen i norsk platebransje på sent 60 og tidlig 70-tall. Han oppdaget bl.a Anita Hegerland og skrev de aller fleste tekstene og mange av melodiene hun spilte inn som barnestjerne. Fredrik Friis var 75 år og kunne skilte med over 50 års profesjonell erfaring som bakmann i norsk musikkbransje, men hadde aldri før deltatt i Melodi Grand Prix. Som 17 åring var han profesjonell musiker med eget orkester i hjembyen Sandefjord, og han trakterte saksofon, ved siden av å arrangere musikk, komponere sanger og dirigere orkesteret. Alt i 1948 ble hans komposisjon "Swinging Baby" landskjent da han spilte den med orkesteret sitt i NRK Radio. Han ble studiomusiker og arrangør og medvirket på flere plateinnspillinger. Han jobbet også som velferdsoffiser og sørget for underholdning til soldatene i sjøforsvaret i Norge og sendte artister ut for å spille for nordmenn i handelsflåten. Dette var lukrative jobber der norske artister fikk reise verden rundt og spille for norske sjømenn som lengtet hjem. Da sjøfarten avtok ble jobben hans overflødig, og da jobbet han som bakmann hjemme i Norge på heltid, og foruten Anita Hegerland skrev han sanger og hjalp til å organisere turneer for barnestjernen Eivind Løberg, dansebandet Gluntan og visesangeren Ivar Simastuen. Og som 75 åring var han klar for sin Grand Prix debut. Komponist Henning Hole Eriksen hadde langt fra samme erfaring, han var 27 år og var også fra Sandefjord. der var han aktiv som musiker og komponist. Marianne Elstad Olsen var klar for å revansjere tapet fra 1995, men "Min egen superstar" var ikke akkurat en låt å rope hurra for. NRKs seere kunne ringe inn sine stemmer i 15 minutter etter at alle bidragene var fremført. Det ble kaos og flere sentraler brøt sammen. 40 % av stemmene ble avgjort av en fagjury, mens 60% var telefonstemmer. Disse ble regnet sammen og bare totalsummen ble lest opp. Så - etter å ha hørt åtte kjedelige sanger og hatt mye teknisk krøll snøt NRK seerne for spenningen poengfordelingen vanligvis gir. Marianne Elstad Olsen og "Min egen "Superstar" fikk 11,3 prosent av stemmene og havnet på en femteplass. Og det ble ingen flere Grand Prixdeltagelser på henne. Hun forsvant igjen fra rampelyset, til hun plutselig dukket opp under artistnavnet Ann Tayler og brukte sin deltagelse i "Farmen" på TV2 i 2001 som lanseringsbase for sitt nye album "Come on!" Hun var blitt countryartist og deltagelsen i realityserien gjorde sitt til at plata solgte til gull og tittellåta fikk snoen uker på Norsktoppen Men så ble det stopp igjen, hennes siste plate kom i 2008, og Marianne Elstad Olsen gikk tilbake til å turnere med countrymusikk og å være gjestevokalist, korist og låtskriver for andre norske artister og band. Henning Hoel Eriksen fortsatte også med å komponere låter og har eget innspillingsstudio i Sandefjord. Fredrik Friis skulle oppleve å komme inn på britiske hitlister som 83-åring. I 2006 ble låta "Eventyrlandet" som han skrev for Eivind Løberg i 1972, av en eller annen uklar grunn plukket opp av den britiske artisten Lemar i 2006. Han brukte Friis komposisjon som inspirasjon for sin soullåt "It's not that easy" som lå elleve uker på britikse hitlister med en sjuendeplass som beste resultat. Friis var akkreditert som låtskriver på innspillingen. Fredrik Friis døde 15. mars 2008, tre uker før han ville blitt 86 år.
5.plass 11,3 % av stemmene.
mandag 18. juni 2018
Melodi Grand Prix 2006: "Here For The Show." Trine Rein.
586 bidrag kom inn til NRK og Melodi Grand Prix, interessen
var å vei opp og det samme var nivået. NRK herma etter Sverige og laget
delfinaler som fant sted ulike steder i Norge og igjen ble etablerte artister
og låtskrivere med, sistnevnte fra flere nasjoner. Det ble ordnet tre delfinaler
med sju låter i hver. Og Trine Rein åpnet ballet. Hun ble født i San Fransisco
i 1970, og vokste opp på Nesodden utenfor Oslo. Hun hadde dobbelt statsborgerskap
og håpet på ditto karrieremuligheter. Hun hadde slått igjennom med dunder og
brak i 1993 med albumet «Finders, Keepers» . Fra dette albumet ble «Just Missedthe Train» ble en skikkelig monsterhit, og den får mye radiospilling fremdeles.
Det ble Spellemannpris i kategorien «Årets nykommer» i 1993 og albumet lå fem
uker på toppen av salgslistene. Og alle
regnet med at veien til internasjonal lansering og anerkjennelse lå åpen for
Trine Rein. I 1996 fulgte hun opp med nok en monsterhit, «Torn». og hun forble i elitedivisjonen blant norske artister i flere år. En av opphavsmennene bak "Torn" var den samme som for «Just Missed The Train», amerikaneren Scott
Cutler. Han hadde Trine Reins internasjonale lansering i tankene da han
skrev «Torn» sammen med Anne Previn og briten Phil Thornally. Trine Rein hadde
fått platekontrakt og skulle lanseres internasjonalt. I samme selskap var det imidlertid
en ung, australsk sangerinne som het Natalie Imbruglia som også spilte inn låta
– og fikk det internasjonale gjennombruddet i stedet for Trine Rein. Imbruglias
versjon kom ut i 1997 og ble en stor, internasjonal hit. I stedet for USA ble Trine Riens versjon lansert i Danmark. Hun ga ut et par album og noen singler før hun forsvant
fra rampelyset i 1998. Da dro hun til USA og prøvde lykken der, uten videre
hell. Hun fikk også problemer med stemmen og måtte ta en lengre pause fra
sangen. Vel tilbake i Norge føk hun rett inn på lista over favorittene til å vinne Melodi
Grand Prix 2006. For det lange fraværet fra rampelyset til tross så viste det seg at låtene hennes slett ikke var glemt, både «Torn»
og «Just Missed The Train» hadde ligget jevnt på flere av de norske radiostasjonenes spillelister siden de ble lansert, og dette ga Trine Rein et godt utgangspunkt før Grand Prix finalen. Hun stilte med en
frisk og rocka låt – «Here For the Show.» Den var skrevet av tre svensker som
hadde fått med to låter i Melodi Grand Prix dette året. De tre gutta bak låta var Claes Andersson, Jonas Liberg og
Torbjørn Wassenius. Claes Andersson og Torbjørn Wassenius hadde to ganger
tidligere fått med bidrag i Melodi Grand Prix. (Og flere i de svenske Melodifestivalene.) I 2004 vant de nesten med Arlene
Wilkes «Sunshine» og det samme skjedde i 2005, da ble det nok en sølvplass - med Jorun Erdal på vokal. Nå hadde de to sjanser i finalen – og satte alt inn på å vinne. Tredjemann i låtskriverteamet- Jonas Liberg- var debutant i Melodi Grand Prix. Trine Rein
leverte så det suste og satte nærmest «fyr» på salen i Alta. Jubelen sto i
taket og ikke uventet ble hun stemt rett videre til finalen i Oslo Spektrum av
begeistrede TV- seere. Der møtte hun sju utfordrere som alle ville vinne – og konkurransen
ble for sterk. «Here for the Show» ble ikke blant de fire låtene som gikk
videre til Gullfinalen- der fire bidrag kjempet om seieren. Trøsten for
låtskriverne var at den andre låta de hadde med i Melodi Grand Prix kom med
blant disse fire, så de slo ut seg selv.. De tre låtskriverne orket ikke flere
andreplasser, så de ga seg i Melodi Grand Prix etter denne finalen. Trine Rein
derimot var for alvor tilbake i showbransjen og aktet ikke å gi seg nå. Det
skulle bli flere forsøk senere.
Finale. Uplassert.
torsdag 7. juni 2018
Melodi Grand Prix 1996: "Når hjertet står i brann." Rune Rudberg & Scandinavia
Til Melodi Grand Prix 1996 kom
det inn 365 bidrag. Det hjalp ikke at Norge hadde tatt sin andre seier året før
og at Rolf Løvland med det var blitt en internasjonalt anerkjent popkomponist,
interessen for Melodi Grand Prix var på sitt laveste i tiden fra 1990 og frem
til NRK tok nye grep om konkurransen i 2003. Dette gjaldt også i stor grad for
de internasjonale finalene, der landene som hadde preget konkurransen fullstendig
de tretti første årene, ramlet helt av lasset. Det var langt mellom de
etablerte artistene, lengre mellom de etablerte låtskriverne og aller lengst mellom
de gode låtene i Melodi Grand Prix. (Etterhvert ble det også langt mellom de gode resultatene i de internasjonale finalene.)1990-tallet var en nesten ulidelig suppe av
ballader i konkurransen. Men Scandinvaia – som det dansebandet det var- skrudde tempoet opp bittelitt,
uten at det hjalp særlig på kvaliteten på låta. Vokalist og absolutt frontfigur
Rune Rudberg var herostratisk berømt, og det mest for sine eskapader utenom
rampelyset. Det gjorde at bandet fikk en helt spesiell type tilhengere som
tilga han alt, helt til det ikke gikk lengre og til og med fansen begynte å
svikte bandet. Da var det ut med Rudberg. Ikke mindre enn tre ganger hendte det. Nå hadde han nettopp kommet tilbake etter den første «pausen» og
Melodi Grand Prix skulle sørge for at Scandinavia ble folkekjært og stuerent. Derfor
droppet de "Rune Rudberg" foran navnet og kalte seg bare Scandinavia. Det var
andre gang bandet stilte i Grand Prix med Rudberg i front, forrige gang ble det
en topp fem plassering og noen uker på Norsktoppen. Nå slapp de igjennom
nåløyet igjen med bidraget "Når hjertet står i brann.". Tekstforfatter var Bjørn Terje Bråthen. Dette ble
hans tredje gang i Grand Prix, året før fikk hans bidrag «Oh Rama Lama» en
tredjeplass. Da var det gruppa After Eight som fremførte. Denne gangen skrev
Bjørn Terje Bråthen tekst til Tom Senneruds melodi. Det var hans debut i Melodi
Grand Prix. Vokalisten for bidraget, Rune Rudberg, kom som en vind inn i norsk popmusikk med «Ut mothavet» som 27 åring i 1988. Han var vokalist og hadde sunget med
flere danseband. Med "Ut mot havet" ble han nærmest superstjerne over natten, og fikk sitt
gjennombrudd som solist. "Når hjertet står i brann" ble Rudbergs fjerde Grand Prix forsøk,
og nå gjaldt det, for han hadde ikke hatt særlig suksess i noen av de tidligere
finalene han hadde deltatt i. Han sang «Når hjertet står i brann» med
Scandinavia, uten å tenne noen gnister hos jurymedlemmene rundt om i Norge. Av
de ti jurygruppene fikk Scandinavia bare poeng fra halvparten. Og poengene de
fikk, var lave. Det var åtte bidrag i finalen, mens bre sju fikk poeng fra hver
av juryene. Det endte med jumboplass og Scandinavia fikk nok av både Grand Prix
og Rune Rudberg, i den rekkefølgen. Men han skulle prøve seg igjen i flere
finaler, hittil uten å lykkes i særlig grad. Bjørn Terje Bråthen satte også
punktum for sin Grand Prix karriere, mens Tom Sennerud skulle prøve seg en gang
til- i 2003- med enda en jumboplass som resultat.
8.plass 12 poeng
onsdag 6. juni 2018
Melodi Grand Prix 1986: "Hollywood." Susanne Fuhr.
Selv om Norge hadde fått sin aller første seier i en
internasjonal Grand Prix finale året før, og dermed skulle være vertskap, ble det ikke satt rekord i antall innsendte bidrag til den nasjonale finalen i 1986. Men nest høyest
ble det med 750 bidrag, 200 færre enn rekordåret 1984. Ti sanger ble plukket ut
til finalen som før første gang i historien skulle sendes fra et annet sted enn
Oslo. Stavanger fikk æren, ganske sikkert som et plaster på såret fordi de ikke
trakk lengste står når NRKs eneveldige underholdningssjef Harald Tusberg «etter nøye
vurdering» falt ned på at hjembyen Bergen skulle være vertskap for den internasjonale finalen. Blant de ti bidragene i den norske finalen var låta "Hollywood." Jazzpianisten Dag Arnesen debuterte som Grand Prix komponist med bidraget med tekst av skuespiller, regissør og skribent Arne Lindtner Næss. Sistnevnte
skulle senere stå bak teksten til teaterstykkene og regi og manus til filmene
med gjengen fra «Olsenbanden junior», og skrive tekster til Svein Gundersens
musikalversjon av «Jungelboken». Komponisten Dag Arnesen ble født i Bergen i
1950 og studerte ved byens musikkonservatorium, og fikk sine første profesjonelle
oppdrag som musiker ved Den Nationale Scene i Bergen. Han ble tidlig en av
Norges mest habile jazzpianister, både med egne prosjekter og som musiker bak
andre artister. Han har vunnet mange priser og medvirket på dusinvis av plateinnspillinger
og konserter. En tid bodde han også i Oslo og ble raskt en sentral figur i
jazzmiljøet. Der traff han vokalisten Susanne Fuhr, og de samarbeidet på flere
prosjekter. Derfor var hun et naturlig valg da han skulle finne vokalist til sin
Grand Prix debut. Det vil si, Håkon Iversen var først, og figurerte på de første deltagerlistene – men hoppet av. Inn kom rutinerte
Susanne Fuhr. Dette ble hennes andre Grand Prix finale. «Hollywood» trakk
startnummer en, og det skulle vise seg å være det mest uheldige i en finale
preget av topplåter og gode artister og kjente opphavsmenn og kvinner. De aller
fleste artistene i finalen var godt etablert, og nesten alle var født mellom
1953 og 1959. Susanne Fuhr var den eldste artisten med sine 33 år. «Hollywood» ble dessverre helt usynlig, og fikk
ikke den oppmerksomheten bidraget fortjente. De seks folkejuryene og den ene
fagjuryen hadde nesten glemt bort hele bidraget da de omsider skulle stemme
frem sine favoritter. Poengene ble gitt slik det var vanlig i de internasjonale
finalene, der førsteplassen fikk tolv poeng, andreplassen fikk ti, så gikk det
videre nedover fra åtte til ett poeng. «Hollywood» var på jumboplass hos fagjuryen,
som besto av et knippe musikkjournalister fra utvalgte aviser i Norge. Ellers
var seks poeng høyeste poengsum. Og ikke så rart, for startnummeret etter hadde
vinnerlåta «Romeo». Susanne Fuhr og de to opphavsmennene valgte å avslutte
Grand Prix karrierene med «Hollywood». De hadde mye annet å bedrive tiden med. Susanne
Fuhr brukte stadig mer tid på teater og etablerte seg som skuespiller. Den
britiske dramatikeren Arnold Wesker spesialskrev en monolog for henne da hun fikk
fast kontrakt med Nordland Teater. Senere reiste hun tilbake til Oslo og fikk roller
i flere av byens musikaloppsetninger som «Chicago» og «Annie». Hun er fortsatt
aktiv som jazzvokalist og kabaretartist.
8.plass 27 poeng
mandag 4. juni 2018
Melodi Grand Prix 1966: "Vims." Anita Thallaug/Wenche Myhre
Arne Bendiksens tredje og siste bidrag i Melodi Grand Prix 1966
var melodien «Vims.» Arne Bendiksen hadde debutert i Melodi Grand Prix i 1964 med
to bidrag, deriblant «La meg være ung» som ble Wenche Myhres store nasjonale
gjennombrudd som voksen popstjerne – og tidenes mest populære bidrag som aldri
vant noen finale. I 1966 var tre av de fem bidragene i finalen signert Bendiksen.
Om han hadde flere på lur blant de 325 innsendte, vites ikke. Men det skulle
ikke forundre noen om det fantes refuserte bidrag blant dem som senere ble
brukt i andre sammenhenger. Bendiksen var den store popkongen på denne tiden, og
hadde enorm betydning i norsk populærmusikk. Fikk du platekontrakt hos
Bendiksen var du ordentlig popstjerne og i elitedivisjonen blant norske
artister. Bendiksen var den første som så det kommersielle potensialet i Melodi
Grand Prix og programmet ble den fremste lanseringskanalen for artistene han
hadde signert i sin artiststall. Tre av disse var med i finalen, Kirsti
Sparboe, Åse Kleveland og Wenche Myhre. Sistnevnte dukket opp igjen i
Melodi Grand Prix, nå som internasjonal stjerne etter at hun i 1965 fikk sitt
definitive gjennombrudd i det tyskspråklige platemarkedet i Europa. Hun hadde folkets
sympati etter å ha blitt snytt for seieren med «La meg være ung» og hadde
måttet trekke seg fra finalen året før da hun mistet stemmen. Bidraget hun
skulle sunget da, vant. Så nå var forventningene store til Wenche Myhre. Arne Bendiksen
sto bak både melodi og tekst til «Vims», som nok var det mest gammelmodige
bidraget i denne finalen, en finale preget av fornyelse. Sangen ble, slik
reglene var da, fremført to ganger med ulik orkesterbesetning og ulike vokalister.
Anita Thallaug sang med en sekstett ledet av Grand Prix veteranen Kjell Karlsen,
med en plystrende og tamburinspillende Odd Børre til hjelp. Hun trivdes åpenbart
ikke helt med denne nye popen. Anita Thallaug hadde en stemme som nok passet
best til klassiske ballader i noe eldre stil. Hun hadde hoppet inn som reserve og
representert Norge under den internasjonale Grand Prix finalen i London i 1963,
og fått null poeng og delt sisteplassen med artistene fra Nederland, Sverige og
Finland. Wenche Myhre måtte plystre selv i sin versjon med
Kringkastingsorkesteret, en versjon som ble ganske seig og der Wenche Myhre skrudde
på all sin sjarme for å forsøke å løfte bidraget noen hakk. Sangen hadde
nok fått bedre uttelling om de to artistene hadde byttet versjon, slik at
Wenche Myhre hadde fått det friske, unge arrangementet og kunne lagt inn
dansetrinn og gjøglerier- noe Anita Thallaug tydeligvis hadde fått beskjed om
men ikke fikk helt til. Så kunne Anita Thallaug fått den noe langsommere og seigere
versjonen med Kringkastingsorkesteret til Sigurd Jansens arrangement. Men slik
var det ikke. «Vims» fikk det mest utakknemlige startnummeret, etter de to
favorittbidragene «Gi meg fri» og «Intet et nytt under solen.» Det var mer
eller mindre forhåndsbestemt at Åse Kleveland skulle representere Norge nærmest
uansett hvilket bidrag som vant men det spørs
vel om hun hadde takket ja til å synge de noe lettbente bidragene «Lørdagstripp»
og «Vims». Derfor var det greit å ha et annet sterkt navn i bakhånden dersom et
av disse skulle komme til å vinne. Men det var ingen fare for det. For første gang
forsøkte NRK ut et nytt jurysystem. I ti byer i Norge satt det fem
jurymedlemmer, hver jury bestående av tre fagfolk og to legfolk, som alle hadde
ett poeng de kunne gi til en melodi. Så vinneren kunne få i alt femti
poeng, mens sisteplassen i realiteten kunne bli poengløs. Detaljene rundt
avstemningen er dessverre ikke kjent. «Vims» fikk en litt ydmykende sisteplass,
noe som nok ikke var helt greit for Wenche Myhres internasjonale karriere
akkurat da. Hun spilte heller ikke inn låta, så hun slapp at en sisteplass skulle
være assosiert med henne. Den ble spilt inn i to singelplateversjoner, av Kirsti
Sparboe og Anita Thallaug. Dette ble forøvrig Anita Thallaugs siste popplate. Arne Bendiksen både vant og tapte dette årets
finale, og fikk inn et bidrag på andreplassen også. Han skulle komme tilbake
med bidrag mange ganger til. Anita Thallaug skulle ikke delta igjen, og året etter
trakk hun seg helt bort fra rampelyset og flyttet til Nord- Norge der hun i
mange år levde et stille liv. Hun kom tilbake igjen med en rolle i «Den Spanske
Flue» i 1994 og opptrådte sporadisk i TV etter det. Hun også hadde vært pauseartist i Melodi
Grand Prix i 1991. Wenche Myhre dukket opp som Tysklands representant i Melodi Grand
Prix i London i 1968, men det skulle gå lang tid før hun forsøkte seg i en
norsk finale igjen. Kirsti Sparboe derimot, hadde nettopp kommet i gang med sin
Grand Prix karriere. Alt året etter skulle hun vinne sin andre seier. Wenche Myhre sang også bidraget "Lørdgastripp" i denne finalen.
5.plass 4 poeng
Anita Thallaug med det lille orkesteret.
Abonner på:
Innlegg (Atom)