Melodi Grand Prix 1980: "Samiid Ædnan" Sverre Kjelsberg & Mattis Hætta.

I 1980 hadde NRK valgt å invitere ti komponister til Melodi Grand Prix, og det var stor bredde i feltet hva gjaldt musikalsk bakgrunn. Blant de inviterte fantes flere gamle «raddiser» og rockere som noen år tidligere sterkt hadde uttalt at de "i hvert fall aldri skulle være med i Grand Prix". Men plutselig ble det stuerent for både Ketil Bjørnstad, Ole Paus, Henning Sommerro, Jan Eggum og ikke minst- Sverre Kjelsberg. Han var først kjent som frontfigur i Norges mest kjente rockeband på 60-tallet, Pussycats fra Tromsø. De var spådd en stor internasjonal karriere, men som det var vanlig for norske artister ble det ikke noe av for disse heller. Etter at bandet ble oppløst, fortsatte han å være en kraft i både det lokale og nasjonale musikklivet. Da den internasjonale karrieren til The Pussycats falt i fisk, reiste hjem til Tromsø der han ble uteksaminert fra Musikkonservatoriet i 1970. Så kom han inn i det radikale visemiljøet og ble en av frontfigurene for den nordnorske visebølgen på 70- tallet. Han ble ansatt som huskomponist og skuespiller ved Hålogaland Teater i 1975. Hans første soloalbum kom ut i 1979, og flere av hans unge fans fra 60-årene og Pussycatstiden fulgte hans musikalske reise og ble trofaste fans videre. Hans store gjennombrudd som soloartist kom med sangen «Ellinors vise» som Klaus Hagerup hadde skrevet teksten til. Den var hentet fra en forestilling de skrev sammen til Hålogaland Teater i 1976, og ble spilt inn på plate av Marit Mathiesen, men det var først i Sverre Kjelsbergs versjon på hans første soloalbum i 1979 at låta ble landskjent og siden er en klassiker i visemiljøet. Den er gjort i utallige coverversjoner siden. I 1980 var det knyttet stor spenning til hans deltagelse i Melodi Grand Prix, hva ville han velge- rock eller vise?  Han valgte det siste. Sverre Kjelsberg var politisk engasjert og konflikten rundt utbyggingen av Alta - Kauotkeinovassdraget opptok han sterkt, så han skrev rett og slett en protestvise som en hyllest til samenes kamp for å bestemme over egne naturresurser. Han fikk med seg den samiske sangeren, skuespilleren og joikeren Mattis Hætta. Han ble den første samiske artist som stilte i Melodi Grand Prix. Alle de inviterte komponistene fikk selv velge hvem de ønsket å samarbeide med. Sverre Kjeldsberg valgte sin kollega fra Hålogaland Teater, forfatteren Ragnar Olsen som var en ettertraktet tekstforfatter og oversetter og kjent for å skrive på nordnorsk dialekt. Egil Monn- Iversen pakket låta inn i et stort orkesterarrangement som gjorde den langt mer interessant enn den i utgangspunktet var.  «Samiid Ædnan» som betyr Samenes land, trakk siste startnummer av de ti deltagerne i finalen. De ni fagjurymedlemmene skulle rangere låtene fra ett til ti poeng, med ti poeng til låta de hadde på førsteplass. «Samiid Ædnan» var ikke tippet som favoritt i finalen, men som en outsider. Og det så lenge ut til at pressen skulle få rett, «Samiid Ædnan» lå rundt tredjeplass lenge, til låta fikk tre toppscore på rad, og gjorde byks helt opp i teten og ledet med seks poeng. Så fikk Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta bunnotering fra de to siste dommerne, og dermed havnet de likt som Åge Aleksandersens «Bjørnen sover»,  også den en politisk sang om Sovjet Unionen og den kalde krigen. (Les mer om dette bidraget i et tidligere blogginnlegg, bla deg nedover i menyen til høyre.)  For første, og hittil eneste gang i Melodi Grand Prix historien, endte to bidrag på førsteplass. Og de ni jurymedlemmene fikk ett poeng hver de måtte gi til et av bidragene i omkampen som skulle kåre vinneren. Like jevnt ble det her også, til slutt trakk «Samiid Ædnan» lengste står og vant omkampen med fem mot fire poeng. Låta var ikke en kommersiell poplåt, men ble en umiddelbar hit, hele Norge sang på Mattis Hættas joik, og den er blitt en av de mest kjente og spilte norske Grand Prix bidrag gjennom tidene. I 2010 ble joiken kåret av NRKS seere til det mest minneverdige øyeblikket i Melodi Grand Prix historien så langt. Mest takket være Mattis Hættas joik. Låta ble en gigantisk hit her hjemme, og gikk til topps på VG lista – der den ble i 13 uker. I tillegg ble det fem uker på Norsktoppen med sjetteplass som beste resultat. For Mattis Hætta sin del forble det med denne ene Grand Prix deltagelsen. Sverre Kjelsberg skulle prøve seg igjen med en politisk ladet sang noen år senere. Mer om det i et senere blogginnlegg. Han dukket forøvrig opp i Melodi Grand Prix året etter, da som programleder for finalen.