Melodi Grand Prix 1964: "La meg være ung". Wenche Myhre/ Odd Børre & The Cannons

«La meg være ung» var Arne Bendiksens tredje bidrag i Melodi Grand Prix 1964. Han var hyret som vokalist på ett, og hadde skrevet to andre. (Se tidligere blogginnlegg i menyen til høyre.) «La meg være ung» var en moderne poplåt, helt ulikt de bidragene man hadde sett i Melodi Grand Prix til da, som stort sett hadde vært preget av 40 og 50-tallets slagertradisjon. «La meg være ung» skulle være opprør, og teksten handler jo om å få være tenåring og frigjøres. Da måtte det en tenåring til for å gjøre det troverdig, og den unge, lovende Wenche Myhre, som Arne Bendiksen hadde oppdaget noen år tidligere- skulle bli Norges første popstjerne, og det skulle skje via Melodi Grand Prix. Wenche Myhre var Arne Bendiksen første, store oppdagelse og hun skulle bli lokomotivet i hans plateselskap og sørge for grunnlaget for hele hans virksomhet. Og hun brøytet veien for andre. Arne Bendiksen mente Wenche Myhre hadde internasjonalt potensial, så en internasjonal Grand Prix deltagelse skulle hjelpe henne videre. «La meg være ung» var påvirket av Phil Spector som nettopp hadde startet en ny trend med sin såkalte «Wall to Wall sound» som skulle bli fremtiden i plateproduksjon og popmusikk. Wenche Myhre var et friskt pust inn i Melodi Grand Prix, som med et unntak til da hadde vært preget av etablerte artister stort sett rundt 40 år, og enda eldre låtskrivere. Wenche Myhre hadde feiret sin 17 års dag to dager før finalen og var den yngste artist i Melodi Grand Prix til da. I finalen fikk det første bandet i norsk Grand Prix også plass. (Det skulle gå 14 år til neste gang et band som ikke var ren vokalgruppe deltok i en norsk finale.)Arne Bendiksen insisterte på at «La meg være ung» ikke skulle fremføres med det lille orkesteret som var hyret. Jørg. Petter Røeds kvartett hadde ikke den besetningen han ønsket, så han hyret inn Norges nye rockekonge Odd Børre med backingband- The Cannons. Bandet var et rent instrumentalt band som sto alene eller backet ulike vokalister, inspirert av The Shadows som ble forbilder for flere band over hele Europa. Debutsingelen kom i 1963, «A Little One like You» med Bob Bergen på vokal. For øvrig hadde bandet gitt ut flere singler og Grand Prix deltagelsen var kjærkommen. Bandet besto av gitaristen Bjørn Borg, som senere ble medlem av gruppa Firebeats og hans navnebror med etternavnet Nordvang som ble medlem av The Vanguards og senere ga ut flere solo LP-er. De tre siste i bandet var Yngve Bjerke som var fast låtskriver. Han ble også medlem av The Firebeats. Tore Johannessen spilte bass og Thor Gunnar Andersen var trommis. Odd Børre og The Cannons fremøfrte låta først. Så kom Wenche Myhre med Kringkastingsorkesteret og som vanlig ble den båret frem av Egil Monn- Iversens geniale arrangement. Wenche Myhre var selvsagt favoritt i finalen, og låta hadde vunnet glatt om det norske folk hadde fått bestemme. Men Melodi Grand Prix kunne ikke overlates til hvem som helst, så her måtte ekspertisen trå til. Man innkalte fem musikkjournalister mellom 30 og 40 år som skulle være fagjury. Og man skulle jo tro at disse heiet på det unge og nye, men de stemte som om de skulle vært minst 30 år eldre. Deres ledsagere og koner skulle utgjøre folkets røst. Men før vi kommer inn på poengfordelingen så er det verdt å si litt om sendingen. Finalen ble ikke samsendt på radio, slik det var vanlig å gjøre. TV produksjonen var helt ny og veldig moderne i datidens målestokk. Amerikaneren Bob Williams hadde nettopp kommet til det provinsielle NRK og snudd opp ned på hvordan store TV-show skulle produseres. Og slik ble det her også. Orkesteret kunne man bare høre, for artistene var de eneste som var i bildet. Og de sto i et eget studio og sang, mens bildet og lyden ble vist på en egen skjerm i studio og på TV. I det andre studioet der publikum satt, var det dansere som ledsaget hvert nummer med en tilpasset koreografi. Så TV-seerne fikk se artistenes ansikter og danserne som ledsaget hver sang. Dessverre er ikke programmet bevart, bortsett fra en fremsynt arkivar som forsto at Wenche Myhres sang kunne være starten på noe stort og derfor måtte dokumenteres for ettertiden.

Så til poengfordelingen. De ti dommerne stemte anonymt, så man vet ikke hvem som står bak hver poengsum. De kunne gi hver melodi fra et til ti poeng. Så 100 poeng var maksimal sum. Det skulle bli en i overkant spennende og tett avstemning. «La meg være ung» kom opp og ledet midt i, så kom det en ettpoenger fra en av dommerne. Det spolerte alt. Selv ikke toppscore fra siste dommer kunne rette på dette. Det endte fire fattige poeng fra seier. Dermed ble det en tredjeplass på «La meg være ung» til Arne Bendiksen og det norske folks store forargelse og forundring. Men trøsten er at låta dundret inn på VG lista, ble der i 15 uker og gikk helt til topps. Og Wenche Myhre ble for alvor etablert som Norges aller største popstjerne. Låta er blitt en evergreen og er den mest radiospilte norske Grand Prix låt som ikke har vunnet. NRK fikk så mange klager at de kunngjorde at året etter skulle folket få bestemme hvem som skulle vinne Melodi Grand Prix.  Seerne og ekspertene mente Norge gikk glipp av sin første seier i en internasjonal finale med ikke å sende «La meg være ung» til finalen. Året etter sendte Arne Bendiksen låta til «Sopotfestivalen» som var øst Europas svar på Grand Prix. Kirsti Sparboe sange denne versjonen som havnet låta helt nede på niendeplass med et ganske annerledes orkesterarrangement. Men for Wenche Myhre ble sangen hennes store gjennombrudd og banet vei for en stor, internasjonal karriere. Og "La meg være ung" fremstår fremdeles som Grand Prix historiens største forbigåelse. 

                                                            3.plass   57 poeng.