Melodi Grand Prix 1981: "Det er vår tur nå" Tramteatret

Ti komponister var invitert av NRK til å levere hvert sitt bidrag til Melodi Grand Prix 1981. Og Arne Garvang fra Tramteatret var en av dem. Tramteatret ble startet av Liv Aakvik i 1976, basert på Studentteatret som holdt til på Chateau Neuf i Oslo. Liv Aakvik ville lage en teatergruppe som skulle spille  politisk teater og bruke musikk og revy som sjanger. De skiftet ofte besetning, til de fikk sitt nasjonale gjennombrudd med NRK-serien om Pelle Parafins Bøljeband og "Serum- Serum!" Gjennom serien fikk de flere låter inn på både hitlister og ble ofte spilt i radio. Og det ble selvsagt et godt platesalg av det. Dermed ble denne radikale teatergruppa plutselig en del av det kommersielle popsirkuset, og da det takket ja til Grand Prix mente mange at deres troverdighet var blåst bort for alltid. Men det skjedde ikke. Tramteatret ble bare mer populære og nådde på den måten stadig flere med sine skråblikk på det norske samfunnet. Arne Garvang var den som skrev de fleste av Tramteatrets sanger, og det var han som var invitert som komponist. Mens Terje Nordby var tekstforfatter sammen med Liv Aakvik. Terje Nordby var Tramteatrets "husskribent."  Tramteatret besto i 1981 av ni medlemmer. Da Melodi Grand Prix har satt en grense på maksimalt seks deltagere på scenen i et bidrag, måtte det velges. Og dermed ble det hovedsaklig de som utgjorde "Pelle Parafins Bøljeband" fra Tv-serien som ble med på scenen. Hovedvokalist var Kine Hellebust, som hadde blitt kjent som skurken Randi i TV-serien. Hun fikk selskap av en svært alvorstynget Marianne Krogness på vokal, mens Arne Garvang spilte gitar og koret, Billy Johansson spilte bass, Anders Rogg var med på vokal og tangenter mens Carsten Loly trakterte slagverket. (Han skulle forøvrig gjøre et ganske underlig Grand Prix stunt noen år senere. Mer om dette i en senere blogg.) Tramteatrets politiske engasjement kom selvsagt frem i teksten. Melodien var overraskende kommersiell med et sterkt refreng, og med Kine Hellebusts unike stemme i front, ble dette en ganske god poplåt. Egil Monn- Iversen hadde pakket låta inn i et helt riktig orkesterarrangement, som løftet  og drev den fremover. "Det er vår tur nå" fikk kommersiell suksess, og det ble tre uker på Norsktoppen av det. (Der overtok den for "Her kommer Pelle Parafins Bøljeband" som lå på Norsktoppen i fem uker hvorav to uker på førsteplass.)
Tramteatret ble tidene første teatergruppe til å delta i Melodi Grand Prix. På forhånd anså pressen dem som outsidere som kunne overraske ved å vinne, mye av dette skyldtes låtas svært allsangvennlige refreng og den store populariteten gruppa nøt, spesielt blant norske tenåringer. Men nå var det slik at det var fagjury og ikke TVseerne som fikk bestemme utfallet av finalen. Dette var siste året med ren fagjury. De ni medlemmene av fagjuryen rangerte de ti låtene i finalen på en skala fra ti til ett poeng. Juryen besto av ni fagfolk, artister, komponister og musikkjournalister med forskjellig musikalsk ståsted. Blant dem var fire tidligere vinnere av Melodi Grand Prix. Det ble en god start for Tramteatret, for det førstejurymedlemmet, komponisten Åsmund Feidje slo til med full pott og ti poeng, og høye poengsummer fra de neste dommerne gjorde sitt til at Tramteatret var med i racet om seieren. Når jurymedlem Sigurd Jansen midtveis ga full pott, ble det ekstra spennende. Men det holdt ikke helt inn, og når siste runde med poeng skulle deles ut - var det kamp om den beste plasseringen fra to til fire som gjaldt. Dessverre ble det ikke nok poeng til å komme seg inn blant de tre beste låtene. Og de ble selvsagt de moralske vinnerne hos norske ungdommer.

                                                     4.plass    59 poeng