For tiende gang skulle NRK arrangere Melodi Grand Prix,
og alle tidligere opphavsmenn som hadde representert Norge i
internasjonale finaler, ble invitert til å levere bidrag. Dag Kristoffersen sto
bak «Solhverv» som Anita Thallaug sang i London i 1963. (Mer om dette bidraget i et senere blogginnlegg.)
Det endte med tap og null poeng, nå var det på tide å rette opp dette. Dag Kristoffersen
takket ja til NRKs invitasjon til å levere et bidrag til Melodi Grand Prix. Han var finalens eldste deltager med sine 65 år. Han hadde sin debutkonsert som pianist
i 1929, men var allerede to år tidligere blitt fast ansatt som pedagog på Barratt-
Dues musikkinstitutt i hjembyen Oslo. Han viet seg mest til korsang og virket
som komponist for flere korverk. I tillegg var han ettertraktet dirigent og den
mest virksomme stemme og notearrangøren for kor i Norge gjennom mange tiår. Han var bl. a dirigent
for Det Norske Sjømannskor som ofte sang sammen med Erik Bye i NRKs
underholdningsprogram på TV og radio på 50- og 60-tallet. Tekstforfatter til «Sangen
om Den Flygende Hollender» var Gunnar Kaspersen. Han var tre år yngre enn
Dag Kristoffersen, og hadde debuterte på 20 tallet han også. Han skrev utallige
slagertekster fra 1930 og utover, og i 1935 debuterte han som revyforfatter på Chat
Noir. Han kombinerte etter hvert slagere og revytekster, både originale og som
oversetter. Hans mest kjente slager ble hans
norske tekst til «Hva var vel livet uten deg?» til svenske Ernfrid Ahlins
originalmelodi og tekst. Den ble brukt i filmen «Vi gifter oss» fra 1951, men
innspilt på plate med Jens Book- Jenssen. Av hans originalskrevne slagertekster
er nok «Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé " i Kristian Haugers melodi og med
selvsamme Book- Jenssen på vokal, den mest kjente. Komponist Dag Kristoffersen debuterte
som slagerkomponist med «Solhverv» i 1963, og uttalte selv den gangen at
slagere og popmelodier hadde han ikke komponert før. Og med Kaspersen - som også
var godt over 60år - som tekstforfatter, ventet få at det skulle bil annet enn
ganske sidrumpa og gammelmodig bidrag fra deres hånd. Men det skulle vise seg å
være helt feil. De leverte en fengende poplåt, baket inn i et internasjonalt
lydende orkesterarrangement og fremført av en stilsikker crooner. Det skulle
vise seg at 1969 ble et år som virkelig frisket opp Melodi Grand Prix betraktelig,
her var det i hvert fall tre bidrag som traff tidsånden bra og hørtes ut som
moderne poplåter. "Sangen om Den Flygende Hollender" var et av dem. Per Müller var hentet inn som vokalist. Han var egentlig ikke
førstevalget for låta. Det var Odd Børre, men han hadde takket ja til å synge
et annet bidrag i finalen. Det samme gjaldt for andrevalget, Jan Høiland. Låtskriverne så
for seg at en yngre artist skulle fremføre bidraget. Men så spurte de veteranen
Per Müller. Det skulle vise seg å bli et lykketreff. Han var allerede en
veteran i norsk musikkliv, og hadde en allsidig og internasjonal karriere. Han
var født i Hamburg i 1932, og oppvokst i München, der begge hans foreldre
jobbet som sangere i Münchenoperaens kor. Når så begge fikk jobb i Norge i 1946,
flyttet familien til Norge. Per Müller fikk også sang som lidenskap, og med sin
dype røst var han den perfekte crooner. Han debuterte på plate alt i 1955 med «Denene hvit/den andre rød». Siden ble det flere plateinnspillinger. Han ble for
alvor kjent i Norge da han sang fast med Pete Browns orkester på turné Norge
rundt i 1958, ledsaget av Norges største kjendis på den tiden, radioens Rolf
Kirkvaag. Deler av turnéen ble også kringkastet i radio i beste sendetid. Fra
1959 til 1965 var han sammen med Åse Wentzel fast ansatt som sanger,
konferansier og showleder på danserestauranten Regnbuen i Oslo. På dagtid gikk
han på operahøgskolen, og debuterte som klassisk sanger som Kezal i «Den solgte
brud» på Den Norske Opera. Han hadde sin debutkonsert i Universitetets Aula og
gjestet operaen flere ganger. Etter hvert lot han musikken bli en hobby og
jobbet som seniorkonsulent i salgsavdelingen hos et norsk ukeblad. Per Müller
var i 1969 allerede godt kjent ute i Europa gjennom flere deltagelser i
radioprogram i England, Tyskland og Nederland. Senere i karrieren sang han ofte
med Kringkastingsorkesteret, var vokalist med storband og representerte Norge
hele fem ganger i radiokonkurransen «Nord- Ring» der han fikk førsteprisen i
1982.
Tilbake til 1969: «Sangen om Den Flygende Hollender» ble Per Müllers
tredje og siste Grand Prix forsøk. Han trakk startnummer seks i finalen. Og der
skulle et utvalg av det norske folk avgjøre det hele. I hver av de ti juryene
som var plassert rundt om i landet, satt det fem medlemmer av ulik alder og med
ulik musikksmak og interesse. Hvert medlem kunne bare gi ett poeng til den sangen
de mente var den beste. Så i alt skulle femti poeng deles på de ti låtene i
finalen. Per Müller fikk tre poeng fra juryen i Tromsø, som stemte som nummer
to. Dermed var låta på en andreplass en kort stund. Men det kom bare ett eneste poeng til,
fra Trondheimsjuryen. Dermed ble det ingen revansje i en internasjonal finale
for komponist Dag Kristoffersen. Sangen ble spilt inn på singel og fikk noe
radiospilling. Så gikk det noen år så fikk den sin renessanse da den først ble
med i «Den store, norske Grand Prix samlingen» som kom på CD i 1995. I tillegg
ble den hentet frem av Ingrid Bjørnov til hennes legendariske jubileumskavalkade i Melodi
Grand Prix i 2010 og ble plutselig en liten slager igjen, og Per Müller måtte synge
låta på konserter. Per Müller var virksom helt til han gikk bort i 2016.
5. plass 4 poeng
Her er låta live fra fianlen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar