Melodi Grand Prix 1992: "Munn til munn-metoden." The Contenders.

400 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix 1992. NRK hadde avlyst konkurransen året før, og nå slo de på stortromma. 7000 publikummeren var på plass i Oslo Spektrum, og finalen var den største til da. Seks bidrag ble plukket ut, og fire artister var spesialinvitert av NRK til å levere bidrag. Gruppa The Contenders var en av disse. Gruppa ble dannet på Flisa i Hedmark i 1988, og fikk raskt platekontrakt med EMI. Gruppas første LP,  "The Contenders, " ble spilt inn på fire dager i mars 1989, og kom ut litt senere på våren. Besetningen varierte litt, men fra 1990 hadde bandet den besetningen som de stilte med i Melodi Grand Prix. Brødrene Bjørn og Stein Kulseth fra Solør utgjorde grunnstammen i gruppa, og skrev de fleste av bandets sanger. Begge var frontfigurer og vokalister. Forøving besto gruppa av Odd Erik Fleicher, Per Ivar Stræte og Arnfinn Tørrisen. I 1991 kom bandets andre album, "Radioland" ut. Også dette besto av kun engelskspråklige tekster. Begge albumene fikk gode kritikker og solgte bra. The Contenders var stadig ute på spillejobber, og i 1991 kom det endelige gjennombruddet.  Tittellåta fra album nummer to "Radioland" bla lansert heftig og fikk mye radiospilling og singelen solgte over 15.000 eksemplarer. Da Grand Prix finalen fant sted i 1992, hadde gruppa nettopp vært oppvarmingsband for Tom Petty og hans band i Stockholm og Gøteborg. "Munn til munn-metoden" var tenkt å overstettes til engelsk, og bandet håpet at en Grand Prix deltagelse ville føre til at de kunne spinne videre på den internasjonale suksessen som var i emming, om de nå bare vant. De fikk et vanskeligst mulig utgangspunkt som start nummer åtte, mellom favorittene Tor Endresen og Wenche Myhre. Pressen spådde at tetstriden ville  stå mellom Tor Endresen med "Radio Luxembourg"  og Wenche Myhres "Du skal få din dag i morgen".  Det skulle vise seg å bli vanskelig for The Contenders  å nå igjennom med en countryinspirert låt mellom to åpenbare Grand Prix hits. Hver jury besto av 100 medlemmer som stemte etter hver låt med menotmterknapper. Ti byer hadde hver sin jury, så i alt var det 1000 mennesker i sving for å kåre vinneren. Det ble lave poengsummer for The Contenders, men de unngikk tap med et nødskrik. Det ble med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix. Men, det å synge på norsk, ga mersmak. I 1993 kom albumet "Amors bil" ut. Der var alle tekstene på norsk. Siden dette har The Contenders blitt en kvartett, og har jevnt med spilleoppdrag.

                                                        9.plass  220 poeng

Melodi Grand Prix 1989: "Nærhet". Kate Gulbrandsen.

NRK inviterte plateselskaper i Norge til å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix. Det var en gylden mulighet for dem til å få lansert artister som de hadde planer for videre. Ni låter ble valgt ut, og det var for en gangs skyld mest kjente navn i startfeltet, både blant artister og låtskrivere. Blant artistene som skulle delta, var Kate Gulbrandsen. Hun hadde slått igjennom for alvor etter å ha vunnet Melodi Grand Prix med "Mitt liv" i 1987, en sang som umiddelbart ble en klassiker, ikke bare hjulpet av en god melodi, men også av en god plassering i den internasjonale finalen. Kate fikk musikken som fulltidsjobb. Hun hadde debutert på plate i 1983, og hennes første album kom ut i kjølvannet av Grand Prix seieren med "Mitt liv." LP-en "The Beaty and The Beat" hadde engelskspråklige tekster, og håpet var internasjonal lansering. Flere av låtene kom ut på singelpalte, og da det ble klart at Lillehammer ble tildelt OL i 1994, fikk hun en hit med "Welcome to Lillehammer" , som ble den offisielle OL-sangen frem til lekene lagde en egen sang til åpningen. "Welcome to Lillehammer" fikk seks uker på Norsktoppen. Kate var travelt opptatt i platestudio og på spillejobber. En av de andre låtene på debutalbumet, var "Carnival". Den var skrevet av Ivar Dyrhaug, og var Norges bidrag i "World Popular Song Contest" som Ellen Nikolaysen vant i 1974. Hun vant hovedprisen, mens Kate ikke nådde like høyt. Likevel ble det en gjev finaleplass og en "Outstandig Song" pris. Nå var det ny plate under planlegging, og Melodi Grand Prix var kjærkomment å delta i for der fikk man god eksponering. I sin Grand Prix-debut, sang Kate en sang komponert av Rolf Løvland, med tekst av Løvland og Hanne Krogh. Nå hadde Kate komponert melodien selv, og fått hjelp av Rolf Løvland til å skrive teksten til "Nærhet."  Rolf Løvland skrev et lekkert orkesterarrangement som fulgte Kates store stemme i denne stemningsfulle balladen. Han var også med på scenen der han spilte flygel. Som Norges første vinner, ville det gi mye PR å ha med Løvland på scenen hvis "Nærhet" kom til den internasjonale finalen. Det var mange, gode ballader i startfeltet dette året, så det var vanskelig å spå noe resultat på forhånd, og det ble vanskelig for juryen å velge. Ingen av de store favorittene gikk videre, og "Nærhet" druknet nok litt i de mange balladene startfeltet bød på, selv om den dro fordel av å starte sist. Juryene avgjorde hvilke tre låter som skulle gå videre til Gullfinalen, og "Nærhet" ble ikke en av disse. Dermed ble det en kort visitt i Melodi Grand Prix på Kates andre forsøk. men for henne hadde det ikke så stor betydning, hun hadde nok å gjøre med plateinnspillinger og sangjobber. Hennes andre LP kom i 1991, og siden er det blitt flere album og singler. Kate gjorde et formidabelt comeback i Stjernekamp, der hun nådde langt. Det er  så langt ikke blitt flere Grand Prix deltagelser på Kate Gulbrandsen, mens Rolf Løvland langt fra var ferdig.

                                                        Finale. Uplassert.

Melodi Grand Prix 1989: "Optimist." Jahn Teigen.

I 1989 valgte NRK å la platebransjen få sende inn bidrag til Melodi Grand Prix i en lukket konkurranse. 30 bidrag ble vurdert, og ni av dem gikk til finalen i Stavanger Forum. Jahn Teigen hadde gjort comeback i Melodi Grand Prix i 1988, etter fem års fravær, og hadde fått en liten "raptus" og med "Optimist" deltok han i sin niende Gand Prix finale. Han ble dermed den mannlige vokalisten med flest deltagelser, men det var fortsatt en vei og gå frem til Inger Lise Rypdals rekord med elleve. Jahn Teigen var blitt "snytt" for seieren med "Glasnost" året før, og hadde selvsagt fått en kjempehit med det bidraget, og publikums sympati. Teigen hadde et uttalt ønske om å vise Europa at han både kunne få null poeng og vinne en internasjonal finale. Problemet var bare at de norske folkejuryene ikke var med på notene og ga ham nok poeng til å prøve. Han gikk for sin fjerde, internasjonale Grand Prix deltagelse, og "Optimist" skulle sørge for det. Jahn Teigen sto for melodien, mens han hadde fått hjelp til teksten av eventprodusenten Knut Meiner og av sin fetter, Ove Borøchstein. Han var født i Kristiansund i 1949, og var like gammel som sin fetter. Han var utdannet lærer, men drev med musikk på heltid. Han var bl.a. aktiv i Fish & Chips Band, som sang rock med tekster på kristiansundsdialekt. Ellers hadde han skrevet tekster til fetter Jahn Teigen siden LP-en "Teigens Tivoli" fra 1978. Senere leverte han tekster til artister som Anita Skorgan, Tor Endresen og Elisabeth Andreassen. Hans mest kjente tekst er til Teigen og Rolf Løvlands melodi "Det vakreste som fins", som kom ut på LP-en "Klov uten scene" i 1988. Denne sangen etablerte nok en gang Jahn Teigen helt på topp blant norske popartister. "Optimist" trodde alle, inkludert Teigen selv, pressen, NRK og brorparten av norske TV seere, skulle være en parademarsj til den internasjonale finalen i Lausanne. Men den gang ei. De fem jurygruppene som satt i salen i Stavanger, skulle representere hele landet. Favoritten i finalen var selvsagt Teigen, men også Kari Gjærum og Ola Fjellvikås var tippet høyt. Outsideren var Tor Endresen. Stavangers lokale håp, den unge debutanten Britt Synnøve Johansen la man knapt nok merke til. Det var to fagjuryer som veide opp for folket stemmer. Jurygruppene skulle stemme over hvilke tre av de ni finalelåtene som skulle gå til Gullfinalen for å kjempe om seier. Ingen av de tre favorittene var å finne der, og da ble det et salig rabalder i salen. Det ble buet, og takstfast ropt "Teigen, Teigen" og programlederen hadde sitt svare strev med å roe gemyttene, og da juryene skulle presentere sine poeng til de tre finalistene, ble det bare verre. Halve salen buet, mens resten var sinte fordi de buet da deres lokale artist Britt Synnøve Johansen fikk poeng. Jahn Teigen var ingen god taper, og løp ut i salen og fikk publikum med på ropingen. Etter mye kaos, som programleder  Øystein Bache dessverre ikke taklet særlig profesjonelt, ble hele sendingen en TV historisk skandale. Når det attpåtil kom frem at han var blitt kjæreste med Ingeborg Hungnes, som var en av de tre artistene i Gullfinalen, snakket publikum og juks og fanteri, og det ble snakket høyt om at de tre folkejurygruppene stemte taktisk. De fleste trodde det bare var folk fra Stavanger representert. Det riktige var at medlemmene i de tre juryene var fra hele Norge og fløyet inn til Stavanger for anledningen, og at Ingeborg Hungnes slett ikke var kjæreste med programleder Øystein Bache da finalen gikk av stabelen. det var der de møtte hverandre, og et par ble de først senere. Dessuten var ikke de norske musikkjournalistene særlig begeistret for Teigens bidrag, så da holdt det ikke til finaleplass. Men sendingen ble likefullt en svært pinlig affære og er nok langt fra programlederens stolteste TV- øyeblikk. Ei heller produsentenes, som ikke klarte å stoppe  buingen fra publikum. Ordføreren var i salen og så at den gode Stavangerreklamen de hadde ønsket seg, raknet der og da, og det ble mye å rydde opp i for NRK i etterkant. For vinneren, Britt Synnøve Johansen, ble det hele en ganske fæl opplevelse, og det ble ikke bedre av at hun ble tippet nord og ned i den internasjonale finalen og at halve Norge, og pressen, bebreidet henne for å ha snytt Teigen for seieren og beskyldte NRK for skittent spill. Rolf Løvland tippet "Venners nærhet" på en 17. plass i den internasjonale finalen, og han skulle få rett. Teigen var ikke særlig raus overfor en 17 årig debutant når han ikke vant selv. Han holdt en improvisert pressekonferanse i salen rett etter sendingen der han var ganske bitter. Heldigvis svelget Teigen  nederlaget raskt, snakket pent om den unge vinneren og ble raskt tilgitt av sitt publikum. "Optimist" ble en  monsterhit, og Teigens signaturmelodi. Noen hevder at den er hans aller mest kjente låt, og den er blitt en sann klassiker. "Optimist" er også den Melodi Grand Prix låta som aldri vant, som er blitt den største slageren gjennom tidene, noen hevder at den er den største Grand Prix slageren av alle gjennom tidene. "Optimist" lå fem uker på VG- lista med en fjerdeplass som beste resultat. I tillegg ble det hele 17 uker på Norsktoppen, men bare en uke på førsteplass. (Åge Aleksandersen "Roalita" og Franklins landeplage "Bombadilla Life" ble for harde konkurrenter om topplasseringen.) Teigen beklaget etterhvert at han hadde oppført seg som han gjorde etter finalen, og ble selvsagt tilgitt. Allerede året etter var han tilbake i Melodi Grand Prix, og da gikk det hele sømmelig for seg.

                                                         Finale. Uplassert.

Melodi Grand Prix 1988: "Hey, Go Go." Ola Fjellvikås.

I 1988 hadde NRK 20 låter å velge mellom til  finalen i Melodi Grand Prix og der skulle de 20 bidragene bli til 10. Dette skjedde ved at to artister møttes i duell der en av dem gikk videre til finalen. I hver duell var en av låtene skrevet av en komponist som var invitert av NRK, mens det andre ble plukket ut blant over 400 innsendte. I duell nummer fem var det innsendte bidraget "Hey Go Go." Ole Salsten hadde komponert melodien og skrev teksten sammen med Marit Vollen. Ole Salsten var bosatt i Gøteborg, der han syslet med dansebandmusikk. Marit Vollen jobbet i den norske avdelingen av svenske Bert Karlssons plateselskap, Mariann Records. Ola Fjellvikås var 17 år, men var allerede en etablert artist. Han var oppvokst på Stjørdal, og var lokal stjerne der, da han som 14 åring vant "Talent 84", og han fikk sin TV debut i "Lørdagssirkuset". Da hadde NRK monopol på lørdagsunderholdningen, så Ola ble sett av "alle" og ble landskjent.  Det førte til at han ble artist på heltid alt som 16 åring. Han flyttet til Oslo og spilte hovedrollen i musikalen "Alexander" sammen med Jon Skolmen og Kari Gjærum. Musikalen var skrevet av Frode Thingnæs og gikk for fulle hus på Chateau Neuf. Ola Fjellvikås var stadig og se på TV og ble en gjenganger i popspaltene i blader som Topp og Det Nye. "Alexander" ble etterfulgt av flere musikalroller, og han ga stemme til flere, store Disneyroller. Innimellom var det tid til forskjellige  sangoppdrag, og i 1988 skulle han endelig få debutere på plate og i Melodi Grand Prix. Dette året var Anita Skorgan invitert av NRK, og hadde levert bidraget "For vår jord." Hun ønsket en ung artist til å synge sitt bidrag, og Ola Fjellvikås var aktuell. Samtidig så Rune Larsen etter en Grand Prix låt for å lansere sitt nye funn, 18- åringen Karoline Krüger. Anita Skorgan ønsket en som kunne spille piano og Karoline Krüger  kunne spille  bedre enn Ola Fjellvikås, så hun ble valgt. "Hey Go Go" manglet vokalist og også til den sangen ønsket komponisten en ung artist. Kapellmester pete Knutsen foreslå Ola til dennee og det ble full klaff. I sin duell møtte han veteranen Sverre Kjelsberg, som ikke hadde deltatt i Melodi Grand Prix siden han vant med "Sammid Ædnan" i 1980. Nå hadde han blitt invitert av NRK og leverte bidraget "Åpne dører".  Politiske protestviser var ikke lenger det NRKs TV-seere ønsket seg i Melodi Grand Prix, så det ble et tap, nærmest på knock-out. "Hey Go Go" vant med 88 % av stemmene, den største seiersmargienen blant alle de ti duellene. Hadde dette resultatet skullet kåre vinneren, hadde Ola Fjellvikås fått representere Norge i den internasjonale finalen i Lausanne, med klar margin.Det var tusen utvalgte lisensbetalende husstander som var valgt ut til å stemme. I finalen møtte Ola Fjellvikås et svært sterkt startfelt. Norge hadde hevdet seg svært godt  i Melodi Grand Prix helt siden 1982, og han møtte hard konkurranse. Komponistene spisset sine bidrag mot seier, og toppet laget med kjente artister.  Det var sju folkejuryer rundt i landet som ga sine poeng, og etter at fire av dem hadde avgitt sine stemmer, lå "Hey Go Go" på en andreplass, tett bak "For Vår Jord" og med selveste Jahn Teigen med "Glasnost" halsende etter.  "hey Go Go"  fikk ti av tolv mulige poeng både fra juryen i Trondheim og Lillehammer, så kom det to ganger åtte poeng fra jury nummer fem og seks. Da ble det for langt frem, og i stedet ble det en kamp om andreplassen. Skulle veteranen Jahn Teigen bli slått av to tenåringer i sitt store Grand Prix comeback - en av dem attpå til med en låt skrevet av hans ekskone? Det så slik ut. Karoline Krüger dro fra, og når siste jury gjensto, lå Ola Fjlevvikås på andreplass. Teigen trakk lengste strå og snek seg inn på sølvplassen, ett poeng foran.  "Hey Go Go" kom ut på singelplate og fikk to uker på Norsktoppen. Ola Fjellvikås gikk videre til flere musikalroller og vokalistoppdrag og ble en hyppig gjest i NRKs underholdningsprogram i radio og TV.  Singelen "Let it Be Me" kom ut høsten 1988. Allerede året etter skulle han forsøke seg på nytt i Melodi Grand Prix. Det samme skulle også tekstforfatter Marit Vollen gjøre. Ola Salsten hadde fått nok av Grand Prix,og det ble med dette ene bidraget. Nerdefakta: I finalen året før kom en låt med nesten samme tittel,  "Go Go " også på tredjeplass.

                                            Duell seier 88%. Finale: 3. plass 54 poeng.

Melodi Grand Prix 1986: "Inkululeko." Jørn Hoel.

750 bidrag kom inn til NRK og Melodi Grand Prix 1987. De kjempet om de fem ledige finaleplassene. I alt ble det ti bidrag i finalen, fem komponister var "spesialbestilt" av NRK til å levere bidrag. Et av de innsendte bidragene var "Inkululeko", med tekst og melodi av David Chocron, født og oppvoskt i New York, men musikken bragte han til Tromsø ig  Norge der han etterhvert bosatte seg.  Han var aktiv som komponist inne  mange felt, popmusikk, musikk for film og teater, radio og reklame. Han spilte mange instrumenter og var aktiv som sanger. Han flyttet til Oslo og etablerte seg der. Til å fremføre "Inkululeko" hadde han fått Norges aller mest populære popstjerne, Jørn Hoel. Han ble født i Tromsø i 1957, og ble ganske tidlig en frontfigur i hjembyens musikkliv, sammen med barndomskameraten Steinar Albrigtsen. David Chocron ble kjent med disse to i Tromsø. Steinar Albrigtsen ble også med som en av backingsangerene under finalen. Etter en opptreden i "Halvsju" på NRK, ble Jørn Hoel tilbudt platekontrakt. "Halvsju" var springbrettet for unge artister i Norge på starten av åttitallet, sammen med "Lydbåndmix" i NRK Radio. Gjennom disse programmene ble grupper og artister som Drama og Dollie DeLuxe oppdaget. Jørn Hoels debut LP, "Ubarbert"  kom ut i 1982. Før dette hadde han turnert i Nord- Norge med sin selvskrevne barnemusikal, "Nøkkeldilla Sørensen." Denne kom ut på plate høsten 1982. Hoel flyttet til Oslo,der han ble fast inventar som artists på Oslo Cabaret. 1986 skulle bli hans store år. Han sang tittellåta til filmen "Drømmeslottet". Sangen het "Har en drøm" og ble en kjempehit og toppet salgslister og herjet på Norsktoppen. Jørn Hoel ble ikke bare popstjerne, men også moteikon. "Inkululeko" skolle etablere Jørn Hoel som Norges mest populære artist fra midten av 80-tallet. På scenen fikk han med seg bl.a. komponisten David Chocron, barndomskompisen Steinar Albrigtsen og sangeren Terry Heart. "Inkulukeko" var blitt utropt til forhåndsfavoritt i pressen, og spådd store vinnersjanser. Og det skulle vise seg å bli en jevn avstemming, i hvert fall i starten. Etter at tre juryer hadde avgitt sine stemmer, lå "Inkululeko" ett poeng bak Ketil Stokkan med "Romeo." Stokkan gikk i fra, og selv med 12 poeng fra siste jury, hadde ikke Jørn Hoel mulighet til å vinne, forspranget til førsteplassen ble for stor. Men "Inkululeko" var bare begynnelsen. Den ble årets moralske vinner, og Jørn Hoel var for alvor etablert i norsk musikkliv. Det ble bare en uke på Norsktoppen for "Inkululeko" og det var først etter at Hoel hadde slått igjennom med "Ei hand å holde i" fra albumet "Varme ut av is" i 1987, at "Inkululeko" ble hentet frem igjen, og sakte men sikkert ble en klassiker. Jørn Hoel er flere ganger senere blitt spurt om å delta i Melodi Grand Prix, men har holdt seg unna. Komponisten bak bidraget, David Chocron tok et års pause, før han var tilbake i Melodi Grand Prix 1988. 

                                                     2.plass   59 poeng.

Melodi Grand Prix 1984: "Jeanne D'Arc." Cathy Ryen.

Antall innsendte bidrag til Melodi Grand Prix 1984 slo alle rekorder. 950 sanger kom inn og skulle konkurrere om ti finaleplasser. Forringe rekord i antall innsendte bidrag ble satt i 1978, med 625. Et av de ti bidragene som kom igjennom det trange nåløyet, var en sang om den franske hærføreren og martyren "Jeanne D*Arc.". Alf Emil Eik komponerte melodien. Han ble født i Arendal i 1953, og jobbet som komponist og plateprodusent. Han startet som lydtekniker, og jobbet på flere plateinnspillinger. Etterhvert slapp han til som låtskriver og sanger. Han hadde sin base i den kristne musikken, og da han startet plateselskap i Kristiansand, var det ten sing, gospel og dertil relatert musikk han konsentrerte seg om. Han spilte mange forskjellige instrumenter og bidro med vokal på Jahn Teigens album "Teigens Tovoli" i 1977. I 1979 kom hans eneste solo-LP, "Joy & Beathe & Eternity", et album der han hadde komponert all musikken, spilte de fleste instrumentene og var  produsent og vokalist. Musikken var eksperimentell rock med åndelige tekster, og var ingen kommersiell suksess. I 1984 skulle han erobre Norge som popkomponist, via Melodi Grand Prix. Teksten til "Jeanne D*Arc" ble skrevet av presten Gregers Lundh. Han var 31 år og jobbet som prest i fødebyen Oslo. Ved siden av prestegjerningen, jobbet han som dramatiker, salmedikter, komponist og tekstforfatter. Fra 1974 til 1978 var han en del av duoen Kari Hansa og Gregers Hes. de ga ut to LP-plater med Gregers Lundhs salmer. Privat var Kari Saastad og Gregers Lundh gift, og opptrådte som duo i kirkekonserter.  Gregers Lundh og Alf Emil Eik begynte sitt musikalske samarbeid da Eik var lydtekniker på duoens LP fra 1978. Nå hadde de for første gang fått antatt et bidrag til Melodi Grand Prix. Til å fremføre "Jeanne D'Arc" hadde de hyret Linda Hetlevik, som de kjente fra før. Hun var høygravid, og NRK mente det var for stor risiko for henne å delta. Komponist og tekstforfatter protesterte, det samme gjorde også Eirik Wangberg, som fungerte som juryformann og som også hadde et ord med i spillet når det gjaldt å finne rett artist til rett låt. NRK hadde allerede byttet ut en artist i startfeltet. Kristian Lindeman ønsket å ha den unge artisten Elisabeth Ødegård som vokalist på sitt bidrag "Opus." Hun var 15 år, og hadde slått igjennom med LP-en "Fylt av liv." På tross av sin unge alder, hadde hun opptrådt profesjonelt fra barnsben av. NRK mente hun var for ung og uerfaren, og Kristian Lindeman måtte se seg om etter en annen artist. Grand Prix veteranen Ellen Nicolaysen gjorde comeback i konkurransen etter ni års fravær og sang "Opus" i finalen. Reserven nsom steppet inn for å synge"Jeanne D'arc" , Cathy Ryen, var ingen novise. Hun var også fra Arendal, der Alf Emil Eik oppdaget henne og løftet henne frem. Hun var 19 år og hadde allerede vært vokalist i bandet  Fatal i flere år. Hun hadde debutert på plate med Lars Børke i 1982, og sang "Lengsel" i Melodi Grand Prix i 1983. Dermed ble hun kjent for et bredt publikum og LP-en "Cathy Ryen" kom våren 1983. Hun hadde også gitt ut to juleplater som solist, og flere kassetter med bandet Fatal. Hun holdt koken gjennom 1983 og fulgte opp Grand Prix debuten med hits som "La pulsen slå" og "Er det slik sommeren vil bli?" ved siden av Grand Prix bidraget "Lengsel.", som fikk to uker på Norsktoppen. "La pulsen slå" med tekst og melodi av Lars Børke ble en sommerslager, og fikk åtte uker på Norsktoppen, uten å gå helt til topps. "Er det slik sommeren vil bli?" var en coverversjon av en låt av Electric Light Orchestra og ble en sommerfavoritt i Reiseradioen dette året. Torstein Bieler hadde skrevet den norske teksten. Den kom ikke inn på Norsktoppen. Det gjorde derimot "Fantasi" som fikk en uke på lista på tampen av 1983. Cathy Ryen var et etablert navn da hun deltok i sin andre Grand Prix finale, og "Jeanne D'Arc" skulle starte nest sist, foran forhåndsfavorittene i Silhouette med "A-oa-oa-oa".  Selv om Cathy Ryen gjorde så godt hun kunne, falt "Jeanne D'Arc" igjennom. Den druknet helt i favoritten med startnummeret etter. Fem juryer, ordnet etter aldergrupper, var tilstede i salen i Chateau neuf, der finalen fant sted. Hver jurygruppe besto av sju personer som kunne gi hvert bidrag poeng fra fem og ned til ett. Disse ble så samlet og bearbeidet slik at de fulgte poengsystemet fra de internasjonale finalene, der vinneren får tolv poeng, andreplassen ti poeng, så går skalaen ned fra åtte til ett poeng. "Jeanne D'Arc" vakte ikke den store begeistringen og to av juryene hadde den på nederst på listen. Det ble en delt nest sisteplass, og  Cathy Ryen takket for seg i Melodi Grand Prix. Det samme gjorde låtskriverne Alf Emil Eik og Gregers Lundh. De syslet videre med musikk på hver sin kant. "Jeanne D'Arc" ble utgitt på singelplate, men kom ikke inn på Norsktoppen. Cathy Ryen ga ut LP-en "Blå drømmer" i 1986.Hun bor på Hisøy ved Arendal og jobber som sanger og pedagog.

                                                         8.plass  15 poeng

Melodi Grand Prix 1983: "Do-Re-Mi." Jahn Teigen

Den norske oppturen i Melodi Grand Prix hadde startet og skjøt fart med Jahn Teigens Grand Prix combecak i den internadjonale finalen med "Adieu" i 1982. NRK var nå helt tydelige på at de statset på å vinne den internasjonale finalen, ikke bare lage en nasjonal finale som et underholdningsprogram som skulle treffe det brede lag av befolkningen. NRK  var i endring etter at kringkastingsmonopolet nylig var opphevet og forsto at det å satse på pomuiskk for yngre seere var viktig. Dette lot de avspeiles i Melodi Grand Prix, muligens ikke sjangermessig, men de fikk inn bidrag fra de aller beste låtskriverne i landet og våre mest kjente artister nølte ikke med å stille opp. Plater skulle lanseres også, så man hadde ikke så mye å tape på å være med, fikk du en hit, ville du selge plater uansett. Jahn Teigen stilte opp i sin sjuende Grand Prix finale, og tangerte Jan Høilands rekord med å være den mannlige vokalisten som hadde deltatt flest ganger. Jan Høiland deltok for sjuende og siste gang i 1975, da sang Jahn Teigen, ironisk nok, samme bidrag- "Kjærlighetens under" - med den lille orkesterbesetningen. Jahn Teigen deltok for tredje gang som komponist, og som året før, i tospann med Herodes Falsk. De hadde fått med seg Anita Skorgan som komponist. Jahn teigen var en av fem spesilainviterte komponister som NRK ønsket skulle levere bidrag til finalen. De fem øvrige sangene ble plukket ut blant 480 innsendte bidrag, det nest høyeste tallet i noen norsk finale til da. Jahn teigen skrev "Do-Re-Mi" med tanke på Wenche Myhre og han hadde ikke tenkt å fremføre bidraget selv. Den internasjonale finalen dette året skulle finne sted i München i daværende Vest- Tyskland, etter at de endelig vant finalen i 1982 på sitt 27. forsøk. Wenche Myhre hadde det tysktalende Mellomeuropa som sitt store marked, og Teigen var sikker på at toppnoteringene ville renne inn fra land som Vest- Tyskland, Sveits og Østerrike. Wenche Myhre  hadde vært borte fra det norske platemarkedet og konsertscenen en lang stund, og ikke vært i rampelyset her hjemme siden showet "I all Wenchehet" som ble spilt som sommershow og på turné i 1978-1979. I 1982 begynte hun å spille inn en ny, norskspråklig popplate, og det ble planlagt en omfattende comebackturné sommeren 1983. Nå skulle hjemmebannen på ny erobres, og da ville det passe fint med litt ekstra blest med å delta i Melodi Grand Prix. Wenche Myhres foreløpig siste deltagelse i Melodi Grand Prix var i finalen i 1966, der hun sang "Vims" og "Lørdagstripp."  Hun sang Tysklands bidrag i den internasjonale finalen i Royal Albert Hall i 1968. "Ein Hoch der Liebe" skulle være hennes springbrett mot en karriere i Storbritannia, uten at det lykkes- selv med toppscore fra juryen i BBC. Tilbake til 1983: Alt så ut til å gå på skinner, og norsk media "gikk av skaftet" over at Wenche Myhre skulle delta, og håpet at vår mest kjente, internasjonale popstjerne endelig skulle få delta for hjemlandet, og hvis noen skulle kunne ta Norges første seier , så var et vel henne? Som vanlig fikk Jahn Teigen rettet alt fokus mot sin sang, akkurat som før. Men plutselig så det hele ganske mørkt ut. For- Wenche Myhre hadde o, mer eller mindre motvillig, sagt ja til å delta i den tyske Grand Prix uttagningen. Det kunne virke rart at hun takket ja til dette, men hun var opprinnelig ikke tiltenkt sangen hun skulle synge der. "Wir Beide Gegen Den Wind" var skrevet av Achim Oppermann og Christoph Busse. De hadde skrevet sangen med vokalisten Veronika Fisher i tankene. Hun hadde vært Øst- Tysklands mest populære popstjerne, og nå skulle hun lanseres i vest. Hun var på samme plateselskap som Wenche Myhre, og sjefene der tok føringen. De bestemte at Veronike Fisher slett ikke skulle synge "Wir Beide Gegen Den Wind", men heller få synge et langt svakere bidrag. Plateselskapet så nemmlig vinnerpotensial i"Wir Beide Gegen Den Wind"  og da måtte det en mer kjent artist til, så de nærmest beordret Wenche til å synge. (Veronika Fisher fikk i stedet synge "Underlich Welt", også den skrevet av Oppermann & Bosse. Den havnet nest sist i finalen. Veronika Fisher fikk aldri den store karrieren man håpet på.) Wenche Myhre fikk også forespørselen om å synge "Do-Re-Mi" og takket ja, uvitende om at Tyskland hadde som regel at ingen av artistene i deres nasjonale finale kunne synge i et annet lands finale. Plateselkapet bestemte, hun måtte dermed stille opp i den tyske finalen. Hun tok med seg sin sønn Dani. på scenen og de sang duett. Den tyske finalen gikk av satbelen en måned etter den norske, og hun havnet på femteplass. Da det var klart at , forsøkte NRK en siste gang å få løst Wenche Myhre fra den reigide kontrakten, hun hadde jo ikke vunnet den tyske finalen, og dermed mente NRK at hun kunne stille opp som vokalist for "Do-Re-Mi" i München. Den hadde vunnet Melodi Gramd prix en måned tidligere. Men reglene sto fast,  dessuten godtok ikke den europeiske kringkastingsunionen noen endring i siste liten, for Jahn Teigen var allrede meldt på som vokalist, og dermed var toget gått. I den internasjonale finalen tok Anita Skorgan plass i korrekka. Slik hadde det seg at Wenche Myhre "bare" var korist bak Jahn Teigen i den norske finalen, bak Jahn Teigen, selv om hun var i front i lydbildet og sang flere av setingene i tekstene alene. Onde tunger hevdet at dette var nok et PR stunt fra Teigen for å vinne finalen, men slik var det ikke. 1983 utgaven av Melodi Grand Prix ble arrangert  i Chateau Neuf, i Oslo 26.februar  og nivået var høyere enn noen sinne. Jahn Teigen fikk med seg  Kari-Mette Aamodt, Siri Lenning Frøymyhr og Nina Bayer som dansende korister, i tillegg til Wenche Myhre. Hun stilte som korsit i håp om at hun skulle få delta i den internasjonale finalen.  "Do-Re-Mi" var blant favorittene, men ingen selvskreven vinner. Ketil Stokkan og Olav Stedje var spådd topplasseringer, og Teigen fikk uventet konkurranse fra veteranene i Dizzie Tunes. Men til slutt hadde folkejuryene rundt i Norge bestemt at "Do-Re-Mi" var best. Jahn Teigen vant for andre året på rad. Denne gangen var marginen 13 poeng ned til andreplassen. "Do-Re-Mi" fikk 120 poeng av 144 oppnåelige. Anita Skorgan vant sin andre seier som kopmonist, det samme gjorde Jahn teigen, mens Herodes  Falsk vant for andre gang som tekstforfatter. "Do-Re-Mi" fikk åtte uker på Norsktoppen, derav tre uker på topp, og det ble samme antall uker på VG-lista. Wenche Myhre spilte inn versjonen av "Do-Re-Mi" slik den opprinnelig var tenkt med henne som vokalist, og sangen kom ut på LP-en "Vi lever" i 1983. For Wenche Myhre ble denne LP-en et formidabelt comeback på den norske popscenen. Tittellåta toppet det som var av spille og salgslister. Det samme gjaldt "66 år" med melodi og original, tysk tekst av tildigere Eurovisionsvinner Udo Jürgens. (Østerrike 1966.) Den norske teksten skrev Ole Paus. Begge sangene er blitt Wenche Myjres signaturmelodier og hennes største hits gjennom karrieren, i hvert fall i Norge. Hennes Nogresturné sommeren 1983 ble en triumfferd, med tuswnvis av folk på hver konsert. Hennes publikumsrekord for denne turnèen ble stående i mange år. Wenche var igjen etablert som vår fremste popstjerne og entertainer, og da var det ikke så farlig om hun ikke fikk synge i den internasjonale Grand Prix finalen. Hun skulle prøve seg igjen, ni år senere. Herodes Falsk hadde fått nok av sirkuset og skrev ikke flere tekster til Melodi Grand Prix. For Jahn teigen og Anita Skorgan var dette bare et av mange forsøk, begge skulle delta flere ganger senere. Det tre unge jentene som koret for Jahn Teigen, tok navnet Silhouette og ble stjerner da de deltok i Melodi Grand Prix i 1984.

                                                         1. plass 120 poeng