Melodi Grand Prix 1966: "Vims." Anita Thallaug/Wenche Myhre

Arne Bendiksens tredje og siste bidrag i Melodi Grand Prix 1966 var melodien «Vims.» Arne Bendiksen hadde debutert i Melodi Grand Prix i 1964 med to bidrag, deriblant «La meg være ung» som ble Wenche Myhres store nasjonale gjennombrudd som voksen popstjerne – og tidenes mest populære bidrag som aldri vant noen finale. I 1966 var tre av de fem bidragene i finalen signert Bendiksen. Om han hadde flere på lur blant de 325 innsendte, vites ikke. Men det skulle ikke forundre noen om det fantes refuserte bidrag blant dem som senere ble brukt i andre sammenhenger. Bendiksen var den store popkongen på denne tiden, og hadde enorm betydning i norsk populærmusikk. Fikk du platekontrakt hos Bendiksen var du ordentlig popstjerne og i elitedivisjonen blant norske artister. Bendiksen var den første som så det kommersielle potensialet i Melodi Grand Prix og programmet ble den fremste lanseringskanalen for artistene han hadde signert i sin artiststall. Tre av disse var med i finalen, Kirsti Sparboe, Åse Kleveland og Wenche Myhre. Sistnevnte dukket opp igjen i Melodi Grand Prix, nå som internasjonal stjerne etter at hun i 1965 fikk sitt definitive gjennombrudd i det tyskspråklige platemarkedet i Europa. Hun hadde folkets sympati etter å ha blitt snytt for seieren med «La meg være ung» og hadde måttet trekke seg fra finalen året før da hun mistet stemmen. Bidraget hun skulle sunget da, vant. Så nå var forventningene store til Wenche Myhre. Arne Bendiksen sto bak både melodi og tekst til «Vims», som nok var det mest gammelmodige bidraget i denne finalen, en finale preget av fornyelse. Sangen ble, slik reglene var da, fremført to ganger med ulik orkesterbesetning og ulike vokalister. Anita Thallaug sang med en sekstett ledet av Grand Prix veteranen Kjell Karlsen, med en plystrende og tamburinspillende Odd Børre til hjelp. Hun trivdes åpenbart ikke helt med denne nye popen. Anita Thallaug hadde en stemme som nok passet best til klassiske ballader i noe eldre stil. Hun hadde hoppet inn som reserve og representert Norge under den internasjonale Grand Prix finalen i London i 1963, og fått null poeng og delt sisteplassen med artistene fra Nederland, Sverige og Finland. Wenche Myhre måtte plystre selv i sin versjon med Kringkastingsorkesteret, en versjon som ble ganske seig og der Wenche Myhre skrudde på all sin sjarme for å forsøke å løfte bidraget noen hakk. Sangen hadde nok fått bedre uttelling om de to artistene hadde byttet versjon, slik at Wenche Myhre hadde fått det friske, unge arrangementet og kunne lagt inn dansetrinn og gjøglerier- noe Anita Thallaug tydeligvis hadde fått beskjed om men ikke fikk helt til. Så kunne Anita Thallaug fått den noe langsommere og seigere versjonen med Kringkastingsorkesteret til Sigurd Jansens arrangement. Men slik var det ikke. «Vims» fikk det mest utakknemlige startnummeret, etter de to favorittbidragene «Gi meg fri» og «Intet et nytt under solen.» Det var mer eller mindre forhåndsbestemt at Åse Kleveland skulle representere Norge nærmest uansett hvilket bidrag som vant men det spørs vel om hun hadde takket ja til å synge de noe lettbente bidragene «Lørdagstripp» og «Vims». Derfor var det greit å ha et annet sterkt navn i bakhånden dersom et av disse skulle komme til å vinne. Men det var ingen fare for det. For første gang forsøkte NRK ut et nytt jurysystem. I ti byer i Norge satt det fem jurymedlemmer, hver jury bestående av tre fagfolk og to legfolk, som alle hadde ett poeng de kunne gi til en melodi. Så vinneren kunne få i alt femti poeng, mens sisteplassen i realiteten kunne bli poengløs. Detaljene rundt avstemningen er dessverre ikke kjent. «Vims» fikk en litt ydmykende sisteplass, noe som nok ikke var helt greit for Wenche Myhres internasjonale karriere akkurat da. Hun spilte heller ikke inn låta, så hun slapp at en sisteplass skulle være assosiert med henne. Den ble spilt inn i to singelplateversjoner, av Kirsti Sparboe og Anita Thallaug. Dette ble forøvrig Anita Thallaugs siste popplate. Arne Bendiksen både vant og tapte dette årets finale, og fikk inn et bidrag på andreplassen også. Han skulle komme tilbake med bidrag mange ganger til. Anita Thallaug skulle ikke delta igjen, og året etter trakk hun seg helt bort fra rampelyset og flyttet til Nord- Norge der hun i mange år levde et stille liv. Hun kom tilbake igjen med en rolle i «Den Spanske Flue» i 1994 og opptrådte sporadisk i TV etter det.  Hun også hadde vært pauseartist i Melodi Grand Prix i 1991. Wenche Myhre dukket opp som Tysklands representant i Melodi Grand Prix i London i 1968, men det skulle gå lang tid før hun forsøkte seg i en norsk finale igjen. Kirsti Sparboe derimot, hadde nettopp kommet i gang med sin Grand Prix karriere. Alt året etter skulle hun vinne sin andre seier. Wenche Myhre sang også bidraget "Lørdgastripp" i denne finalen. 

5.plass  4 poeng

                                               Anita Thallaug med det lille orkesteret.