Melodi Grand Prix 1999: "Lover." Tor Endresen.

Etter nederlaget med null poeng i den internasjonale finalen i 1997, tok Tor Endresen en pause fra Melodi Grand Prix. Men den pausen varte ikke lenge, i 1999 var han med igjen, i sin niende finale på tolv år. "Lover" var en av åtte finalister, og samtlige hadde engelsk tekst. Dette skjedde fordi EBU, som arrangør av de internasjonale finalene, endret reglene slik at det ble fritt språkvalg i finalene. Før måtte hver nasjon ha en sang på et av sine nasjonale språk. "Lover" hadde Tor Endresen komponert sammen med Kyrre Fritzner. 31- åringen fra Oslo hadde debutert i Melodi Grand Prix året før, og hadde blitt belønnet med tredjeplassen for "Alwyas will." Teksten til "Lover" var skrevet av Tore Madsen fra Fredrikstad. Han var 35 år og hadde allerede vært en kapasitet i Østfolds musikkliv i en årrekke, både som låtskriver, musikklærer og musiker. Dette var ex-punkerens debut i Melodi Grand Prix. Tor Endresen var med for fjerde gang som komponist. Dette årets finale var preget av unge, ukjente artister, bortsett fra Tor Endresen og Stephen Ackles. "Lover" hadde fått tildelt start nummer seks i finalen. Det var ingen jurygrupper i tradisjonell forstand, men TV seerne ringte inn sine stemmer, som så ble fordelt rundt i fem regioner, alt ettersom hvilket geografisk område stemmene ble ringt inn fra. Poengene ble så bearbeidet, slik at førsteplassen fikk ti poeng, andreplassen sju poeng, fem poeng gikk til tredjeplassen, så gikk det fra tre og ned til ett poeng. Seks av åtte finalelåter fikk poeng i hver runde. I alt var det fem regionale juryer, pluss en ekspertjury som avgjorde resultatet. Ekspertjuryen hadde dobbelt poengsum å tildele. Juryformann her var Rolf Løvland. Tromsø var første jury til å dele ut sine regionale poeng. De klinket til med ti poeng til "Lover." Nok en gang gikk deres poeng på tvers av alle andres. Favoritten og vinnerlåta "Living my Life Withou You" fikk bare to poeng, mens alle andre regioner hadde den på topp. De var også eneste jurygruppe som gav sisteplassen poeng, bortsett fra ekspertjuryen. Selv om seerne fra jurygruppe nummer to som dekket Trøndelag, hadde "Lover" langt nede på listen, ledet sangen likevel. Nå hadde Tor Endresen til sammen tretten poeng, og det begynte å tetne seg til. Med sju lokalpatriotiske poeng fra Bergen, var han nummer to. Der gikk selvsagt førsteplassen til Van Eijk., som også var fra Bergen. Han ble til slutt for strek. Trøsten fikk være at Tor Endresen fikk poeng fra samtlige jurygrupper, som den eneste ved siden av vinnerlåta. Skuffende var det nok at han bare fikk to poeng og bunnotering hos ekspertjuryen. Etter dette tok Tor Endresen en lang Grand Prix pause. Tekstforfatter Tore Madsen skulle komme tilbake alt året etter. Da skulle det hele gå så mye bedre, med seier for "My Heart Goes Boom.". Kyrre Fritzner skulle også gi Melodi Grand Prix en sjanse til. "Lover" kom ut som egen singel, og ble i tillegg gitt ut på Tor Endresens album "Blue" i 2000. "Lover" fikk fem uker på Norkstoppen, uten å oppnå topplassering. Finalen ble avviklet live fra NRKs Studio 2 på Marienlyst.

                                               3.plass   28 poeng

Melodi Grand Prix 1979: "Hva er vitsen med en sang?" Anne Lise Gjøstøl.

Den 23 år gamle medisinstudenten og hobbymusikeren Petter Hurlen fikk med to bidrag til Melodi Grand Prix 1979. 312 bidrag kom inn, det var halvparten av rekordtallet satt året før. Muligens hadde Jahn Teigens null poeng med "Mil etter mil" skremt bort mange. Det var tredje år på rad at Petter Hurlen fikk antatt en sang til Melodi Grand Prix. I 1977 fikk han med den folketoneinspirerte "Springaren" i den ene av semifinalene. Nora Brockstedt sang, men radiolytterne som skulle stemme fram låta, var ikke begeistret, og bidraget havnet sist i semifinalen det deltok i. Det forsmedelige var at Petter Hurlens lillesøster, Mette, fikk sitt bidrag gjennom nåløyet. Hennes tekst og melodi,  "Sang" ble fremført av Kirsti & Benny, og havnet til slutt på en hederlig tredjeplass i finalen.  I 1978 fikk han med "Fortsett sangen" som ble fremført av Stein Ingebrigtsen. Det ble ingen seier da heller, og nå hadde han to sjanser til å vinne, Petter Hurlens andre bidrag i finalen var "Boogie Bill" fremført av Ingrid Elisabeth. Grand Prix veteranen Anne Lise Gjøstøl fremførte Petter Hurlens andre bidrag i konkurransen, "Hva er vitsen med en sang?". Dette var hennes sjette forsøk i konkurransen, og hun hadde tre andreplasser på resultatlisten frem til 1979, så nå var det en kamplysten sangerinne som fremførte bidraget. Hun hadde vunnet en talentkonkurranse i NRK, og alt på slutten av sekstitallet, var hun ofte og se i NRK TVs underholdningsprogram. Som 13 åring debuterte hun på plate med singelen "Nå er karnevalet over/Alle tiders Kalle." Hun hadde sunget i NRKs pikekor siden hun var åtte år, og var et talent man la merke til. Hun tok sangutdannelse på Statens Operaskole, og finansierte studiene med å ta ulike sangoppdrag. I 1969 fikk hun andreplassen i NRKs Talent 69 og ble for alvor lagt merke til. Såpass at da NRK skulle være med å produsere en episode av et Cliff Richard show med skandinaviske gjesteartister, ble Anne Lise Gjøstøl Norges representant og fikk synge duett med ham. Programmet ble sendt i store deler av Europa. I 1970 kom hennes kanskje mest kjente popslager, som ble en gjenganger i Ønskekonserten. "Dimmefesten" ble spilt titt og ofte, og kom på singel i 1970. Nå var med ett den unge operastudenten i tetsjiktet blant norske popstjerner. Det ble plater, Spellemannpris, turneer, TV opptredener og utallige priser. men Melodi Grand Prix gjensto å vinne. Hun hadde debutert i konkurransen i 1971.  I 1973 kom hun på andreplass med "Om du kunne" og i 1974 ble det nok en andreplass med "Syng en liten melodi",  Likevel fikk hun reise som norsk representant id en internasjonale finalen da hun backet Anne Karine Strøm som end el av Bendik Singers under finalen i Brighton. (I den norske finalen vant Anne Karine Strøm som solist med "Hvor er du?" I den internasjonale finalen deltok de som Anne-Karine Strøm & Bendik Singers.) Dermed kunne Anne Lise Gjøstøl legge en deltagelse i en internasjonal finale på CV-en. I 1976 deltok hun igjen i Melodi Grand Prix, da som end el av en sangkvartett. i 1978 var hun igjen solist, fikk igjen andreplassen og igjen deltok hun med en sang som handlet om sang og musikk. "Min sang" var tittelen da. Nå skulle "Hva er vitsen med en sang?" bringe henne til topps. Det trodde i hvert fall en del av journalistene som hørte sangen. Komponist og tekstforfatter Petter Hurlen skrev melodien alt som 14 åring. Høsten 1970 fikk han sitt første El piano etter å ha hatt utplassering uke på Veitet musikkonservatorium. Han oppdaget mj9 akkorden, og den ble med han videre. Han skrev teksten "Madeleine" til sangen, på engelsk. Han lot den ligge noen år, men hentet den frem til Melodi Grand Prix 1979. For å få være med, måtte den få norsk tekst. Petter Hurlen lot seg inspirere av Quincy Jones "What good is a song?".  Anne Lise Gjøstøl og Petter Hurlen kjente hverandre fra før, så derfor var hun ønsket som vokalist. Bjørn Kruse skrev et vakkert orkesterarrangement til sangen, som understreket og løftet frem melodien og Anne Lise Gjøstøls kraftfulle stemme. Mange kritikere var begeistret, men ikke Mona Levin, hun undret seg over hvordan i all verden man kunne ta med en sang med en slik tittel i finalen. Henne om det. For andre år på rad var det en ren fagjury som avgjorde resultatet. Den besto av ni bransjefolk. De kunne gi poeng til fem av de åtte finalemelodiene, på en skala fra fem til ett poeng. Og for andre året på rad, ledet Anne-Lise Gjøstøl fra start, men konkurransen ble for hard, selv om hun var på førsteplass hos fire av ni dommere. da et av jurymedlemmene ikke ga henne poeng, ble gapet for stort opp til Anita Skorgans "Oliver". Og da siste dommer gjensto, vard et klart at det ikke gikk an å ta igjen forspranget.  For fjerde gang havnet Anne- Lise Gjøstøl på den bitre andreplassen, og hun satte med det punktum for sine Grand Prix deltagelser. (Hun deltok som korist et par ganger senere.) Petter Hurlen konsentrerte seg heller om medisinstudiene, og satte også punktum for sine Grand Prix meritter. "Hva er visten med en sang?" er en strek melodi, som dessverre aldri ble spilt inn på plate. Det vil si, Anne-Lise Gjøstøl hadde fått en dato for innspilling, men mannen som skulle produsere plata, Erling Bonde, ble syk, og dermed ble det ikke til at sangen ble gitt ut. Anne Lise Gjøstøl er den artisten gjennom MGPs historie, til nå, som har flest andreplasser uten å vinne konkurransen. 

                                                          2.plass  30 poeng

Melodi Grand Prix 1960: "Lille Lilli-Ann fra Lillesand". Inger Jacobsen/Egil Ellingsen.

Høsten 1959 utlyste NRK sin aller første Melodi Grand Prix konkurranse. De skulle delta i den femte, internasjonale finalen som skulle finne sted i London i 1960, og da trengte man god tid til å plukke ut bidrag,  for man ville jo gjøre et godt førsteinntrykk. Danmark hadde deltatt i tre år, og svenskene i to. NRK fikk inn 303 bidrag. Av disse ble elleve melodier valgt ut. De ble presentert i et radioprogram som ble sendt i NRK torsdag 4. februar 1960. Dettes skulle fungere som en semifinale, og fem melodier skulle plukkes ut til finalen i Store Studio, som også skulle sendes i TV. Hemmelighetskremmeriet var stort, og bare noen svært få ante noe om hvem som hadde skrevet sangene som ble tatt ut, I ettertid skulle det vise seg at parhestene Andreas Berg og Juul Hansen hadde fått med tre bidrag til semifinalen. Et av bidragene var "Lille Lilli-Ann fra Lillesand." Andreas Berg var komponist og Juul Hansen tekstforfatter. Disse to hadde i en mannsalder vært nestorer i norsk underholdningsmusikk, og hadde skrevet slagere på løpende bånd, enten sammen eller hver for seg. Av og til skrev Juul Hansen under pseudonymene Jakob Hjelte og Harry Conn. Det hendte også at Berg og Hansen byttet på og skrive melodi og tekst. Men Juul Hansen var aller mest produktiv som forfatter. Han har over 400 verk registrert hos den norske opphavsrettsorganisasjonen TONO. Andreas Berg var omtrent like produktiv. "Lille Lilli-Ann fra Lillesand" ble fremført sist av de elleve bidragene i den radiosendte semifinalen. Willy Andresens kvartett sørget for tonefølge,mens Jens Book- Jensen og Inger Jacobsen fordelte sangene mellom seg. Inger Jacobsen sang "Lille Lilli-Ann fra Lillesand" i den første runden. . Fagjuryen, bestående av ti menn, ga sine poeng. "Lille Lilli-Ann fra Lillesand" havnet på en tredelt fjerdeplass med 28 poeng. I stedet for ny runde  og omkamp om den femte og siste plassen i finalen, utvidet NRK startfeltet til seks melodier. Dermed gikk sangen videre. Det skulle vise seg at låtskriverne Hansen & Berg også hadde fått med "Ny, smart hatt" i finalen. Den kom på andreplass i semifinalen og ble nummer to i dens tore finalen. Deres siste bidrag, "Den dag du kommer hjem" var et skarve poeng fra å bli blant finalistene. Også dette ble fremført av Inger Jacobsen, I finalen i Store Studio skulle sangene fremføres på nytt, denne gangen med Kringkastingsorkesteret. Alle sangene fikk nye vokalister. De ti fagmennene i juryen ble ikke byttet ut, men ble forsterket med to representanter fra lytterne. Disse ble trukket ut blant publikum i salen og besto av en mann og en kvinne. I finalen ble "Lille Lilli-Ann fra Lillesand" fremført av Egil Ellingsen. Han var født og oppvokst på Lillehammer og jobbet i en radio, TV og musikkforretning Han var hobbysanger og fikk etterhvert platekontrakt. Det ble noen singler og EP-er,på de fleste sang han duett med Nora Brockstedt, som han nå skulle konkurrere mot i finalen. Deres største slager ble "Hvite Syriner". Det ble flere plateinnspillinger, alt mens han var trofast mot sin dagjobb på Lillehammer.  "Lille Lilli-Ann fra Lillesand" trakk startnummer to i finalen. Da det var tid for å dele ut poeng, satt de tolv dommerne bak en vegg og viste tallene gjennom hull i veggen. De kunne gi hver melodi poeng fra ti og ned til ett. Med tolv jurymedlemmer, var maksimal poengsum 120. Den laveste var 12. "Lille Lilli-Ann fra Lillesand" sanket stort sett poeng midt på treet. Beste resultat var åtte poeng fra to av dommerne. Egil Ellingsen lot det være med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix, som ikke en gang ble sendt på TV i hans hjemby, Lillehammer. Dit var ikke signalene nådd ennå. Egil Ellingsen bygde sin egen antenne, og fikk inn NRKs sendinger høsten 1960, NRK selv var først klare med sine sendere tre år etter. Egil Ellingsen spilte aldri inn "Lille Lilli-Ann fra Lillesand" på plate, det gjorde derimot en hel del andre artister, både i norsk og svensk Her følger en oversikt: Inger Jacobsens plateversjon på norsk (slik den ble fremført i semifinalen, med samme kvartett.) Mikkel Aas plateversjon på norsk. Nora Brockstetds plateversjon på svensk. Egil Ellingsen fortsatte som hobbysanger, inntil han ble pensjonist. Da ga han ut et helt album på CD med stort sett egne sanger, og NRK dekket lanseringen. "Jeg så en ny dag" var tittelen på CD-en. Et av sporene var "Om jeg kunne bli en fugl" som han skrev tekst og melodi til. For Egil Ellingsen ble det, som nevnt, ikke flere finaler, ei heller for Andreas Berg. Juul Hansen, derimot, fikk en raptus og leverte flere bidrag til Melodi Grand Prix i årene som fulgte, men han vant aldri. Juul Hansen døde i Oslo i 1981, 68 år gammel. I klippet under kan du høre Egil Ellingsen i et originalopptak fra finalen i 1960.

                                                      5.plass   64 poeng

Melodi Grand Prix 1989: "Et lite lys." Ingeborg Hungnes.

NRK hadde invitert ulike plateselskaper med virksomhet i Norge til å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix 1989. 30 sanger ble vurdert, og av disse, ble ni melodier plukket ut til finalen. Det var både veteraner og debutanter blant deltagerne. En av de virkelige Grand Prix veteranene, var Svein Gundersen. Han deltok i Melodi Grand Prix for fjerde gang. Han deltok tre år på rad, fra 1980 til 1982. I 1980 debuterte han med den kommersielle poplåta "Univers"  , så fulgte "Rock  'n' Roller" i 1981 og "Perfekte engel" i 1982.Alle tre gangene var Alex vokalist. naturlig nok fordi han sammen med henne revolusjonerte norsk pop med en sound som var så internasjonal at man aldri hadde hørt maken før i norsk pop. Svein Gundersen ble ganske raskt en ledende låtskriver, musiker og produsent for eliten av norske popmusikkutøvere. Han var der det skjedde, 40-åringen fra Fredrikstad var rett og slett en av de mest ettertraktede i norsk popmusikk. I tillegg skrev han musikaler, som "Jungelboken" som er blitt en klassiker i norsk amatørteater og som sporadisk dukker opp på profesjonelle teaterscener, spesilet når teatrene trenger å dekke inn en dårlig sesong med et overskudd. Allerede i 1986 mottok han Spellemannsprisens bransjepris, det er en pris som ellers stort sett blir delt ut for "livslagt og trofast virke" og oftest går til utøvere innen den klassiske musikken. Sevin Gundersens fjerde Grand Prix bidrag, "Et lite lys",ble fremført av Ingeborg Hungnes. Hun ble født i Tønsberg i 1962 og vokste opp i Molde. Hun var student ved Norges Musikkhøgskole, men det hindret henne ikke i å ta sangoppdrag. Melodi Grand Prix ble hennes TV-debut og var første gang hun ble eksponert for et nasjonalt publikum. Og det gikk riktig så bra. Jurygruppene, som satt i salen i Stavanger der finalen ble arrangert, sendte "Et lite lys" som et av tre bidrag til Gullfinalen. Kaoset som oppstod da Jahn Teigen ikke kom videre med "Optimist" ville knapt nok noen ende ta. Men programleder og produksjonsfolk fikk da til slutt så vidt styr på publikum selv om de buet høyt når Inger Lise Rypdal skulle lese opp fagjuryens stemmer. Det var fem jurygrupper totalt, og alle gruppene hadde fem medlemmer. Tre av dem var folkejuryer, Som i 1984, var disse ordnet etter alder. To fagjuryer var også til stede, den ene besto av musikkjournalister og den siste av artister og komponister. Hvert jurymedlem ga fire poeng til sin favoritt, så videre to til neste og ett poeng til siste. Poengene bla lagt sammen og fordelt, og juryene hadde totalt 35 poeng å fordele. "Et lite lys" fikk tolv poeng fra første jurygruppe som besto av de mellom 15 og 25 år. Dermed ledet Ingeborg Hungnes sammen med Tor Endresens "Til det gryr av dag".  Så ble det lavere poengsummer fra de neste juryene. Hos pressejuryen var hun på førsteplass, og dermed var hun inne i racet igjen. De tre finalemelodiene kunne alle vinne før siste jury avga sine poeng. Artistjuryen hadde Ingeborg Hungnes på andreplass, så det holdt ikke til seier. Men både Svein Gundersen, tekstforfatter Stig Nilsson og Ingebrog Hungnes hadde fått blod på tann, alt året etter var de å se i Melodi Grand Prix, da med "Østenfor sol".. Ingeborg Hungnes ble etterhvert kjæreste med programleder for finalen i 1989, Øystein Bache. De er gift og har tre barn. "Et lite lys" ble ikke utgitt på plate som egen innspilling.

                                               3.plass  56 poeng.

Melodi Grand Prix 1998: "På do." Bjelleklang.

Melodi Grand Prix finalene i 1997, 98 og 99 går inn i historien som noen av de kjedeligste noen sinne. Interessen for konkurransen var på et lavmål både ute og hjemme. Pussig nok hjalp det ikke at 90-tallet bød på den sterkeste perioden Norge har hatt i de internasjonale finalene, med hele 5 plasseringer blant de åtte beste i perioden 1993- 1998. Tor Endresen hadde riktignok plassert Norge der vi har vært flest ganger av alle, nemlig sist og med null poeng,  i den internasjonale finalen i 1997. NRK hadde ingen åpen konkurranse der alle kunne sende inn, i stedet gikk de bredt ut og inviterte. Mange komponister takket nei, men de fikk med noen toppnavn som Ingrid Bjørnov, Per Kristian Indrehus, Ulf Risnes og tidligere vinner, Torhild Nigar. Hun sto bak Bettans "I evighet" som kom på andreplass i den internasjonale finalen i Oslo i 1996. Men på tross av disse, virket det hele litt halvhjertet. Den sterkeste tendensen som viser at det ikke tas på alvor, er når de såkalte "tullesangene" kommer med i finalen. Dette året var det to slike sanger blant de åtte finalebidragene. Både "Nam Nam" med Tore Holm og "På do" med Bjelleklang vitnet om dette. "På do" var et gimmicknummer med vokalgruppa Bjelleklang, der hovedpersonen selvsagt satt på en do og sang. Komponist og tekstforfatter var Finn Evensen. og han var med å starte opp vokalgruppa på hjemstedet Lørenskog i 1986. Bjelleklang er en vokalgruppe bestående av fem menn. Robert Skrolsvik er hovedvokalist. I 1991 slo de gjennom med et brak, da de fikk en rad av hits etter platedebuten med "Dæng Dæng." De lagde humoristiske, norske tekster til utenlandske låter, og fikk sin første hit med "For meg sjøl ei stønn".  I 1996 kom deres mest kjente låt ,"Gud! Hvor du er deilig". Gruppa var aktive med turneer og plateinnspillinger da de skulle delta i Melodi Grand Prix 1998. I stedet for å overraske publikum med noe nytt, kjørte de i det samme showsporet som de varl kjent for, med "På do", som sett i etterkant nok ikke er blant Bjelleklangs stolteste øyeblikk. Men publikum likte det sånn passe, så det ble poeng fra alle folkejuryene, mens det ble poengløst fra fagjuryen. Men overvettes begeistret var ikke TV seerne som ringte inn sine stemmer, Da poengene ble bearbeidet og delt ut, lå de på nederste halvdel av skalaen. Siden da har hverken Bjelleklang (som fortsatt opptrer sporadisk) eller komponist Finn Evensen deltatt i Melodi Grand Prix, og Bjelleklangs storhetstid var definitivt forbi etter 1998. "På do" kom ut på albumet "Spis meg rå" der gruppa brøt med tidligere form som besto av coverlåter med humoristisk vri, til å skrive originalstoff. Det ble ingen stor suksess. Det kom en juleplate i 1999, så gikk gruppa sakte i oppløsning. De har gitt ut to album etter "gammel oppskrift" uten at fansen jublet og rant ned platebutikkene av den grunn. En av låtene var en nyinnspilling av "Voi-Voi" med Nora Brockstedt som gjesteartist. Den  kom ut i 2006. Siste album kom ut i 2009. Nå treffes gruppa sporadisk og opptrer på eventer. Kun Robert Skrolsvik er igjen av de originale medlemmene.

                                                        4.plass   23 poeng
               

Melodi Grand Prix 1988: "Sove i natt?." Tore Hansen

I Melodi Grand Prix 1988 konkurrerte seksten bidrag mot hverandre i åtte dueller, og vinneren fra hver av disse, gikk til finalen. Hver duell besto av et bidrag fra en invitert komponist, og et plukket ut blant de 400 innsendte bidragene. Alle duellene gikk av stabelen i "LørDan" på nyåret i 1988. I duell nummer fire var Tore Hansen invitert av NRK til å delta. Han møtte Lise Haavik, som stilte med "Jeg vil elske deg." Dette bidraget var plukket ut blant de innsendte.  Tore Hansen ble født i Hammerfest i 1949. Han ble for alvor kjent som vokalist og låtskriver for Unit Five. Dette var det første bandet fra Finnmark som ble rikskjendiser, og de toppet det som var av salgslister i en periode fra slutten av syttitallet til starten på åttitallet. De startet den Nord-Norske rockebølgen, som også band som Zoo og January ble en del av. Unit Five gikk hvert til sitt i 1984. Tore Hnasen fortsatte som vokalist, både på egenhånd, og i andre bandprosjekter. Han fortsatte å skrive sanger, og begynte også å jobbe som manager og produsent. Han hadde debutert i Melodi Grand Prix i 1981, da som låtskriver og vokalist i Unit Five med bidraget "Lei mæ hjem."  Da ble det en andreplass og stor suksess på Norsktoppen. Nå skulle han delta igjen, denne gangen som solist. I duellen var det slik at utvalgte husstander hadde fått et utlevert telefonnummere de skulle ringe når sangene var spilt. De kunne ringe en gang, og måtte velge det nummeret deres favorittlåt var tildelt. Tore Hansen vant duellen med 56% av stemmene, og gikk videre til finalen i Chateau Neuf i Oslo. Ti sanger var med i finalen, og Tore Hansen hadde trukket startnummer seks. Han hadde skrevet både tekst og Melodi til "Sove i natt?" Sju regionale folkejuryer skulle avgjøre det hele. De skulle følge systemet som gjaldt i den internasjonale finalen, der vinneren får tolv poeng, andreplassen får ti poeng, så regnes det ned fra åtte til ett poeng. Og det startet lovende for Tore Hansen. Han fikk tolv lokalpatriotiske poeng fra juryen i hjemfylket Finnmark. Jurygruppen satt i Vadsø, og var de første til å avgi sine stemmer. Dermed ledet Tore Hansen en stakket stund. Fullt så begeistret var ikke folkejuryene i resten av landet. Til slutt ble det en sjetteplass, et formsedelig poeng fra topp fem. Men det skulle vise seg at "Sove i natt?" traff publikum godt. Sangen gikk rett inn på førsteplass på Norsktoppen noen uker etter finalen, og lå å lista i tre uker. Tore Hansen hadde gitt ut sitt første album "Uniforms" i 1984. men det var uvant for hans trofaste publikum at han sang på engelsk, så på  neste soloalbum, "Sove i natt?"  sang han sine på sin "vante" dialekt. Det ble en suksess. Albumet og singelen solgte greit, og etablerte Tore Hansen som soloartist og allerede året etter var han tilbake i Melodi Grand Prix. Før det var han innom Norsktoppen i en uke med en hyllest til hjembyen med sangen "Hammerfest."  Tore Hansen gikk bort i 2013.

                                                  6.plass   41 poeng

Melodi Grand Prix 1978: "Mil etter mil." Jahn Teigen.

"ABBA effekten" hadde slått ut for fullt. Fire år etter seieren i den internasjonale finalen i Brighton, var den svenske kvartetten blitt verdensstjerner. Nå øynet norske komponister håpet om internasjonal lansering, og det ble satt ny rekord i antall innsendte bidrag til NRKs Grand Prix finale i 1978. 625 bidrag kom inn fra norske komponister. Forrige rekord var på 418 bidrag, og den ble satt i 1969. De internasjonale finalene var på sitt aller mest populære fra 1971 og frem til ca.1980. Britene deltok med kjente artister og samlet mange seere, Brotherhood of Man satte salgsrekord med sin vinnerlåt fra 1976 og flere sanger fra finalene ble internasjonale hits. Her i Norge ble flere av sangene oversatt til norsk og spilt inn av våre mest kjente artister. Inger Lise & Stein, Four Jets, Kirsti Sparboe, Jorun Høiland og Bendik Singers var et utvalg av artistene som gjorde versjoner av sanger fra de internasjonale finalene. I 1978 skulle dessuten den internasjonale finalen arrangeres i Paris, og flere land hadde allerede annonsert at de ville stille med kjente stjerner. Dette var en av årsakene til rekorden i innsendte bidrag. En annen faktor var at NRK hadde gått bort fra det gamle systemet med å ta ut fem sanger som ble fremført to ganger med to forskjellige orkesterbesetninger, og så åpnet de opp for at popgrupper kunne delta. Tidligere var det bare vokalgrupper som hadde fått stille opp. (Bortsett fra The Canons i 1964 og Popol Ace, som begge fungerte som "det lille orkesteret." og akkompagnerte en eller flere bidrag.) Det var en ny bølge med gode popgrupper i Norge, og nå fikk de mulighet til å være med i Melodi Grand Prix. NRKs uttaksjury besto av norsk pops nye «Wonderboy», Svein Gundersen. Fred Nøddelund var også internasjonalt orientert og godt forankret i popmusikken. Sistemann var NRKs dirigent og arrangør Carsten Kloumann. Det at også uttaksjuryen skulle stå for fornyelse, var den tredje faktoren som inspirerte rekordmange komponister til å sende inn sanger til finalen i 1978. Åtte bidrag ble plukket ut, og bak dem sto både etablerte og ferske komponister. Alle var menn. Den åttende, og siste låta ut i finalen, var "Mil etter mil", med tekst og melodi av Kai Eide. Han var 22 år og født i Hammerfest. Han vokste opp på Filtvet i Hurum i Buskerud. Han ble oppdaget og fikk platekontrakt. I 1976 kom hans debutalbum "Det finnes blomster under snø." Det ble ingen stor salgssuksess. Men Kai Eide fikk bevist at han kunne skrive låter nok til å fylle et helt album. LP-en kom ut på det lille plateselskapet Nett Records, og de hadde svært begrensede ressurser for markedsføring. Kai Eide tok strøjobber mens han stadig skrev nye sanger og håpet å slå igjennom. Han jobbet bl. a på kontoret og platelageret til CBS- Norge. Der var Grand Prix veteranen Kristian Lindeman sjef. Kai Eide tok mot til seg, og lurte på om Lindeman ville høre på en sang han hadde laget. Det var en sang med engelsk tekst av David Cooper som het "Mile after Mile". Kai Eide visste at Kristian Lindeman så etter gode låter til den nye LP-en Maj Britt Andersen skulle i gang med, og som skulle gis ut i 1978. Kristian Lindeman likte låten, og fikk Kai Eide til å skrive norsk tekst til den. Maj Britt Andersen skulle spille inn låta, men LP-en skulle ikke gis ut før lenge etter Grand Prix finalen i 1978, så Lindeman oppfordret Kai Eide til å sende inn sangen til Melodi Grand Prix. Men Kai Eide kunne ikke noter, så Kristian Lindeman skrev ned et pianoarrangement som ble sendt til uttaksjuryen. Den ble antatt,  men Maj Britt Andersen sang den ikke i finalen. Kristian Lindeman hadde også fått antatt en låt til finalen, og han hadde allerede tinget Maj Britt Andersen til å synge "Hør hva andre har fått til." Dermed måtte Kai Eide finne en ny vokalist til "Mil etter mil."  Jahn Teigen takket ja. Han var Norges rockerebell og viktigste trendsetter, Nå var han klar for å være soloartist og ville ta en annen musikalsk retning. Han ville jobbe i brytningen mellom kommersiell pop og rock. Dermed passet "Mil etter mil" perfekt. Jahn Teigen hadde allerede deltatt i Melodi Grand Prix tre ganger, både i 1974, 1975 og 1976. Hver gang vakte det oppsikt. Og i 1978 fikk Teigen blomstre som showmann og gjøgler, og blitslampene ble snudd hans vei. I finalen i 1974 var det sensasjon nok at rockeren Teigen stilte i Melodi Grand Prix. I 1976 ble skjelettdrakten han stilte opp i, legendarisk. Nå var han klar igjen, og sirkuset var et faktum. "Mil etter mil" startet sist i finalen. Både Jahn Teigen og opphavsmann Kai Eide ønsket et rocka arrangement, og ville helst ha droppet hele orkesteret. En bandbesetning ville passet bedre. Carsten Kloumann pakket låta inn i et svært moderat og nøytralt jazzarrangement, for å dempe rockesounden. Det var "fy fy" med rock og elgitarer i et program som skulle tilfredsstille det brede lag av folket og først og fremst være et underholdningsprogram for hele familien. Kai Eide prøvde å protestere, men det nyttet ikke. Jahn Teigen tilpasset vokalen så godt han kunne. (I plateversjonen kan du høre arrangementet slik Teigen egentlig ville ha det, med sterkere fokus på elgitarene og et dempet orkester.)  I 1977 hadde folket vært enerådende som jury, nå ble det igjen en fagjury. NRK hadde fått det for seg at den sangen som fikk lavest poengsum, skulle vinne. Juryen ga derfor ett poeng til sin favoritt, og åtte poeng til sangen de likte dårligst. De ni jurymedlemmene besto av sangere, komponister og musikkjournalister. Av tidligere Grand Prix vinnere, var Ellen Nikolaysen, Laila Dalseth, Kjell Karlsen og Odd Børre representert i juryen. Det skulle vise seg å stå mellom "Mil etter mil" og balladen "Min sang", som ble fremført av Anne Lise Gjøstøl. Etter at andre jurymedlem hadde avgitt sine stemmer, lå de likt. Etter at dommer nummer fem hadde gitt "Min sang" fem poeng var de likt igjen. Når så Anne Lise Gjøstøl seks poeng fra neste dommer, tok "Mil etter mil" ledelsen og holdt den helt ut. Jahn Teigen vant med fem poengs margin, og var klar for å delta i den internasjonale finalen i Paris sammen med artister som Baccara, Bjørn Skifts og Ricchi e Poveri- som alle hadde hatt internasjonale hits. Hvordan det gikk, vet vel alle. Det ble null poeng og Jahn Teigen ble for alvor etablert som norsk pops superstjerne, og han ble for evig internasjonal kultfigur.Hans null poeng blir stadig vist i ulike kavalkader når den internasjonale finalen skal sendes og BBC har en egen tradisjon for å vise Teigens splitthopp i sine tilbakeblikk før finalen. Spekulasjonene på hvorfor "Mil etter mil" fikk null poeng, har vært mange. Teigen selv mente det var orkesterarrangementet som ødela mye. I plateversjonen som kom etterpå, kan du høre hvordan Teigen og låtskriver Kai Eide hadde ønsket at soundet skulle være; lang mer gitarbasert og med mer rocka sound, et arrangement som nok hadde passet sangen og understreket Jahn Teigens formidling bedre. Historien om Teigen i den internasjonale finalen i Paris, kan du lese mer om her. Maj- Britt Andersen spilte inn "Mil etter mil" på sin LP "Det svinger i meg" Der er sangen i Freddy Lindquists arrangement, med han selv og New Jordals Swingers vokalist, Eigil Berg som bakgrunnskor. Kai Eide fortsatte som både artist og låtskriver. Han forsøkte seg en engelskspråklig singel i 1978, i håp om at "Mil etter mil" skulle være drahjelp, "Don't push me/Happiness is like a Rainbow." I 1979 kom hans andre LP-plate ut. "Down in my Street" hadde også bare engelske tekster. Kai Eide hadde skrevet alt låtmaterialet selv. I 1981 flyttet han til Danmark, der han jobbet både som musiker, låtskriver og kunstmaler og han hadde flere separatutstillinger i sitt nye hjemland. Han deltok i Melodi Grand Prix i 1985 med "Love, Amour & Kjærlighet" som han valgte å fremføre selv. det ble på nytt jumboplass. Han flyttet tilbake til Norge i 1991 og jobber som musikklærer i Hurum. Han kombinerer jobben med å skrive låter og å male, men Grand Prix har han holdt seg unna. For Jahn Teigen, derimot, var dette bare begynnelsen på en av Norges gjennom tidenes største popkarrierer. Det ble også spilt inn en musikkvideo av "Mil etter mil" med Elisabeth Granneman som løpende dame.

                                                    1.plass  15 poeng.