Melodi Grand Prix 1976: "Voodoo". Inger Lise Rypdal & Jahn Teigen.

Fem menn og ingen kvinner ble invitert av NRK til å skrive bidrag til Melodi Grand Prix i 1976. Det var heller ingen kvinner å finne blant tekstforfatterne. Eldst var komponistveteranen Kristian Hauger på 75 år. Han hadde deltatt i Melodi Grand Prix flere ganger, uten å vinne. Startfeltet besto forøvrig av jazzkomponist og tidligere Melodi Grand Prix vinner Tor Hultin på 51 år. (Hans bidrag representerte Norge i 1967 og - 68.) Frode Thingnæs hadde også vunnet Melodi Grand Prix, De to debuternede Melodi Grand Prix- komponistene var Magne Amdahl og Terje Rypdal. Sistnevnte var allerede et stort navn i internasjonalt musikkliv, selv om han ikke hadde fylt 30 år. Han var også blitt internasjonalt anerkjent som gitarist og skrev ikke bare pop, men også jazz og samtidsmusikk.

At Terje Rypdal sa ja til å delta i Melodi Grand Prix var intet mindre enn en sensasjon. Det var imidlertid ikke hans første befatning med konkurransen. Han hadde vært med i juryen som plukket ut låter i 1972. I 1975 kom han med sterk kritikk av konkurransen. Han var et av jurymedlemmene og var også da med på å plukke ut de fem låtene som skulle gå til finalen. Han mente at Melodi Grand Prix var så gammeldags at ingen nye, norske komponister ville være med. Så han tok konsekvensen av sin kritikk og takket ja da NRK utfordret han til å levere et bidrag. Og hvilket bidrag han leverte.

"Voodoo" var monumental symfonisk rock, og er og blir et helt unikt tidløst bidrag i norsk Melodi Grand Prix historie. Problemet var at bidraget var så veldig forut for sin tid, hvorfor skal jeg komme tilbake til. Men først litt om TV produksjonen: Terje Rypdal ble selv med på scenen under fremføringen av bidraget og hans gitarspill var fremtredende. Han var allerede blitt et kjent navn internasjonalt, så å ha han med i TV bildet var nok gjennomtenkt. Inger Lise Rypdal var på den tiden Norges uovertruffent mest populære popartist, og mange ble nok forbauset da hun stilte opp med et bidrag så lå så langt fra det man var vant til å høre henne i. Jahn Teigen var Norges fremste rockevokalist, som nå satset på en solokarrière. Og helt bevisst valgte han Grand Prix, i håp om å nå ut internasjonalt. Inger Lise Rypdal hadde allerede et navn i Sverige gjennom flere plateinnspillinger og medvirkning i TV og film. Jahn Teigen hadde også internasjonal standing. Så dette kunne blitt et bidrag som kunne samlet mange poeng i en internasjonal finale. 

Men som nevnt tidligere, var bidraget langt forut for sin tid, på flere måter. For det første var dette aller første gang en "act" stilte i Melodi Grand Prix. En "act" eller et konsept kan defineres som et nummer der kostymer, sangtekst og visuelt uttrykk er en helhet. (Dette er nærmest blitt normen i dagens Melodi Grand Prix. I 1976 var det ikke slik.) ABBA hadde jo lykkes stort med dette i 1974. I Norge hadde ikke dette blitt gjort i Melodi Grand Prix før. Og siden NRK var mer opptatt av å lage bred, ufarlig familieunderholdning med bred appell for folk i alle aldre i hele Norge enn å vinne Grand Prix, ville man helst ikke ha med noe som kunne rokke ved denne balansen. (Det var nok en svært medvirkende årsak til at Norge ikke fikk de gode internasjonale resultatene. NRK ville ha koselig familieunderholdning en lørdagskveld, ikke vinne Melodi Grand Prix med noe som ikke var passe ufarlig og trivelig og som alle likte.) Så dermed satte folket kaffen og Donaldbrusen i halsen da Jahn Teigen skremte fanden på flatmark i skjelettdrakten sin, Inger Lise Rypdal stilte i engleaktig hvit kjole med lange ermer, og sang ikke den vanlige, iørefallende popen hun var kjent for, i stedet fikk vi se en helt ny side av henne. En annen måte å si at "Voodoo" var langt forut for sin tid på, er at finalens rammer ikke var tilrettelagt for "acts" og konsepter. "Voodoo" ble altfor monumental for det knøttlille Studio 2 i NRK. Dette nummeret hadde trengt masse plass, dansere, visuelle effekter, og et helt annen lydbilde fra orkesteret. Slik det ble i det lille studioet, ble orkesteret mest larm, og ga på ingen måte låta rettferdighet. "Voodoo" skulle vært med nå, ikke da. Nå ville sangen fått det visuelle, monumentale uttrykket den hadde fortjent og hadde helt sikkert hevdet seg godt i en internasjonal finale. Og det musikalske uttrykket i låta er ikke så fremmed i Grand Prix nå som da. "Voodoo" hadde rett og slett kledd en finale i stort format i Oslo Spektrum og en TV og lydproduksjon tilpasset det. At melodien fortsatt står sterkt og stadig vises i kavalkader viser bare at hele konseptet var grensesprengende da, og at melodien har tålt tidens tann.

Inger Lise Rypdal deltok i Melodi Grand Prix for femte gang, Jahn Teigen var med i sin tredje finale. Og for ham ble dette det definitive gjennombruddet han ønsket seg som soloartist.

NRK satset nok en gang på en ny juryordning. Etter å ha hatt fagjury året før, skulle nå folket få si sitt. Ti juryer satt rundt i norske byer for å avgi sine stemmer. Hver jury besto av 150 mennesker som ga ett poeng til sin favoritt. (Av en eller annen grunn avga juryen i Bergen bare 148 stemmer, men det hadde ikke noe å si for sluttresultatet.)  Det ble en svært lite spennende avstemning, Anne- Karine Strøm tok seieren med "Mata Hari" med nesten dobbelt så mange stemmer som andreplassen fikk. Og der havnet "Voodoo". Det som var mest spennende var om melodien ville hevde seg i toppen i det hele tatt. Og det gjorde den. Over 150 poeng var det ned til Anita Skorgan på tredjeplass. At "Voodoo" havnet på andreplass var en seier i seg selv. De var favoritter hos juryen på Lillehammer, mens fem juryer hadde den på andreplass. 

1976 var det siste året NRK hadde ordningen der fem låter ble tatt ut, og at samtlige skulle fremføres to ganger med forskjellig orkesterbesetning og vokalister. Denne gangen hadde NRK bedt Jahn Teigen og Gudny Aspaas (ex- Ruphus vokalist med en gigantisk stemme) om å fremføre bidragene med lite orkester. Bandet denne gangen besto Jahn Teigens tidligere kolleger i Popoul Ace. Han sang "Voodoo" med bandet og Gudny Aspaas. Terje Rypdal spilte også her. NRK hadde valgt å starte med den lille orkesterbesetningen, så "Voodoo" var allerede fremført en gang. Derfor fikk ikke sangen den virkningen den ville hatt ved førstegangs lytting slik den ville ha hatt det om den andre versjonen hadde blitt fremført først. Dermed fikk ikke NRK testet hvordan låta ville hatt effekt for en eventuell jury som skulle høre den for første gang - og ikke minst for seernes opplevelse av låta - slik den ville vært om den skulle vunnet og deltatt i den internasjonale finalen i Haag. Kanskje den dramaturgisk merkelige måten å gjøre det på ødela for "Voodoo", men det ble en klar fordel for låta som vant. Så kan man jo bare spekulere i om dette var villet eller ikke.  Uansett så er og blir "Voodoo" en ikonisk låt, en Grand Prix - klassiker som sjangermessig traff tidsånden i den internasjonale popmusikken. Symfonisk rock har ikke vært prøvd i norsk Melodi Grand Prix siden, men har vært en sjanger vi har hørt i internasjonale finaler de seneste årene, spesielt i land fra den tidligere Østblokken. Og flere av disse bidragene har hevdet seg svært godt. Synd at "Voodoo" kom da og ikke nå. 

                                                             2. plass    351 poeng.