I 1976 var fem mannlige komponister invitert til å levere
bidrag til Melodi Grand Prix. Og det var et stort spenn i alder og sjanger. Den
eldste, Kristian Hauger var 71 år, mens den yngste, Terje Rypdal var 29. Midt i
mellom var Tor Hultin. Han leverte sitt syvende og siste bidrag til Melodi
Grand Prix. Han var den med best Grand Prix meritter i startfeltet, to ganger
tidligere hadde hans sanger representerte Norge i den internasjonale finalen. Tor Hultin var 51 år og hadde store meritter å
se tilbake på som musiker, kapellmester og arrangør. Han skrev også slagere,
mest jazzinspirert. Teksten til bidraget
skrev teatermannen Bjørn Endreson. Han var dramatiker og oversetter, i tillegg
til å ha vært teatersjef på Rogaland Teater i en ti års periode. Som regissør
ble han mest kjent for sine oppsetninger av Samuel Becketts dramatikk –
spesielt på Det Norske Teatret, oftest med Tom Tellefsen på scenen. Så at Bjørn Endreson leverte tekst til Melodi
Grand Prix var ganske overraskende. Men han skrev ofte dikt og av og til
sangtekster, det var bare ikke så kjent som hans øvrige virke.
«Alltid en vind» skulle fremføres av en vokalgruppe, og
de fire fra Treff- serien ble spurt. Det ble snart klart at Inger Lise Rypdal
naturlig nok hadde sagt ja til å synge Terje Rypdals bidrag, «Voodoo». (Se
tidligere blogginnlegg, scroll deg ned på menyen til høyre.) Dermed kom
Anne-Lise Gjøstøl inn som erstatning, mens Dag Spantell, Gro- Anita Schønn og
Stein Ingebrigtsen var klare. (NRK hadde jobbet med å få til hele «Treff-
kvartetten» også i 1973, men da var Dag Spantell ikke ledig, så han ble erstattet
av Ola Nergård. Dermed stilte aldri de fire i Norges pophistories mest populære
kvartett sammen som gruppe i Melodi Grand Prix.)
Jahn Teigen og Gudny Aspaas sang låta med det lille orkesteret, som denne gangen var Jahn Teigens gamle band, Popol Ace. Den må ha
ligget i feil toneart for dette var anstrengende. De ropte mer enn de sang og klarte ikke å
synge uanstrengt på de høye tonene. I neste omgang ble låta fremført av den nevnte
kvartetten backet av Kringkastingsorkesteret. Denne versjonen ga låta rettferdighet. Med
fire svært sikre vokalister i et funky arrangement, og med gjennomtenkt helhet
på kostymer og act. Det var første gang en slik helhet var å se i Melodi Grand Prix.
Før dette hadde stort sett duettpartnere eller sanggruppemedlemmer stilt i
ganske tilfeldig utvalgte klær som svært ofte ikke sto til hverandre. Det dumme
var at førsteinntrykket av låta var ødelagt av Teigen/Aspaas håpløse fremføring
som juryen fikk høre først.
Ti juryer bestående av 150 medlemmer hver var spredt
rundt i landet. Hvert jurymedlem hadde ett poeng å dele ut til sin favorittmelodi.
«Alltid en vind» var det dessverre ikke
så mange som stemte på. Laveste poengsum var seks poeng fra juryen i
Lillehammer, mens høyeste score kom fra juryen i Bergen der 21 stykker ga den
sitt ene poeng. Dette var sjette året på
rad Gro- Anita Schønn prøvde seg i Melodi Grand Prix, og det var ny rekord med
antall deltagelser på rad. Den rekorden skulle stå i åtte år. Gro- Anita Schønn
var på tale som vokalist for «Casanova» året etter, men det ble ikke slik. (Det
kan du lese om i bloggen om «Casanova», den finner du i menyen til høyre.)
Dermed ble «Alltid en vind» Gro- Anita Schønns siste deltagelse i Melodi Grand
Prix. Det hjalp ikke å være en av Norges mest populære popartister for å vinne
Melodi Grand Prix, noe flere andre skulle få erfare etter henne.
4.plass 147 poeng
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar