Melodi Grand Prix 1999:: "Untold." Brandth.

Til finalen i 1999 hadde NRK invitert komponister til å levere bidrag. Åtte takket ja, en av dem var Dag Brandth. Han ble født i Sandnessjøen i 1971, men flyttet som barn til Sarpsborg og senere Halden. Han interesserte seg for musikk og ble inspirert av suksessen til Drama fra Larvik tidlig på åttitallet. Når også A-ha og  Fra Lippo Lipppi gjorde internasjonal suksess med synthpop, ville Dag Brandth høste av fruktene. Hjemme på gutterommet spilte han inn en demo, og fikk platekontrakt -  14 år gammel. Demoen besto av låter han hadde skrevet selv, og det ble mannen som bygget opp Drama og Creation som fikk demotapen i hende. Han innså straks at han hadde funnet gull, og begynte å sette sammen en gruppe, inspirert av britiske Boyband, som var svært poplulære på denne tiden. Shatoo var et navn Dag Brandth fikk fra de to gutta i Creation - et bandnavn de hadde tenkt å bruke på sin nye duo etter at de skilte lag med Drama. Det ble statset stort på Shatoo, de fikk et stort budsjett og reiste til Stockholm for å spille inn sin debutplate i 1987. De fikk TV- tid på "Halvsju" og imaget rundt dem var regissert stramt. I alle presseskriv og intervjuer ble det sagt at de fire i bandet var barndsomskompiser og at de hadde skrevet låter sammen lenge. Det var slett ikke sant. Bandet ble satt sammen for anledningen og de andre tre ble plukket ut først etter utseende, musikalske ferdigheter kom i annen rekke- bortsett for Dag Brandth som skulle være forntfigur, låtskriver og vokalist. De opptråde alltid med playback, kun vokalen var live og det var svenske studiomusikere som sto for det aller meste av backingen på platen de spilte inn. Debutalbumet "A True Story" kom ut høsten 1987. Første singel fra Shatoo ble "Overload". Låta ble en braksuksess og gikk rett inn på Ti i Skuddet, Norsktoppen og VG-lista. Albumet som fulgte singelen solgte 50.000 eksemplarer. Så kom singel nummer to -  "Santorini" -  som ble gruppas største suksess på "Ti i skuddet", selv om den ikke solgte like mye som debutsingelen. På Norsktoppen lå "Overload" som nummer en i ti uker på rad, noe som var rekord til da.  "Santorini " klatret også til topps. Deres tredje, og siste nummer en plassering på Norsktoppen ble "Love Means More" som ikke ble utgitt som egen singel, men var å finne på debut LP-en. Shatoo ble lansert i Japan, men det var ingen andre planer om å lansere dem internasjonalt. Hjemmemarkedet fikk holde. Det ble hysteriske tilstander hvorenn ungutta beveget seg, de var fra 16-18 år gamle. De ville alle gjøre ferdig skolen, og forsøkte å ha en normal hverdag midt oppe i popstjernelivet.  Det gikk ikke så bra og de måtte ta noen valg. Eldtsemann, Per Axel Lungreen, hadde allerede forlatt bandet. Nå valgte "den kjekkeste", Calle Marcussen Varfjell, å kaste inn håndkledet. Dermed var Shatoo en duo, bestående av Dag Brandth og Øyvind Haavik. Og det handlet om å smi mens jernet var varmt. Oppfølgerplata ble laget i hui og hast, noe låtskriver Brandth trivdes dårlig med. Oppfølgerplata "Life" var påkostet og spilt inn i Stockholm med samme team som på debut LP-en og kom ut i mai 1988. Fra dette albumet kom "On Your Own" inn på Norsktoppen. Men suksessen var langt fra så stor som sist, selv ikke en stor sommerturnè med flere artister gjorde at "Life" ble en suksess, så på høsten 1988 var Shatoo historie. Dag Brandth forsøkte seg som soloartist og spilte inn flere plater. Så kom sjansen i Melodi Grand Prix 1999. Hele fortiden med Shatoo ble trukket frem igjen, og det var store forventninger knyttet til Dag Brandths bidrag. "Untold" startet som sang nummer tre i finalen. Det hele skulle avgjøres av seernes stemmer og en ekspertjurys poeng. NRKs seere kunne ringe inn og stemme, og poengene ble talt opp og delt ut fra fem regioner. Seerstemmene ble omarbeidet slik at seks av låtene fikk poeng fra hver region. Dessverre slo ikke Dag Brandth sitt bidrag spesielt godt an. Det ble bare ett eneste poeng fra TV-seerne, mens fagjuryen var litt rausere og ga "Untold" seks poeng. Det ble en sisteplass totalt. For Dag Brandth holdt det med denne ene Grand Prix deltagelsen. Siden har han vært aktiv i musikaler og musikalske show, han bor og jobber i Halden - men har osgå mange jobber i Sverige - der han er en pådriver for Taubspillene. Han har gitt ut flere album, og Shatoo dukker opp på konsertscenen når våre musikalske helter fra åttitallet skal hylles.

                                                       8.plass    7 poeng

Melodi Grand Prix 1989: "Til det gryr av dag". Tor Endresen.

Fem plateselskaper fikk invitasjon fra NRK til å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix. 30 sanger ble vurdert og ni av dem ble plukket ut til finalen i Stavanger. Og finalen i 1989 rundet av den "gylne bølgen" Melodi Grand Prix red på fra 1982, et tiår der Norge fikk flere, gode plasseringer i internasjonale finaler, topp artister og komponister prioriterte Melodi Grand Prix og sendte sine beste låter, NRK satset skikkelig, og de mest kjente artistene deltok. Det var også sånn at det skadet ikke så mye å ikke vinne, for flere av låtene ble store hits og solgte bra. Tor Endresen deltok i Melodi Grand Prix for tredje gang på rad og med "Til det gryr av dag" begynte suksessen, Tor Endresen havnet nesten uten unntak, blant topp tre hver gang han deltok, og fikk utallige hits med sangene han sang. "Til det gryr av dag" var komponert av Oddvar Ruud med tekst av Marit Vollen. Hun var en av tre kvinner som leverte bidrag. Hun deltok i sin andre finale på rad, i 1988 skrev hun teksten til "Hey Go Go" som kom på tredjeplass. Marit Vollen debuterte på plate som tekstforfatter i 1975. Da skrev hun den norske teksten til Anita Skorgans "Sommeren jeg fylte fem" som var et av sporene på hennes debut LP. Siden da hadde hun levert utallige tekster, enten originalskrevet, eller norske versjoner til utenlandske hits. Komponisten bak "Til det gryr av dag" ,Oddvar Ruud, ble født i Bergen i 1953. Han var kulturarbeider, journalist, musiker og låtskriver. Og han skulle for alvor bli kjent sommeren 1989 med landeplagen "Bombadilla Life" som rett og slett ble en monster hit med duoen Franklin - som besto av Oddvar Ruud og kompisen Kurt Andreassen. Men nå gjaldt det Melodi Grand Prix. Tor Endresen var kompis med Oddvar Ruud, og de tilhørte samme musikkmiljø i Bergen. Tor Endresen var 30 år og hadde slått igjennom som vokalist med Pål Thowsen band og låta "Call me stranger" som kom ut i 1986. Og han var fortsatt vokalist med bandet på deres andre LP "Life goes on" som kom ut i 1989. I finalen skulle det for første gang være en "Gullfinale" etter mønster fra den svenske Melodifestivalen. Det skulle stemmes i to omganger- første runde skulle plukke ut de tre låtene juryene hadde på topp. Disse tre ble fremført igjen og skulle kjempe om seieren. Det var tre folkejuryer i salen i Stavanger Forum, pluss to fagjuryer. Alle hadde fem medlemmer. "Til det gryr av dag" gikk overraskende til Gullfinalen. Det var en sang ingen hadde sett i toppen og den var ikke spådd noen finaleplass. Etter andre omgang ble det gitt poeng fra de fem juryene. Hver jury hadde 35 poeng totalt å dele ut. De fem medlemmene ga fire poeng til sin favoritt, så to poeng til nummer to og et poeng til nummer tre. "Til det gryr av dag" ledet, og da nest siste jury hadde gitt sine stemmer, ledet han med fire poeng. Da siste fagjury avga sine stemmer, havnet Tor Endresen til slutt på en andreplass, fem poeng bak vinneren. "Til det gryr av dag" ble ingen kommersiell suksess, og på Norsktoppen ble det bare en uke på lista, for på den lista herjet tre av låtene som aldri kom til noen finale. Men Tor Endresen skulle ta revansj så det holdt. Marit Vollen fortsatte å skrive tekster, men ikke for Melodi Grand Prix. Oddvar Ruud ble fulltidsartist med Franklin noen år, til familielivet krevde sitt. Da ble han Kulturhussjef i Åndalsnes, før veien gikk videre til hjembyen og jobber innen kulturlivet.

                                                   2. plass   57 poeng.

Melodi Grand Prix 1979: "Sang uten ord". Gudny Aspaas.

312 bidrag kom inn til NRKs åpne Melodi Grand Prix konkurranse i 1979 og Fred Nøddelund, Kjell Karlsen og Øyvind Westby valgte ut åtte melodier til finalen. Antallet var halvert fra rekorden året før. Mye skyldtes at mange ble vettskremt av Jahn Teigens spektakulære sisteplass i den internasjonale finalen året før. Selv om Jahn Teigen snudde nederlag til seier på hjemmebane, forble han "This Years Looser" ute i Europa, og for en komponist som ønsket å nå internasjonal anerkjennelse var det å bli klistra til en artist med null poeng ikke ønskelig. Melodi Grand Prix er og blir en låtskriverkonkurranse, og ingen vil ha taperstempel på seg. Dermed var det en god blanding av etablerte komponister og debutanter i Grand Prix sammenheng i startfeltet. men få av de fremste låtskriverne i norsk pop var interessert i å delta. Og de som gjorde det, ble refusert. Men noen fant veien. En av de som var ukjent for de aller fleste var Inge Christofersen fra Eiker i Buskerud. Han debuterte i Melodi Grand Prix med teskt og melodi til "Sang uten ord." Han paltedebuterte i 1966 som medlem av gruppa "The Souls", der han var voklaist og låtskriver. Han hadde skrevet både tekst og melodi til begge sangene på debutsingelen "Mother/I feel better now". Singele ble gitt ut både i norge og Tyskland. Singel nummer to kom også ut i 1966. Der hadde Inge Christofersen signert låta på A- siden, "The Day is Over" mens B- siden var en coverversjon av "Monday Friday" signert Eric Burdon og R.W.Berry. Det er tydelig at suksessen uteble for de fire ungutta fra Eiker, så bandet ble oppløst i 1969,  da utdanning og arbeidsliv krevde sitt. Inge Christofersen fortsatte. Han var den enste av gutta som ønsket å ha musikk som levevei på fulltid. Han ville bevege seg mer over i den psykedeliske rocken. og tok artistnavnet I. C. Denne gangen skrev han norsk tekst til egne melodier. Singelen "Ingen diskresjon/Liv og død" kom ut høsten 1969, og ble fulgt opp av LP-en "Refleksjoner" som var ganske så eksperimentell. Likevel ble den utgitt på plateselskapet til Arne Bendiksen. Det var svært få platekjøpere som var klare for Inge Christofersens musikalske eksperimenter, så noen nye utgivelser ble det ikke. "Refleksjoner" var en LP med svært politisk radikale tekster - dikt med politisk agitasjon, og det ble ingen  suksess. Politisk agitasjon mot USA funket bedre på Rostock, og amerikanske artister var nok langt bedre på dette enn Inge Christofersen. Det var stille rundt ham helt til han fikk antatt "Sang uten ord" til Melodi Grand Prix 1979. Han fikk erfarne Gudny Aspaas som vokalist. NRK hadde skrellet bort alt stæsj og finalen var omtrent som et radioprogram direkte overført til TV. Dette gjorde NRK med hensikt for å la sangene stå frem, ikke ha artister og sceneopptreden i fokus. Og det fungerte overraskende godt. "Sang uten ord" var Gudny Aspaas andre Grand Prix deltagelse. Hun hadde fremført fire av fem bidrag i 1976 med det lille orkesteret - som var Popoul Ace. 1976 var siste året NRK hadde ordningen med at alle sanger ble fremført to ganger med to forskjellige artister og orkesterbesetninger. Nå fikk Gudny Aspaas tonefølge av Kringkastingsorkesteret, og låta ble fremført bare en gang. Gudny Aspaas hadde en stor stemme, og var kjent for sin særegne frasering. Hun likte seg best innen rock og jazzrock. Hun hadde vært fast vokalist i jazzrockbandet Ruphus siden 1970 og turnert aktivt med disse og gitt ut flere plater. Nå skulle hun prøve seg alene og da var Grand Prix en god anledning til å vise seg frem. I 1979 var det en fagjury på ni bransjefolk som skulle kåre vinneren. Sju menn og to kvinner med ulik tilknytning til norsk musikkliv. Det var artister, komponister og musikkjournalister i juryen. De kunne gi fem av åtte bidrag poeng på skalaen fra fem poeng og ned til ett. Risikoen var til stede for å få null poeng, men det skjedde ikke. "Sang uten ord" fikk bare poeng av fire av dommerne, tre av dem ga den ett poeng mens Kirsti Sparboe ,som siste dommer, ga den en treer, Dermed ble det ikke sisteplass. "Sang uten ord" er en sang som hadde fortjent en fremføring i wt større format enn  det den nedtonede finalen i 1979 kunne by på. "Sang uten ord" er en sang som virket ganske anonym, men Gudny Aspaas gjør så godt hun kan og løfter den et par små hakk med sin fraseringskunst og store, vokale kapasitet. De tre koristene, Kari Gjærum, Wenche Hallan og Anita Skorgan fikk stor plass i det vokale lydbildet og støttet fint opp om Gudny Aspaas vokal, nesten såpass at de kunne opptrådt som en gruppe. Opphavsmann Inge Christiofersen forsøkte seg ikke i flere Grad Prix finaler og sluttet med musikk på heltid.  Han døde i 2008. Gudny Aspaas skulle komme komme tilbake som en del av gruppa Darlings i Melodi Grand Prix 1981.

7.plass     6 poeng.

                                                   

Melodi Grand Prix 1969: "Oj,Oj,Oj, så glad jeg skal bli". Kirsti Sparboe.

I 1969 var det  tiende gang Melodi Grand Prix skulle arrangeres og NRK markerte dette med å invitere de opphavsmennene, (for det var bare menn), som hadde fått med bidrag til de internasjonale finalene fra Norge, til å levere hvert sitt bidrag. I alt var det sju aktuelle komponister. Jolly Karmer- Johansen, som vant med "Karusell" som Kirsti Sparboe sang i sin Grand Prix debut i 1965, døde i 1966. Jan Wølner, som leverte "Sommer i Palma" i 1961 takket nei. det samme gjorde Tor Hultin som vant i 1967 og 1968. De som takket ja var Georg Elgaaen (vinner 1960), Kjell Karlsen (1962), Dag Kristoffersen (1963) Sigurd Jansen (1964) og Arne Bendiksen (1966.)  Sistnevnte hadde skrevet tekst og melodi til "Oj, Oj Oj, så glad jeg skal bli". Kirsti Sparboe skulle synge. NRK ville ha med ti bidrag, så ytterligere fem ble plukket ut bland 480 innsendte. Men Bendiksen var invitert og ville ta sin andre seier. Han hadde levert i alt seks bidrag som komponist og tekstforfatter i tre finaler, og vunnet to. Den første gangen var da han sang Sigurd Jansen og Egil Hagens "Spiral" i 1964 Det andre var som opphavsmann for Norges best plasserte bidrag i en internasjonal finale til da, "Intet er nytt under solen" med Åse Kleveland som tok en legendarisk tredjeplass i Luxemburg i 1966. Nå var han klar for å vinne igjen. Arne Bendiksen så hvordan Wenche Myhre hadde lykkes internasjonalt og slått igjennom i Tyskland. nå ønsket han det samme for sin nye stjerne, Kirsti Sparboe. Hun ble den første til å delta i fem Melodi Grand Prix finaler på rad. Hun hadde vunnet tre ganger og representert Norge i to internasjonale finaler. Dessverre hadde begge deltagelsene ført til bunnplasseringer, nest sist to ganger og bare tre poeng i alt fra europeiske juryer. (Hun fikk ett poeng for "Karusell" i Napoli i 1965 og 2 poeng for "Dukkemann" i Wien i 1967.) Nå skulle det revansjeres. France Gall endret Eurovision Song Contest da hun vant i 1965, nå var det skikkelige poplåter som gjaldt. Britene stilte med sine "hit girls" - som Kathy Kirby og Sandie Shaw - med litt mer rocka sound enn man var vant til. Og resten av Europa fulgte etter, også Norge. Arne Bendiksen hentet frem oppskriften fra 1964 og "La meg være ung" og laget en kommersiell poplåt. Nå mente Bendiksen at NRKs publikum var klare for en poplåt som traff tidsånden. Og det gjorde den med dunder og brak. Finalen i 1969 ble en slags hybrid og sprikte mellom de vanlige jazzballadene som hadde dominert de norske finalene totalt til da, svulstige ballader og poplåter med feil vokalister. De to som traff var Kjell Karlsens "Lena" med tittelforsvarer Odd Børre på stilsikker vokal og Kirsti Sparboe med "Oj,Oj,Oj" så glad jeg skal bli." Og det ble disse to bidragene som stakk av med brorparten av de totalt femti poengene som juryene kunne dele ut. Hver jury hadde fem medlemmer av forskjellig kjønn og alder, hvor av to var fagfolk og tre var "leg". Hver av disse fem hadde ett poeng å gi til den sangen de likte best. Kirsti Sparboe tok ledelsen fra første jury, og endte opp med dobbelt så mange poeng som Odd Børre som ble nummer to. Arne Bendiksen var glad og mente at han hadde fornyet finalen. men så var rabalderet i gang. Det ble en debatt om popmusikk der Arne Bendiksen forsvarte seg mot "finkulturen" som fikk stor plass til å gjøre narr av Arne Bendiksen i en direktesendt debatt. Programlederne gjorde ikke noe særlig for å la Bendiksen få støtte for sine argumneter Stakkars Kirsti Sparboe måtte sitte og høre på all kritikken som også gjaldt henne og hennes klær, opptreden og måte og synge på. Hun ble opprikitg lei seg, og ingen gjorde noe for å forsvare henne.  Elisabeth Grannemann, som også deltok i finalen, ble Bendiksens våpendrager  og med syrlig selvironi truet hun med å bruke sin omfangsrike kropp til å sette seg på den danske musikkprofessoren som var den mest hissige i debatten. "Her og nå" endte i kaos, TV-seerne var rasende og mente at Arne Bendiksen, og ikke minst Kirsti Sparboe ble behandlet så sjofelt at NRK virkelig skulle skamme seg. Og dette førte til at "Oj,Oj,Oj, så glad jeg skal bli" fikk en brakstart. Den dundra rett inn på VG lista, lå der i 11 uker - derav fire på topp. "Oj, Oj, Oj" ble den første Grand Prix vinneren til da som gikk helt til topps på VGs slagsliste, og ikke siden 1964 hadde en Grand Prix låt vært i toppen og dengang da var der Arne Bendiksens "La meg være ung" som Wenche Myhre sang til en tredjeplass.  Kirsti Sparboe reiste til den internasjonale finalen i Madrid. Forventningene var høye og norsk presse trodde på et godt resultat. Dessverre  kunne Bendiksen kritikere i "Her og Nå" godte seg. Bidraget endte helt sist med bare ett poeng. Dermed ble Kirsti Sparboe den artist gjennom Eurovision Song Contests historie som har endt opp med færrest poeng på flest deltagelser. Kirsti Sparboe hadde gitt alt og trodde på en god plassering, NRK hadde til og med kjørt på med tre korister som ble med til Madrid. Kirsti Sparboe var knust da nederlaget var et faktum og hun var sikker på at hun kom hjem til en ødelagt karriere. Men den gang ei. Sisteplassen i Madrid gjorde at norske TV-seere fikk enda større sympati for henne og "Oj,Oj,Oj" fikk et langt liv og ble Sparboes største hit. Den ble spilt i NRK med ujevne mellomrom i tiden som fulgte, så ble den gradvis glemt etterhvert som Kirsti Sparboe skiftet fokus i karrieren og gikk fra popsanger til å bli skuespiller. Men så skjedde det som ingen trodde skulle skje. I 1996 fylte Kirsti Sparboe 50 år og i den forbindelsen skulle det komme ut en dobbelt - CD med sanger fra hele hennes unike karriere. En av disse var "Oj,Oj,Oj" og samlealbumet kom selvsagt ut på Arne Bendiksens plateselskap. For å promotere CD-en, prøvde de " Oj, Oj,Oj" på Norsktoppen. (Den fantes ikke i 1969.) Til Kirsti Sparboes store overraskelse dundret den rett til topps,  nesten 20 år etter hennes forrige førsteplass på lista. Og dette ble hennes største Norkstoppsuksess noen sinne. Hele ti uker lå sangen på Norsktoppen, stemt til topps av NRKs lyttere i sju av dem. Dermed måtte Kirsti Sparboe være popartist en periode igjen. Og "Oj,Oj,Oj" er den Melodi Grand Prix vinneren med aller størst suksess på Norsktoppen, NRK tok en Grand Prix pause i 1970 - da ble Kirsti Sparboe i stedet med i den tyske Grand Prix finalen. Og hun skulle delta flere ganger i Norge, men ikke vinne igjen, det skulle derimot Arne Bendiksen gjøre- hele to ganger.

                                                   1.plass 18 poeng.

Melodi Grand Prix 2008: "Andagassii". Ann-Mari Andersen.

Til Melodi Grand Prix 2008 kom det inn litt over 600 bidrag, en oppgang på 200 fra året før. Popularitetsøkningen skyldes ikke at Norge hadde fått gode resultater i de internasjonale finalene de to foregående årene- i 2007 kom vi ikke en gang til finalen- men årsaken var vel heller at systemet med delfinaler stadig vant gehør og at låtskrivere og produsenter så større mening med å delta. Med  18 bidrag totalt ble sjansen for eksponering høyere, og gikk du ikke videre, hadde du fått promotere din artist og låt i beste sendetid på NRK. Dette er selve drivkraften i den svenske Melodifestivalen og nok dit NRK også gjerne ville med Melodi Grand Prix men vår musikkindustri er så uendelig mye mindre og ambisjonene og entusiasmen for Melodi Grand Prix er ikke den samme, så dit kom det aldri. Men i 2008 var det på god vei. For første gang på 28 år kom det med en låt fra Sameland i finalen. Den forrige hadde samisk tittel og joik og vant finalen i 1980. "Samiid Ædnan" er blitt legendarisk for sin joik. Ann- Mari Andersens bidrag var det første i Melodi Grand Prix historien med samisk tekst, det skulle altså arrangeres 45 finaler før man fikk plass til et bidrag på det tredje av Norges offisielle språk.  Og her var det ingen joik, men en tekst med mening. Tittelen betyr "Tilgivelse" på norsk og den hadde Ann-Mari Andersen skrevet selv, til Stein Austruds melodi. Dette året ble det satt kvinnerekord, hele ti av i alt tretti låtskrivere bak de 18 bidragene var kvinner. Ann- Mari Andersen ble født i 1969 og er oppvokst i Kautokeino. Der startet hun å spille gitar som niåring og begynte å skrive sanger. Hun var aktiv elev i den lokale musikkskolen og var innom det meste -kor, gospel, pop og rock - sammen med andre, mens hun som solist etterhvert begynte å finne sin stil da hun blandet elementer fra samisk musikk med morderne pop og dermed havnet i sjangeren world music. Hun foretrakk samisk eller engelsk når hun skrev tekster og sang sjelden på norsk. I 1993 vant hun Sami Grand Prix i Kautokeino, en musikkonkurranse som ble kringkastet i både Norge, Sverige og Finland og introduserte henne for et bredt, internasjonalt publikum. Hun fikk mange oppdrag i kjølvannet av seieren og både turnerte og solgte godt i de samisktalende delene av Norden.  Hun brukte god tid på sitt første album, som kom ut ti år etter seieren i Sami Grand Prix. I tillegg hadde hun en EP og en singel under huden før hun skulle bli kjent gjennom Melodi Grand Prix. Endelig skulle hun nå et norskspråklig publikum og kanskje ta seg hele veien til finalen i Beograd med sin etniske pop. Stein Austrud hadde komponert musikken til "Andagassii". Han kom fra den helt motsatte kanten av landet enn Ann-Mari Andersen. Han ble født i Kristiansand i 1969 og ble tidlig en del av musikkmiljøet i hjembyen. Etter studier jobbet han som plateprodusent og komponist. Siden har han blitt en svært ettertraktet kapellmester og bandmusiker. Han har i flere år vært fast kapellmester for Hanne Krogh på hennes landsomfattende turneer og musikalske sommerforestillinger. Hans arrangementer kalles av bransjefolk for ren magi og den norske artisteliten står i kø for å arbeide med ham. Nå skulle Stein Austrud for aller første gang i ilden i Melodi Grand Prix, en ganske ukjent arena for ham. "Andagassii" ble en umiddelbar hit, og ble spådd å gå helt til topps av både fagfolk, presse og ihuga fans. Melodien er iørefallende og Ann-Mari Andersens distinkte stemme når inn umideelbart. "Andagassii" ble plasset i første delfinalen av i alt tre. Den ble arrangert i Stavanger, og "Andagassii" var start nummer to og storfavoritt. Det var i alt seks bidrag i delfinalen, og ingen ble overrasket da "Andagassii" som et av to bidrag gikk rett til finalen i Oslo Spektrum. "Andagassii" kom raskt inn på flere radiostasjoners spillelister og var allerede en hit da den ble fremført i Oslo Spektrum, der refrenget ble til allsang blant de mange tusen tilskuerne i salen. Igjen ble Ann-Mari Andersen spådd en seier, i sterk konkurranse med Maria Haukaas Mittet som den andre finalefavoritten. Overraskelsen var derfor stor for både TV-seere , pressen og artisten selv da "Andagassii" ikke en gang ble blant de fire låtene som tok seg til Gullfinalen for å kjempe om seieren. "Andagassii" forble en moderat hit også etter finalen, men kom ikke inn på Norsktoppen.  Til nå er det ikke blitt flere deltagelser i Grand Prix hverken på Stein Austrud eller Ann-Mari Andersen,  og det skulle gå enda til år til neste bidrag med samisk tekst tok seg videre til en Melodi Grand Prix finale.

                                                    Uplassert

Melodi Grand Prix 1998: "Som en engel". Gjermund Elgenes.

Åtte komponister ble invitert av NRK til å levere hvert sitt bidrag til Melodi Grand Prix 1998. Kun to av dem var kvinner, og begge hadde vunnet Melodi Grand Prix en gang hver. Torhild Nigar hadde levert "I evighet" i 1996, mens Ingrid Bjørnov var gått til topps med "Lenge leve livet" i 1984. Ingrid Bjørnov hadde ikke deltatt i Melodi Grand Prix siden da. I mellomtiden hadde hun opparbeidet seg en internasjonal merittliste få andre norske popkomponister kunne sammenligne seg med. Hennes comeback i Melodi Grand Prix ble fulgt med stor spenning og forventning. Hun hadde beveget seg bort fra popmusikken og langt inn i musikkdramatikkens verden og funnet sitt helt særegne uttrykk som soloutøver. Hva ville hun komme opp med til en Grand Prix finale 14 år etter forrige deltagelse? Det ble fort klart at hun for første gang ikke selv skulle være med å fremføre sitt eget bidrag i en Grand Prix finale. De andre gangene hun hadde deltatt, hadde hun både skrevet og sunget sammen med Dollie de Luxe partner Benedicte Adrian - først i 1981, så 1982 før seieren kom i 1984. Spekulasjonene blant Grand Prix fantastene gikk høyt, skulle Benedicte Adrian synge? Skulle Dollie de Luxe gjenoppstå? Det var mange kjente komponister i startfeltet, men få kjente artister, Elisabeth Andreassen og gruppa Bjelleklang var de to eneste velkjente navnene hos den brede masse av TV -seerne. Ingrid Bjørnov satset sånn midt i mellom på "kjendisskalaen."  Hun satset på Gjermund Elgenes, som var lillebroren til en skikkelig superstjerne i norsk pop akkurat da, vokalisten i Dance With a Stranger- Øyvind Elgenes. Lillebror Gjermund ble født i Kristiansund i 1968 og begynte tidlig å spille sammen med sine to eldre brødre. Da Gjermund var 14 år opptrådte de som en trio. Gjermund ville ikke profilere seg som "lillebroren til han kjente" og fant sin egen vei. I stedet for band, reiste han rundt som trubadur og underholdt over hele landet. Hans musikksmak lå mer i folkrocken og han sang mye på norsk. Hans platedebut kom da han sang  "Ferdesang" i  duett med visesangeren Sissel Kvambe på hennes solo-LP fra 1997. Det var først da storebror Øyvind oppmuntret ham til å satse at han valgte å profilere seg innen den mer kommersielle popmusikken. . Han sang soundtracket til den norske filmen "Etterfølgeren" fra 1997. Tittellåta het "Where Angels Fear" og var skrevet av Geir Bøhren. Tittelen ble et utilsiktet frempek til Melodi Grand Prix -debuten i 1998, som også handlet om en engel- en som riktig nok ikke var spesielt fryktet. "Som en engel" hadde Ingrid Bjørnov også skrevet teksten til, og dette ble hennes første Melodi Grand Prix bidrag der hun ikke samarbeidet med noen andre om låtskrivingen. Gjermund Elgenes følte at han kunne stå på egne ben og en Melodi Grand Prix- deltagelse skulle hjelpe ham på vei, håpet han. Sangen fikk mye publisitet på forhånd, men var nok ikke slik fansen hadde håpet. De hadde nok glemt at Ingrid Bjørnov hadde tatt en ganske annen musikalsk retning siden Dollie De Luxe på åttitallet. Sangen ble båret av Gjermund Elgenes kraftige vokal og på den knøttlille scenen i NRKs studio fikk han selskap av to musikere. Det hele ble for kjedelig og tradisjonelt. Mange håpet nok litt mer "Dance With A Stranger" stemning, men Gjermund Elgenes ble bare en blek kopi av sin bror Øyvind. Jurymedlemmene var nådeløse, kun ett eneste poeng kom inn fra folkejuryen, og det var fra den som var plassert i Tromsø, De andre fire jurygruppene rundt i Norge overså "Som en enge" fullstendig. Ekspertjuryen - som kunne doble poengsummene- reddet Bjørnov og Elgenes fra en sisteplass ved å gi bidraget fire poeng, så med fem poeng totalt ble "Som en engel" nest sist. Siden da har ikke Ingrid Bjørnov deltatt i Melodi Grand Prix som komponist, men har vært hjertelig til stede som pauseartist og jurymedlem og aldri lagt skjul på at hun liker sirkuset, men at hun foretrekker å ikke delta i det selv. Gjermund Elgenes kom seg aldri ut av den formidable skyggen  til storebror Øyvind og valgte  igjen sin egen vei. Han jobber med musikk på fulltid og liker seg best som omreisende trubadur, ikke rockestjerne som sin bror. "Som en engel"traff ikke tidsånden, men bidraget er solid og utradisjonelt og hadde nok passet bedre inn i en senere utgave av Melodi Grand Prix. Bidraget ble ikke spilt inn på plate.

                                                      7.plass   5 poeng

Melodi Grand Prix 1988: Hvor er du?" Trond Armand Larsen& Krist Juuhl

I 1988 ble det arrangert åtte semifinaler for å plukke ut de ti birdagene som skulle få konkurrere i finalen i Melodi Grand Prix. Åtte komponister var invitert av NRK til å levere bidrag, mens åtte andre fikk være med etter å ha blitt valgt ut blant omlag 400 innsendte bidrag, nesten hundre flere innsendte enn året før. De seksten bidragene møtte hverandre i åtte dueller som gikk i NRKs lørdagsunderholdning i januar og februar 1988. I hver duell var det et bidrag fra den inviterte komponisten og et valgt blant de innsendte. I sistnevnte kategori i den aller første duellen var bidraget "Hvor er du?" plassert. Det ble skrevet og fremført av Trond Armand Larsen og Krist Juuhl. Førstnevnte hadde bakgrunn som rocker i bandet "Bygeriljaen" som ble dannet i Oslo i 1979. Det var et band bestående av unge, sinte menn med politikk som agenda. Trond Armand Larsen var trommis og sang av og til. Bandet opptrådte på "Halvsju" i NRK, som var datidens utklekkingsanstalt for nye norske popband.  Det var hard nyveivmusikk som var det aller siste innen rocken på den tiden. Halve bandet, inkludert Trond Armand Larsen, brukte NRK opptredenen til å starte et nytt nyveivband, Lumbago, som ble en stor men ganske kortvarig suksess. ;u,bago traff tidsånden og ble en del av den svært sukessfulle New Wave bølgen i Norge sammen med band som Kjøtt, The Cut og De Press. Lumbago "glatta ut" de skarpeste kantene, slik at NRKs ungdomsprogram spilte dem og debutsingelen "Gi meg noe ekte" ble et gjennombrudd. Etter dette ble en av Norges første, kommersielle musikkvideoer produsert, med Lumbago og sangen "Berit har fått leggene barbert." LP-en "Alt og litt ekstra" ble lansert ved hjelp av musikkvideoen som ble vist i NRK, og som ble etterfulgt av en landsomfattende turnè. I 1981 kom LP nummer to "Cabaret Marzipan"  ut, som bl.a. inneholdt sangen "Tanta mi rapper på Supermarkedet." Så sprakk Lombago etter mye krangling. Trond Armand Larsen begynte som trommis i Trond Granlunds backingband X-tra, i tillegg til at han var en ettertraktet studiomusiker både som perkusjonist og korist. Nå hadde Trond Armand Larsen gått fra New Wave til Melodi Grand Prix. I X-tra møtte Trond Armand Larsen og Krist Juuhl hverandre og begynte å skrive låter sammen. Krist Juuhl spilte keyboard og arrangerte låtene i bandet. Han platedebuterte med Trond Granlund i 1979, og var også fast backingband for Hilde Heltberg. Nå skulle han selv tre frem i rampelyset. I den aller første duellen møtte de to et erfarent låtskriverteam som besto av Nissa Nyberget og Idar Lind- med Siri B. Gellein på vokal. Dette bidraget het "Nå". Trond Armand Larsen og Krist Juuhl sjarmerte alle- med store krøller, sjarmerende blikk og i selskap av to kvinnelige dansere. Gutta prøvde seg på koreografi, noe mekanisk og famlende ble det, men de spilte på sjarmen og vant sin duell, og gikk videre til finalen i Chateau Neuf. I duellene var det tusen lisensbetalende husstander som var plukket ut til å ringe inn og stemme på den ene av de to låtene de likte best og "Hvor er du?" vant en utklassingsseier med 73,5 % av stemmene. Hadde dette vært finaleresultat, ville de havnet på tredjeplass, så optimismen var stor. Men i finalen dro det seg til, det kom sterke låter bak dem i de neste duellene og i finalen trakk gutta startnummeret før det som skulle vise seg å være vinnermelodien. De to mest ukjente artistene i finalen møtte en rad av kjente artister og eliten av norske popkomponister. De sju folkejuryene plassert rundt i Norge hadde mange gode låter å velge mellom, og dermed falt "Hvor er du?" gjennom. Den sjarmerende opptredenen fra semifinalen holdt ikke i det profesjonelle selskapet finalen var, og duoens mangel på rutine som frontfigurer ble svært synlig. Juryene var nådeløse og poengene forble nederst på skalen fra samtlige. To poengs margin reddet "Hvor er du?" fra jumboplassen, og det fristet ikke med flere Grand Prix forsøk for duoen. De fortsatte begge som band og studiomusikere og fant seg godt til rette med det.

                                                      9.plass   18 poeng.