Melodi Grand Prix 1983: "Det fineste jeg vet." Susanne Fuhr.

I 1983 ble fem komponister invitert av NRK til å levere bidrag til finalen i Melodi Grand Prix. De fem øvrige bidragene ble plukket ut blant 480 innsendte. Et av disse kom fra Mette Hurlen. Hun hadde debutert i Melodi Grand Prix i 1977. Den gangen var hun, i likhet med broren Petter, en musikkinteressert medisinstudent. Broren fikk også med bidrag i den finalen. I 1977 var det Kirsti & Benny som fremførte Mette Hurlens bidrag, "Sang", som kom på en tredjeplass. I sitt andre forsøk, fikk Mette Hurlen napp hos Susanne Fuhr, som fremførte hennes bidrag "Det fineste jeg vet" med stort orkester, i et utrolig elegant orkesterarrangement av mesteren selv, Egil Monn- Iversen. Det monumentale orkesterarrangementet løftet Susanne Fuhrs formidable stemme, og gjorde dette bidraget til et av de ypperste som noen sinne er presentert i en norsk Grand Prix finale. 30 år gamle Susanne Fuhr fra Oslo og startet tidlig med sang og musikk. Hun fant seg hjemme i jazzen, og ble tidlig en av den nye generasjonen kvinnelige, norske jazzvokalister som tok opp arven etter forbildene Karin Krog og Laila Dalseth. Hun utdannet seg til førskolelærer mens hun hele tiden reiste rundt og sang. Hun fikk sitt nasjonale gjennombrudd under jazzfestivalen i Molde i 1979, og representerte Norge under Nord-Ring festivalen og Knokke Cup i Belgia. Hun vant priser i begge disse internasjonale mønstringene. I 1981 var hennes debutalbum "Domino" klart. Til dette albumet hadde hennes daværende ektemann, musikeren Bryjulf Blix, skrevet de fleste melodiene. LP-en ble kategorisert som et popalbum, men det beveget seg i jazzfeltet. Ole Paus skrev flere tekster til albumet. Gjennombruddet kom med den ironiske låta "Tyggegummi", som ble lansert som singelplate i 1980. Den fikk to uker på Norsktoppen. Hun var også med i kirkemusikalen "Dans med oss, Gud" som Erik Hillestad skrev, og som resulterte i en kontroversiell norgesturnè og senere LP-plate. I 1982 samarbeidet hun med Sandvika Storband om LP'en "Sister; You ain't had the Blues." Så, i 1983 kom debuten i Melodi Grand Prix. Susanne Fuhr sto helt alene på scenen, og skulle starte nest sist. Den noe uvanlige jazzpoplåta skilte seg klart ut fra de andre i startfeltet. og ble løftet frem av kritiske musikkjournalister som et kvalitetsmessigs lyspunkt, og NRK fikk ros for å tørre å ta med sanger som ikke bare lå innenfor det "forventede formatet", hva nå enn det var. Folkejuryene var ikke like begeistret. Som året før, var det tolv folkejuryer plassert rundt i landet, med elleve medlemmer i hver. Poengene fra hver gruppe ble bearbeidet og gitt slik som i de internasjonale finalene, med tolv poeng til juryens favoritt, så fikk andreplassen ti poeng, så gikk det fra åtte og ned til ett poeng. Alle sangene fikk poeng i hver runde. "Det fineste jeg vet" sanket poeng nederst på skalaen, med ett hederlig unntak., folkejuryen i Elverum klinket til med 10 poeng, i kontrast til juryen i Bodø som bare hadde ett poeng å avse. Susanne Fuhr ble for alvor lagt merke til, og begynte å jobbe stadig mer som skuespiller, både i musikaler, revyer og komedier. Hun fant seg også til rette i det mer klassiske repertoaret. Hele tiden var hun tro mot jazzen, og opptrådte på festivaler i inn og utland. I 1986 skulle hun prøve seg i Grand Prix igjen. Da med sangen "Hollywood." Mette Hurlen deltok ikke i flere finaler. Susanne Fuhr spilte ikke inn "Det fineste jeg vet". I stedet kom den ut på singelplate med opphavskvinnen selv, Mette Hurlen, på vokal. Det var demoversjonen av låta som ble sendt inn til NRK som kom ut på singelplate, med sangen "Gloria" på B-siden. Mette Hurlens versjon kunne på langt nær måle seg med den Susanne Fuhr sang i finalen. Sangen ble prøvd på Norsktoppen, men kom aldri inn på lista.

                                                          8.plass   45 poeng