I en lukket konkurranse arrangert av NRK kom 96 bidrag
inn til NRK. Ti melodier ble plukket ut til å delta i finalen i Melodi Grand
Prix 1990. Ketil Stokkan fikk med sitt tredje bidrag, han hadde en andreplass
og en tidligere seier på merittlisten. Skulle han lykkes igjen? Konkurransen var beinhard, bl.a. hadde Jahn Teigen
fått «fot» for Grand Prix igjen, og var for tredje året på rad storfavoritt. I
tillegg seilte «Café Le Swing» med Tor Endresen på vokal opp som en soleklar
favoritt. (Les om dette bidraget i et tidligere blogginnlegg, du finner det i
menyen til høyre.) Rune Rudberg stilte også opp, han var da på toppen av
sin karriere. Til «Branderburger Tor» hadde Ketil Stokkan skrevet tekst og
melodi selv. Finalen ble arrangert i det nye atriet på Royal Christiania Hotell
i Oslo, der Pete Knutsens storband fungerte som orkester. Ketil Stokkan hadde
trukket startnummer en og skulle sette standard for resten av bidragene. Jurygruppene
skulle stemme i to omganger. Denne gangen var det både fagjury og folkejury
med, fløyet inn og plassert rundt bord foran scenen. Det var to fagjuryer, hver
bestående av fem utvalgte musikkjournalister, komponister og artister. Blant jurymedlemmene her fant du Halvard Flatland, Kari Gjærum, Tore Hansen, Turid
Øversveen og Ivar Dyrhaug. I tillegg var det fem juryer i salen som stemte for
den regionen de kom fra. Telefonstemmer var ikke innført ennå. I første runde
ga hver jury ett poeng til hver av de fem låtene den ønsket å finne i
gullfinalen. Etter første runde lå «Brandenburger Tor» på en tredelt
førsteplass med totalt sju poeng, ett fra hver jury. De andre to låtene på
førsteplass var de andre to favorittene i finalen, Jahn Teigen og Tor Endresen.
Spenningen var stor etter at de fem låtene var fremført på nytt i superfinalen.
Der ble startrekkefølgen trukket på nytt, og de tre favorittene startet etter
hverandre. «Brandenburger Tor» åpnet «favorittparaden» som startnummer tre. Så
skulle nye poeng fordeles. Nå ble det slik at hvert av de fem jurymedlemmene i
hver av de sju jurygruppene skulle gi poeng slik: 12 poeng til sin favoritt, 10
poeng til andreplassen deretter 8,7, og 6 poeng. Disse ble regnet sammen og
lagt frem. Dermed kunne i realiteten et bidrag få maksimalt 60 poeng fra hver
jury. Laveste poengsum var 30. Ketil Stokkan fikk høye poengsummer hele veien, fra
fem av juryene fikk han over 50 poeng, og dro til med 60 poeng og full
uttelling fra juryen fra Østlandet. Det var bare etter at fagjury nummer to
hadde gitt han sin laveste poengsum at han ikke ledet. Ellers ble det en
seiersparade for Ketil Stokkan. Dessverre var ikke pressen og TV-seerne like begeistret,
spesielt ikke da Jahn Teigen ble forbigått igjen. «Brandenburger Tor» fikk åtte uker på Norsktoppen, hvorav fem på førsteplass, men ble ingen storslager eller bestselger. Låta kom helt si skyggen av evigpopulære "Cafè Le Swing" og Jahn Teigens "Smil" . Da "Brandeburger Tor" tapte finalen i Zagreb, mente mange
at de hadde rett, feil låt vant. Året etter avlyste NRK finalen, så fra 1992 og
siden har TV seerne vært med å bestemme resultatet. Ketil Stokkan har holdt seg unna Melodi Grand Prix siden.
For tiende gang skulle NRK arrangere Melodi Grand Prix,
og alle tidligere opphavsmenn som hadde representert Norge i
internasjonale finaler, ble invitert til å levere bidrag. Dag Kristoffersen sto
bak «Solhverv» som Anita Thallaug sang i London i 1963. (Mer om dette bidraget i et senere blogginnlegg.)
Det endte med tap og null poeng, nå var det på tide å rette opp dette. Dag Kristoffersen
takket ja til NRKs invitasjon til å levere et bidrag til Melodi Grand Prix. Han var finalens eldste deltager med sine 65 år. Han hadde sin debutkonsert som pianist
i 1929, men var allerede to år tidligere blitt fast ansatt som pedagog på Barratt-
Dues musikkinstitutt i hjembyen Oslo. Han viet seg mest til korsang og virket
som komponist for flere korverk. I tillegg var han ettertraktet dirigent og den
mest virksomme stemme og notearrangøren for kor i Norge gjennom mange tiår. Han var bl. a dirigent
for Det Norske Sjømannskor som ofte sang sammen med Erik Bye i NRKs
underholdningsprogram på TV og radio på 50- og 60-tallet. Tekstforfatter til «Sangen
om Den Flygende Hollender» var Gunnar Kaspersen. Han var tre år yngre enn
Dag Kristoffersen, og hadde debuterte på 20 tallet han også. Han skrev utallige
slagertekster fra 1930 og utover, og i 1935 debuterte han som revyforfatter på Chat
Noir. Han kombinerte etter hvert slagere og revytekster, både originale og som
oversetter. Hans mest kjente slager ble hans
norske tekst til «Hva var vel livet uten deg?» til svenske Ernfrid Ahlins
originalmelodi og tekst. Den ble brukt i filmen «Vi gifter oss» fra 1951, men
innspilt på plate med Jens Book- Jenssen. Av hans originalskrevne slagertekster
er nok «Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé " i Kristian Haugers melodi og med
selvsamme Book- Jenssen på vokal, den mest kjente. Komponist Dag Kristoffersen debuterte
som slagerkomponist med «Solhverv» i 1963, og uttalte selv den gangen at
slagere og popmelodier hadde han ikke komponert før. Og med Kaspersen - som også
var godt over 60år - som tekstforfatter, ventet få at det skulle bil annet enn
ganske sidrumpa og gammelmodig bidrag fra deres hånd. Men det skulle vise seg å
være helt feil. De leverte en fengende poplåt, baket inn i et internasjonalt
lydende orkesterarrangement og fremført av en stilsikker crooner. Det skulle
vise seg at 1969 ble et år som virkelig frisket opp Melodi Grand Prix betraktelig,
her var det i hvert fall tre bidrag som traff tidsånden bra og hørtes ut som
moderne poplåter. "Sangen om Den Flygende Hollender" var et av dem. Per Müller var hentet inn som vokalist. Han var egentlig ikke
førstevalget for låta. Det var Odd Børre, men han hadde takket ja til å synge
et annet bidrag i finalen. Det samme gjaldt for andrevalget, Jan Høiland. Låtskriverne så
for seg at en yngre artist skulle fremføre bidraget. Men så spurte de veteranen
Per Müller. Det skulle vise seg å bli et lykketreff. Han var allerede en
veteran i norsk musikkliv, og hadde en allsidig og internasjonal karriere. Han
var født i Hamburg i 1932, og oppvokst i München, der begge hans foreldre
jobbet som sangere i Münchenoperaens kor. Når så begge fikk jobb i Norge i 1946,
flyttet familien til Norge. Per Müller fikk også sang som lidenskap, og med sin
dype røst var han den perfekte crooner. Han debuterte på plate alt i 1955 med «Denene hvit/den andre rød». Siden ble det flere plateinnspillinger. Han ble for
alvor kjent i Norge da han sang fast med Pete Browns orkester på turné Norge
rundt i 1958, ledsaget av Norges største kjendis på den tiden, radioens Rolf
Kirkvaag. Deler av turnéen ble også kringkastet i radio i beste sendetid. Fra
1959 til 1965 var han sammen med Åse Wentzel fast ansatt som sanger,
konferansier og showleder på danserestauranten Regnbuen i Oslo. På dagtid gikk
han på operahøgskolen, og debuterte som klassisk sanger som Kezal i «Den solgte
brud» på Den Norske Opera. Han hadde sin debutkonsert i Universitetets Aula og
gjestet operaen flere ganger. Etter hvert lot han musikken bli en hobby og
jobbet som seniorkonsulent i salgsavdelingen hos et norsk ukeblad. Per Müller
var i 1969 allerede godt kjent ute i Europa gjennom flere deltagelser i
radioprogram i England, Tyskland og Nederland. Senere i karrieren sang han ofte
med Kringkastingsorkesteret, var vokalist med storband og representerte Norge
hele fem ganger i radiokonkurransen «Nord- Ring» der han fikk førsteprisen i
1982.
Tilbake til 1969: «Sangen om Den Flygende Hollender» ble Per Müllers
tredje og siste Grand Prix forsøk. Han trakk startnummer seks i finalen. Og der
skulle et utvalg av det norske folk avgjøre det hele. I hver av de ti juryene
som var plassert rundt om i landet, satt det fem medlemmer av ulik alder og med
ulik musikksmak og interesse. Hvert medlem kunne bare gi ett poeng til den sangen
de mente var den beste. Så i alt skulle femti poeng deles på de ti låtene i
finalen. Per Müller fikk tre poeng fra juryen i Tromsø, som stemte som nummer
to. Dermed var låta på en andreplass en kort stund. Men det kom bare ett eneste poeng til,
fra Trondheimsjuryen. Dermed ble det ingen revansje i en internasjonal finale
for komponist Dag Kristoffersen. Sangen ble spilt inn på singel og fikk noe
radiospilling. Så gikk det noen år så fikk den sin renessanse da den først ble
med i «Den store, norske Grand Prix samlingen» som kom på CD i 1995. I tillegg
ble den hentet frem av Ingrid Bjørnov til hennes legendariske jubileumskavalkade i Melodi
Grand Prix i 2010 og ble plutselig en liten slager igjen, og Per Müller måtte synge
låta på konserter. Per Müller var virksom helt til han gikk bort i 2016.
I 2011 hadde interessen for
Melodi Grand Prix falt markant, og det ble en nedgang på over 300 innsendte
bidrag fra året før. 21 låter som gikk videre til finalen, og en av dem var «Allergic». Låta har tekst
og melodi av Merethe LaVerdi og Kjetil Schei. Førstnevnte ble kjent som
den første artisten som sang technoinspirert dancemusikk på norsk. Det ble
noen mindre hits på starten av nittitallet, før hun viet seg til låtskriving på
fulltid. Ved siden av dette jobbet hun med promotering og produksjon og er fremdeles
en nestor i norsk popbransje. For andre året på rad hadde hun fått med et bidrag
til Melodi Grand Prix. I 2010 kom hun til finalen, men endte ikke opp blant de
fire som kjempet om seieren. Kjetil Schei er låtskriver og produsent fra Oslo
og debuterte i konkurransen med «Allergic.»
Til å fremføre bidraget hadde LaVerdi og Schei hentet frem Mimi Mutabazi.
Hun er født i Askim i 1981, og trettiåringen ville prøve seg som popartist. Mimi Blix, som er hennes artistnavn, var på den tiden en av
Norges alle mest internasjonalt kjente modeller og den til da eneste norske
modellene med stjernekontrakt med et av verdens viktigste modellbyråer - IMG. Hun
hadde vært å se i internasjonale utgaver av magasiner som Vogue, Marie Claire
og Cosmopolitan. Samtidig gikk hun visninger for all verdens store motehus og
reiste verden rundt. Hele tiden hadde
hun hatt musikk som hobby og var trommeslager for et rockeband. Mimi Blix nasjonale
debut som popvokalist vakte internasjonal oppsikt og hun fikk en mediedekning
som var få andre forunt i denne utgaven av Melodi Grand Prix. Mimi Blix var
scenevant, eksotisk og erfaren- som modell. Ville det holde hele veien som
popartist i et TV show? Derom strides de lærde. De lærde fikk rett, sangen
startet ikke så bra, tonearten var feil, og Mimi Blix sang ganske surt i starten. Og det ble
litt flatt og vagt, Mimi Blix var mer opptatt av å posere enn å synge helt
rent, så selv ikke svært rutinerte dansere i en stilig koreografi og kaskader
av pyroeffekter maktet å løfte låta til annet enn det middelmådige. Mimi Blix
fikset rett og slett ikke å ta låta til nye høyder og gi den det vokale trykket
den trengte. Selv ikke det beste startnummeret, nemlig sist i delfinalen,
hjalp. Hun tok seg til andre sjansen og
måtte i ilden igjen, og gjorde ikke særlig bedre inntrykk der. Hun havnet i
duell med «folkesjelas representanter» Sie Gubba, (Se tidligere blogginnlegg om
dette bidraget. Du finner det ved å bla deg nedover i menyen til høyre.) Og da ble det bråstopp. Sie Gubba var
rutinerte, folkekjære og hadde mobilisert et enormt antall seere som stemte på dem.
Dermed ble det over og ut med Mimi Blix. Hun skulle prøve seg igjen i melodi
Grand Prix i 2013, da røk hun ut i første runde.
NRK avlyste finalen i 1991, etter at flere bidrag var kommet inn. Arne Bendiksen ble sint og mente dette var respektløst, fikk tilsendt noen av bidragene og laget en egen finale som ble sendt på TV3. Robert Aschberg var programleder og hans daværende sidekick Elisabteh Granneman var juryformann. Finalen kom opp på svært kort varsel, og var ikke særlig godt produsert. Både Robert Aschberg og Arne Bendiksen mente deres alternative finale var reell, sidnen programmet ble sendt i TV3. Kanalen var langt større enn i dag og hadde en helt annen profil. Finalen ble direktesendt både i Sverige og Norge. Men TV3 var ikke medlem av EBU - den Europeiske Kringkastings Unionen, slik en TV stasjon må være for å kunne delta i Eurovision Song Contest. Dermed ble finalen avvist, men Aschberg og Bendiksen hadde fått laget litt støy i media. En av komponistene som hadde sendt inn bidrag til finalen i 1991 og som takket ja til å delta i denne alternative finalen, var veteranen Kjell Karlsen. Han hadde allerede vunnet en Grand Prix finale, i 1962, og fått toppplasseringer i to andre. Kjell Karlsen deltok sist 20 år tidligere og fylte 60 år i juli 1991. Han hadde nok tenkt å krone jubileet med en Grand Prix deltagelse. Han fikk nå i hvert fall eksponert seg i den alternative finalen. Vokalisten han hadde valgt ut til å fremføre sitt bidrag var Eva Kitty Bumbulucz, hun har ungarske foreldre og er født og oppvokst i Oslo, men hadde også en sangkarriere i Ungarn, der hun sang jazz.. Og hun var riktig for låta "kvinne" som helt klart var inspirert av jazz og cabarettradisjonen som man fant i Mellom Europa. Hun er også kunstner, designer og forfatter. Hun har hele tiden fortsatt å synge, mye i Ungarn, og trives best i jazzlandskapet. Her kan du høre hennes hittil siste innspilling.
I den alternative finalen var det en norsk og en svensk fagjury som delte ut poeng fra en skala fra en til åtte, der åtte var best. "Kvinner" falt ikke i smak hos juryen. Synd, fordi vi gikk glipp av en spennende artistkarriere. Kjell Karlsen prøvde seg ikke i Melodi Grand Prix igjen. Det gjorde ikke Kitty heller, dessverre.
I klippet under kan du se bidraget fremført, spol frem til 14'35:
I 1980 hadde NRK valgt å invitere ti komponister til Melodi
Grand Prix, og det var stor bredde i feltet hva gjaldt musikalsk bakgrunn. Blant
de inviterte fantes flere gamle «raddiser» og rockere som noen år tidligere sterkt hadde uttalt at de "i hvert fall aldri skulle være
med i Grand Prix". Men plutselig ble det stuerent for både Ketil Bjørnstad, Ole Paus, Henning Sommerro, Jan Eggum og ikke minst-
Sverre Kjelsberg. Han var først kjent som frontfigur i Norges mest
kjente rockeband på 60-tallet, Pussycats fra Tromsø. De var spådd en stor internasjonal karriere, men som det var vanlig for norske artister ble det ikke noe av for disse heller. Etter at bandet
ble oppløst, fortsatte han å være en kraft i både det lokale og nasjonale musikklivet. Da den internasjonale karrieren til The Pussycats falt i
fisk, reiste hjem til Tromsø der han ble uteksaminert fra Musikkonservatoriet
i 1970. Så kom han inn i det radikale visemiljøet og ble en av frontfigurene
for den nordnorske visebølgen på 70- tallet. Han ble ansatt som huskomponist og
skuespiller ved Hålogaland Teater i 1975. Hans første soloalbum kom ut i 1979,
og flere av hans unge fans fra 60-årene og Pussycatstiden fulgte hans musikalske
reise og ble trofaste fans videre. Hans store gjennombrudd som soloartist kom
med sangen «Ellinors vise» som Klaus Hagerup hadde skrevet teksten til. Den var
hentet fra en forestilling de skrev sammen til Hålogaland Teater i 1976, og ble
spilt inn på plate av Marit Mathiesen, men det var først i Sverre Kjelsbergs
versjon på hans første soloalbum i 1979 at låta ble landskjent og siden er en
klassiker i visemiljøet. Den er gjort i utallige coverversjoner siden. I 1980 var det knyttet stor spenning til hans
deltagelse i Melodi Grand Prix, hva ville han velge- rock eller vise? Han valgte det siste. Sverre Kjelsberg var
politisk engasjert og konflikten rundt utbyggingen av Alta - Kauotkeinovassdraget
opptok han sterkt, så han skrev rett og slett en protestvise som en hyllest til
samenes kamp for å bestemme over egne naturresurser. Han fikk med seg den samiske
sangeren, skuespilleren og joikeren Mattis Hætta. Han ble den første samiske
artist som stilte i Melodi Grand Prix. Alle de inviterte komponistene fikk selv
velge hvem de ønsket å samarbeide med. Sverre Kjeldsberg valgte sin kollega fra Hålogaland Teater, forfatteren Ragnar Olsen som var en ettertraktet tekstforfatter og oversetter og kjent for
å skrive på nordnorsk dialekt. Egil Monn- Iversen pakket låta inn i et stort orkesterarrangement
som gjorde den langt mer interessant enn den i utgangspunktet var. «Samiid Ædnan» som
betyr Samenes land, trakk siste startnummer av de ti deltagerne i finalen. De ni
fagjurymedlemmene skulle rangere låtene fra ett til ti poeng, med ti poeng til låta
de hadde på førsteplass. «Samiid Ædnan» var ikke tippet som favoritt i finalen,
men som en outsider. Og det så lenge ut til at pressen skulle få rett, «Samiid
Ædnan» lå rundt tredjeplass lenge, til låta fikk tre toppscore på rad, og
gjorde byks helt opp i teten og ledet med seks poeng. Så fikk Sverre Kjelsberg
og Mattis Hætta bunnotering fra de to siste dommerne, og dermed havnet de likt
som Åge Aleksandersens «Bjørnen sover», også den en politisk sang om Sovjet
Unionen og den kalde krigen. (Les mer om dette bidraget i et tidligere
blogginnlegg, bla deg nedover i menyen til høyre.) For første, og hittil eneste gang i Melodi Grand
Prix historien, endte to bidrag på førsteplass. Og de ni jurymedlemmene fikk ett
poeng hver de måtte gi til et av bidragene i omkampen som skulle kåre vinneren. Like jevnt ble det her også, til
slutt trakk «Samiid Ædnan» lengste står og vant omkampen med fem mot fire
poeng. Låta var ikke en kommersiell poplåt, men ble en umiddelbar hit,
hele Norge sang på Mattis Hættas joik, og den er blitt en av de mest kjente og
spilte norske Grand Prix bidrag gjennom tidene. I 2010 ble joiken kåret av NRKS
seere til det mest minneverdige øyeblikket i Melodi Grand Prix historien så
langt. Mest takket være Mattis Hættas joik. Låta ble en gigantisk hit her
hjemme, og gikk til topps på VG lista – der den ble i 13 uker. I tillegg ble
det fem uker på Norsktoppen med sjetteplass som beste resultat. For Mattis
Hætta sin del forble det med denne ene Grand Prix deltagelsen. Sverre Kjelsberg
skulle prøve seg igjen med en politisk ladet sang noen år senere. Mer om det i
et senere blogginnlegg. Han dukket forøvrig opp i Melodi Grand Prix året etter, da som programleder for finalen.
«La meg være ung» var Arne Bendiksens tredje bidrag i
Melodi Grand Prix 1964. Han var hyret som vokalist på ett, og hadde skrevet to
andre. (Se tidligere blogginnlegg i menyen til høyre.) «La meg være ung» var en
moderne poplåt, helt ulikt de bidragene man hadde sett i Melodi Grand Prix til
da, som stort sett hadde vært preget av 40 og 50-tallets slagertradisjon. «La
meg være ung» skulle være opprør, og teksten handler jo om å få være tenåring
og frigjøres. Da måtte det en tenåring til for å gjøre det troverdig, og den
unge, lovende Wenche Myhre, som Arne Bendiksen hadde oppdaget noen år
tidligere- skulle bli Norges første popstjerne, og det skulle skje via Melodi
Grand Prix. Wenche Myhre var Arne Bendiksen første, store oppdagelse og hun
skulle bli lokomotivet i hans plateselskap og sørge for grunnlaget for hele
hans virksomhet. Og hun brøytet veien for andre. Arne Bendiksen mente Wenche
Myhre hadde internasjonalt potensial, så en internasjonal Grand Prix deltagelse skulle
hjelpe henne videre. «La meg være ung» var påvirket av Phil Spector som nettopp
hadde startet en ny trend med sin såkalte «Wall to Wall sound» som skulle bli fremtiden
i plateproduksjon og popmusikk. Wenche Myhre var et friskt pust inn i Melodi
Grand Prix, som med et unntak til da hadde vært preget av etablerte artister
stort sett rundt 40 år, og enda eldre låtskrivere. Wenche Myhre hadde feiret
sin 17 års dag to dager før finalen og var den yngste artist i Melodi Grand
Prix til da. I finalen fikk det første bandet i norsk Grand Prix også plass. (Det skulle gå 14 år til neste gang et band som ikke var ren vokalgruppe deltok i en norsk finale.)Arne Bendiksen
insisterte på at «La meg være ung» ikke skulle fremføres med det lille orkesteret
som var hyret. Jørg. Petter Røeds kvartett hadde ikke den besetningen han
ønsket, så han hyret inn Norges nye rockekonge Odd Børre med backingband-
The Cannons. Bandet var et rent instrumentalt band som sto alene eller backet
ulike vokalister, inspirert av The Shadows som ble forbilder for flere band
over hele Europa. Debutsingelen kom i 1963, «A Little One like You» med Bob Bergen
på vokal. For øvrig hadde bandet gitt ut flere singler og Grand Prix
deltagelsen var kjærkommen. Bandet besto av gitaristen Bjørn Borg, som senere
ble medlem av gruppa Firebeats og hans navnebror med etternavnet Nordvang som
ble medlem av The Vanguards og senere ga ut flere solo LP-er. De tre siste i
bandet var Yngve Bjerke som var fast låtskriver. Han ble også medlem av The
Firebeats. Tore Johannessen spilte bass og Thor Gunnar Andersen var trommis. Odd Børre og The Cannons fremøfrte låta først. Så kom Wenche Myhre med Kringkastingsorkesteret og som vanlig
ble den båret frem av Egil Monn- Iversens geniale arrangement. Wenche Myhre var
selvsagt favoritt i finalen, og låta hadde vunnet glatt om det norske folk
hadde fått bestemme. Men Melodi Grand Prix kunne ikke overlates til hvem som helst,
så her måtte ekspertisen trå til. Man innkalte fem musikkjournalister mellom 30
og 40 år som skulle være fagjury. Og man skulle jo tro at disse heiet på det
unge og nye, men de stemte som om de skulle vært minst 30 år eldre. Deres
ledsagere og koner skulle utgjøre folkets røst. Men før vi kommer inn på
poengfordelingen så er det verdt å si litt om sendingen. Finalen ble ikke samsendt
på radio, slik det var vanlig å gjøre. TV produksjonen var helt ny og veldig
moderne i datidens målestokk. Amerikaneren Bob Williams hadde nettopp kommet
til det provinsielle NRK og snudd opp ned på hvordan store TV-show skulle
produseres. Og slik ble det her også. Orkesteret kunne man bare høre, for artistene
var de eneste som var i bildet. Og de sto i et eget studio og sang, mens bildet
og lyden ble vist på en egen skjerm i studio og på TV. I det andre studioet der publikum satt, var det dansere som ledsaget hvert nummer med en tilpasset koreografi. Så TV-seerne fikk se artistenes ansikter og danserne som ledsaget hver sang. Dessverre er ikke
programmet bevart, bortsett fra en fremsynt arkivar som forsto at Wenche Myhres
sang kunne være starten på noe stort og derfor måtte dokumenteres for
ettertiden.
Så til poengfordelingen. De ti dommerne stemte anonymt,
så man vet ikke hvem som står bak hver poengsum. De kunne gi hver melodi fra et
til ti poeng. Så 100 poeng var maksimal sum. Det skulle bli en i overkant spennende
og tett avstemning. «La meg være ung» kom opp og ledet midt i, så kom det en
ettpoenger fra en av dommerne. Det spolerte alt. Selv ikke toppscore fra siste
dommer kunne rette på dette. Det endte fire fattige poeng fra seier. Dermed ble det en tredjeplass på «La meg være ung»
til Arne Bendiksen og det norske folks store forargelse og forundring. Men
trøsten er at låta dundret inn på VG lista, ble der i 15 uker og gikk helt til
topps. Og Wenche Myhre ble for alvor etablert som Norges aller største
popstjerne. Låta er blitt en evergreen og er den mest radiospilte norske Grand
Prix låt som ikke har vunnet. NRK fikk så mange klager at de kunngjorde at året
etter skulle folket få bestemme hvem som skulle vinne Melodi Grand Prix. Seerne og ekspertene mente Norge gikk glipp av
sin første seier i en internasjonal finale med ikke å sende «La meg være ung»
til finalen. Året etter sendte Arne Bendiksen låta til «Sopotfestivalen» som
var øst Europas svar på Grand Prix. Kirsti Sparboe sange denne versjonen som havnet låta helt nede på niendeplass med et ganske annerledes orkesterarrangement.
Men for Wenche Myhre ble sangen hennes store gjennombrudd og banet vei for en
stor, internasjonal karriere. Og "La meg være ung" fremstår fremdeles som Grand Prix historiens største forbigåelse.
«Åh, for et spill» ble Arne Bendiksens niende og siste
Melodi Grand Prix bidrag. Han sendte sporadisk inn bidrag senere også, men
følte seg boikottet av NRK, og gikk etter hvert mer over til plateproduksjon og
jobben som direktør for Norges desidert største plate og musikkselskap tok
det meste av tiden. Melodi Grand Prix var ikke lengre så interessant
for ham utover på 70 tallet. Men i 1973 plukket utvalgsjuryen, bestående av trompetisten Finn Eriksen
og komponistene Tor Hultin og Sigurd Jansen, ut «Åh for et spill» blant 191
anonymt innsendte bidrag til Melodi Grand Prix. Fem bidrag fikk delta. Og
nå var Eurovision Song Contest inne i sin desiderte gullalder ute i Europa. BBC
satte seerrekorder hver gang ny finale ble sendt. Italia, Tyskland, Spania og
Frankrike hadde også høye seertall, så sjansen for en internasjonal suksess for
artister og komponister fra «provinsene» i nord var så absolutt til stede. Og dette skjønte
Arne Bendiksen, den eneste i norsk platebransje som tenkte internasjonalt. I dette årets internasjonale finale visste man at det kunne bli mange seere rundt
i Europa, for til finalen i Luxemburg var det allerede bestemt at selveste Cliff
Richard skulle revansjere nederlaget med «Congratulations» på hjemmebane fra1968. I tillegg skulle finnene sende sin store, internasjonale popstjerne
Marion Rung, og flere andre land toppet laget. (Det skulle vise seg at finalen i 1973 er den mest sette av alle internasjonale finaler. Bl.a. fikk hele 28 millioner av BBCs seere fmed seg den internasjonale finalen i Luxemburg.) Arne Bendiksen tenkte forbi den norske finalen, for han var det ikke godt nok bare å delta, han skulle vinne for fjerde gang Så han måtte
også toppe laget om han skulle klare det. Arne Bendiksen
hadde lenge hatt en drøm om å sette sammen en vokalkvartett med dem han anså som
de fire beste sangerne i landet med internasjonalt format. Så å få være med
her, var en helt spesiell ære som ble fire nennsomt utvalgte sangere til del. Arne
Bendiksen hadde skjelt til internasjonal pop, bl.a. i Sverige der han så
suksessen til vokalgrupper som Family Four og det nye samarbeidsprosjektet som nettopp
var døpt ABBA, i tillegg til britiske grupper som The New Seekers og Midde of The
Road. Han hadde noen kriterier: De fire han valgte ut skulle alle ha en allsidig
sangerfaring, alle kunne beherske harmonisang, like jazz, kunne synge alt fra
klassisk vokalmusikk til eksperimentell pop. Han fant sine fire favoritter og satte sammen
vokalgruppa Bendik Singers. De skulle fremføre Bendiksens kompliserte og
sofistikerte jazzinspirerte låt i en ganske uvanlig taktart. «Åh for et spill»
var ikke en kommersiell poplåt, men Bendiksen hadde klokkertro på den- fordi de
to gangene han hadde stilt med lettbente poplåter i de internasjonale finalene
hadde han henholdsvis tapt (1969) og kommet nest sist (1971.) Da han lykkes best, skrev han en
utradisjonell låt som Åse Kleveland sang, og fikk en legendarisk tredjeplass under den internasjonale finalen i Luxemburg i 1966. Nå ville han slå rekorden med nok en annerledes låt. Arne Bendiksen sa
selv at han var overrasket over at «Åh for et spill» kom igjennom nåløyet til Melodi Grand Prix i det
hele tatt.
Tilbake til artistene: De fire han valgte med omhu, var Anne- Karine
Strøm, Ellen Nikolaysen og brødreparet Bjørn og Phillip Kruse. Oslojenta Anne-
Karine Strøm hadde slått igjennom alt som 12 åring i 1963, og hatt stor suksess
som tenåringsstjerne i Sverige. Hun hadde gitt ut flere singler og en LP og allerede
deltatt i Melodi Grand Prix to ganger. Ved siden av popkarrieren hadde hun
røtter i jazz. Hun hadde for alvor blitt kjent med "Regndråper faller i mitt hår" som kom ut i 1970. Ellen Nikolaysen var også en av supervokalistene Bendiksen
plukket ut. Hun hadde slått igjennom som 18-åring under Talent-70 i NRK der hun imponerte alle med sin store stemme og vokale kapasitet og Arne
Bendiksen tok henne umiddelbart med i sin stall. Før 1973 hadde hun gitt ut en LP og noen
singler og hadde vært med i Grand Prix i 1971 som korist og som
solist i 1972. Begge de kvinnelige vokalistene var godt skolert. Det samme
gjaldt for brødrene Bjørn og Phillip Kruse. Førstnevnte studerte jazz og
komposisjon ved Norges musikkhøgskole og spedde på studentbudsjettet ved å være
korist på utallige plater for norske artister. Også lillebror
Phillip jobbet for Arne Bendiksen som tekstforfatter, komponist og
korist.
Som reglene var i Melodi Grand Prix dette året, skulle
låtene fremføres to ganger med to ulike artistbesetninger. Så til å fremføre «Åhfor et spill» med det lille orkestret, for anledningen Roy Hellvins orkester,
tok Arne Bendiksen en ferdig kvartett – nemlig de fire som utgjorde den da nettopp
begynnende platesuksessen «Treff». Inger Lise Rypdal, (av hennes 11 deltagesler ble dette hennes eneste seier i Melodi Grand Prix), Gro Anita Schønn, Stein
Ingebrigtsen og Dag Spantell. Det var planen, men Dag Spantell var bundet opp
andre steder, så inn kom NRK-produsenten og hobbysangeren Ola Neegaard. Han
hadde bakgrunn fra gruppa Three Hits sammen med sin daværende kone Kari (Diesen
d.y) og Leif Strøm.
«Åh, for et spill» trakk startnummer fire. Juryene var
sammensatt slik det var i de internasjonale finalene i 1971-73, der hvert
deltagerland sendte to jurymedlemmer, et under 25 år og et over. NRK lagde sin
versjon med to jurymedlemmer i sju norske byer, som kunne gi hvert bidrag fra
ett til fem poeng. Fem poeng var maksimal sum. Fra de 14 jurymedlemmene ble det bare delt ut en toppscore, den gikk til Bendik Singers. Og som favoritt
hos åtte av fjorten jurymedlemmer, holdt det for seier til Bendik Singers utradisjonelle
låt med Egil Monn- Iversens geniale orkesterarrangement som gjorde den litt umulige låta til swingende storbandjazz. For en gangs skyld var pressen ganske enstemmig
i sin ros av både vinnerlåta og finalen. Og det skulle vise seg at Arne
Bendiksen fikk rett, for andre gang skulle han oppnå stor suksess med en
utradisjonell poplåt i en internasjonal finale - underveis i avstemningen var Bendik Singers oppe på en andreplass på
sitt beste. Hvordan det gikk i den internasjonale finalen
kan du lese mer om her. Selv om dette markerte slutten for Arne Bendiksens
Grand Prix- karriere - (han skulle ble refusert året etter med en låt som ble
nok en hit for Bendik Singers, mer om det i senere blogginnlegg) så ble det
bare starten for de fire Bendik Singers medlemmene, som skulle dominere Melodi
Grand Prix på en helt unik måte de neste tre årene. Bendik Singers ga ut flere plater og besto frem til 1976. På noen av plateinnspillingene er Anne- Lise Gjøstøl med i stedet for Ellen Nikolaysen som hadde platekontrakt med et annet selskap og ikke alltid fikk fri til å gjøre innspillinger med gruppa.