530 bidrag var kommet inn til Melodi Grand Prix 2004, en
økning på over hundre fra året før. Jostein Hasselgårds fjerdeplass i den
internasjonale finalen året før ga nok inspirasjon til at flere enn før sende
inn bidrag. Tolv låter ble plukket ut, og for første gang var det ingen låter
med norsk tekst i en Grand Prix finale. «Crying» er skrevet av Arne Hovda og
Per Kristian Ottestad. Begge var begge med i Stavangerbandet The Getaway People.
De fikk platekontrakt i 1997, og skulle lanseres internasjonalt. De reiste på turné
i USA og spilte inn to album før de plateselskapet sa opp kontrakten, og bandet
ble oppløst i 2001. Selv om den helt store suksessen uteble, fikk de noen hits her
i Norge og satte spor etter seg i USA ved å levere kjenningsmelodien til TV
serien «Young Americans.» Ottestad var
også akkreditert som låtskriver for selveste Robbie Williams hit «Come undone»i 2002. Han hadde også vært med å skrive vinnerbidraget i Melodi Grand Prix
1998. Arne Hovda hadde i tillegg til The Getaway People, bakgrunn som musiker i
Leif & Kompisane, og har også vært med å skrive låter for Robbie Williams
og jobbet som produsent både for norske og amerikanske artister. Så dette var
et låtskriverteam med sterk internasjonal erfaring, og det lovet godt for en
seier i Melodi Grand Prix. I 2004 var det ingen kjente artister i startfeltet,
og mange debuterte som vokalister i finalen. Arne Hovdas lillebror syslet med
sang ved siden av servitørjobben i Stavanger, og ble kastet rett ut i rampelyset
i Oslo Spektrum. Han hadde vært sanger i ten-sing miljøet, og hadde vært med i
flere hobbyband i hjembyen Stavanger. «Crying» ble helt greit fremført, men det
ble en for kjedelig låt i startfeltet. Den fikk et utakknemlig startnummer midt
i, og druknet helt da den startet etter favoritten i feltet. Etter at første
runde med stemmer fra seerne var talt opp, ble poengene omregnet og fordelt. Dermed
avgjorde dette hvilke fire snager som ble med i superfinalen og videre i kampen
om seieren. Nederlaget var totalt, for det ble ingen poeng på Christian Hovda i
første runde. Det ble med dette forsøket for Arne og Christian Hovda. P.K. Ottestad
skulle forsøke seg i Melodi Grand Prix en gang til noen år senere, uten å
lykkes helt.
Til Melodi Grand Prix 1963 kom det inn 221 bidrag, hundre
fler enn året før. Men på tross av økningen, virket det ikke som om det var
noen særlig musikalsk fornyelse. Det gikk i den tradisjonelle jazzvalsstilen –
vel forankret i den franske chansonstilen som dominerte i de internasjonale
finalene de første 10 årene. Det var fem bidrag i finalen, fremført to ganger
av hver sin vokalist med stor og liten orkesterbesetning. Nora Brockstedt sang
låta med sistnevnte, som da var Jørg. Petter Røeds ensemble, mens Anita Thallaug
fikk æren med Kringkastingsorkesteret. «Drømmekjolen» var komponert av Bjarne
Amdahl, som allerede var kjent over hele Norge for sine melodier til Alf
Prøysens tekster. De slo igjennom som låtskriverteam med Norges første internasjonalt kjente slager- «Tango for To» -som ble
Nora Brockstedts store gjennombrudd som soloartist i 1957. Året før skrev de
Norges mest kjente, refuserte Grand Prix bidrag, «Æille så nær som a’ Ingebjørg»
som var tiltenkt Inger Jacobsen om den hadde kommet til finalen. I stedet fikk han med et annet bidrag som havnet på tredjeplass. Nå var Bjarne
Amdahl sugen på seier. Denne gangen hadde han fått
med seg Edith Thronsen som tekstforfatter, og hun ble historisk som første
kvinne som var med i Melodi Grand Prix som låtskriver. Edith Thronsen het også
Ranum til etternavn, og var mest kjent under dette navnet. Hun var født i Oslo
i 1922 og var egentlig på vei til å bli skuespiller. Som 20 åring måtte hun
avbryte denne yrkesveien fordi hun fikk en øyesykdom som gjorde henne
gradvis blind. I stedet slo hun inn på forfatterbanen. Og dermed fikk hele Norge
en rad grøssende gode kriminalhørespill fra hennes hånd, ofte med den skarpe
Julia Tindberg som detektiv. Rollen ble alltid spilt av Ingerid Vardund. Edith
Ranum debuterte som dramatiker i Radioteatret med et hørespill for barn i
1956.Og hun ble etterhvert en fast leverandør av dramatikk til Radioteatret,
der hun også jobbet som regissør. «Drømmekjolen» ble hennes debut som
slagertekstforfatter. I finalen var det fem mannlige musikkjournalister fra
Oslo som utgjorde fagjuryen, og deres koner og ledsagere utgjorde folkets røst.
I alt ti jurymedlemmer. Da finalen aldri ble sendt i radio og ikke er bevart i
NRKs fjernsynsarkiver, vet man ikke detaljene rundt stemmegivingen, annet enn
at hver dommer kunne dele ut poeng på skalaen fra ett til ti. Ti poeng var
maksimum sum. Så i alt kunne ett bidrag få maksimalt hundre poeng og minimalt
10. «Drømmekjolen» havnet akkurat midt på skalaen. Da finalen ikke ble sendt i
radio og få hadde TV- ble finalen i 1963 en ganske anonym affære. «Drømmekjolen»
ble aldri spilt inn på plate og er dessverre ikke bevart for ettertiden. Bjarne Amdahl leverte ingen flere bidrag, men hans sønn Magne Amdahl skulle bli aktiv Grand Prix komponist noen år senere. Både Nora Brockstedt og Anita Thallaug skulle delta igjen.
«Åh – du gjør meg så glad» ble Ivar Børsums ellevte og siste
bidrag som kom med til en finale i Melodi Grand Prix, og han er i skrivende stund
– januar 2018- den komponisten som har fått med desidert flest bidrag i norsk
Melodi Grand Prix gjennom tidene. Bidraget var et av to han hadde fått med til
dette årets finale. For tredje
gang samarbeidet han med arkitekten og tekstforfatteren Paul Cappelen. De hadde
også skrevet «1 + 1 =2» til denne finalen. I motsetning til Ivar Børsum, vant
aldri Paul Cappelen. Og det så ut som om han gikk lei av å prøve,
for dette ble også hans siste bidrag. Til å fremføre låta i to forskjellige
orkesterbesetninger, slik det var vanlig den gangen, hadde de fått med en
nybegynner og en veteran. Brit Elisabeth Haagensli er født i Arendal i 1953, og
var skuespillerelev på Det Norske Teatret. Den gangen tok teatrene opp unge
talenter de kunne skolere og ha i egne rekker. Musikkspillene ble en stadig
større del av Det Norske Teatrets repertoar og med en sanger av Brit
Elisabeths kaliber, så teatret et stort talent. Hun hadde debutert på plate
som korist på Ole Paus låta "Hustavle" fra albumet «Zarepta» i 1974. Hennes TV-debut kom med Melodi Grand
Prix 1975. Hun sang bidraget med den lille orkesterbesetningen som besto av et
knippe musikere ledet av Terje Fjærn. Fjærns daværende kone, Gro
Anita Schønn, sang «Åh – du gjør meg så glad» med Kringkastingsorkesteret. (Han kunne ikke dirigere sin kone, sånt kunne det bli favorisering av.) Dette
var hennes femte forsøk på rad i Melodi Grand Prix, og hun var den desidert
største stjerna i startfeltet. Gro Anita var blitt Norges mest berømte og bestselgende,
kvinnelige popartist, bare slått av sin kollega på Treffplateserien, Inger Lise
Rypdal. Gro Anita herjet Norsktopplistene, ble spilt i radio og var med i
utallige TV-produksjoner. 1975 ble hennes virkelige toppår. Til da hadde hun medvirket
på 14 Lp-er i «Treff» serien, i tillegg til å ha spilt inn fire soloalbum og
medvirket på tre samle-LP-er med andre artister. Hun fikk også sin debut som revyskuespiller på selveste Chat Noir i Oslo i «Einar Schankes
Gledeshus» i 1974. Revyen gikk for dundrende fulle hus, og det ble både kinofilm
og dobbelt LP-plate av det hele. I tillegg var hun blitt nominert til
Spellemannspris og hadde utallige plasseringer både på Norsktoppen og flere av hennes 22 singler kom inn på VG-lista.
Hun hadde hatt i alt 11 låter på Norsktoppen til da, og mange av dem lå på topp
i ukevis. Hennes aller største hit kom i 1973 med «Eviva Espana». Hennes
Spellemannprisnominasjon kom i 1975 for soloalbumet «Ikke gråt om det er vinter og det snør» med tittelspor fra sangen som visesangeren Stein Ove Berg skrev til henne. Det sies at han
hadde blitt oppfordret til å sende denne sangen inn til Melodi Grand Prix 1975 – med
Gro Anita på vokal. Men han ville ikke sende den inn av frykt for å bli
refusert. Han spilte den inn selv først i 1980. I Melodi Grand Prix 1975 startet Gro Anita Schønn aller
sist, og fikk et flott orkesterarrangement av Carsten Klouman med seg. Og det
passet stemmen hennes perfekt. Der "Åh- du gjør meg så glad" ble litt musikaltungt fremført med Brit Elisabeth
Haagensli, ble det lett og slentrende med Gro Anita på vokal. Og skulle Norges
mest populære popstjerne endelig få representere Norge i en internasjonal
finale? Attpåtil i Sverige der Gro Anita Schønn var velkjent både fra radio, TV
og plateinnspillinger? Det ble det opp
til de åtte mennene og to kvinnene i fagjuryen å avgjøre. Hver låt ble bedømt
og kunne få poeng på skalaen fra en til fem, med en som dårligste poengsum.
Halvparten av juryen hadde «Åh – du gjør meg så glad» på sisteplass,
ytterligere fire ga den to poeng mens visesangeren Kåre Siem likte den aller
best og ga den tre poeng. Sangen ble ikke spilt inn på plate. For Gro Anita
Schønn betød det ikke noe fra eller til, hun hadde nok å gjøre. Hun skulle for
øvrig gjøre et aller siste forsøk i Melodi Grand Prix året etter, da som en del
av en kvartett.
5. plass 16 poeng
Britt Elisabeth Haagensli med det lille orkesteret:
Det første av to bidrag Kristian Hauger fikk med i Melodi
Grand Prix 1965, var låta «Jenteord». Blant 338 innsendte låter, fikk han med
to av totalt fem bidrag i finalen. Det andre var «Bare det aller, aller beste.»
Og det var tid for nybrottsarbeid, her
skulle mange «første gangen - rekorder» settes:
- «Jenteord» ble
første låt i noen norsk finale med tekst på nynorsk og dialekt.
- Dette var første
gang en sangsolist trakterte et instrument ved siden av å synge et bidrag.
(Og det skulle gå 44 år før en mannlig solist igjen stilte
med fele og sang samtidig i en norsk finale.) Kristian Hauger var en veteran i
norsk slagermusikk, og hadde skrevet for «alle de store» og skrev ofte
instrumentale «lette toner», som jevnlig ble bestilt av NRK og fremført i radio av
Kringkastings-orkesteret i «Lette Formiddagstoner» og under deres lørdagskonserter
i radio på 50- og tidlig 60-tall.
I finalen var det Egil Kapstads trio som backet Per
Asplin da han sang bidraget. Dette ble hans tredje deltagelse i Melodi
Grand Prix. Men han hadde ikke fått representere Norge ennå, og sjansen ble nok
ikke større her, for det var helt tydelig at dette bidraget var skrevet for
Ivar Medaas. Og han sang låta med Kringkastingsorkesteret, og det var blitt en
regel at den som sang med det store orkesteret fikk representere Norge i den
internasjonale finalen. (Det var noen unntak, men mest vanlig.) Per Asplin var
en veteran i norsk underholdningsliv. Inn fra sidelinjen kom fenomenet Ivar Medaas. Han fylte 27 år noen måneder etter
finalen, og skulle egentlig bare bedrevet musikk som hobby. Han var odelsgutt
og skulle overta gården hjemme på Alversund i Hordaland. Men for å få til det,
måtte han skoleres, og som så mange andre odelsgutter begynte han å studere
ved den daværende Landbrukshøgskolen i Ås. Han flyttet dit i 1960, og kom raskt med
i studentenes revyer der han briljerte med satiriske tekster, humor og et
gnistrende felespill. Han ble innlemmet i folkemusikkmiljøet og bestemte seg
for å bli folkemusiker på heltid. Han vant flere kappleiker, og debuterte på
plate i duett med Ellen Fredriksen i 1960. De kalte seg «Vestlandsduoen» og
debuterte med singelen «Pakta» som Ivar Medaas hadde tonesatt til et
dikt av Jakob Sande. Han medvirket også på en EP beregnet på det internasjonale
markedet - «Old Norwegian Folktunes». Det ble et
gjennombrudd, og spellemannen fikk stadig oppdrag for NRK. Det ble plater der
han samarbeidet med komponisten Geirr Tveit, og i 1963 kom gjennombruddet med
den nostalgisk sørgmodige visa om «Dampen". Denne sangen er blitt en selvfølgelig del av den norske viseskatten og blir stadig hentet frem og spilt. I 1961 traff han Kari Lothe, som han giftet seg med, og hun ble hans nye
duettpartner i «Vestlandsduoen.» I 1965
hadde Ivar Medaas allerede blitt et velkjent navn i norsk
underholdningsliv, særlig fordi han ofte var å høre i underholdningsprogrammene i radio.
Han hadde også spilt i revyer på både ABC-Teatret og på Oslo Nye Teater. Men nå
sto Melodi Grand Prix for tur. men det var ikke hans debut på TV. Sammen med kona Kari
hadde han eget sommerviseprogram i 1964, mens solodebuten i TV-ruta kom samme
sommer i et program der dikt av Jakob Sande ble tonesatt og fremført. Og en
drøy måned før finalen debuterte han som allsidig entertainer i lørdagsshowet «Vær min gjest» i NRK TV. Der fikk han 45 minutter til rådighet, med
Kringkastingsorkesteret, ballett og gjesteartister fra Norge, Sverige og Finland. Programmet
ble sendt i hele Norden gjennom Nordvisjonen. Dermed var Ivar Medaas en artist som
hadde nådd utenfor Norges grenser, og nå skulle resten av Europa erobres ved
hjelp av Melodi Grand Prix. Teksten til bidraget han fremførte, "Jenteord", var skrevet av det som fremsto å være hobbyskribenten Lasse Beitan. I virkeligheten var navnet et pseudonym for selveste Hartvig Kiran. (Einar Skjæraasen hadde benyttet seg av psudonymet Espen Lund da han skrev teksten til Kristian Haugers bidrag "Våre skal dagene være" til finalen i 1962.) Dikteren, oversetteren og radiopersonligheten Kiran kunne egentlig ikke delta, fordi han var ansatt i NRK. Men flere av opphavsmennene i finalene frem til da, var mer eller mindre fast knyttet til mediehuset, så det hadde blitt skrint i rekkene om reglen skulle håndheves rigid. NRK var jo en betydelig oppdragsgiver for norske komponister. Dessuten var han ikke ansatt i Underholdningsavdelingen, og opphavsmenn og kvinner ble jo holdt hemmelig helt til vinnermelodien var kunngjort. Hverken sangere oller orkesterarrangører eller dirigenter visste hvem opphavsmenn og kvinner var, bare noen få betrodde redaksjonelle medlemmer ante noe som helst, og fikk vite dette kort tid i forveien. Hartvig Kiran var formann i Visens venner og en betydelig leverandør av tekster det ble satt musikk til, så at han før eller siden deltok var vel nesten ikke til å komme unna. Han hadde oversatt flere musikaler for Det Norske Teatret, og skrev lyrikk og ekster. alltid på nynorsk. Han ble NRKs kanskje fremste forkjemper for nynorsk, og derfor var det ikke rart at nettopp han sto bak den første teksten på nynorsk i Melodi Grand Prix. Finalen gikk av stabelen, og så tok det en uke før resultatet ble kunngjort fordi
seernes postkortstemmer skulle telles opp. Man kunne sende kort med stemme til
en sang pr. kort. Etter at stemmene var talt opp ble det klart at det ikke ble noen reise til Napoli og den internasjonale
finalen, der Ivar Medaas ville vært et eksotisk innslag med sin folketonesang
og sin fele. Kristian Hauger, Ivar Medaas og Per Asplin skulle gjøre flere
forsøk senere.Men ikke sammen. Per Asplin spilte inn «Jenteord» på singel uten
at noen løpt ned platebutikkene for å sikre seg den. (Per Asplin sang også bidraget "Jeg har en øy" i denne finalen.)
Hans- Petter Moen og Kim Arne Hagen var kjent fra
musikkshowgruppa Cheezy Keys, der de begge briljerte med sin musikalitet og
briljante stemmer. Cheezy Keys hadde holdt sammen i mange år med stor suksess
på showscener og ikke minst på NRK TV med barneserien «Skrimmel, Skrammel.»
Hans Petter Moen og Kim Arne Hagen skrev mest av materialet til gruppa, og
hadde allerede kommer til gullfinalen i Melodi Grand Prix med Cheezy Keys året
før. Nå ville gutta i gruppa dyrke hver sine karrierer, så de åpnet opp for at
medlemmene i større grad kunne gjøre sine egne ting ved siden av. Dermed leverte
Moen og Hagen nok et bidrag, og nå ville de i hvert fall tangere tredjeplassen
fra året før. Gutta stilte som duo, og «I Hear Music» seilte opp som den
absolutte favoritten i den andre delfinalen i Bodø. I alt konkurrerte 21
melodier i dette årets utgave av Melodi Grand Prix dette året, plukket ut blant
586 innsendte bidrag. «I Hear Music» slo igjennom TV skjermen med et brak, den
litt uskyldige låta gikk rett hjem og duoen Moen/Hagen gikk rett til finalen i
Oslo Spektrum. Der ventet det syv sterke konkurrenter på dem. Og i mellomtiden
var de blitt medieyndlinger og favoritter. Da seerne hadde sendt inn sine
stemmer, mente de aller fleste det samme, de ledet med litt over 5000 stemmer
da fire av fem juryer hadde avgitt stemmer. Siste jury hadde samlet inn Vest-
Norges stemmer, og Bergensartisten Christine Gulbrandsen lå som nummer to.
Hordaland hadde greid å mobilisere, slik at hun fikk 14.000 stemmer mer enn
Moen & Hagen. Dermed røk seieren på målstreken. Hver av de fem regionene i
Norge gav de faktiske poengene jurymedlemmene hadde gitt. Dette gjør systemet
mye mer sårbart for «lokale kampanjer» der en region kan avgjøre det i «sin
favør» om de klarer å mobilisere nok stemmer i forhold til de fire andre
regionene. Hadde NRK valgt å omarbeide poengene til f eks 4 poeng for førsteplass
og ned til ett poeng for fjerdeplass for de fire bidragene i Gullfinalen, hadde
«I Hear Music» vunnet. Låta fikk tre
uker på Norsktoppen. Gutta ga seg ikke helt med Melodi Grand Prix, allerede
året etter var de tilbake, men da med en annen vokalist.
I
finalen i 2011 var fire av 21 låter norskspråklige, og alle plassert etter
hverandre i den første delsfinalen. Det virket som om NRK gjerne ville
gjøre unna dette fort, så det heller skulle bli bedre plass til alle de engelskspråklige
låtene som de tydeligvis helst ville løfte frem. Da «Trenger mer» startet som
sjette og nest siste låt i den første delfinalen, var «norsk overdosen» helt
klar. Tre andre norskspråklige låter startet rett før. «Trenger mer» er en litt
blass elektronikalåt og delfinalens svakeste bidrag. Men artisten Sichelle
gjorde så godt hun kunne, sammen med dansere og korister. Sichelle hadde slått
igjennom med dunder og brak i 2008 med låta «Fuck deg», opprinnelig en dansk
låt med norsk tekst av Kai Lofthus. Med det som utgangspunkt forventet nok seerne
et heftigere sound på «Trenger mer.» Men
det hele ble litt anonymt. Sichelle klarte ikke å følge opp suksessen med «Fuck
deg» tre år tidligere, så den deltagelse i Melodi Grand Prix skulle gjøre susen
og få Sichelle tilbake og vise at hun kunne mer enn «en låt.» Christine Dancke
hadde skrevet tekst og melodi. Hun hadde gått på musikklinja på Ski
videregående skole, der hun og klassevenninnen Ina Kringlebotn startet gruppa «Gulltoppene»
som turnerte landet rundt. Gruppa ble oppløst da begge fortsatte studier og
Christine Dancke ble valgt inn i kommunestyret for SV i Oppegård og det ble for
travelt å holde gruppa sammen. Men før det rakk Dancke å gi ut singelen «Jenteinvasjon»
og albumet «Knekt» - fylt av sterke, politiske ræpptekster. Senere tok
Christine Dancke en mastergrad i sosiologi og startet et PR byrå. Musikken var
hele tiden med. Hun fikk eget program i P3 og var etablert som programleder der
da hun deltok med «Trenger mer» i finalen. Låte ble nok for blass, og fansen
hadde ventet mer fra duoen Dancke og Sichelle. Låta gikk ikke videre, og det
ble med det ene forsøket i delfinalen på Ørland.
Kjell Karlsens bidrag til Melodi Grand Prix 1971 ble hans
tredje og siste. Han hadde vunnet i 1962 og fått en andreplass i 1969. Nå
fristet det med ny seier. I tillegg hadde Kjell Karlsen vært involvert som leder
for det lille orkesteret i flere tidligere finaler. I denne utgaven var det 12 bidrag som
alle ble fremført en gang med Kringkastingsorkesteret. Til å synge sitt bidrag, satte Kjell Karlsen sammen en vokalsterk trio for anledningen bestående av Dag Spantell, Geir Wentzel og Webe Karlsen. Sistnevnte
var Kjell Karlsens datter, og selv om hun bare var 17 år hadde hun solid
sangerfaring. Hun heter egentlig Wenche Britt, og tok artistnavnet Webe etter
initialene i fornavnene. Hun hadde vært vokalist med sin fars orkester siden
hun var 13 år. Hun fikk sin platedebut som 16 åring i 1970, da hun sang
soundtracket til den norske filmen «V for vanvidd». Låta var skrevet av pappa
Kjell Karlsen med tekst av Arne Bendiksen. Det kom ytterligere to singler i
1970. Dag Spantell hadde slått igjennom i 1969, og hadde flere singelplater på
samvittigheten før Grand Prix debuten ga han gjennombruddet han hadde ventet
på, og som gjorde han til 70-tallets aller mest kjente mannlige norske
popstjerne, ved siden av Stein Ingebrigtsen og Hans Petter Hansen. Geir Wentzel
var eldstemann i trioen med sine 22 år. Men også han en veteran. I 1968 fikk artisten
fra Raufoss gjennombrudd med bandet sitt Wentzel, som spilte på Club7 i Oslo,
med en ung jente fra Skreia, Inger Lise Andersen på vokal sammen med Geir
Wentzel. To av låtene han hadde skrevet, ble spilt inn på plate. «Get Closer»
og «Baby- baby.» Da bandet også fikk opptre på TV, var gjennombruddet et
faktum. Han spilte også i bandene Torry Enghs og var vokalist med Terje Fjærns
orkester. Geir Wentzel ville ha flere
ben å stå på, og dermed ble han med i Grand Prix i denne trioen som var satt
sammen for anledningen. Teksten til «Vi vil tro det vi synger» var skrevet av den
unge journalisten Terje Mosnes. Han hadde noen år tidligere fått uventet mye
oppmerksomhet da han skrev teksten til Inger Lises gjennombruddslåt «FruJohnsen», låta som ble forbudt spilt på NRK og dermed selvsagt satte
salgsrekord. «Vi vil tro det vi synger» ble ganske raskt musikkpressens
favoritt og var regnet som den sterkeste låta i finalen. Den hadde et fengende
refreng, og var det eneste bidraget som fikk publikum til å klappe takten.
Ville trioen Dag, Webe og Geir få reise til den internasjonale finalen i Dublin senere på våren?
Spenningen var stor, for det var mange, gode låter blant de tolv i startfeltet.
14 jurymedlemmer satt i sju byer, hver jury besto av to medlemmer, ett under 25
år og ett i alderen over. De hadde generell musikkinteresse, men ingen var
fagfolk – bortsett fra en ung Rune Larsen – som på det tidspunktet hadde lagt
sangkarrieren på hylla for å vie seg til jobben som journalist i Bergen med enkeltoppdrag
for NRK. Og med sin bakgrunn i gospelmusikken, var det vel ikke så rart at
gospelinspirerte «Vi vil tro det vi synger» fikk toppscore og fem poeng fra
nettopp han. Dommerne kunne gi hvert bidrag poeng fra skalaen ett til fem
poeng. Det ble en svært
jevn avstemning, men med bare en toppscoreså holdt det ikke helt inn for trioen. Men låta ble spilt
inn på singelplate og ble en liten hit, og dette årets klare «vinner blant
låtene som ikke vant.» Trioen gikk hver til sine egne karrierer, og for Geir
Wentzel og Webe Karlsen forble det med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix.
For Dag Spantell ble det bare starten. Han sang et bidrag til i samme finalen, «Gi verden et smil». Og det ble flere deltagelser på han gjennom 1970 tallet. Og Kjell Karlsen kunne glede seg over at alle hans tre bidrag i Melodi Grand Prix gjennom tidene hadde plassert seg blant topp tre.