lørdag 20. januar 2018

Melodi Grand Prix 2004: "Crying" Christian Hovda.

530 bidrag var kommet inn til Melodi Grand Prix 2004, en økning på over hundre fra året før. Jostein Hasselgårds fjerdeplass i den internasjonale finalen året før ga nok inspirasjon til at flere enn før sende inn bidrag. Tolv låter ble plukket ut, og for første gang var det ingen låter med norsk tekst i en Grand Prix finale. «Crying» er skrevet av Arne Hovda og Per Kristian Ottestad. Begge var begge med i Stavangerbandet The Getaway People. De fikk platekontrakt i 1997, og skulle lanseres internasjonalt. De reiste på turné i USA og spilte inn to album før de plateselskapet sa opp kontrakten, og bandet ble oppløst i 2001. Selv om den helt store suksessen uteble, fikk de noen hits her i Norge og satte spor etter seg i USA ved å levere kjenningsmelodien til TV serien «Young Americans.»  Ottestad var også akkreditert som låtskriver for selveste Robbie Williams hit «Come undone»i 2002. Han hadde også vært med å skrive vinnerbidraget i Melodi Grand Prix 1998. Arne Hovda hadde i tillegg til The Getaway People, bakgrunn som musiker i Leif & Kompisane, og har også vært med å skrive låter for Robbie Williams og jobbet som produsent både for norske og amerikanske artister. Så dette var et låtskriverteam med sterk internasjonal erfaring, og det lovet godt for en seier i Melodi Grand Prix. I 2004 var det ingen kjente artister i startfeltet, og mange debuterte som vokalister i finalen. Arne Hovdas lillebror syslet med sang ved siden av servitørjobben i Stavanger, og ble kastet rett ut i rampelyset i Oslo Spektrum. Han hadde vært sanger i ten-sing miljøet, og hadde vært med i flere hobbyband i hjembyen Stavanger. «Crying» ble helt greit fremført, men det ble en for kjedelig låt i startfeltet. Den fikk et utakknemlig startnummer midt i, og druknet helt da den startet etter favoritten i feltet. Etter at første runde med stemmer fra seerne var talt opp, ble poengene omregnet og fordelt. Dermed avgjorde dette hvilke fire snager som ble med i superfinalen og videre i kampen om seieren. Nederlaget var totalt, for det ble ingen poeng på Christian Hovda i første runde. Det ble med dette forsøket for Arne og Christian Hovda. P.K. Ottestad skulle forsøke seg i Melodi Grand Prix en gang til noen år senere, uten å lykkes helt. 
                                                      11. plass  0 poeng

torsdag 18. januar 2018

Melodi Grand Prix 1963: "Drømmekjolen". Nora Brockstedt/Anita Thallaug

Til Melodi Grand Prix 1963 kom det inn 221 bidrag, hundre fler enn året før. Men på tross av økningen, virket det ikke som om det var noen særlig musikalsk fornyelse. Det gikk i den tradisjonelle jazzvalsstilen – vel forankret i den franske chansonstilen som dominerte i de internasjonale finalene de første 10 årene. Det var fem bidrag i finalen, fremført to ganger av hver sin vokalist med stor og liten orkesterbesetning. Nora Brockstedt sang låta med sistnevnte, som da var Jørg. Petter Røeds ensemble, mens Anita Thallaug fikk æren med Kringkastingsorkesteret. «Drømmekjolen» var komponert av Bjarne Amdahl, som allerede var kjent over hele Norge for sine melodier til Alf Prøysens tekster. De slo igjennom som låtskriverteam med Norges første internasjonalt kjente slager-  «Tango for To» -som ble Nora Brockstedts store gjennombrudd som soloartist i 1957. Året før skrev de Norges mest kjente, refuserte Grand Prix bidrag, «Æille så nær som a’ Ingebjørg» som var tiltenkt Inger Jacobsen om den hadde kommet til finalen.  I stedet fikk han med et annet bidrag som havnet på tredjeplass. Nå var Bjarne Amdahl sugen på seier. Denne gangen hadde han fått med seg Edith Thronsen som tekstforfatter, og hun ble historisk som første kvinne som var med i Melodi Grand Prix som låtskriver. Edith Thronsen het også Ranum til etternavn, og var mest kjent under dette navnet. Hun var født i Oslo i 1922 og var egentlig på vei til å bli skuespiller. Som 20 åring måtte hun avbryte denne yrkesveien fordi hun fikk en øyesykdom som gjorde henne gradvis blind. I stedet slo hun inn på forfatterbanen. Og dermed fikk hele Norge en rad grøssende gode kriminalhørespill fra hennes hånd, ofte med den skarpe Julia Tindberg som detektiv. Rollen ble alltid spilt av Ingerid Vardund. Edith Ranum debuterte som dramatiker i Radioteatret med et hørespill for barn i 1956.Og hun ble etterhvert en fast leverandør av dramatikk til Radioteatret, der hun også jobbet som regissør. «Drømmekjolen» ble hennes debut som slagertekstforfatter. I finalen var det fem mannlige musikkjournalister fra Oslo som utgjorde fagjuryen, og deres koner og ledsagere utgjorde folkets røst. I alt ti jurymedlemmer. Da finalen aldri ble sendt i radio og ikke er bevart i NRKs fjernsynsarkiver, vet man ikke detaljene rundt stemmegivingen, annet enn at hver dommer kunne dele ut poeng på skalaen fra ett til ti. Ti poeng var maksimum sum. Så i alt kunne ett bidrag få maksimalt hundre poeng og minimalt 10. «Drømmekjolen» havnet akkurat midt på skalaen. Da finalen ikke ble sendt i radio og få hadde TV- ble finalen i 1963 en ganske anonym affære. «Drømmekjolen» ble aldri spilt inn på plate og er dessverre ikke bevart for ettertiden. Bjarne Amdahl leverte ingen flere bidrag, men hans sønn Magne Amdahl skulle bli aktiv Grand Prix komponist noen år senere. Både Nora Brockstedt og Anita Thallaug skulle delta igjen. 

                                         
                                                        4.plass  50 poeng

mandag 15. januar 2018

Melodi Grand Prix 1975: "Åh - du gjør meg så glad." Brit Elisabeth Haagenli/Gro Anita Schønn

«Åh – du gjør meg så glad» ble Ivar Børsums ellevte og siste bidrag som kom med til en finale i Melodi Grand Prix, og han er i skrivende stund – januar 2018- den komponisten som har fått med desidert flest bidrag i norsk Melodi Grand Prix gjennom tidene. Bidraget var et av to han hadde fått med til dette årets finale. For tredje gang samarbeidet han med arkitekten og tekstforfatteren Paul Cappelen. De hadde også skrevet «1 + 1 =2» til denne finalen. I motsetning til Ivar Børsum, vant aldri Paul Cappelen. Og det så ut som om han gikk lei av å prøve, for dette ble også hans siste bidrag. Til å fremføre låta i to forskjellige orkesterbesetninger, slik det var vanlig den gangen, hadde de fått med en nybegynner og en veteran. Brit Elisabeth Haagensli er født i Arendal i 1953, og var skuespillerelev på Det Norske Teatret. Den gangen tok teatrene opp unge talenter de kunne skolere og ha i egne rekker. Musikkspillene ble en stadig større del av  Det Norske Teatrets repertoar og med en sanger av Brit Elisabeths kaliber, så teatret et stort talent. Hun hadde debutert på plate som korist på Ole Paus låta "Hustavle" fra albumet «Zarepta» i 1974. Hennes TV-debut kom med Melodi Grand Prix 1975. Hun sang bidraget med den lille orkesterbesetningen som besto av et knippe musikere ledet av Terje Fjærn. Fjærns daværende kone, Gro Anita Schønn, sang «Åh – du gjør meg så glad» med Kringkastingsorkesteret. (Han kunne ikke dirigere sin kone, sånt kunne det bli favorisering av.) Dette var hennes femte forsøk på rad i Melodi Grand Prix, og hun var den desidert største stjerna i startfeltet. Gro Anita var blitt Norges mest berømte og bestselgende, kvinnelige popartist, bare slått av sin kollega på Treffplateserien, Inger Lise Rypdal. Gro Anita herjet Norsktopplistene, ble spilt i radio og var med i utallige TV-produksjoner. 1975 ble hennes virkelige toppår. Til da hadde hun medvirket på 14 Lp-er i «Treff» serien, i tillegg til å ha spilt inn fire soloalbum og medvirket på tre samle-LP-er med andre artister. Hun fikk også sin debut som revyskuespiller på selveste Chat Noir i Oslo i «Einar Schankes Gledeshus» i 1974. Revyen gikk for dundrende fulle hus, og det ble både kinofilm og dobbelt LP-plate av det hele. I tillegg var hun blitt nominert til Spellemannspris og hadde utallige plasseringer både på Norsktoppen og flere av hennes 22 singler kom inn på VG-lista. Hun hadde hatt i alt 11 låter på Norsktoppen til da, og mange av dem lå på topp i ukevis. Hennes aller største hit kom i 1973 med «Eviva Espana». Hennes Spellemannprisnominasjon kom i 1975 for soloalbumet «Ikke gråt om det er vinter og det snør» med tittelspor fra sangen som visesangeren Stein Ove Berg skrev til henne. Det sies at han hadde blitt oppfordret til å sende denne sangen inn til Melodi Grand Prix 1975 – med Gro Anita på vokal. Men han ville ikke sende den inn av frykt for å bli refusert. Han spilte den inn selv først i 1980. I Melodi Grand Prix 1975 startet Gro Anita Schønn aller sist, og fikk et flott orkesterarrangement av Carsten Klouman med seg. Og det passet stemmen hennes perfekt. Der "Åh- du gjør meg så glad" ble litt musikaltungt fremført med Brit Elisabeth Haagensli, ble det lett og slentrende med Gro Anita på vokal. Og skulle Norges mest populære popstjerne endelig få representere Norge i en internasjonal finale? Attpåtil i Sverige der Gro Anita Schønn var velkjent både fra radio, TV og plateinnspillinger?  Det ble det opp til de åtte mennene og to kvinnene i fagjuryen å avgjøre. Hver låt ble bedømt og kunne få poeng på skalaen fra en til fem, med en som dårligste poengsum. Halvparten av juryen hadde «Åh – du gjør meg så glad» på sisteplass, ytterligere fire ga den to poeng mens visesangeren Kåre Siem likte den aller best og ga den tre poeng. Sangen ble ikke spilt inn på plate. For Gro Anita Schønn betød det ikke noe fra eller til, hun hadde nok å gjøre. Hun skulle for øvrig gjøre et aller siste forsøk i Melodi Grand Prix året etter, da som en del av en kvartett.
                                                              5. plass   16 poeng
                                              Britt Elisabeth Haagensli med det lille orkesteret:

torsdag 11. januar 2018

Melodi Grand Prix 1965: "Jenteord". Per Asplin/Ivar Medaas.

Det første av to bidrag Kristian Hauger fikk med i Melodi Grand Prix 1965, var låta «Jenteord». Blant 338 innsendte låter, fikk han med to av totalt fem bidrag i finalen. Det andre var «Bare det aller, aller beste.»  Og det var tid for nybrottsarbeid, her skulle mange «første gangen - rekorder» settes:

 - «Jenteord» ble første låt i noen norsk finale med tekst på nynorsk og dialekt.
-   Dette var første gang en sangsolist trakterte et instrument ved siden av å synge et bidrag.

(Og det skulle gå 44 år før en mannlig solist igjen stilte med fele og sang samtidig i en norsk finale.) Kristian Hauger var en veteran i norsk slagermusikk, og hadde skrevet for «alle de store» og skrev ofte instrumentale «lette toner», som jevnlig ble bestilt av NRK og fremført i radio av Kringkastings-orkesteret i «Lette Formiddagstoner» og under deres lørdagskonserter i radio på 50- og tidlig 60-tall.

I finalen var det Egil Kapstads trio som backet Per Asplin da han sang bidraget. Dette ble hans tredje deltagelse i Melodi Grand Prix. Men han hadde ikke fått representere Norge ennå, og sjansen ble nok ikke større her, for det var helt tydelig at dette bidraget var skrevet for Ivar Medaas. Og han sang låta  med Kringkastingsorkesteret, og det var blitt en regel at den som sang med det store orkesteret fikk representere Norge i den internasjonale finalen. (Det var noen unntak, men mest vanlig.) Per Asplin var en veteran i norsk underholdningsliv. Inn fra sidelinjen kom fenomenet Ivar Medaas. Han fylte 27 år noen måneder etter finalen, og skulle egentlig bare bedrevet musikk som hobby. Han var odelsgutt og skulle overta gården hjemme på Alversund i Hordaland. Men for å få til det, måtte han skoleres, og som så mange andre odelsgutter begynte han å studere ved  den daværende Landbrukshøgskolen i Ås. Han flyttet dit i 1960, og kom raskt med i studentenes revyer der han briljerte med satiriske tekster, humor og et gnistrende felespill. Han ble innlemmet i folkemusikkmiljøet og bestemte seg for å bli folkemusiker på heltid. Han vant flere kappleiker, og debuterte på plate i duett med Ellen Fredriksen i 1960. De kalte seg «Vestlandsduoen» og debuterte med singelen «Pakta» som Ivar Medaas hadde tonesatt til et dikt av Jakob Sande. Han medvirket også på en EP beregnet på det internasjonale markedet - «Old Norwegian Folktunes». Det ble et gjennombrudd, og spellemannen fikk stadig oppdrag for NRK. Det ble plater der han samarbeidet med komponisten Geirr Tveit, og i 1963 kom gjennombruddet med den nostalgisk sørgmodige visa om «Dampen".  Denne sangen er blitt en selvfølgelig del av den norske viseskatten og blir stadig hentet frem og spilt. I 1961 traff han Kari Lothe, som han giftet seg med, og hun ble hans nye duettpartner i «Vestlandsduoen.»  I 1965 hadde Ivar Medaas allerede blitt et velkjent navn i norsk underholdningsliv, særlig fordi  han ofte var å høre i underholdningsprogrammene i radio. Han hadde også spilt i revyer på både ABC-Teatret og på Oslo Nye Teater. Men nå sto Melodi Grand Prix for tur. men det var ikke hans debut på TV. Sammen med kona Kari hadde han eget sommerviseprogram i 1964, mens solodebuten i TV-ruta kom samme sommer i et program der dikt av Jakob Sande ble tonesatt og fremført. Og en drøy måned før finalen debuterte han som allsidig entertainer i lørdagsshowet «Vær min gjest» i NRK TV. Der fikk han 45 minutter til rådighet, med Kringkastingsorkesteret, ballett og gjesteartister fra Norge, Sverige og Finland. Programmet ble sendt i hele Norden  gjennom Nordvisjonen. Dermed var Ivar Medaas en artist som hadde nådd utenfor Norges grenser, og nå skulle resten av Europa erobres ved hjelp av Melodi Grand Prix. Teksten til  bidraget han fremførte, "Jenteord", var skrevet av  det som fremsto å være hobbyskribenten Lasse Beitan. I virkeligheten var navnet et pseudonym for selveste Hartvig Kiran. (Einar Skjæraasen hadde benyttet seg av psudonymet Espen  Lund da han skrev teksten til  Kristian Haugers bidrag "Våre skal dagene være" til finalen i 1962.) Dikteren, oversetteren og radiopersonligheten  Kiran kunne egentlig ikke delta, fordi han var ansatt i NRK. Men flere av opphavsmennene i finalene frem til da, var mer eller mindre fast knyttet til mediehuset, så det hadde blitt skrint i rekkene om reglen skulle håndheves rigid. NRK var jo en betydelig oppdragsgiver for norske komponister. Dessuten var han ikke ansatt i Underholdningsavdelingen, og opphavsmenn og kvinner ble jo holdt hemmelig helt til vinnermelodien var kunngjort. Hverken sangere oller orkesterarrangører eller dirigenter visste hvem opphavsmenn og kvinner var, bare noen få betrodde redaksjonelle medlemmer ante noe som helst, og fikk vite dette kort tid i forveien.  Hartvig Kiran var formann i Visens venner og en betydelig leverandør av tekster det ble satt musikk til, så at han før eller siden deltok var vel nesten ikke til å komme unna. Han hadde oversatt flere musikaler for Det Norske Teatret,  og skrev lyrikk og ekster. alltid på nynorsk. Han ble NRKs kanskje fremste forkjemper for nynorsk, og derfor var det ikke rart at nettopp han sto bak den første teksten på nynorsk i Melodi Grand Prix. Finalen gikk av stabelen, og så tok det en uke før resultatet ble kunngjort fordi seernes postkortstemmer skulle telles opp. Man kunne sende kort med stemme til en sang pr. kort.  Etter at stemmene var talt opp ble det klart at det ikke ble noen reise til Napoli og den internasjonale finalen, der Ivar Medaas ville vært et eksotisk innslag med sin folketonesang og sin fele. Kristian Hauger, Ivar Medaas og Per Asplin skulle gjøre flere forsøk senere.Men ikke sammen. Per Asplin spilte inn «Jenteord» på singel uten at noen løpt ned platebutikkene for å sikre seg den.  (Per Asplin sang også bidraget "Jeg har en øy" i denne finalen.) 

                                                     4. plass   1 349 poeng

                                           Per Asplins versjon med det lille orkesteret:


mandag 8. januar 2018

Melodi Grand Prix: "I Hear Music" Hans- Petter Moen og Kim Arne Hagen.

Hans- Petter Moen og Kim Arne Hagen var kjent fra musikkshowgruppa Cheezy Keys, der de begge briljerte med sin musikalitet og briljante stemmer. Cheezy Keys hadde holdt sammen i mange år med stor suksess på showscener og ikke minst på NRK TV med barneserien «Skrimmel, Skrammel.» Hans Petter Moen og Kim Arne Hagen skrev mest av materialet til gruppa, og hadde allerede kommer til gullfinalen i Melodi Grand Prix med Cheezy Keys året før. Nå ville gutta i gruppa dyrke hver sine karrierer, så de åpnet opp for at medlemmene i større grad kunne gjøre sine egne ting ved siden av. Dermed leverte Moen og Hagen nok et bidrag, og nå ville de i hvert fall tangere tredjeplassen fra året før. Gutta stilte som duo, og «I Hear Music» seilte opp som den absolutte favoritten i den andre delfinalen i Bodø. I alt konkurrerte 21 melodier i dette årets utgave av Melodi Grand Prix dette året, plukket ut blant 586 innsendte bidrag. «I Hear Music» slo igjennom TV skjermen med et brak, den litt uskyldige låta gikk rett hjem og duoen Moen/Hagen gikk rett til finalen i Oslo Spektrum. Der ventet det syv sterke konkurrenter på dem. Og i mellomtiden var de blitt medieyndlinger og favoritter. Da seerne hadde sendt inn sine stemmer, mente de aller fleste det samme, de ledet med litt over 5000 stemmer da fire av fem juryer hadde avgitt stemmer. Siste jury hadde samlet inn Vest- Norges stemmer, og Bergensartisten Christine Gulbrandsen lå som nummer to. Hordaland hadde greid å mobilisere, slik at hun fikk 14.000 stemmer mer enn Moen & Hagen. Dermed røk seieren på målstreken. Hver av de fem regionene i Norge gav de faktiske poengene jurymedlemmene hadde gitt. Dette gjør systemet mye mer sårbart for «lokale kampanjer» der en region kan avgjøre det i «sin favør» om de klarer å mobilisere nok stemmer i forhold til de fire andre regionene. Hadde NRK valgt å omarbeide poengene til f eks 4 poeng for førsteplass og ned til ett poeng for fjerdeplass for de fire bidragene i Gullfinalen, hadde «I Hear Music» vunnet.  Låta fikk tre uker på Norsktoppen. Gutta ga seg ikke helt med Melodi Grand Prix, allerede året etter var de tilbake, men da med en annen vokalist. 
                                                          2. plass  67 223 poeng

søndag 7. januar 2018

Melodi Grand Prix 2011: "Trenger mer" Sichelle

I finalen i 2011 var fire av 21 låter norskspråklige, og alle plassert etter hverandre i den første delsfinalen. Det virket som om NRK gjerne ville gjøre unna dette fort, så det heller skulle bli bedre plass til alle de engelskspråklige låtene som de tydeligvis helst ville løfte frem. Da «Trenger mer» startet som sjette og nest siste låt i den første delfinalen, var «norsk overdosen» helt klar. Tre andre norskspråklige låter startet rett før. «Trenger mer» er en litt blass elektronikalåt og delfinalens svakeste bidrag. Men artisten Sichelle gjorde så godt hun kunne, sammen med dansere og korister. Sichelle hadde slått igjennom med dunder og brak i 2008 med låta «Fuck deg», opprinnelig en dansk låt med norsk tekst av Kai Lofthus. Med det som utgangspunkt forventet nok seerne et heftigere sound på «Trenger mer.»  Men det hele ble litt anonymt. Sichelle klarte ikke å følge opp suksessen med «Fuck deg» tre år tidligere, så den deltagelse i Melodi Grand Prix skulle gjøre susen og få Sichelle tilbake og vise at hun kunne mer enn «en låt.» Christine Dancke hadde skrevet tekst og melodi. Hun hadde gått på musikklinja på Ski videregående skole, der hun og klassevenninnen Ina Kringlebotn startet gruppa «Gulltoppene» som turnerte landet rundt. Gruppa ble oppløst da begge fortsatte studier og Christine Dancke ble valgt inn i kommunestyret for SV i Oppegård og det ble for travelt å holde gruppa sammen. Men før det rakk Dancke å gi ut singelen «Jenteinvasjon» og albumet «Knekt» - fylt av sterke, politiske ræpptekster. Senere tok Christine Dancke en mastergrad i sosiologi og startet et PR byrå. Musikken var hele tiden med. Hun fikk eget program i P3 og var etablert som programleder der da hun deltok med «Trenger mer» i finalen. Låte ble nok for blass, og fansen hadde ventet mer fra duoen Dancke og Sichelle. Låta gikk ikke videre, og det ble med det ene forsøket i delfinalen på Ørland.  
                                                                  Uplassert

lørdag 6. januar 2018

Melodi Grand Prix 1971: "Vi vil tro det vi synger" Dag Spantell, Geir Wentzel & Webe Karlsen

Kjell Karlsens bidrag til Melodi Grand Prix 1971 ble hans tredje og siste. Han hadde vunnet i 1962 og fått en andreplass i 1969. Nå fristet det med ny seier. I tillegg hadde Kjell Karlsen vært involvert som leder for det lille orkesteret i flere tidligere finaler. I denne utgaven var det 12 bidrag som alle ble fremført en gang med Kringkastingsorkesteret. Til å synge sitt bidrag, satte Kjell Karlsen sammen en vokalsterk trio for anledningen bestående av Dag Spantell, Geir Wentzel og Webe Karlsen. Sistnevnte var Kjell Karlsens datter, og selv om hun bare var 17 år hadde hun solid sangerfaring. Hun heter egentlig Wenche Britt, og tok artistnavnet Webe etter initialene i fornavnene. Hun hadde vært vokalist med sin fars orkester siden hun var 13 år. Hun fikk sin platedebut som 16 åring i 1970, da hun sang soundtracket til den norske filmen «V for vanvidd». Låta var skrevet av pappa Kjell Karlsen med tekst av Arne Bendiksen. Det kom ytterligere to singler i 1970. Dag Spantell hadde slått igjennom i 1969, og hadde flere singelplater på samvittigheten før Grand Prix debuten ga han gjennombruddet han hadde ventet på, og som gjorde han til 70-tallets aller mest kjente mannlige norske popstjerne, ved siden av Stein Ingebrigtsen og Hans Petter Hansen. Geir Wentzel var eldstemann i trioen med sine 22 år. Men også han en veteran. I 1968 fikk artisten fra Raufoss gjennombrudd med bandet sitt Wentzel, som spilte på Club7 i Oslo, med en ung jente fra Skreia, Inger Lise Andersen på vokal sammen med Geir Wentzel. To av låtene han hadde skrevet, ble spilt inn på plate. «Get Closer» og «Baby- baby.» Da bandet også fikk opptre på TV, var gjennombruddet et faktum. Han spilte også i bandene Torry Enghs og var vokalist med Terje Fjærns orkester. Geir Wentzel ville ha flere ben å stå på, og dermed ble han med i Grand Prix i denne trioen som var satt sammen for anledningen. Teksten til «Vi vil tro det vi synger» var skrevet av den unge journalisten Terje Mosnes. Han hadde noen år tidligere fått uventet mye oppmerksomhet da han skrev teksten til Inger Lises gjennombruddslåt «FruJohnsen», låta som ble forbudt spilt på NRK og dermed selvsagt satte salgsrekord. «Vi vil tro det vi synger» ble ganske raskt musikkpressens favoritt og var regnet som den sterkeste låta i finalen. Den hadde et fengende refreng, og var det eneste bidraget som fikk publikum til å klappe takten. Ville trioen Dag, Webe og Geir få reise til  den internasjonale finalen i Dublin senere på våren? Spenningen var stor, for det var mange, gode låter blant de tolv i startfeltet. 14 jurymedlemmer satt i sju byer, hver jury besto av to medlemmer, ett under 25 år og ett i alderen over. De hadde generell musikkinteresse, men ingen var fagfolk – bortsett fra en ung Rune Larsen – som på det tidspunktet hadde lagt sangkarrieren på hylla for å vie seg til jobben som journalist i Bergen med enkeltoppdrag for NRK. Og med sin bakgrunn i gospelmusikken, var det vel ikke så rart at gospelinspirerte «Vi vil tro det vi synger» fikk toppscore og fem poeng fra nettopp han. Dommerne kunne gi hvert bidrag poeng fra skalaen ett til fem poeng. Det ble en svært jevn avstemning,  men med bare en toppscoreså holdt det ikke helt inn for trioen. Men låta ble spilt inn på singelplate og ble en liten hit, og dette årets klare «vinner blant låtene som ikke vant.» Trioen gikk hver til sine egne karrierer, og for Geir Wentzel og Webe Karlsen forble det med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix. For Dag Spantell ble det bare starten. Han sang et bidrag til i samme finalen, «Gi verden et smil». Og det ble flere deltagelser på han gjennom 1970 tallet.  Og Kjell Karlsen kunne glede seg over at alle hans tre bidrag i Melodi Grand Prix gjennom tidene hadde plassert seg blant topp tre.
(Han prøvde seg igjen i 1991, men ble refusert og ble med i den alternative finalen.)

                                                         3.plass  45 poneg.