Melodi Grand Prix 1965: "Jenteord". Per Asplin/Ivar Medaas.

Det første av to bidrag Kristian Hauger fikk med i Melodi Grand Prix 1965, var låta «Jenteord». Blant 338 innsendte låter, fikk han med to av totalt fem bidrag i finalen. Det andre var «Bare det aller, aller beste.»  Og det var tid for nybrottsarbeid, her skulle mange «første gangen - rekorder» settes:

 - «Jenteord» ble første låt i noen norsk finale med tekst på nynorsk og dialekt.

-   Dette var første gang en sangsolist trakterte et instrument ved siden av å synge et bidrag.

(Og det skulle gå 44 år før en mannlig solist igjen stilte med fele og sang samtidig i en norsk finale.) Kristian Hauger var en veteran i norsk slagermusikk, og hadde skrevet for «alle de store» og skrev ofte instrumentale «lette toner», som jevnlig ble bestilt av NRK og fremført i radio av Kringkastings-orkesteret i «Lette Formiddagstoner» og under deres lørdagskonserter i radio på 50- og tidlig 60-tall.

I finalen var det Egil Kapstads trio som backet Per Asplin da han sang bidraget. Dette ble hans tredje deltagelse i Melodi Grand Prix. Men han hadde ikke fått representere Norge ennå, og sjansen ble nok ikke større her, for det var helt tydelig at dette bidraget var skrevet for Ivar Medaas. Og han sang låta  med Kringkastingsorkesteret, og det var blitt en regel at den som sang med det store orkesteret fikk representere Norge i den internasjonale finalen. (Det var noen unntak, men mest vanlig.) Per Asplin var en veteran i norsk underholdningsliv. Inn fra sidelinjen kom fenomenet Ivar Medaas. Han fylte 27 år noen måneder etter finalen, og skulle egentlig bare bedrevet musikk som hobby. Han var odelsgutt og skulle overta gården hjemme på Alversund i Hordaland. Men for å få til det, måtte han skoleres, og som så mange andre odelsgutter begynte han å studere ved  den daværende Landbrukshøgskolen i Ås. Han flyttet dit i 1960, og kom raskt med i studentenes revyer der han briljerte med satiriske tekster, humor og et gnistrende felespill. Han ble innlemmet i folkemusikkmiljøet og bestemte seg for å bli folkemusiker på heltid. Han vant flere kappleiker, og debuterte på plate i duett med Ellen Fredriksen i 1960. De kalte seg «Vestlandsduoen» og debuterte med singelen «Pakta» som Ivar Medaas hadde tonesatt til et dikt av Jakob Sande. Han medvirket også på en EP beregnet på det internasjonale markedet - «Old Norwegian Folktunes». Det ble et gjennombrudd, og spellemannen fikk stadig oppdrag for NRK. Det ble plater der han samarbeidet med komponisten Geirr Tveit, og i 1963 kom gjennombruddet med den nostalgisk sørgmodige visa om «Dampen".  Denne sangen er blitt en selvfølgelig del av den norske viseskatten og blir stadig hentet frem og spilt. I 1961 traff han Kari Lothe, som han giftet seg med, og hun ble hans nye duettpartner i «Vestlandsduoen.»  I 1965 hadde Ivar Medaas allerede blitt et velkjent navn i norsk underholdningsliv, særlig fordi  han ofte var å høre i underholdningsprogrammene i radio. Han hadde også spilt i revyer på både ABC-Teatret og på Oslo Nye Teater. Men nå sto Melodi Grand Prix for tur. men det var ikke hans debut på TV. Sammen med kona Kari hadde han eget sommerviseprogram i 1964, mens solodebuten i TV-ruta kom samme sommer i et program der dikt av Jakob Sande ble tonesatt og fremført. Og en drøy måned før finalen debuterte han som allsidig entertainer i lørdagsshowet «Vær min gjest» i NRK TV. Der fikk han 45 minutter til rådighet, med Kringkastingsorkesteret, ballett og gjesteartister fra Norge, Sverige og Finland. Programmet ble sendt i hele Norden  gjennom Nordvisjonen. Dermed var Ivar Medaas en artist som hadde nådd utenfor Norges grenser, og nå skulle resten av Europa erobres ved hjelp av Melodi Grand Prix. Teksten til  bidraget han fremførte, "Jenteord", var skrevet av  det som fremsto å være hobbyskribenten Lasse Beitan. I virkeligheten var navnet et pseudonym for selveste Hartvig Kiran. (Einar Skjæraasen hadde benyttet seg av psudonymet Espen  Lund da han skrev teksten til  Kristian Haugers bidrag "Våre skal dagene være" til finalen i 1962.) Dikteren, oversetteren og radiopersonligheten  Kiran kunne egentlig ikke delta, fordi han var ansatt i NRK. Men flere av opphavsmennene i finalene frem til da, var mer eller mindre fast knyttet til mediehuset, så det hadde blitt skrint i rekkene om reglen skulle håndheves rigid. NRK var jo en betydelig oppdragsgiver for norske komponister. Dessuten var han ikke ansatt i Underholdningsavdelingen, og opphavsmenn og kvinner ble jo holdt hemmelig helt til vinnermelodien var kunngjort. Hverken sangere oller orkesterarrangører eller dirigenter visste hvem opphavsmenn og kvinner var, bare noen få betrodde redaksjonelle medlemmer ante noe som helst, og fikk vite dette kort tid i forveien.  Hartvig Kiran var formann i Visens venner og en betydelig leverandør av tekster det ble satt musikk til, så at han før eller siden deltok var vel nesten ikke til å komme unna. Han hadde oversatt flere musikaler for Det Norske Teatret,  og skrev lyrikk og ekster. alltid på nynorsk. Han ble NRKs kanskje fremste forkjemper for nynorsk, og derfor var det ikke rart at nettopp han sto bak den første teksten på nynorsk i Melodi Grand Prix. Finalen gikk av stabelen, og så tok det en uke før resultatet ble kunngjort fordi seernes postkortstemmer skulle telles opp. Man kunne sende kort med stemme til en sang pr. kort.  Etter at stemmene var talt opp ble det klart at det ikke ble noen reise til Napoli og den internasjonale finalen, der Ivar Medaas ville vært et eksotisk innslag med sin folketonesang og sin fele. Kristian Hauger, Ivar Medaas og Per Asplin skulle gjøre flere forsøk senere.Men ikke sammen. Per Asplin spilte inn «Jenteord» på singel uten at noen løpt ned platebutikkene for å sikre seg den.  (Per Asplin sang også bidraget "Jeg har en øy" i denne finalen.) 

                                                     4. plass   1 349 poeng

                                           Per Asplins versjon med det lille orkesteret:

Melodi Grand Prix: "I Hear Music" Hans- Petter Moen og Kim Arne Hagen.

Hans- Petter Moen og Kim Arne Hagen var kjent fra musikkshowgruppa Cheezy Keys, der de begge briljerte med sin musikalitet og briljante stemmer. Cheezy Keys hadde holdt sammen i mange år med stor suksess på showscener og ikke minst på NRK TV med barneserien «Skrimmel, Skrammel.» Hans Petter Moen og Kim Arne Hagen skrev mest av materialet til gruppa, og hadde allerede kommer til gullfinalen i Melodi Grand Prix med Cheezy Keys året før. Nå ville gutta i gruppa dyrke hver sine karrierer, så de åpnet opp for at medlemmene i større grad kunne gjøre sine egne ting ved siden av. Dermed leverte Moen og Hagen nok et bidrag, og nå ville de i hvert fall tangere tredjeplassen fra året før. Gutta stilte som duo, og «I Hear Music» seilte opp som den absolutte favoritten i den andre delfinalen i Bodø. I alt konkurrerte 21 melodier i dette årets utgave av Melodi Grand Prix dette året, plukket ut blant 586 innsendte bidrag. «I Hear Music» slo igjennom TV skjermen med et brak, den litt uskyldige låta gikk rett hjem og duoen Moen/Hagen gikk rett til finalen i Oslo Spektrum. Der ventet det syv sterke konkurrenter på dem. Og i mellomtiden var de blitt medieyndlinger og favoritter. Da seerne hadde sendt inn sine stemmer, mente de aller fleste det samme, de ledet med litt over 5000 stemmer da fire av fem juryer hadde avgitt stemmer. Siste jury hadde samlet inn Vest- Norges stemmer, og Bergensartisten Christine Gulbrandsen lå som nummer to. Hordaland hadde greid å mobilisere, slik at hun fikk 14.000 stemmer mer enn Moen & Hagen. Dermed røk seieren på målstreken. Hver av de fem regionene i Norge gav de faktiske poengene jurymedlemmene hadde gitt. Dette gjør systemet mye mer sårbart for «lokale kampanjer» der en region kan avgjøre det i «sin favør» om de klarer å mobilisere nok stemmer i forhold til de fire andre regionene. Hadde NRK valgt å omarbeide poengene til f eks 4 poeng for førsteplass og ned til ett poeng for fjerdeplass for de fire bidragene i Gullfinalen, hadde «I Hear Music» vunnet.  Låta fikk tre uker på Norsktoppen. Gutta ga seg ikke helt med Melodi Grand Prix, allerede året etter var de tilbake, men da med en annen vokalist. 

                                                          2. plass  67 223 poeng

Melodi Grand Prix 2011: "Trenger mer" Sichelle

I finalen i 2011 var fire av 21 låter norskspråklige, og alle plassert etter hverandre i den første delsfinalen. Det virket som om NRK gjerne ville gjøre unna dette fort, så det heller skulle bli bedre plass til alle de engelskspråklige låtene som de tydeligvis helst ville løfte frem. Da «Trenger mer» startet som sjette og nest siste låt i den første delfinalen, var «norsk overdosen» helt klar. Tre andre norskspråklige låter startet rett før. «Trenger mer» er en litt blass elektronikalåt og delfinalens svakeste bidrag. Men artisten Sichelle gjorde så godt hun kunne, sammen med dansere og korister. Sichelle hadde slått igjennom med dunder og brak i 2008 med låta «Fuck deg», opprinnelig en dansk låt med norsk tekst av Kai Lofthus. Med det som utgangspunkt forventet nok seerne et heftigere sound på «Trenger mer.»  Men det hele ble litt anonymt. Sichelle klarte ikke å følge opp suksessen med «Fuck deg» tre år tidligere, så den deltagelse i Melodi Grand Prix skulle gjøre susen og få Sichelle tilbake og vise at hun kunne mer enn «en låt.» Christine Dancke hadde skrevet tekst og melodi. Hun hadde gått på musikklinja på Ski videregående skole, der hun og klassevenninnen Ina Kringlebotn startet gruppa «Gulltoppene» som turnerte landet rundt. Gruppa ble oppløst da begge fortsatte studier og Christine Dancke ble valgt inn i kommunestyret for SV i Oppegård og det ble for travelt å holde gruppa sammen. Men før det rakk Dancke å gi ut singelen «Jenteinvasjon» og albumet «Knekt» - fylt av sterke, politiske ræpptekster. Senere tok Christine Dancke en mastergrad i sosiologi og startet et PR byrå. Musikken var hele tiden med. Hun fikk eget program i P3 og var etablert som programleder der da hun deltok med «Trenger mer» i finalen. Låte ble nok for blass, og fansen hadde ventet mer fra duoen Dancke og Sichelle. Låta gikk ikke videre, og det ble med det ene forsøket i delfinalen på Ørland.  

                                                                  Uplassert

Melodi Grand Prix 1971: "Vi vil tro det vi synger" Dag Spantell, Geir Wentzel & Webe Karlsen

Kjell Karlsens bidrag til Melodi Grand Prix 1971 ble hans tredje og siste. Han hadde vunnet i 1962 og fått en andreplass i 1969. Nå fristet det med ny seier. I tillegg hadde Kjell Karlsen vært involvert som leder for det lille orkesteret i flere tidligere finaler. I denne utgaven var det 12 bidrag som alle ble fremført en gang med Kringkastingsorkesteret. Til å synge sitt bidrag, satte Kjell Karlsen sammen en vokalsterk trio for anledningen bestående av Dag Spantell, Geir Wentzel og Webe Karlsen. Sistnevnte var Kjell Karlsens datter, og selv om hun bare var 17 år hadde hun solid sangerfaring. Hun heter egentlig Wenche Britt, og tok artistnavnet Webe etter initialene i fornavnene. Hun hadde vært vokalist med sin fars orkester siden hun var 13 år. Hun fikk sin platedebut som 16 åring i 1970, da hun sang soundtracket til den norske filmen «V for vanvidd». Låta var skrevet av pappa Kjell Karlsen med tekst av Arne Bendiksen. Det kom ytterligere to singler i 1970. Dag Spantell hadde slått igjennom i 1969, og hadde flere singelplater på samvittigheten før Grand Prix debuten ga han gjennombruddet han hadde ventet på, og som gjorde han til 70-tallets aller mest kjente mannlige norske popstjerne, ved siden av Stein Ingebrigtsen og Hans Petter Hansen. Geir Wentzel var eldstemann i trioen med sine 22 år. Men også han en veteran. I 1968 fikk artisten fra Raufoss gjennombrudd med bandet sitt Wentzel, som spilte på Club7 i Oslo, med en ung jente fra Skreia, Inger Lise Andersen på vokal sammen med Geir Wentzel. To av låtene han hadde skrevet, ble spilt inn på plate. «Get Closer» og «Baby- baby.» Da bandet også fikk opptre på TV, var gjennombruddet et faktum. Han spilte også i bandene Torry Enghs og var vokalist med Terje Fjærns orkester. Geir Wentzel ville ha flere ben å stå på, og dermed ble han med i Grand Prix i denne trioen som var satt sammen for anledningen. Teksten til «Vi vil tro det vi synger» var skrevet av den unge journalisten Terje Mosnes. Han hadde noen år tidligere fått uventet mye oppmerksomhet da han skrev teksten til Inger Lises gjennombruddslåt «FruJohnsen», låta som ble forbudt spilt på NRK og dermed selvsagt satte salgsrekord. «Vi vil tro det vi synger» ble ganske raskt musikkpressens favoritt og var regnet som den sterkeste låta i finalen. Den hadde et fengende refreng, og var det eneste bidraget som fikk publikum til å klappe takten. Ville trioen Dag, Webe og Geir få reise til  den internasjonale finalen i Dublin senere på våren? Spenningen var stor, for det var mange, gode låter blant de tolv i startfeltet. 14 jurymedlemmer satt i sju byer, hver jury besto av to medlemmer, ett under 25 år og ett i alderen over. De hadde generell musikkinteresse, men ingen var fagfolk – bortsett fra en ung Rune Larsen – som på det tidspunktet hadde lagt sangkarrieren på hylla for å vie seg til jobben som journalist i Bergen med enkeltoppdrag for NRK. Og med sin bakgrunn i gospelmusikken, var det vel ikke så rart at gospelinspirerte «Vi vil tro det vi synger» fikk toppscore og fem poeng fra nettopp han. Dommerne kunne gi hvert bidrag poeng fra skalaen ett til fem poeng. Det ble en svært jevn avstemning,  men med bare en toppscoreså holdt det ikke helt inn for trioen. Men låta ble spilt inn på singelplate og ble en liten hit, og dette årets klare «vinner blant låtene som ikke vant.» Trioen gikk hver til sine egne karrierer, og for Geir Wentzel og Webe Karlsen forble det med dette ene forsøket i Melodi Grand Prix. For Dag Spantell ble det bare starten. Han sang et bidrag til i samme finalen, «Gi verden et smil». Og det ble flere deltagelser på han gjennom 1970 tallet.  Og Kjell Karlsen kunne glede seg over at alle hans tre bidrag i Melodi Grand Prix gjennom tidene hadde plassert seg blant topp tre.

(Han prøvde seg igjen i 1991, men ble refusert og ble med i den alternative finalen.)

                                                         3.plass  45 poneg. 

Melodi Grand Prix 1975: "1 + 1 = 2" Maj Britt Andersen/Anne Karine Strøm

Det hadde aldri vært sendt inn så få bidrag til noen Grand Prix konkurranse som i 1975. Kun 120 bidrag kom inn til NRK. Det er det laveste antallet som har kommet inn i en åpen Grand Prix konkurranse gjennom tidene. De ti som senere utgjorde fagjuryen, plukket ut fem melodier til finalen. Der ble de fremført to ganger med ulike orkesterbesetninger.  Og for første gang i farger, og ikke svart/hvitt. «1 + 1 = 2» er det første bidraget i Grand Prix historien som inneholdt bare tall i tittelen. Det var blitt en trend i flere nasjonale Grand Prix konkurranser og etter hvert i de internasjonale finalene mot slutten av 70- tallet. Bidraget var et av to Grand Prix veteranen Ivar Børsum fikk med dette året. Dermed satte han en rekord som står fortsatt, han er den komponisten som har fått med desidert flest bidrag i Melodi Grand Prix gjennom tidene. Han satte rekord med dette, som ble det tiende. Hans bidrag nummer 11 startet sist i konkurransen. Mer om dette i en senere blogg. Ivar Børsum hadde vunnet Melodi Grand Prix med «Småting» i 1972 og allerede fått representere Norge i en internasjonal finale. Det ønsket han å gjøre igjen. Teksten ble skrevet av hans «faste leverandør» Paul Cappelen, som skrev tekst til fire av Børsums elleve Grand Prix bidrag. Paul Cappelen var en anerkjent arkitekt som skrev sangtekster på hobbybasis. Av kjente bygg han har tegnet, kan nevnes SAS- hotellet i Bodø, Molde Rådhus og en mengde andre offentlige bygg og private boliger. Bidraget «1 + 1 = 2» ble fremført med Terje Fjerns orkester av Grand Prix debutanten Maj Britt Andersen. Hun var 18 år og var allerede etablert i musikkbransjen som vokalist for bandene Bruno, som hun fikk sin TV Debut med i 1973, og Howards. Med sistnevnte fikk hun sin platedebut i 1974. Nå var hun klar for en solokarriere og hennes første solo LP «Et lite under» var på trappene. Da passet det godt med riksdekkende lansering ved å delta i Melodi Grand Prix. At hennes svoger, Terje Rypdal satt i fagjuryen, var ikke så farlig for NRK. Maj Britts storesøster, Inger Lise Rypdal hadde vært å se i mange Grand Prix finaler til da, men kunne ikke å delta i 1975 siden Terje Rypdal, som hun var gift med, satt i juryen. Men det viste seg at den melodien hun kunne tenkt seg å synge ikke ble blant de fem som kom til finalen dette året, så det var uansett ikke aktuelt for henne å delta. Dermed åpnet det seg en mulighet for lillesøster. Versjonen med det store orkesteret ble fremført av Anne- Karine Strøm, som allerede hadde vunnet Grand Prix to ganger og fått representere Norge både i 1973 og 1974. Til alt overmål konkurrerte hun mot sin daværende ektemann, Frode Thingnæs, som hadde skrevet et av de ande bidragene i finalen, og som sto bak hennes vinnerbidrag fra året før. Anne-Karine Strøm var «regjerende mester» og deltok i melodi Grand Prix for femte året på rad. Hennes versjon med Kringkastingsorkesteret gikk i et saktere tempo enn Maj Britt Andersens versjon.  De ti i fagjuryen var kjente komponister, artister og musikkjournalister. Blant dem var nevnte Terje Rypdal og vår internasjonalt anerkjente jazzsanger Karin Krog. Eldst i juryen var konsertpianist Robert Levin på 63 år. Yngst var samtidskomponist Synne Skouen med sine 26 år. Juryen veide «1 + 1 = 2» og fant den nok for lett. Det var nesten ingen i jurygruppa som hadde sitt hjerte i popmusikken, så i denne finalen var det knipent med poeng. Hvert jurymedlem kunne gi hvert bidrag poeng på skalaen fra ett til fem poeng. Fem poeng var best. «1 + 1 = 2» fikk ett poeng fra fire av jurymedlemmene, og fire poeng som høyeste sum fra to. Og Terje Rypdal tok ingen familiære hensyn, han ga låta en treer.  Det holdt ikke til noen topplassering, dessverre. Opphavsmennene Ivar Børsum og Paul Cappelen satte nå sin lit til det andre bidraget han hadde med i finalen. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.)  Maj Britt Andersen tok noen års pause fra Grand Prix, mens Anne Karine Strøm tok en saftig revansj i Melodi Grand Prix alt året etter. PS! Hun tapte «duellen» mot ektemannen Frode Thingnæs. «1 + 1 = 2» ble spilt inn på plate av Maj- Britt Andersen og var å finne på hennes debut LP «Et lite under» som kom ut etter finalen. 

                                                      4. plass    23 poeng

                                          Maj Britt Andersens versjon med det lille orkesteret:

Melodi Grand Prix 1986: "Romeo" Ketil Stokkan

Selv om Norge hadde fått sin første seier i Eurovision Song Contest i 1985, og en finale endelig skulle finne sted på norsk jord, ble det ingen rekord i antall innsendte bidrag. 750 bidrag kom inn, 200 færre enn sist NRK arrangerte åpen konkurranse – i 1984. Juryen som tok ut de ti bidragene til melodi Grand Prix 1986, besto av sanger og skuespiller og tidligere Grand Prix vinner Ellen Nikolaysen, kapellmester og arrangør Jens Wendelboe og orkesterleder Fred Nøddelund. Og de gjorde en god jobb, for det var mange knallsterke bidrag dette året, mange uptempolåter etter flere år med balladetunge finaler. Finalen ble lagt til Stavanger, der Ketil Stokkan skulle delta med bidrag for andre gang. Han hadde vært en del av norsk rock og pop lenge, og var blitt kjent gjennom den nord norske rockebølgen som kom på slutten av 70-tallet. Han var vokalist i Zoo, som konkurrerte med Unit Five om å være Norges beste band fra Nord Norge. Zoo hadde en haug med hits fra de ble dannet i 1977 til de ble oppløst i 1983. Ketil Stokkan debuterte som soloartist i Melodi Grand Prix i 1983 og tok en sølvplass. Nå skulle han vinne i sitt andre forsøk og hadde skrevet tekst og melodi til sitt egent bidrag «Romeo». Han fylte 30 år ikke lenge etter finalen og hadde holdt på med musikk på fulltid i ti år. Han hadde også tatt utdanning som musikklærer så han hadde noe å falle tilbake på. Men årene med Zoo ga han fullt opp å gjøre og han fikk mye å gjøre også som soloartist så musikklærergjerningen ble satt på vent.  På scenen fikk Ketil Stokkan hjelp av to dansere fra draggruppa Great Garlic Girls, og låta var en liten fest i seg selv. Alle kunne de enkle trinnene i dansen under refrenget, og låta satt i øret med en gang. Men konkurransen var beinhard. Flere toppartister stilte opp med gode låter, og flere av dem ble nevnt som favoritter, spesielt hard konkurranse var ventet fra «hjemmefavoritten» MiaGundersen, en annen nordnorsk popfavoritt - Jørn Hoel og ikke minst fra gutta i Creation. Pressen og publikum hadde ingen klar favoritt, så her var det helt åpent. En fagjury og seks folkejuryer skulle avgjøre det hele. Ketil Stokkan ledet fra og med andre jury hadde avgitt sine stemmer, selv om ikke alle juryene hadde han helt i toppen. Men han trakk endelig lengste strå. «Romeo» fikk to uker på Norsktoppen og fem uker på VG- lista og er en av vinnermelodiene som har tålt tidens tann og stadig trekkes frem og blir spilt i radio. Og ingen Grand Prix fest med respekt for seg selv lar være å danse til «Romeo.» Og Ketil Stokkans lakserøde dress er blitt et varemerke på åttitallsmoten. Hvordan det gikk i den internasjonale finalen kan du lese om her. Ketil Stokkan skulle hevde seg i Melodi Grand Prix noen år senere. 

                                                     1. plass    70 poeng

Melodi Grand Prix 2011: "Jobbe litt mindre og tjene litt mer" Gatas Parlament

Gatas Parlament er nok et eksempel på artister som ikke skulle røre Grand Prix med ildtang, men som etter en stund ville være med likevel. De kom seg høvelig unna ved å gjøre som alle andre i samme situasjon, skylde på at det var «på fleip». Dem om det, de hadde tatt seg bryet med å sende inn bidrag, og ble plukket ut som et av 21 til Melodi Grand Prix 2011. Brødrene Borgersrud hadde fått hjelp til tekst og melodi av sin da faste samarbeidspartner, rapperen Don Martin. Melodien var laget av rappkollega Alex Molkom.  Mange fans ble skuffa over Gatas Parlaments prinsippløshet over å delta i MGP, noe som stred mot alt de sto for. Men det var ikke så farlig, ingen tok det veldig høytidelig, for det passet godt med en platelansering. Til og med anarkister liker å tjene penger og MGP var en gylden anledning til litt ekstra eksponering.

Og de ble dette årets «tøysebidrag», selv om det hele selvsagt var godt forberedt. Og de fikk folket med seg. For det første hadde bidraget norsk tekst og gutta i Gatas Parlament hadde en solid fanskare som heiet dem frem. De deltok i den første delfinalen på Ørland men ble slått ut. Imidlertid var det rom for to ekstra låter i andre sjansen, og da sto det mellom låtene som hadde havnet på femteplass i de tre delfinalene. Gatas Parlament gikk videre og fikk en av plassene. Men der stoppet det. Låta gikk ikke videre, men gutta fikk promotert plata si og hatt det litt gøy. 

                                                         Uplassert