Til Melodi Grand Prix 2003
var det kommet inn 450 bidrag, og 12 gikk til finalen etter en lukket audition
der fire låter ble silt ut. Dessverre er det ikke oppgitt hvilke disse var. «Don’t
Stop» var en riktig partylåt, sendt inn på fleip og fremført med glimt i øyet.
Daddy Cool vars eks menn fra Fredrikstad som alle drev med musikk, noen av dem
på heltid og noen bare for gøy. Og flere av dem hadde spilt sammen i det
elleville partybandet «Tante Gørilds Hobbyorkester.» Og disse var også akkreditert
som låtskrivere, sammen med Erlend Gjerde. Inge Ulrik Gundersen hadde skrevet
teksten. Bandet Daddy Cool tok sitt navn etter den legendariske discohiten til
Boney M, kanskje verdens mest kjente discohit. Og ikke uten grunn for «Don’t
Stop» var en skikkelig glad discolåt, tro mot discoens glansperiode på
70-tallet. Vokalist og frontfigur i bandet var Marius Lien. De seks gutta i
bandet startet som nummer to. Poengene ble fordelt, og de fire beste gikk
videre til gullfinalen. Dessverre var ikke de seks folkejuryene så overvettes
begeistret for Daddy Cool, så det ble ingen gullbillett for bandet fra Østfold.
Selv ikke fra Østlandet- som inkluderte guttas hjemfylke – ble det noen
lokalpatriotiske poeng å hente. Men at gutta var de gladeste i startfeltet og
vant festen var det ingen tvil om.
1982 -utgaven av Melodi
Grand Prix var en slags hybrid. NRK kunne tydeligvis ikke bestemme seg for hva
slags konkurranse de ville ha, så de spesialinviterte Jahn Teigen til å skrive
et bidrag, og plukket ut fire andre bidrag direkte til finalen. I tillegg ble ytterligere ti
låter plukket ut til å være med i fem semifinalerunder der to bidrag konkurrerte
mot hverandre, og de fem vinnerne gikk videre. Et av disse var «Lisa» fremført
av Trond Granlund. Han slo ut Stein Ingebrigtsens låt «Uflaks» i den andre semifinalerunden der
opphavsmannen Kristian Lindeman konkurrerte mot seg selv. Han var den eneste
som hadde fått med to bidrag i konkurransen dette året, og de ble hans femte og
sjette bidrag. For tekstforfatter Phillip Kruse ble det også hans sjette bidrag
i Melodi Grand Prix.I alt 480 bidrag
var kommet inn.
Trond Granlund var
debutant i Melodi Grand Prix, og med «Lisa» håpet Kristian Lindeman endelig å gå til topps, og dermed tangere Ivar Børsums rekord på antall forsøk på å vinne en
norsk finale. Phillip A kruse hadde allerede vunnet Melodi Grand Prix fire
ganger (som vokalist med Bendik Singers og tre ganger som tekstforfatter.)
Og det så ut til å gå
veien. Trond Granlund var blitt ekstremt populær og hadde solgt vanvittig mange
plater på svært kort tid. Han ble lansert internasjonalt og fikk en enorm kommersiell
suksess. Tidlig på åttitallet vant han det som vinnes kunne av priser og
kåringer i Norge og var å finne på samtlige lister, både popbarometre som "Ti i
Skuddet" og rene salgslister. Han vant Europatoppen og Castelbar International
Song Contest i Irland, sistnevnte med låta «Give me Time.» Han fikk sin
tredje singel inn på VG-lista med «Girl 16» - den lå der i hele 13 uker. Og han
fikk stadig mer internasjonal oppmerksomhet da han var det norske bidraget i Euromix med «Girl16». I Euromix ble to artister fra flere land i Europa plukket ut til å få vist
sine musikkvideoer på TV i landene som deltok, og det var stort sett de fleste
landene i Vest Europa. Strategien bak Trond Granlunds lansering på den
internasjonale pophimmelen startet med hans første engelskspråklige album i
1978, så fulgte ytterligere tre med stadig større suksess - bl.a. klatret to av
singlene fra albumene hans – «Eloise» og «Give me Time» inn på VG-lista med
gode plasseringer - helt til gjennombruddet kom albumet «Pleasant Surprise» i
198. Det inneholdt monsterhiten «Girl 16» og temasangen fra Wam & Vennerød
filmen «Julia, Julia.»Trond Granlund
var overalt. Den internasjonale lanseringen trengte et puff og Melodi Grand
Prix var fortsatt den viktigste arenaen for slikt for land med en liten
popindustri. «Lisa» ble med en gang kåret til favoritt bare på grunn av Trond
Granlunds store gjennombrudd med «Girl 16». Det skulle vise seg å bli en
beinhard kamp. Nivået på bidragene var svært høyt, det høyeste til da, og Trond
Granlund startet som nummer tre i feltet. De fem første låtene i startfeltet
besatte de fem første plassene, så hvem vet – hadde «Lisa» startet i den
markant svakere andre halvdelen kunne den kanskje nådd topp tre. De elleve
folkejuryene rundt i landet kunne fråtse i gode bidrag. Da poengene fra
jurymedlemmene ble regnet sammen, ga hver jury poeng slik det blir gjort i de
internasjonale finalene, 12 poeng til førsteplassen, 10 poeng til andre, så fra
åtte til ett poeng. Høyest sum fikk Trond Granlund fra juryen i Bergen med ti
poeng, og var oppe og snuste på tredjeplassen. Men stort sett lå han på fjerde
og femteplass hos de andre juryene. «Lisa» kom ut på singel men ble ingen stor
salgssuksess. Det ble seks uker på Norsktoppen. Trond Granlund gikk snart
videre med nye suksesser, men det store, internasjonale gjennombruddet uteble.
Og det ble ingen seier for Kristian Lindeman. Han skulle prøve seg igjen, det
samme skulle opphavsmann Phillip A Kruse, men for Trond Granlund holdt det med
dette ene forsøket i Melodi Grand Prix.
121 melodier ble sendt inn til Melodi Grand Prix 1962, og
en av de fem antatte melodiene til finalen var «En gylden Buddha». Det var kun medlemmer
av NOPA, en organisasjon for norske populærmusikkomponister som fikk sende inn
bidrag, og i den organisasjonen må det ha vært en høy gjennomsnittsalder, for
1962 var ikke akkurat fornyelsens finale, halvparten av de ti opphavsmennene
var født før 1917, sågar var fem av dem født før 1910. Så her var det
saktmodige slagere med sound fra 1930 tallet som fikk blomstre. «En gylden
Buddha» var skrevet av 59 åringen Bjarne Amdahl, som var blitt mest kjent for
sine melodier til Alf Prøysens tekster. Hans sønn, Magne Amdahl skrev teksten
og var finalens «ungdomsalibi»- han var bare 20 år. «En gyden Buddha» ble
fremført to ganger av to ulike komponister. Med den lille orkesterbesetningen
sang Per Asplin, akkompagnert av Jørg Petter Røeds kvartett. Jan Høiland fikk
æren av å synge med Kringkastings-orkesteret. Per Asplin deltok i sin andre
finale, mens for Jan Høiland ble det debut. Han skulle delta mange ganger
senere.
I juryen satt ti personer. Fem av dem var musikkjournalister,
og de fem andre var deres koner – de skulle sørge for «folkets røst.» Hvordan
det ble stemt er ikke klart. Dessverre er ikke programmet bevart for
ettertiden, og «En gylden Buddha» ikke spilt inn på plate. Ingen av sangene fra
1962 ble noen store suksesser. En for Bjarne Amdahl skulle ikke det få så mye å
si – for han hadde sendt inn et annet bidrag som ikke kom med til finalen. «Æille
så nær som a Ingebjørg» skulle fremføres av Inger Jacobsen i finalen. Senere ble
den spilt inn på plate av Nora Brockstedt og er til dags dato en evergreen og
historiens mest kjente, refuserte bidrag.Dermed spilte det ikke så stor rolle for Bjarne Amdahl at han havnet på
en tredjeplass.
Til Melodi Grand Prix 1974 kom det inn 272 bidrag, så det
var ingen overveldende respons i norsk musikkliv til konkurransen. Til 1973
hadde Norge seks plasseringer blant de to dårligste, av i alt 14 deltagelser.
Et lyspunkt var Bendik Singers sjuendeplass i den internasjonale finalen året
før. Anne Karine Strøm var et av medlemmene i gruppa, og tre av fire medlemmer
stilte opp igjen i dette årets finale. Ellen Nikolaysen som vokalist i et annet
bidrag, Phillip Kruse som tekstforfatter og Anne- Karine Strøm som vokalist for
«Hvor er du?»Frode Thingnæs debuterte
som popkomponist i denne Grand Prix finalen. Han var til da mest kjent som en
svært dyktig studiomusiker, bandleder, dirigent og arrangør og jobbet mye innen
popmusikkfeltet. Han var gift med Anne- Karine Strøm og ville skrive en sang
for henne. Til å skrive teksten fikk han Phillip A Kruse, som sang med Bendik
Singers året før. Han er en av Norges aller mest produktive tekstforfattere og
var «overalt» på denne tiden – både med originaltekster og norske versjoner av
andres låter. Dette var hans debut som opphavsmann i Melodi Grand Prix, og det
skulle bli starten på en solid rekke låter til Melodi Grand Prix. Han ble den
nye «Grand Prix- kongen» en tiårs periode fra 1974. Den store kritikken mot
Melodi Grand Prix var at det var lettbente og banale tekster om kjærlighet og
sødme. «Hvor er du?» var forbausende politisk, uten at det gjorde særlig
inntrykk på de som kritiserte. Anne- Karine Strøm deltok for fjerde gang i
Melodi Grand Prix og sang låta med Kringkastingsorkesteret. Med det lille
orkesteret ble ledet av Terje Fjærn, og det vakte oppsikt da den mest stuerene
rockeren i Norge på denne tiden, Jahn Teigen deltok. For han var det innholdet
i teksten som var medvirkende årsak til at han sa ja. Han hadde lenge villet
delta, men «under dekke av en politisk tekst» var det lettere å rettferdiggjøre
det store sjangerbyttet. Dette markerte starten på Jahn teigens solokarriere og
slutten for hans band Popol Ace.
Fem melodier var plukket ut til årets finale, og det
KUNNE blitt tidenes mest spennende avstemning, hadde ikke NRK gjort det
merkelige grepet at alle jurymedlemmene ga sine poeng til en sang av gangen.
For da det gjensto et jurymedlem, kunne tre låter vinne. Men det fikk aldri
noen med seg, for «Hvor er du?» startet først og fikk sine poeng fra alle
jurymedlemmene først og ledet konkurransen derfra og ut. Jurymedlemmene var 14
stykker fra sju byer i Norge, en av dem under 25 år og en av dem eldre enn det.
Ingen av dem hadde noen tilknytning til musikkbransjen men var plukket ut etter
å ha blitt oppfordret til å vise interesse for å være med. Hver dommer ga hver
sang poeng på en skala fra fem til ett poeng – der fem var det beste. «Hvor er
du?» fikk tre femmere.
Dermed vant Anne- Karine Strøm for andre året på rad, og
skulle bli den første etter Nora Brockstedt som fikk representere Norge i en internasjonal
finale to år etter hverandre. «Hvor er du?» kom ut på singel, solgte greit og
fikk hele sju uker på Norsktoppen, med en andreplass som beste resultat. Den
kom ikke inn på VG- lista. Du kan lese om hvordan det gikk med Anne- Karine
Strøm i den internasjonale finalen her.
Radka Toneff var en av to kvinnelige komponister NRK
inviterte til å levere bidrag til Melodi Grand Prix 1980. Den andre var Anita
Skorgan, i tillegg var åtte menn invitert. At Radka Toneff før det første ble
invitert var i seg selv en liten sensasjon, at hun takket ja var en enda
større. Hun kunne selv velge hvem hun ville samarbeide med. Hun ville fremføre
sitt eget bidrag, og fikk Ole Paus til å skrive teksten. For øvrig han eneste
Grand Prix bidrag gjennom tidene. Radka Toneff var halvt bulgarsk, men født og
oppvokst i Norge. Hennes far var den bulgarske folkemusikeren Toni Toneff.
Radka var bare 28 år da hun deltok, men allerede en veteran i norsk musikkliv,
og hun hadde nylig også fått et gjennombrudd i den internasjonale jazzverdenen.
Hun startet Radka Toneff Quintet i 1975, og fikk sitt store gjennombrudd med
albumet «Winter Poem» i 1977. Hun fikk Spellemannsprisen for albumet som vakte
internasjonal oppsikt. Hun hadde skrevet de fleste melodiene og tekstene på
platen selv, og fikk tonefølge av sin kvintett. Og hennes plater ble produsert
av Ole Paus og kom ut på hans plateselskap Zarepta. I1980 var det en fagjury bestående av ni bransjefolk med
ulikt musikalsk ståsted som skulle kåre Norges bidrag til den internasjonale
finalen i Haag. Blant dem var en ung Ivar Dyrhaug, som jurymedlem nummer tre ga
han Radka Toneff og «Parken» toppscore med ti poeng. Dermed var hun oppe på en
tredjeplass, og spenningen var stor – skulle Radka Toneff vinne Melodi Grand
Prix, få synge foran et internasjonalt TV publikum og få sitt høyst fortjente
internasjonale gjennombrudd? Dessverre ble det ikke slik. Resten av jurymedlemmene
plasserte henne i bunnsjiktet og selv om kollega og jazzsanger Magni Wentzel
tro til og belønnet Radka Toneff med nest høyeste score, hjalp det ikke. Det
ble ingen seier og internasjonalt gjennombrudd for Radka Toneff da. Det skulle
komme noen år senere uten at hun selv skulle få oppleve dette. Hun ga ut
ytterligere to album, det siste inneholdt den legendariske låta «The Moon Is a
Harsh Mistress» som er blitt en internasjonalt anerkjent standard låt i
jazzrepertoiret og blir spilt ofte og brukt av andre jazzvokalister over hele
verden. Dessverre skulle ikke Radka Toneff få oppleve dette. Hun tok sitt liv
rett etter innspillingen av LP-en «Fairytales» og ble funnet livløs i et
skogholt på Bygdøy. Hun hadde tatt en overdose med sovemedisin, bare noen dager
etter at plateinnspillingen ble avsluttet.Radka Toneff forsøkte seg i Melodi Grand Prix igjen året etter, da som
en del av vokalkvartetten Darlings. (Les mer om dette i et tidligere
blogginnlegg du finner om du søker i menyen til høyre.) «Parken» ble gitt ut på
singelplate, uten noen særlig suksess. Hun ga ut ytterligere to album, det siste inneholdt den
legendariske låta «The Moon Is a Harsh Mistress» som er blitt en internasjonalt
anerkjent standard låt i jazzrepertoiret og blir spilt ofte og brukt av andre
jazzvokalister over hele verden. Dessverre skulle ikke Radka Toneff få oppleve
dette. Hun tok sitt liv rett etter innspillingen av LP-en «Fairytales» og ble
funnet livløs i et skogholt på Bygdøy. Hun hadde tatt en overdose med sovemedisin,
bare noen dager etter at plateinnspillingen ble avsluttet.
"Gammel punker vant Grand Prix" var overskriften i VG etter "My Heart Goes Boom" gikk til topps i Melodi Grand Prix 2000. Årene fra 1997 til 2005 var ganske blasse i Melodi Grand Prix sammnheng, og resultatene i de internasjonale finalen var - med to unntak -deretter. Interessen hadde dalt, ingen etablerte artister og knapt nok komponsier ville delta og finalen i 2000 nådde bunnen da den ble flyttet fra Oslo Spektrum til NRKs studio på Marienlyst pga svitende billettsalg årene før. I det hele tatt rådet pessismisen. Desto større ble gleden da "My heart Goes Boom" feide inn i startfeltet som et friskt pust. En skikkelig energibombe av en poplåt skrevet av en punker fra Moss. Morten Henriksen kjent fra grupper som bl a De Siste Dagers Helvete var initiativtager til flere av punk og nyveivbandene på Østlandet på 70- og 80- tallet. Med variabel suksess. Selv var han mest kjent som en svært habil studiogitarist og er med i flere backingband. Hans mest kjente prosjekt er "The Jahn Teigen Experience" som spiller Grand Prix i rocka versjoner. Han fikk sin punkbandkompis fra Fredrikstad , Trygve Madsen til å skrive teksten. Hans mest kjente bandprosjekt var Dollsquad. Han deltok også som tensktforfatter året før. De to eksunkerne spilte sterkt på sin fortid og ble straks mediefavoritter og skaffet mye publisiet rundt låta. De hadde sendt inn birdaget for å vise at også gamle punkere kunne skrive kommerisell popmusikk. Det skulle vise seg at "My heart Goes Boom" var startfeltest desidert beste låt, en sjarmbombe som umiddelbart seilte opp som favoritt foran starfeltets eneste veteran, Jan Werner - som selvsagt satset på ballde og stemmeprakt.
Morten Henriksen og Trygve Madsen satset på rocka energi, og det fant de til de grader i jentetrioen Charmed. Gruppa var satt sammen for anledningen og jentenes energi skulle være litt rocka, glad og uhøytidelig. Og de levde opp til gruppenavnet, de sjarmerte alle.
Opprinnelsen til gruppa var "Sparkling Divas" en duo som besto av Marit Strømøy (som har deltatt i flere Grand Prix finaler, sjekke tidligere blogginnelgg) og Lise Monica Nygård. De hadde platekontrakt og skulle i studio for å spille inn en singel, men trengte et medlem til. Da de skulle holde audition, ringte Lise Monica sin klassevenninne fra Romerike Folkehøgskole, Oddrun Valestrand, og kjemien stemte.Oddrun Valestrand hadde allerede solid internasjonal erfaring. Hun er utdannet skuespiller og sanger fra England og hadde spilt i flere show og musicalproduskjsoner både der og i Tyskland der hun hadde bodd de fire siste årene til hun fikk jobben i Charmed i 1999. Hun takket nei til ny kontrakt i Tyskland og satset alt. Lage Fosheim som var deres manager og sjef i plateselskapet fikk ideen om det nye navnet Charmed og mente Melodi Grand Prix ville passe perfekt. Marit og Oddrun var skreptiske, Melodi Grand Prix på denne tiden var ikke noe noen higet spesielt etter å være med på. Oddrun Valestrand var mest skeptisk, hun ville ha popgruppa mest som en bijobb, hun var skuespiller og var redd en deltagelse ville gi feil fokus.Lise Monica ville, Oddrun tvilte seg frem til et ja, mens Marit Strømøy ikke ville og valgte å forlate gruppa. Inn kom Hanne Haugsand. Oddrun hadde spilt sammen med henne i en musical og anbefalte henne på det varmeste. Når så Hanne Haugsand smeltet alle med sin versjon av "My funny Valentine" på prøvesangen, ble hun det nye medlemmet i Charmed. Dermed var de klare for Melodi Grand Prix. Under finalen trakk Charmed det best tenkelige startnummeret. de fikk åpne showet. Og som den definitivt beste og gladeste låta, ble de andre bidragene heller til kjedelige gjesp og ingen klarte å måle seg med energien jentene utviste. Det var to runder med avstemning i finalen. Først fikk de fem jurygruppene rundt i landet pluss fagjuryen gi sine poeng. Distriktsjuryene fordelte telefonstemmer. Charmed vant første runde med klar margin, og var favoritter hos fire av seks juryer. Hos de to øvrige var de på andreplass. Dermed bar det videre til en gullfinale, der de fire beste gikk videre. og resultatet ble helt likt der, så spesilt spennende var ikke poenggivningen. Men Charmed klarte noe bare ett bidrag hadde greid før dem, nemlig å få toppscore hos samtlige juryer. (Hvilket det andre er får du vite om du følger med på denne bloggen.) Dermed sjarmerte jentene seg hele veien til Stockholm der alle trodde på seier, men de internajsonale juryene viste seg vanskeligere å sjarmere. Men de fikk mye oppmerksomhet likevel, fikk resie mye og opptrådte blant annet i Kina. Lise Monica Nygård ville gjøre soloprosjekter og forlot gruppa og Marit Strømøy kom tilbake igjen. Charmed melket suksessen akkurat passe lenge, ga ut et album, fikk noen TV jobber men så ble det med det på fulltid. Hanne Haugsand har siden deltatt i flere Melodi Grand Prix finaler, er frilans sanger og skuespiller og opptrer sammen med Oddrun Valestrand i prosjektet "Tundra Mode", Lise Monica Nygård jobber som lærer, regissør, sanger og låtsrkiver og var med i "The Hit" på NRK i 2014. Oddrun Valestrand er frilans skuespiller og sanger og er stadig å se i teateroppsetninger landet rundt. Charmed består fremdeles i litt vekslende konstellasjoner mellom de fire og oddrun Valestrands syngende tvillingsøster Ingunn og senest i 2016 var de og opptrådte på et show i Thailand.
338 bidrag var kommet inn til dette årets Melodi Grand Prix
finale, og det var en markant økning fra året før. Trolig hadde både "La
meg være ung" som Wenche Myhre sang i finalen året før og som ble en
monsterhit etter datidens mål- inspirert låtskrivere. Arne Bendiksens
åttendeplass i den internasjonale finalen 1964 sørget også for nytt håp om
internasjonal anerkjennelse til opphavsmenn og artister. Fem låter ble plukket
ut, og blant dem var "Med lokk og lur". Og det var ingen hvem som
helst som hadde komponert låta. Den sto nemlig den internasjonalt kjente
trekkspillvirtuosen fra Fredrikstad, Toralf Tollefsen bak. Han var født i 1914,
og allerede som 21 åring var han vel etablert i London, der han spilte inn
plater, gjestet BBC radio flere ganger og var plakatnavn ved store show og
varitèer på West Ends teatre. Han dro på verdensturnè og solgte lassevis av
plater i land som Frankrike, Australia, New Zealand og England for å nevne noen
få. Han opptrådte med Royal Philarmonic Orchestra i Royal Albert Hall og fylte
digre Wigmore Hall i London flere ganger som headliner på plakaten..Han spilte
en blanding av datidens standard hits og egne komposisjoner. Han flyttet på
sine eldre dager tilbake til Norge men fortsatte sitt komponistvirke, ga
mesterklasser for studenter og utøvere fra hele verden, spilte på radio
og TV og spilte inn plater som fortsatt fikk stor internasjonal
anerkjennelse. Han vant Spellemannsprisens Hederspris i 1977.
Juul Hansen hadde skrevet
teksten til bidraget -hans fjerde i Melodi Grand Prix, han hadde til alt
overmål fått med to bidrag dette året. (Mer om det i en senere blogg.)
Juul Hansen var "Kongen av Grand Prix" den første halvdelen av
1960-tallet og ble den første opphavsmannen som fikk med fem bidrag i
konkurransen.
"Med lokk og lur" ble
fremført to ganger. Først av Nora Brockstedt med den lille orkester-besetningen, som besto av Egil Kapstads trio. Kanskje
man håpet hun ville bringe lykke, for i alle de tre tidligere finalene hun
hadde deltatt i, vant hun. Grynet Molvig ble valgt til å synge med det store
orkesteret (Kringkastingsorkesteret under ledelse av Øyvind Bergh), og ville
være den som ble valgt til å synge i den internasjonale finalen i Napoli om
låta vant. Grynet Molvig var på høyden av sin karriere som popsanger, filmdiva
og teaterskuespiller i Norge og var ekstremt populær, så mange forventet at
"Med lokk og lur" skulle gjøre rent bord. Hun var vakker, sang godt
og hadde internasjonal appell og var på vei til et internasjonalt gjennombrudd
med plateinnspillinger, filmer og TV- opptredener i både Sverige,Danmark og
Tyskland. Men så var det dette med juryen da. For første og eneste gang i historien
ble avstemningen avgjort ved at seere og lyttere til finalen sendte inn sine
stemmer via postkort, så man måtte vente en uke på avgjørelsen. Dermed ble
dette den korteste finalen i historien, TV-sendingen var unnagjort på 35
minutter. Litt over 18.000 postkort kom inn til NRK, og "Med lokk og
lur" havnet på andreplass med over dobbelt så mange stemmer som låta som
havnet på tredjeplass..For Toralf Tollefsen ble det med dette ene forsøket i
Melodi Grand Prix. Men både Grynet Molvig, Nora Brocksedt og Juul Hansen ikke
ga opp så lett. "Med lokk og lur" ble spilt inn på singelplate av både Grynet Molvig og Kirsti Sparboe
