Melodi Grand Prix 1963: "Adjø" Anita Thallaug/Beate Brevik

Til Melodi Grand Prix 1963 kom det inn 221 bidrag, hundre flere enn året før. Og interessen var økende, tallene gikk mer eller mindre opp helt frem til 1969. Den internasjonale finalen 1963 skulle arrangeres av BBC og gå av stabelen i London, og da ble det prestisje å delta. De fleste av TV- stasjonene som skulle være med, mobiliserte sine beste låtskrivere og artister. Flere kjente stjerner var bebudet, som Nana Mouskouri, Esther Ofarim, Fancoise Hardy og Monica Zetterlund. Alle sto på randen av internasjonale gjennombrudd og minst tre tidligere vinnere var å finne blant komponister og tekstforfattere. Dette fristet norske komponister også, og NRK toppet laget med artister som alle var kjent utenfor landets grenser. Det vil si alle unntatt en. Det skal jeg komme tilbake til. Først om bidraget "Adjø". Tekst og melodi var av Sigurd Jansen, en av de unge, nye popkomponistene som skulle overta for de gammelmodige slagerkomponistene som hadde preget Melodi Grand Prix de første årene. Han var 31 år og født og oppvokst i Horten. Han utdannet seg innen klassisk piano og jobbet både som utøver, orkesterleder og pianolærer. Han var anerkjent jazzpianist og spilte med flere orkestre og var flittig benyttet i platestudio og kom raskt inn i NRK og etablerte seg der som orkesterleder fra slutten av 50-tallet. Sigurd Jansen debuterte i Melodi Grand Prix i 1963 som den nest yngste komponisten i startfeltet.(Fem av sju opphavsmenn og ene kvinne i startfeltet fra 41 til 61 år gamle.) Fem bidrag var plukket ut, slik skikken var og begge ble fremført to ganger med to forskjellige orkesterbesetninger. Den ene besetningen var Jørg. Petter Røeds kvartett. De backet Anita Thallaug i "Adjø.". Hun deltok i Grand Prix for andre året på rad, og i finalen og sang også  "Drømmekjolen".  Æren med Kringkastingsorkesteret fikk tjue år gamle Beate Brevik. Hun var ikke helt ukjent, for hun var blitt kåret til Miss Norway i 1962, stemt frem av bladet Det Nyes lesere. Hun slo bl.a. Julie Ege - som senere skulle bli legendarisk på filmlerretet og som modell av internasjonal klasse. I tillegg deltok også unge Eva Farseth i Miss Norway. Hun flyttet senere til Frankrike og ble gift og fikk etternavnet Eva Joly. Beate Brevik var ikke uten internasjonal erfaring, men i motsetning til de andre deltagerne var hun ikke kjent som sanger.Miss Norway tittelen hadde gitt henne stort fokus internasjonalt gjennom modelloppdrag og deltagelse i missekonkurranser.  Hun likte  å synge og det var en kjærkommen hobby hun hadde hatt ved siden av jobben i en plateforretning i Oslo, til hun vant Miss Norway finalen. Hun deltok i flere , internasjonale konkurranser og TV show. Hun hadde gjort det skarpt i Miss Beauty International i Los Angeles, der hun møtte en plateprodusent som booket henne til å synge i Jerry Lewis nattklubb. Men så kom forpliktelsene som Miss Norway i veien, og hun ble kalt hjem og skulle ut på en turnè. I Norge visste man at hun sang, og publisiteten hun hadde fått som Miss Norway skulle hjelpe til å selge plater. Hun fikk platekontrakt hos Egil Monn- Iversen og Arne Bendiksen, som på den tiden drev Norges største plateselskap. Debutsingelen var "Johnny/Husk at himlen over skyen den er blå". Så i 1963, rett før Grand Prix finalen, kom singel nummer to: "Send et lite brev/En aftentur i måneskinn." (Beate Brevik var den andre Miss Norway vinneren som spilte inn popsingler. Den første var Ragnhild Aas som ble Miss Norway i 1960.) Nå gjaldt det- "Adjø" skulle vinne Melodi Grand Prix og gjøre Beate Brevik til den internasjonale stjernen man mente hun skulle være. I Norge kjempet både Arne Bendiksen, Egil Monn- Iversen og Gunnar Eide om hennes gunst og alle ville de sende henne på turneer og ha æren for hennes internasjonale karriere- som de var sikre på ville komme om hun bare fikk delta i Melodi Grand Prix' internasjonale utgave i London. Beate Brevik sang bare et bidrag i finalen, så hun hadde bare denne ene sjansen. (Jan Høiland sang også bare et bidrag, de andre deltagerne i finalen- Anita Thallaug, Nora Brockstedt, Ray Adams og Jens Book- Jenssen sang alle to hver - et med stort og et med lite orkester. ) "Adjø" ble fremført, og så var det opp til juryen. Der var det ti representanter, fem mannlige musikkjournalister utgjorde ekspertisen, mens deres kvinnelige ledsagere representerte folket. Finalen i 1963 ble bare sendt i TV, noe få hadde i Norge på den tiden, slik at finalen gikk de fleste hus forbi. Og dessverre er ikke finalen bevart i NRKs arkiver, slik at detaljene rundt avstemningen er kjent. Reglene var i alle fall slik at hver av de ti dommerne kunne gi hvert bidrag fra ett til ti poeng, slik at hver sang kunne få maksimum 100 og minimum 10 poeng. "Solhverv", som Nora Bockstedt fremførte med det store orkesteret,  vant overlegent. "Adjø" ble sist, slått ned i støvlene med hele 41 poeng opp til vinnerlåta og 10 poeng opp til neste på lista. Men tross tapet så øynet Beate Brevik håp. Nora Brockstedt takket nemlig nei til å delta i sin tredje, internasjonale Grand Prix finale. Hun hadde annet å gjøre. Jan Høiland - som sang vinnerlåta med det lille orkesteret - ble ikke spurt, fordi komponisten ønsket en kvinnelig vokalist i London. Anita Thallaug var mer rutinert og ble valgt foran Beate Brevik. Dermed var hennes popkarriere parkert. Hun fortsatte å synge som hobby til hun giftet seg og stiftet familie og forsvant helt fra offentligheten- helt til 2011. Da ble en journalist nysgjerrig på hennes historie og sporet henne opp i Sverige. Og Beate Brevik kunne fortelle om et svært dramatisk liv, preget av mye dramatikk og sorg. Mer enn de aller fleste. Les hennes dramatiske historie her.  Sigurd Jansen skulle komme sterkere tilbake i Melodi Grand Prix året etter, og Anita Thallaug skulle også komme til å delta flere ganger. "Adjø" ble ikke spilt inn på plate, og er ikke bevart i NRKs arkiver.

5. plass   40 poeng.

Anita Thallaug