Melodi Grand Prix 1962: Refusert bidrag. "Benjamino Piccolino". Sigurd Jansen og Elisabeth Granneman.

I 1962 var det mye som tydet på at Melodi Grand Prix bare skulle bli et kort blaff i NRKs historie, for bare 121 bidrag kom inn til  den tredje konkurransen i rekken.( Dette tallet er fortsatt det laveste i Meldi Grand Prix historie.) Året før hadde 349 sanger blitt sendt inn. Men dette var ikke et blaff, det var tilsiktet, for NRK lot bare medlemmer av opphavsorganisasjonen TONO sende inn bidrag så man kunne ta det med r, året etter ble konkurransen åpen igjen, så Melodi Grand Prix kommet for å bli. Fem bidrag ble plukket ut til finalen i 1962, og  alle var skrevet av menn- de fleste over 45 år. Elisabeth Grannman hadde fått sitt gjennombrudd med slageren "Alle venter på sommer" i 1960, og hadde debutert i Melodi Grand Prix samme år. Hun ble et husholdningsnavn i radioens underholdnings-programmer og var ofte å se i TV. Hun spilte inn en rad med singelplater, medvirket i filmer og debuterte på revyscenen. Hun var blitt 32 år, og ble kalt "den syngende husmor fra Lørenskog." Nå fikk mann og barn klare seg selv mens mor gjorde karriere. I 1962 prøvde Granneman å bli den aller første kvinnelige låtskriver som fikk med en sang i Melodi Grand Prix. Dessvere lyktes hun ikke med det. (Den æren fikk kriminalforfatteren Edith Ranum med teksten til "Drømmekjolen" i Melodi Grand Prix 1963.) Elisabeth Granneman hadde spilt inn Alf Prøysen og Bjarne Amdahls refuserte bidrag "Senor Manuel" året før. Nå sto hun selv bak teksten, mens Sigurd Jansen komponerte melodien. Sigurd Jansen ble født i 1932 og vokste opp i Horten. Han ble tidlig interessert i musikk og tok utdanning som pianist og klaverpedagog. Ganske raskt viet han seg til den nye popmusikken som banet seg vei på slutten 50- tallet. Han jobbet som orkesterleder, arrangør og komponist. Han spilte i og ledet bandet for bl.a. Rocke-Pelle, og skrev og arrangerte musikk for de fleste, unge popstjernene i Norge som Wenche Myhre, Per Elvis Granberg og Elisabeth Granneman. "Benjamino Piccolino" var en hei dundrende gladlåt og det var nok grunnen til at den ikke kom igjennom det siste, trange nåløyet og ble blant fem Grand Prix finalister. Sangene som fikk finaleplass var alle typiske slagere og ballader godt plantet i 40- og 50- tallets jazzbaserte slagertradisjon. En låt som skulle fremføres med glimt i øyet ble nok for sterkt for de tre som skulle velge ut finalistene. Elisabeth Granneman og Sigurd Jansen lot ikke nederlaget gå inn på seg. I stedet spilte de inn "Benjamino Piccolino" på plate som b- side til revyviseparodien "En torsdagskveld i Drøbak." Det kom tre singelplater fra Granneman i 1962, en av dem var "Omatt og Omatt" som gjorde henne landskjent. Sangen er fortsatt å høre i norsk radio. I 1964 skulle hun delta igjen, da som artist. Samme år fikk låtskrivemakker Sigurd Jansen sin debut i Melodi Grand Prix. Han vant med "Spiral" som Granneman sang med det lille orkesteret. (På den tiden ble alle bidrag fremført to ganger med forskjellige artister og orkesterbesetning.)  Elisabeth Granneman var en produktiv komponist og tekstforfatter men fikk aldri med noe Grand Prix bidrag som låtskriver.

                                                              Refusert bidrag