Melodi Grand Prix 1984: "Strand Hotel" Beate Jacobsen

NRK slo virkelig på stortromma til Melodi Grand Prix finalen i 1984, medgangen hadde startet så smått i 1982, nå var det virkelig en kamp om å få bli med både blant artister og komponister. 950 bidrag kom inn til NRK og det var en formidabel økning på nesten 500 flere enn året før. Og denne rekorden skulle stå helt til 2010. Mye av grunnen var nok at NRK samarbeidet med plateselskaper og tok Grand Prix på alvor, og den norske popmusikken begynte å vokse seg stor. Fortsatt var NRK eneste TV kanal der man kunne nå hele folket, så det var viktigere med eksponering enn noen gang. I tillegg satt topprodusenten Eirik Wangberg i utvalgsjuryen, han var nyss hjemkommet fra USA er han hadde fått jobbet tett på de virkelig store artistene. Å bli vurdert av han ville mange. I tillegg ble finalen flyttet til Chateau Neuf og hele Kringkastingsorkesteret var med. Og Eirik Wangberg kjempet for den kommersielle popen, sammen med to andre, solide popmusikere, Henning Sommerro og Susanne Fuhr. Og de 950 bidragene kjempet om bare fem finaleplasser, de øvrige fem var invitert av NRK. The Monroes het en duo som slo igjennom med dunder og brak året før og solgte plater og fikk hist i bøtter og spann. Lage Fosheim og Eivind Rølles var invitert av NRK til å sende inn bidrag. De skrev melodi og Lars Kilevold skrev teksten til bidraget «Strand Hotel». Og da pressen fikk nyss om dette, ble de straks utropt til vinnere uten at noen hadde hørt en tone av låta. Fansen håpet vi skulle få se noe gøy fra gutta som hadde et rendyrket sceneshow. Eller at lars Kilevold, som hadde hatt monsterhiten «Livet er forkjipt» noen år før, endelig skulle bli med i Grand Prix. Men så skuffet de alle, de ville ikke fremføre låta selv. I stedet gikk de ut med en demokonkurranse der de oppfordret unge, norske uoppdagede artister om å sende inn en demo. Over 500 kom inn, og valget falt til slutt på Beate Jacobsen fra Bergen. Hun var 21 år og syslet med musikk ved siden av studiene som barnevernspedagog. Rett før finalen kom singelen «Like a River», som teamet bak låta «Strand Hotel» hadde skrevet. Og det funka som bare det. Sangen var en god poplåt og fikk mye oppmerksomhet og ble spilt mye i radio. Dermed fikk Beate Jacobsen og teamet bak den oppmerksomheten de trengte før finalen. Den ble en hit. I dagene før finalen lagde The Monroes mye show og fikk masse oppmerksomhet om låta de hadde skrevet. Og presset på Beate Jacobsen var enormt, og hun innfridde ikke helt. Beate Jacobsen startet først, og etter henne rullet den ene hiten etter den andre ut, fremført av topp artister og skrevet av topp komponister. Det ble en del sure toner på debutanten fra Bergen og gutta i Monroes var så opptatt av å lage show på egne vegne at de helt glemte at Beate Jacobsen hadde kledd å ha selskap av noen dansere på scenen. Eller at de selv hadde kommet på mot slutten av låta. Det ble litt lite med bare en saksofonist. I stedet måtte Beate Jacobsen gjøre den typiske «Monroes walken» som de var så kjente for og som de lanserte gjennom «Sunday People». Men juryene lot seg ikke affisere av litt tamt sceneshow og sur sang. De fem jurygruppene var delt etter alder, og i hver gruppe satt det sju medlemmer, utvalgt nøye. Ingen av dem skulle ha tilknytning til musikkbransjen og ikke til NRK. Og det skulle bli en utrolig spennende avstemning, og «Stand Hotel» endte tilslutt på andreplass, to poeng fra seieren. Lage Fosheim og Eivind Rølles skulle få mange flere suksesser med The Monroes, og revitaliseres mange år etter da Ravi og DJ Løv gjorde en ny versjon av deres monsterhit-  "Cheerio". Lage Fosheim fortsatte sitt arbeid som manager og bakmann, det samme gjorde Eivind Rølles. Men han skulle også komme tilbake i Melodi Grand Prix, i 2010.. Begge døde i løpet av 2013, knapt seksti år gamle. Beate Jacobsen fikk ikke den suksessen hun hadde håpet, og har musikken som hobby ved siden av jobb som daglig leder i et større firma. Hun spilte inn en EP i los Angeles i 2015. Beate Jacobsen skulle heller ikke prøve seg i Melodi Grand Prix igjen.