OCs Grand Prix blogg: Melodi Grand Prix 1962: "Casablanca" Jan Høiland/Per Asplin

I 1962 gikk antallet innsendte bidrag til Melodi Grand Prix kraftig ned. Dette skyldtes at de som fikk sende inn bidrag måtte være medlemmer i komponist og opphavsmannsorganisasjonen NOPA, Norske Populær Autorer. 121 bidrag kom derfra. Og dette ble veteranenes aften. Seks av de ti som hadde signert melodi og tekst til de fem utvalgte bidragene i finalen, var født før 1906. Ytterligere en var født i 1912. neste var født i 1917, så fulgte noen «ungdommer» på 30. Yngstemann var imidlertid 19 år, og det skulle gå svært mange år før en så ung fikk slippe til som komponist eller tekstforfatter i Melodi Grand Prix igjen. Slikt var ikke noe for unge popspirer. Her skulle det tenkes tradisjonelt. Dette førte til en finale der en skulle tro samtlige bidrag var slagere godt forankret i populærmusikken fra slutten av 40-tallet til begynnelsen av 50-tallet. Ingen Elvis, Cliff Richard eller Tommy Steele fikk være musikalsk innflytelse i norsk Melodi Grand Prix- den slags støy skulle en ha seg frabedt. «Casablanca» var intet unntak. Melodien var komponert av Kolbjørn Svendsen. Han var født i Fredrikstad i 1903, og hadde studert komposisjon og var ansatt som kapellmester ved flere teatre, bl.a. ved Den Nationale Scene i Bergen. Han spesialiserte seg på å skrive revymelodier – men skrev også operetter og lette slagere. Over 500 komposisjoner hadde han signert før han hadde fylt 40 år. Mange av revyvisene leverte han til sin far, revyforfatteren Arne Svendsens tekster. For øvrig var både onkel og halvbror anerkjente revykunstnere. Han skrev også flere sanger for Marie Louise Widnes, dengang en visekunstner fra Vanylven i Møre og Romsdal som i godt voksen alder la bort musikken og ble Stortingsrepresentant for SV. Kolbjørn Svendsens store produksjon til tross, han fikk bare med dette ene bidraget til Melodi Grand Prix. Til teksten fikk han hjelp av selveste Arne Paasche - Aasen. Han var sammen med Einar Skjæråsen en av to nasjonalt kjente diktere som leverte tekstbidrag dette året. Arne Paasche – Aasen var født i Steinkjer i 1901, og var ikke bare forfatter og lyriker, han skrev også mange slagertekster. Han skrev diktene «De Nære Ting» og «Blåveispiken» som senere ble tonesatt av duoen Kurt Foss & Reidar Bøe – som på tross av sin enorme popularitet aldri ble spurt om å være med i Melodi Grand Prix. Etter å ha sett hvor vellykket tonesetting til hans dikt ble, begynte han å tilby komponister sine dikt. Dermed nådde han bredt ut fordi diktene hans ble slagertekster og han kunne livnære seg av å skrive på heltid. Det ble gode inntekter av note og platesalg på denne tiden. Men dette hadde ikke noe å si for jurymedlemmene. Ingen fikk vite hvem som var opphavsmenn, (for det var ingen kvinner med som låtskrivere før i 1963), dette var strengt hemmelig og ble lest opp først etter at alle stemmer var avgitt. Det som ikke var hemmelig, var imidlertid hvem som skulle synge. Da det ble kjent at Inger Jacobsen skulle være blant de fem vokalistene i startfeltet, ville alle han henne til å synge sitt bidrag. Hun var den med desidert lengst erfaring og som var mest kjent. Hun fikk velge først, og valget falt ikke på «Casablanca.» Det ble Jan Høiland og Per Asplin som fikk synge den. Jan Høiland først med det lille orkesteret – Jørg. Petter Røeds kvartett. Per Asplin sang melodien med Kringkastingsorkesteret. Han var ti år eldre enn Jan Høiland og allerede godt etablert, også som soloartist etter at perioden med The Monn Keys var mer eller mindre over. Han spilte i revyer, musikaler og filmer og sang inn plater. Han var nærmest fast inventar i NRKs underholdningsprogram i radio på denne tiden, og kjent både i Sverige og Danmark. Per Asplin var med i melodi Grand Prix for andre gang. Han hadde bl.a. sunget «S’il vousplait» året før- den kom på tredjeplass. Men han hadde også sunget vinnermelodien med det lille orkestret og fikk dermed ikke billetten til den internasjonale finalen. Den gikk stort sett uten unntak til den artisten som sang med Kringkastingsorkesteret. (1962 ble det et slikt unntak- mer om det i et senere blogginnlegg). Nå ville Per Asplin representere Norge i den internasjonale finalen i Luxemburg. Den andre vokalisten som sang "Casablanca" het Jan Høiland fra Stavanger, var 23 år og hadde nettopp slått igjennom nasjonalt i radio og TV takket være singelplaten "Sjømann"., som lå 9 uker på VG- lista.Rett etter at han hadde debutert i Melodi Grand Prix skulle han få sitt gjennombrudd i Sverige med en versjon av «Quando,Quando», en melodi som var med å kjempe om å bli Italias Grand Prix bidrag i 1962. Den ble ikke det, men det fikk være en trøst for de to komponistene Alberto Testa og Tony Renis at den sikret dem en internasjonal evergreen etter at den ble spilt inn i engelskspråklig versjon. Den svenske versjonen ble populær også her i Norge, den fikk hele ti uker på VG-lista. Jan Høiland var blitt vår fremste, mannlige popstjerne og ble like kjent i Sverige. «Casablanca» ble fremført og de ti medlemmene av juryen skulle avlegge sine stemmer. Juryen var, som året før, satt sammen av fem mannlige musikkjournalister fra Oslopressen, mens deres kvinnelige ledsagere fikk være «ufaglærte» og folkedypets røst». Detaljene fra avstemningen er ikke kjent, programmet er ikke bevart i NRKs arkiver. Men ordningen var slik at hver dommer kunne gi hvert bidrag fra ett til ti poeng. Ti poeng var beste poengsum. Dermed kunne en melodi få maksimum 100 poeng og minimum 10. Selv om ikke detaljene rundt poengfordelingen er bevart, må det ha vært en spennende avstemning. For da status var gjort opp, skilte kun to poeng «Casablanca» fra seieren. Per Asplin ble for andre året på rad snytt for en deltagelse i den internasjonale Grand Prix finalen. «Casablanca» ble gitt ut på singel av Jan Høiland i 1962.