Melodi Grand Prix 2005: "Feel the Beat." Cheezy Keys.

                                                               3.plass  51 735 poeng.
Da de fem i Cheezy Keys skulle delta i Melodi Grand Prix var de på høyden av sin karriere som showgruppe. De hadde hatt flere show i Oslo og gjort stor suksess. De beveget mot popmusikken, for å ha flere ben å stå på. Tre av medlemmene hadde skrevet låta, Kim Arne Hagen, som var hovedvokalist på bidraget, Hans Petter Moen og Morten Bergheim. På scenen var også de andre to medlemmene med, Tjærand Moe og Anders Kjepperud. Cheezy Keys var invitert av NRK til å sende inn sang, og var et av åtte bidrag som ble plukket ut gjennom en intern utvelgelse til gå til finalen i Oslo Spektrum. Finalen holdt et høyt nivå, og var en reel opptur etter 12-15 år med ganske få lyspunkter. i Melodi Grand Prix. Cheezy Keys brakte ny energi med seg. De klarte å balansere vokaljazz med lett pop og det likte publikum. Cheezy Keys hadde gjort seg i overkant godt bemerket i Melodi Grand Prix i 2003, da de sto for pausenummeret. Den internasjonale finalen skulle gå av stabelen i Riga i Latvia, og Cheezy Keys hadde laget en pastisj av et show med elementer av parodi på russisk musikk, symboler og musikkinstrumenter Det falt latvierne tungt for brystet, og de fikk massiv kritikk i latviske aviser, og debatten gikk også høyt her hjemme. Den endte på diplomatisk nivå og til slutt måtte NRK sende en offisiell unnskyldning ad diplomatiske veier. Men dette var tilgitt, og nå skulle vokalgruppa synge selv, og bidraget handlet selvsagt om musikk. Noe særlig fantasifulle i sin låttematikk kan ingen se de var. Desto mer vågale var deres vokale krumspring. Startfeltet var knallsterkt med et internasjonalt kobbel av låtskrivere og både Jahn Teigen, Wig Wam og Tor Endresen i artistrekka. Etter første runde ble fire gullfinalister kunngjort, og Cheezy Keys tok seg til finalen der konkurransen var enda tøffere. For, der var det fire potensielle vinnerbidrag- men bare ett av dem kunne trekke lengste strå. Det norske folk fikk stemme, og poengene ble fordelt til fem regioner i Norge, der en talsperson på hvert sted videreformidlet dem fra sin region. "Feel the Beat" fikk under 10.000 stemmer hos fire av fem juryer, og lite kunne gjøres når siste region ga dem litt over 23.000 poeng. Gapet opp til førsteplassen var nytteløst å ta igjen. Men pallplass ble det, og flere deltagelser skulle komme.

                               

Melodi Grand Prix 1995: "En liten måne." Irene Bjaanes.

Av de litt over 300 sangene som kom inn til Melodi Grand Prix, ble ti plukket ut til å delta, mens ytterligere fire bidrag var skrevet av spesialinviterte komponister. Men ingen av dem gikk direkte til finalen, alle måtte igjennom kvalifiseringrunder der to og to låter ble prøvd mot hverandre og vinneren gikk til finalen.Disse ble presentert for NRKs seere fra januar 1995. Og det aller første bidraget ut var et av de innsendte.  Det hadde tittelen «En liten måne» og hadde tekst og musikk fra Gunnar Refsdal. Han hadde sin bakgrunn fra bandet Drama fra Larvik som tok Norge med storm på åttitallet. Han var gruppas trommis. Siden Dramaperioden hadde han hatt musikken som hobby. Som vokalist hadde han hentet den 27 år gamle Irene Bjaanes fra nabobyen Stavern. Hun jobbet som pianoentertainer til vanlig. «En liten måte» var en slags jazzhybrid og ingen skjønte helt hvor de skulle plassere låta sjangermessig. Og de tre hundre husstandene rundt i Norge som skulle ringe inn sine stemmer, ble ikke overvettes begeistret. Bare 23 prosent av dem ga sine stemmer til Irene Bjaanes. Dermed ble finaledrømmen knust da duellmotstanderen satt igjen med 77 prosent av stemmene. «En liten måne» ble det bidraget blant samtlige 14 melodier i semifinalene som fikk lavest poengsum. Hverken Gunnar Refsdal eller Irene Bjaanes forsøkte seg i Melodi Grand Prix igjen. Irene Bjaanes jobber fortsatt som sanger og pianoentertainer og spiller over hele Norge, og har fortsatt sin base i Stavern. I 2014 ga hun ut sin egenkomponerte låt «Ingen vei tilbake.»

                                                Smeifinale 1, utslått. 23 % av stemmene.

Melodi Grand Prix 1985: "Ring, ring ring." Pastell.

Ti komponister ble invitert til å sende inn bidrag til Melodi Grand Prix, blant dem var Pete Knutsen. Han kunne selv velge artister og øvrige samarbeidspartnere. Pete Knutsen var aller mest kjent som orkesterleder og arrangør, hans debut som låtskriver i Melodi Grand Prix kom i 1983. Da endte hans bidrag på en sjetteplass. Nå skulle det revansjeres , og det med en skikkelig gladlåt. Han valgte Marianne Mørk som tekstforfatter. De hadde samarbeidet med bidraget «Lengsel» i 1983. Marianne Mørk var fast skuespiller i komiseriene til trioen KLM. Ved siden av jobben som skuespiller, skrev hun sangtekster.  Til å synge bidraget «Ring, ring ring» valgte de vokalkvartetten Pastell fra Trondheim. Gruppa besto av brødrene Stig og Johnny Nordseth, og søstrene Elisabeth og Merethe Trøan. De var naboer i Trondheim og startet tidlig med sang og musikk. Inspirert av ABBA, valgte de også å bruke forbokstavene i navnene sine som gruppenavn, de ble til MeStElJo. Johnny  og Elisabeth var eldst med 19 år,  Stig var 17 og yngst var Merethe på 14. Før dette hadde de opptrådt over hele Trøndelag med egne show de lagde selv, de valgte sanger og arrangerte harmonier, så de var ingen noviser selv om de var de yngste i startfeltet. De ble oppdaget av Hanne Krogh da de opptrådte i «Flimra» på NRK. Hanne Krogh kontaktet Arne Bendiksen, som igjen satte gruppa i kontakt med Ole Vidar Lien. Da han sluttet hos Bendiksen og startet eget plateselskap, signerte han Pastell. Pete Knutsen samarbeidet med Lien i hans nye plateselskap, og de bestemte seg for å satse på gruppa. Og det skulle vise seg å være lurt. Pastell var unge, men leverte godt, og bidraget ble bra mottatt. De åpnet showet, og med «Ring, ring ring» fikk showet en pangstart. Enkelte hevdet at det var litt påfallende likhet med ABBAs «Ring, Ring» som deltok i Melodifestivalen i 1973. Det eneste som lignet, var gruppas besetning og låtas tittel. Resten var ganske forskjellig. Juryen besto av fire internasjonalt kjente musikkprofiler, franske Anne Marie David som vant Eursovision Song Contest for Luxemburg i1973, og representerte Frankrike og fikk en hederlig tredjeplass i 1979. «Hjernen bak» ABBA, Stikkan Andersson var med i juryen, og det samme var de to britiske låtskriverne og dirigentene Ronnie Hazelhurst og Tony Visconti. I tillegg vard et fem folkejuryer spredt rundt i Norge. Og det var folkejuryene som likte «Ring, ring, ring» best. De var på andreplass hos tre av disse juryene. De var også godt plassert hos de fire i fagjuryen. Men det holdt ikke helt inn. Det ble likevel en hederlig plassering i toppen og et gjennombrudd for gruppa. Det ble flere turneer og plateinnspillinger i løpet av 1985 og 1986, da gikk de hvert til sitt. Merethe Trøan ble den eneste som fortsatte musikkarrieren og for henne ble denne Grand Prix deltagelsen et gjennombrudd. Hun skulle komme sterkt tilbake i konkurransen senere, og få en solid karriere både i platestudio og på musikalscenen. For «Ring,ring,ring» ble det åtte uker på Norsktoppen, en av ukene var de på førsteplass.  Pete Knutsen ble etter hvert orkesterleder i flere Melodi Grand Prix finaler. Og Merethe Trøan skule gjøre et solid comeback i finalen i 1992, da som solist.

                                     3.plass   66 poeng

Melodi Grand Prix 2004: "I Don't Understand Her." Aslak J. Johnsen

                                                      7.plass     19 poeng
530 bidrag kom inn til NRK, og dette var en markant oppgang fra året før. Mye skyldes nok fjerdeplassen til Jostein Hasselgård i den internasjonale finalen i 2003. 12 bidrag gikk til finalen i 2004 - de fleste skrevet av ukjente låtskrivere og fremført av artister som skulle få sin debut i finalen. Og det var nesten en liten internasjonal finale i seg selv, for låtskriverne kom fra Tyskland, Sverige, Russland, Storbritannia og Norge. "I Don't Understand Her" var et av de få "helnorske" bidragene. Vokalisten Aslak J. Johnsen hadde skrevet melodi og tekst sammen med Benjamin Sletten og Anders Bjørknes. Ingen av de tre hadde fått med noe bidrag i Melodi Grand Prix tidligere. Anders Bjørknes fra Mo i Rana var selvlært musiker og komponist. Han jobber i dag som musikklærer i grunnskolen og dirigerer kor. Benjamin Sletten er også hobbymusiker og låtskriver. Aslak J Johnsen født i Stavanger  der han tidlig startet med musikk. Han  bodde mange år i  Bergen og Trondheim der han jobbet som frilans musiker og låtskriver. Han var ofte på turné for Rikskonsertene med musikalske sprell for barn. Før finalen i 2004 flyttet han til Oslo. I en finale preget av unge debutanter, var 35- åringen som en veteran å regne. Nå bor han i Drøbak, der han jobber som produsent, festivalarrangør, musiker og skribent. I 2010 lanserte han Norges første heldigitale musikkmagasin.
"I Don't Understand Her" startet først av de tolv bidragene i finalen. NRK la alle låtene ut på nett en uke før finalen, slik at de kunne samle stemmer fra lyttere. Alle låtene ble også spilt i radio. Stemmene ble samlet og utdelt av fem regionale juryer. Poengene ble regnet sammen, og omarbeidet slik at det bidraget som hadde fått flest publikumsstemmer fra regionen, fikk 12 poeng-  så fulgte skalaen 10, 8 og ned til ett poeng. Ti av låtene fikk poeng fra hver jury, men med tolv bidrag i startfeltet, kunne det ende opp med null poeng hvis det gikk riktig galt. (Og det gjorde det for to av bidragene.) Etter første omgang var det om å gjøre å få nok poeng til å havne blant de fire beste, som gikk videre til gullfinalen og kunne kjempe om en seier. Så langt kom ikke Aslak J. Johnsen. Han fikk poeng fra alle de fem regionene, og det var bare så vidt. Fra den siste juryen fikk han ett poeng. han fikk fem melodier bak seg, så det ble en sjuendeplass til slutt. Ingen av gutta bak låta har prøvd seg i Melodi Grand Prix etter dette.

                                     

Melodi Grand Prix 1994: "Tunge dråper." Karoline Gregersen.

Litt under 300 bidrag kom inn til Melodi Grand Prix 1994, litt over hundre færre enn året før. Ti ble plukket ut til finalen og et av dem var «Tunge dråper.» Melodien av komponert av Stig Gjendem og Botolf Lødemel med tekst av Hans Henrik Sørensen. Stig Gjendem hadde forsøkt seg som artist i Melodi Grand Prix i 1988, men ble slått ut før finalen. I 1987 startet han band i hjembyen Molde sammen med bl.a. Lars Jones. Han hadde også skrevet musikk til teaterstykker og syslet med poplåter i hjembyen Molde. Botolf Lødemel har tilnavnet «Popkongen av Ørsta». Han startet tidlig med musikk på hjemstedet, men flyttet til Oslo der han jobber som produsent og låtskriver. «Tunge dråper» var hans første forsøk i Melodi Grand Prix. Melodi Grand Prix 1994 hadde noen få etablerte artister og svært mange debutanter. En av dem var Karoline Gregersen fra Notodden. Hun var 22 år og hadde drevet mye med musikk på hjemstedet, nå skulle den store popstjernedrømmen leves ut. Hun var nok en tanke for urutinert, og da hun skulle åpne hele ballet, ble det hele litt famlende i starten. Og scenen i Spektrum ble litt stor. Og låta var ikke den aller mest spennende. Men vokalisten gjorde en god jobb, og refrenget løftet sangen. Juryen derimot, ble ikke helt overbevist. Det var sju juryer totalt. Seks av dem besto av utvalgte medlemmer på seks utvalgte steder i Norge, mens den sjuende var det Norsk Tipping som sto for. De hadde regnet om telefonstemmene til prosenttall og delte ut disse helt til slutt. «Tunge Dråper» lå stort sett et stykke ende på resultatlistene hos juryene. Fra juryen i Kristiansand fikk «Tunge Dråper» bare fem poeng, og fra tippejuryen forble det med en prosent av telefonstemmene. Best resultat kom fra juryen i Bergen der 59 av de 100 jurymedlemmene trykket inn mentometerknappene. Det ble heldigvis ikke sisteplass. For Karoline Gregersen, nå Herlofsen ble det starten på en fin karriere som artist, låtskriver og forfatter. Hennes siste prosjekt er NRK serien og platene om «Molly & Partner» som hun spiller og skriver tekster til sammen med Marianne Krogness. Hun har latt det bli med den ene Grand Prix deltagelsen. For en av komponistene, Botolf Lødemel, ble det bare en start. Han skulle prøve seg flere ganger og på neste forsøk skulle han nesten klare å ta seieren.  

Melodi Grand Prix 1984: "Strand Hotel" Beate Jacobsen

NRK slo virkelig på stortromma til Melodi Grand Prix finalen i 1984, medgangen hadde startet så smått i 1982, nå var det virkelig en kamp om å få bli med både blant artister og komponister. 950 bidrag kom inn til NRK og det var en formidabel økning på nesten 500 flere enn året før. Og denne rekorden skulle stå helt til 2010. Mye av grunnen var nok at NRK samarbeidet med plateselskaper og tok Grand Prix på alvor, og den norske popmusikken begynte å vokse seg stor. Fortsatt var NRK eneste TV kanal der man kunne nå hele folket, så det var viktigere med eksponering enn noen gang. I tillegg satt topprodusenten Eirik Wangberg i utvalgsjuryen, han var nyss hjemkommet fra USA er han hadde fått jobbet tett på de virkelig store artistene. Å bli vurdert av han ville mange. I tillegg ble finalen flyttet til Chateau Neuf og hele Kringkastingsorkesteret var med. Og Eirik Wangberg kjempet for den kommersielle popen, sammen med to andre, solide popmusikere, Henning Sommerro og Susanne Fuhr. Og de 950 bidragene kjempet om bare fem finaleplasser, de øvrige fem var invitert av NRK. The Monroes het en duo som slo igjennom med dunder og brak året før og solgte plater og fikk hist i bøtter og spann. Lage Fosheim og Eivind Rølles var invitert av NRK til å sende inn bidrag. De skrev melodi og Lars Kilevold skrev teksten til bidraget «Strand Hotel». Og da pressen fikk nyss om dette, ble de straks utropt til vinnere uten at noen hadde hørt en tone av låta. Fansen håpet vi skulle få se noe gøy fra gutta som hadde et rendyrket sceneshow. Eller at lars Kilevold, som hadde hatt monsterhiten «Livet er forkjipt» noen år før, endelig skulle bli med i Grand Prix. Men så skuffet de alle, de ville ikke fremføre låta selv. I stedet gikk de ut med en demokonkurranse der de oppfordret unge, norske uoppdagede artister om å sende inn en demo. Over 500 kom inn, og valget falt til slutt på Beate Jacobsen fra Bergen. Hun var 21 år og syslet med musikk ved siden av studiene som barnevernspedagog. Rett før finalen kom singelen «Like a River», som teamet bak låta «Strand Hotel» hadde skrevet. Og det funka som bare det. Sangen var en god poplåt og fikk mye oppmerksomhet og ble spilt mye i radio. Dermed fikk Beate Jacobsen og teamet bak den oppmerksomheten de trengte før finalen. Den ble en hit. I dagene før finalen lagde The Monroes mye show og fikk masse oppmerksomhet om låta de hadde skrevet. Og presset på Beate Jacobsen var enormt, og hun innfridde ikke helt. Beate Jacobsen startet først, og etter henne rullet den ene hiten etter den andre ut, fremført av topp artister og skrevet av topp komponister. Det ble en del sure toner på debutanten fra Bergen og gutta i Monroes var så opptatt av å lage show på egne vegne at de helt glemte at Beate Jacobsen hadde kledd å ha selskap av noen dansere på scenen. Eller at de selv hadde kommet på mot slutten av låta. Det ble litt lite med bare en saksofonist. I stedet måtte Beate Jacobsen gjøre den typiske «Monroes walken» som de var så kjente for og som de lanserte gjennom «Sunday People». Men juryene lot seg ikke affisere av litt tamt sceneshow og sur sang. De fem jurygruppene var delt etter alder, og i hver gruppe satt det sju medlemmer, utvalgt nøye. Ingen av dem skulle ha tilknytning til musikkbransjen og ikke til NRK. Og det skulle bli en utrolig spennende avstemning, og «Stand Hotel» endte tilslutt på andreplass, to poeng fra seieren. Lage Fosheim og Eivind Rølles skulle få mange flere suksesser med The Monroes, og revitaliseres mange år etter da Ravi og DJ Løv gjorde en ny versjon av deres monsterhit-  "Cheerio". Lage Fosheim fortsatte sitt arbeid som manager og bakmann, det samme gjorde Eivind Rølles. Men han skulle også komme tilbake i Melodi Grand Prix, i 2010.. Begge døde i løpet av 2013, knapt seksti år gamle. Beate Jacobsen fikk ikke den suksessen hun hadde håpet, og har musikken som hobby ved siden av jobb som daglig leder i et større firma. Hun spilte inn en EP i los Angeles i 2015. Beate Jacobsen skulle heller ikke prøve seg i Melodi Grand Prix igjen.

Melodi Grand Prix 1974: "Syng en liten melodi". Anne Lise Gjøstøl/Dizzie Tunes & Grethe Kausland.

Låtskriver og artist Benny Borg, trompetist Finn Eriksen og Grand Prix- veteran, dirigent og arrangør Sigurd Jansen plukket ut fem låter blant 272 innsendte til finalen i Melodi Grand Prix 1974. NRK var igjen tilbake til den gamle formen, der hvert av de fem bidragene ble fremført to ganger med ulik orkesterbesetning og forskjellige artister. «Syng en liten melodi» var en sorgløs, liten sang, komponert av Halvard Kausland og med tekst av Øyvind Lauritzen. Halvard Kausland var da gift med Grethe, som før dette het Nilsen og var Norges første barnestjerne. Lille- Grethe var kjent over hele Skandinavia. Midt på sekstitallet trakk hun seg tilbake, ble gift med Halvard Kausland og var syngende husmor i Horten. Hun ble lokket tilbake i rampelyset da hun vant Melodi Grand Prix i 1972 med «Småting» i duett med Benny Borg. Og selvsagt ville Halvard Kausland at hun skulle fremføre hans bidrag – men da sammen med Dizzie Tunes. De var gått fra å være et vanlig popband til å bli en vokal og showgruppe og hadde innledet et samarbeid med Grethe Kausland med sommerrevyen  «På scenekanten» som ble spilt i Tønsberg i 1972. Men dette var første gang de nådde et bredt, nasjonalt publikum sammen med Grethe Kausland, som etter hvert ble deres faste, kvinnelige medlem. «Syng en liten melodi» var første bidrag Halvar Kausland fikk med i Melodi Grand Prix. Han var født på Sotra i 1945 og vokste opp i en musikalsk familie, der han som barn lærte seg å spille trekkspill og gitar. Som tenåring startet han Halvard Kauslands trio sammen med to kompiser. Som 17 åring mønstret han på Amerikabåten «M/S Oslofjord» for å komme seg til New York og bli en del av musikklivet der. Hyra hans var å være musiker ombord. Da han kom tilbake, fikk han jobb innen Kultursektoren i Drammen kommune, og tok tilleggsutdanning innen administrasjon og ledelse mens han jobbet som musiker ved siden av. Etter hvert ble han bl.a. fylkeskultursjef i Vestfold. Men det var lenge etter 1974. Øyvind Lauritzen var fast samarbeidspartner i musikalske prosjekter etter at familien Kausland bosatte seg i Grethes hjemby, Horten. «Syng en liten melodi» ble også sunget av Anne Lise Gjøstøl, som deltok i Melodi Grand Prix for tredje gang. Hun sang sangen med Terje Fjerns orkester. Dizzie Tunes og Grethe Kausland fikk selvsagt æren med det store orkesteret, som var NRKs eget husorkester, ledet av Egil Monn- Iversen- en mann som hele sitt liv virkelig ikke likte Melodi Grand Prix, men profesjonelt nok ledet orkesteret når han ble bedt om det, og laget de vakreste arrangementer som løftet flere bidrag betraktelige hakk opp. Dizzie Tunes var allerede veteraner i norsk underholdningsliv. De startet som et rockeband, men gled mer og mer over til å bli et rent vokal og showband. De var allerede godt etablert i hele Skandinavia via Nordvisjonen, og hadde hatt låter inne på Svensktoppen. Grethe Kausland var også blitt en anerkjent artist i Sverige og hadde flere plateinnspillinger og TV opptredener i nabolandet bak seg. Ikke minst ble deres musikalske revyer spilt med stor suksess både i Oslo, Stockholm og Gøteborg, i radio og TV og på turneer og i gjestespill. Så Dizzie Tunes og Grethe Kausland var sikre kort å sende til den internasjonale finalen i Brighton, poeng fra Sverige var vel nærmest forhåndsutdelt. Men så er det juryen, da. Det var 14 jurymedlemmer, som fulgte den juryordningen som i siste liten ble kansellert av BBC- men som skulle vært gjeldende ordning i den internasjonale finalen- og hadde vært det de siste tre årene. Den var slik at hvert land sendte to jurymedlemmer til finalen, en av de to måtte være under 25 år, og ingen måtte ha en profesjonell tilknytning til musikk. I den norske finalen var det 14 jurymedlemmer fra sju ulike byer i Norge som avga sine poeng. Hver melodi kunne få maks fem og minimum ett poeng. Det vil si at det lå maksimalt 70 poeng i potten, mens hvert bidrag var garantert minimum fjorten poeng. «Syng en liten melodi» fikk toppscore av tre jurymedlemmer og ganske høyt fra de øvrige elleve. Før siste jurymedlem – som var Terje Eggum fra Bergen – skulle avgi sine poeng- var det tre bidrag som kunne vinne, hvorav to lå likt på 43 poeng. Disse to var «Hvor er du?» sunget av Anne- Karine Strøm og Jahn Teigen, og «Syng en liten melodi».  Alle stemmene ble kontrollert før utdeling, slik at de ikke kunne gjøres om på, og alle ble utdelt til en melodi av gangen, så denne spenningen ble seere og radiolyttere dessverre snytt for. Men jeg kan forsøke å gjenskape den her, slik det hadde vært om hver dommer i stedet delte ut alle sine poeng en gang. Altså, siste dommer skal avgjøre, et bidrag har 41 poeng og to har 43.  «Hvor er du?» som starter først, har 43 poeng, får fem og går oppi ledelsen til 48 poeng. «Lys ogmørke», fremført av Ellen Nikolaysen og Dag Spantell er start nummer to og har 40 poeng, får fire og dermed er seiersdrømmen knust. Bidrag nummer tre, «Syng en liten melodi» har også 43 poeng, og kan oppnå delt seier, men får bare tre poeng, og blir nummer to. Hvilken dramatikk NRK lot seerne gå glipp av.  «Syng en liten melodi» ble ikke spilt inn på plate. Hverken Halvar Kausland eller Øyvind Lauritzen leverte flere bidrag til Melodi Grand Prix. Både Dizzie Tunes, Grethe Kausland og Anne Lise Gjøstøl skulle gjøre seg gjeldene i mange flere finaler i kommende år.

                                                          2.plass 46 poeng'

                   Her kan du høre Anne Lise Gjøstøls versjon med det lille orkesteret: