Melodi Grand Prix 2005: "I am Rock'n'Roll" Jorun Erdal

I 2005 var det åpent for komponister fra hele Europa til å sende inn låter til Melodi Grand Prix finalen. Et av bidragene var signert svenske låtskrivere. Claes Andersson og Torbjørn Wassenius hadde fått med et bidrag året før og hadde havnet på andreplass. Og de hadde også levert flere bidrag til den svenske Melodifestivalen uten å gå helt til topps. Denne gangen hadde de to fått med seg Tommy Denander til å skrive tekst og melodi. Også han en veteran fra den svenske Melodifestivalen. Til å fremføre sitt bidrag "I am Rock'n'Roll" fikk gutta Jorun Erdal. Og hun var en perfekt match. Jorunn Erdal hadde sunget fast med showet til Hege Schøyen og Øyvind Blunck gjennom flere sesonger og tok steget frem som solist for alvor da hun deltok i Melodi Grand Prix 2000. Da havnet hun på en fjerdeplass i Gullfinalen. Nå skulle hun vinne. «"I am Rock'n'Roll" seilte raskt opp som en av favorittene og låta var tippet helt til topps.  Det er en låt som falt lett i øret og toppet med Jorun Erdals fantassike stemme, regnet mange seieren som sikker, i et av de beste bidragene fra finalene i den første halvdelen av 00-tallet. Startfeltet var sterkt, det var mange låter som hevdet seg, og to veteraner- Tor Endersen og Jahn Teigen stilte begge opp som vokalister på hver sin låt, og stakk av med mye av medieoppmerksomheten. I finalen var det åtte bidrag, og Jorun Erdal var først ut. Seerne ringte inn sine stemmer, som ble presentert fra hver sin region rundt i Norge, fem i alt. Første omgang gjaldt Gullfinalen, dit Jorun Erdal tok seg. Så var det å fremføre bidraget igjen, og ny runde med utdeling av poeng. Det startet bra for Jorun Erdal. Hun ledet etter at de to første regionjuryene hadde gitt sine poeng. Men så ble hun tatt igjen. Andreplass ble det til slutt. Både Jorun Erdal og opphavsmennene skulle prøve seg i Melodi Grand Prix året etter.

                                                   2. plass    64 153 poeng

Melodi Grand Prix 1971: "India" Inger Jacobsen

I 1971 ble det igjen arrangert finale i Melodi Grand Prix etter at NRK valgte ikke å delta året før. Interessen hadde dalt betydelig, selv om NRK virkelig slo på stortromma og fristet med tidenes beste finale til da. Til den internasjonale finalen var reglene gjort om, nye land kom med og poengsystemet endret slik at man slapp den ydmykende nullen. NRK inviterte seks komponister til finalen, mens de tok ut seks øvrige blant 196 innsendte bidrag. (Det var en nedgangpå nesten 250 fra forrige finale i 1969.) I utvalgsjuryen satt vår internasjonale jazzstjerne Karin Krog sammen med skuespiller og programleder Rolv Wesenlund, kapellmester Kjell Halvorsen og trompetist Finn Eriksen. Veteranen Kristian Hauger var en av de seks inviterte komponistene, og var allerede klar for finalen. Han var 66 år og en veteran i norsk populærmusikk og i Melodi Grand Prix. Dette var hans fjerde Melodi Grand Prix bidrag. Han hadde fremdeles til gode å gå helt til topps. Og han fikk litt å bryne seg på, for 1971 innbød til en ny vår for Melodi Grand Prix, her var det etablerte opphavsmenn og kvinner i elitedivisjonen i norsk pop, og det samme gjaldt for artistene. Her var alle de nye navnene som skulle prege norsk popmusikk det neste tiåret: Gro Anita Schønn, Anne- Karine Strøm, Anne Lise Gjøstøl, Hanne Krogh og Dag Spantell. Noen etablerte veteraner var det også i artistrekka. Den eldste og mest erfarne var Inger Jacobsen. Hun deltok i sin fjerde finale og hadde representert Norge i Luxemburg i 1962. Hun hadde hatt et samarbeid med Kristian Hauger siden 1940 - tallet og hun var hans favorittvokalist. Inger Jacobsen trakk startnummer seks, uheldigvis midt mellom to av favoriteene i finalen. Inger Jacobsen leverte sikkert og rutinert til et vakkert orkesterarrangement av opphavsmannen selv. «India» tilhørte nok en litt annen generasjon popmusikk, og ble mer identifisert med slagertradisjonen fra 1950-tallet. Men det ble et spennende og annerledes innslag i finalen.  Inger Jacobsen var 48 år,  og desidert eldste artist i feltet, 16 år eldre enn neste veteran, Jan Høiland. (Og 33 år eldre enn Hanne Krogh som vant.) Juryordningen fulgte endringene som skulle skje i de internasjonale finalene noen år fremover. Der skulle to jurymedlemmer fra hvert land avgi sine stemmer, det ene jurymedlemmet måtte være under 25 år. NRK valgte å følge dette i finalen, og i sju norske byer satt det to jurymedlemmer. De kunne gi hver låt poeng på skalaen ett til fem. Fem poeng til beste og ett poeng til det bidraget de likte minst. «India» fikk poeng på nederste del av skalaen, og slo ikke helt an. Dermed ble det sisteplass på Kristian Haugers tekst og melodi. Inger Jacobsen satte punktum for Melodi Grand Prix med "India". Kristian Hauger deltok igjen i 1976. Selv om låta havnet sist, var det som vanlig en fryd å høre Inger Jacobsen synge det hun kunne best, jazzinspirerte ballader. «India» ble ikke spilt inn på plate. 

                                                   12.plass  30 poeng

Melodi Grand Prix 1965: "Jeg har en øy" Jan Høiland/Per Asplin

I 1965 ble det satt ny rekord og for første gang kom det inn over 300 bidrag til Melodi Grand Prix. Av de fem bidragene komponist Finn Ludt, dirigent Øyvind Bergh og tekstforfatter og programleder Otto Nielsen plukket ut til finalen, var «Jeg har en øy». Alle de tre i uttaksjuryen var født før 1913, så spesielt ungdommelig og friskt var det ikke – denne gangen heller. Det speilet også musikkuttrykket i finalen, som var gammeldags og tilbakeskuende. Av de sju som var akkreditert som komponister og tekstforfattere, var tre over seksti år, og ytterligere to over femti. «Ungdomsalibiet» sto Sigurd Jansen og Helge Hagerup for, de var begge i starten av 30 årene. Men de skrev et usedvanlig gammelmodig bidrag. Sigurd Jansen hadde fått en hederlig plassering med «Spiral»som Arne Bendiksen sang i den internasjonale finalen året før. Så han hadde litt å forsvare i årets norske finale. Sigurd Jansen fikk med sitt tredje bidrag på rad. Denne gangen fikk han lyrikeren Helge Hagerup til å skrive teksten. Den ble et dikt og melodien en slags jazzhybrid. Teksten var ingen slagertekst, men forsøksvis lyrisk og symboltung. Det rare er at Sigurd Jansen valgte to tenorer til å synge en sang som åpenbart gikk for dypt for begge. De ser litt fortapte ut i både tekst og melodi. Sigurd Jansen virker å ha vært veldig inspirert av Sveriges bidrag fra 1963. Jan Høiland sang melodien med Egil Kapstads trio, og sangen gjorde seg bedre for hans stemme og med den lille besetningen. For Per Asplin gikk sangen til tider for dypt, og uendelig lange saksofonsoloer gjorde ikke jobben enklere for han. Han så ganske utilpass ut og leverte en heller kjedelig og ganske inspirasjonsløs fremføring - men gjorde så godt han kunne med et ganske håpløst bidrag. Opphavsmenn og orkesterarrangør hadde ikke gitt han noe særlig godt utgangspunkt.  Det ble tungt og dystert og kjedelig. Og det falt slett ikke i smak hos NRKs seere og lyttere som skulle få avgjøre det hele med å sende inn postkort der de stemte på sin favorittmelodi. Sangen havnet helt sist med nesten fire tusen stemmer bak førsteplassen og tusen stemmer bak nærmeste konkurrent. Mer ydmykende tap i en norsk finale skal en lete lenge etter. 

For Jan Høiland var dette hans fjerde finale på rad, han ble første til å delta så mange ganger etter hverandre. For Per Asplin var det tredje forsøk. Både Sigurd Jansen, Jan Høiland og Per Asplin skulle prøve seg i Melodi Grand Prix igjen. 

                                              5. plass     404 poeng

Melodi Grand Prix 1978: Stein Ingebrigtsen

Medisinerstudenten Petter Hurlen hadde fått blod på tann etter å ha fått med en låt til semifinalen i Melodi Grand Prix 1977. (Les mer om bidraget «Springaren» med Nora Brockstedt, du finner det ved å bla deg nedover i menyen til høyre.)  Nå hadde han endelig fått med en låt til selve finalen. Han fikk med seg sin studiekompis Espen Dietrichs til å skrive teksten. Gutta var 22 år gamle og fulle av pågangsmot. Verden skulle erobres, og de fikk med sitt bidrag blant åtte andre som var plukket ut blant 635 innsendte bidrag. Dette var ny rekord. Den forrige var på 418 bidrag tilbake i 1969. Både Petter Hurlen og Espen Dietrichs hadde syslet med musikk gjennom hele ungdomstiden, skrev låter og var medlem av diverse band. Musikken var en kjærkommen avveksling fra studiene. Bidraget de hadde fått med, het «Fortsett sangen» og ingen ringere enn Stein Ingebrigtsen skulle fremføre dette. Han var på denne tiden i ferd med å trappe ned på virksomheten som artist, han ville vie mer tid til familien. Dermed ble det færre turneer og mindre kveldsjobbing. I 1978 spilte han inn den siste i serien av Treff- plater, og signaliserte at han kunne tenke seg å jobbe mer bak kulissene. Men han skulle ikke forlate rampelyset helt ennå. Han var fortsatt å se og høre i NRK TV og radio, og var aktiv i platestudio. (Det var livespilling og turneer det ble mindre av, men han trappet gradvis ned på plateinnspillinger de neste fire- fem årene og gikk inn i en helt annen bransje.) Men nå sto melodi Grand Prix for tur. Dette året var et usedvanlig sterkt startfelt, samtlige åtte bidrag ble fremført av etablerte artister. Stein Ingebrigtsen var den virkelige veteranen blant dem. Han var eldst med sine 33 år, og var den med flest meritter fra tidligere finaler. Dette var hans sjette deltagelse, og han hadde vunnet to ganger uten å få representere Norge i en internasjonal finale, som den eneste gjennom tidene. Han sang vinnerbidragene i 1973 og 1975 med det lille orkesteret , frem til og med 1976 var reglene var slik at alle bidrag ble fremført to ganger med to forskjellige artister og orkesterbesetninger og den som sang med det store orkesteret ble sendt til den internasjonal finalen.Så etter å ha trukket korteste strå to ganger var han lysten på en seier, og det kunne smake godt med en reise til den internasjonale finalen i Paris. NRK hadde igjen valgt, som nesten eneste kringkaster i Europa, å la en fagjury helt og holdent avgjøre resultatet, til seernes store forargelse. Forrige gang fagjuryen fikk avgjøre var i 1975, da endte vi nest sist i finalen i Stockholm. Av en eller annen grunn hadde de valgt det fiffige grepet å la juryen dele ut poeng i motsatt rekkefølge, med ett poeng til favoritten, så ned til åtte poeng for den de likte minst. Så det ble om å gjøre å få minst poeng tildelt av de ni fagfolkene i juryen. Og «Fortsett sangen» fikk poeng langs hele skalaen. Dårligste poengsum kom fra NRK mannen Svein Erik Børja som hadde låta på sisteplass, mens orkesterleder og komponist Kjell Karlsen hadde den på en andreplass.  Dermed ville det seg ikke for Stein Ingebrigtsen denne gangen heller. Men selv om han trappet ned, så skulle han gjøre ytterligere et forsøk i Melodi Grand Prix, med et heller ydmykende resultat. (Les mer om hans sjuende og siste deltagelse med «Uflaks» fra 1982 ved å bla deg nedover i menyen til høyre.) For Petter Hurlen var dette bare starten, året etter skulle han komme sterkt tilbake. 

                                                          5.plass  43 poeng

Melodi Grand Prix 1990: "Brandenburger Tor" Ketil Stokkan

I en lukket konkurranse arrangert av NRK kom 96 bidrag inn til NRK. Ti melodier ble plukket ut til å delta i finalen i Melodi Grand Prix 1990. Ketil Stokkan fikk med sitt tredje bidrag, han hadde en andreplass og en tidligere seier på merittlisten. Skulle han lykkes igjen?  Konkurransen var beinhard, bl.a. hadde Jahn Teigen fått «fot» for Grand Prix igjen, og var for tredje året på rad storfavoritt. I tillegg seilte «Café Le Swing» med Tor Endresen på vokal opp som en soleklar favoritt. (Les om dette bidraget i et tidligere blogginnlegg, du finner det i menyen til høyre.) Rune Rudberg stilte også  opp, han var da på toppen av sin karriere. Til «Branderburger Tor» hadde Ketil Stokkan skrevet tekst og melodi selv. Finalen ble arrangert i det nye atriet på Royal Christiania Hotell i Oslo, der Pete Knutsens storband fungerte som orkester. Ketil Stokkan hadde trukket startnummer en og skulle sette standard for resten av bidragene. Jurygruppene skulle stemme i to omganger. Denne gangen var det både fagjury og folkejury med, fløyet inn og plassert rundt bord foran scenen. Det var to fagjuryer, hver bestående av fem utvalgte musikkjournalister, komponister og artister. Blant jurymedlemmene her fant du Halvard Flatland, Kari Gjærum, Tore Hansen, Turid Øversveen og Ivar Dyrhaug. I tillegg var det fem juryer i salen som stemte for den regionen de kom fra. Telefonstemmer var ikke innført ennå. I første runde ga hver jury ett poeng til hver av de fem låtene den ønsket å finne i gullfinalen. Etter første runde lå «Brandenburger Tor» på en tredelt førsteplass med totalt sju poeng, ett fra hver jury. De andre to låtene på førsteplass var de andre to favorittene i finalen, Jahn Teigen og Tor Endresen. Spenningen var stor etter at de fem låtene var fremført på nytt i superfinalen. Der ble startrekkefølgen trukket på nytt, og de tre favorittene startet etter hverandre. «Brandenburger Tor» åpnet «favorittparaden» som startnummer tre. Så skulle nye poeng fordeles. Nå ble det slik at hvert av de fem jurymedlemmene i hver av de sju jurygruppene skulle gi poeng slik: 12 poeng til sin favoritt, 10 poeng til andreplassen deretter 8,7, og 6 poeng. Disse ble regnet sammen og lagt frem. Dermed kunne i realiteten et bidrag få maksimalt 60 poeng fra hver jury. Laveste poengsum var 30. Ketil Stokkan fikk høye poengsummer hele veien, fra fem av juryene fikk han over 50 poeng, og dro til med 60 poeng og full uttelling fra juryen fra Østlandet. Det var bare etter at fagjury nummer to hadde gitt han sin laveste poengsum at han ikke ledet. Ellers ble det en seiersparade for Ketil Stokkan. Dessverre var ikke pressen og TV-seerne like begeistret, spesielt ikke da Jahn Teigen ble forbigått igjen. «Brandenburger Tor» fikk åtte uker på Norsktoppen, hvorav fem på førsteplass, men ble ingen storslager eller bestselger. Låta kom helt si skyggen av evigpopulære "Cafè Le Swing" og Jahn Teigens "Smil" . Da "Brandeburger Tor" tapte finalen i Zagreb, mente mange at de hadde rett, feil låt vant. Året etter avlyste NRK finalen, så fra 1992 og siden har TV seerne vært med å bestemme resultatet. Ketil Stokkan har holdt seg unna Melodi Grand Prix siden.

                                                   1. plass   355 poeng

Melodi Grand Prix 1969: "Sangen om Den Flygende Hollender" Per Müller

For tiende gang skulle NRK arrangere Melodi Grand Prix, og alle tidligere opphavsmenn som hadde representert Norge i internasjonale finaler, ble invitert til å levere bidrag. Dag Kristoffersen sto bak «Solhverv» som Anita Thallaug sang i London i 1963.  (Mer om dette bidraget i et senere blogginnlegg.) Det endte med tap og null poeng, nå var det på tide å rette opp dette. Dag Kristoffersen takket ja til NRKs invitasjon til å levere et bidrag til Melodi Grand Prix. Han var finalens eldste deltager med sine 65 år. Han hadde sin debutkonsert som pianist i 1929, men var allerede to år tidligere blitt fast ansatt som pedagog på Barratt- Dues musikkinstitutt i hjembyen Oslo. Han viet seg mest til korsang og virket som komponist for flere korverk. I tillegg var han ettertraktet dirigent og den mest virksomme stemme og notearrangøren  for kor i Norge gjennom mange tiår. Han var bl. a dirigent for Det Norske Sjømannskor som ofte sang sammen med Erik Bye i NRKs underholdningsprogram på TV og radio på 50- og 60-tallet. Tekstforfatter til «Sangen om Den Flygende Hollender» var Gunnar Kaspersen. Han var tre år yngre enn Dag Kristoffersen, og hadde debuterte på 20 tallet han også. Han skrev utallige slagertekster fra 1930 og utover, og i 1935 debuterte han som revyforfatter på Chat Noir. Han kombinerte etter hvert slagere og revytekster, både originale og som oversetter.  Hans mest kjente slager ble hans norske tekst til «Hva var vel livet uten deg?» til svenske Ernfrid Ahlins originalmelodi og tekst. Den ble brukt i filmen «Vi gifter oss» fra 1951, men innspilt på plate med Jens Book- Jenssen. Av hans originalskrevne slagertekster er nok «Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé " i Kristian Haugers melodi og med selvsamme Book- Jenssen på vokal, den mest kjente. Komponist Dag Kristoffersen debuterte som slagerkomponist med «Solhverv» i 1963, og uttalte selv den gangen at slagere og popmelodier hadde han ikke komponert før. Og med Kaspersen - som også var godt over 60år - som tekstforfatter, ventet få at det skulle bil annet enn ganske sidrumpa og gammelmodig bidrag fra deres hånd. Men det skulle vise seg å være helt feil. De leverte en fengende poplåt, baket inn i et internasjonalt lydende orkesterarrangement og fremført av en stilsikker crooner. Det skulle vise seg at 1969 ble et år som virkelig frisket opp Melodi Grand Prix betraktelig, her var det i hvert fall tre bidrag som traff tidsånden bra og hørtes ut som moderne poplåter. "Sangen om Den Flygende Hollender" var et av dem. Per Müller var hentet inn som vokalist. Han var egentlig ikke førstevalget for låta. Det var Odd Børre, men han hadde takket ja til å synge et annet bidrag i finalen. Det samme gjaldt for andrevalget,  Jan Høiland. Låtskriverne så for seg at en yngre artist skulle fremføre bidraget. Men så spurte de veteranen Per Müller. Det skulle vise seg å bli et lykketreff. Han var allerede en veteran i norsk musikkliv, og hadde en allsidig og internasjonal karriere. Han var født i Hamburg i 1932, og oppvokst i München, der begge hans foreldre jobbet som sangere i Münchenoperaens kor. Når så begge fikk jobb i Norge i 1946, flyttet familien til Norge. Per Müller fikk også sang som lidenskap, og med sin dype røst var han den perfekte crooner. Han debuterte på plate alt i 1955 med «Denene hvit/den andre rød». Siden ble det flere plateinnspillinger. Han ble for alvor kjent i Norge da han sang fast med Pete Browns orkester på turné Norge rundt i 1958, ledsaget av Norges største kjendis på den tiden, radioens Rolf Kirkvaag. Deler av turnéen ble også kringkastet i radio i beste sendetid. Fra 1959 til 1965 var han sammen med Åse Wentzel fast ansatt som sanger, konferansier og showleder på danserestauranten Regnbuen i Oslo. På dagtid gikk han på operahøgskolen, og debuterte som klassisk sanger som Kezal i «Den solgte brud» på Den Norske Opera. Han hadde sin debutkonsert i Universitetets Aula og gjestet operaen flere ganger. Etter hvert lot han musikken bli en hobby og jobbet som seniorkonsulent i salgsavdelingen hos et norsk ukeblad. Per Müller var i 1969 allerede godt kjent ute i Europa gjennom flere deltagelser i radioprogram i England, Tyskland og Nederland. Senere i karrieren sang han ofte med Kringkastingsorkesteret, var vokalist med storband og representerte Norge hele fem ganger i radiokonkurransen «Nord- Ring» der han fikk førsteprisen i 1982. 

Tilbake til 1969: «Sangen om Den Flygende Hollender» ble Per Müllers tredje og siste Grand Prix forsøk. Han trakk startnummer seks i finalen. Og der skulle et utvalg av det norske folk avgjøre det hele. I hver av de ti juryene som var plassert rundt om i landet, satt det fem medlemmer av ulik alder og med ulik musikksmak og interesse. Hvert medlem kunne bare gi ett poeng til den sangen de mente var den beste. Så i alt skulle femti poeng deles på de ti låtene i finalen. Per Müller fikk tre poeng fra juryen i Tromsø, som stemte som nummer to. Dermed var låta på en andreplass en kort stund. Men det kom bare ett eneste poeng til, fra Trondheimsjuryen. Dermed ble det ingen revansje i en internasjonal finale for komponist Dag Kristoffersen. Sangen ble spilt inn på singel og fikk noe radiospilling. Så gikk det noen år så fikk den sin renessanse da den først ble med i «Den store, norske Grand Prix samlingen» som kom på CD i 1995. I tillegg ble den hentet frem av Ingrid Bjørnov  til hennes legendariske jubileumskavalkade i Melodi Grand Prix i 2010 og ble plutselig en liten slager igjen, og Per Müller måtte synge låta på konserter. Per Müller var virksom helt til han gikk bort i 2016. 

                                                              5. plass    4 poeng

                                                         Her er låta live fra fianlen: 

                                                            

Melodi Grand Prix 2011: "Allergic" Mimi Blix

I 2011 hadde interessen for Melodi Grand Prix falt markant, og det ble en nedgang på over 300 innsendte bidrag fra året før. 21  låter som gikk videre til finalen, og en av dem var «Allergic». Låta har tekst og melodi av Merethe LaVerdi og Kjetil Schei. Førstnevnte ble kjent som den første artisten som sang technoinspirert dancemusikk på norsk. Det ble noen mindre hits på starten av nittitallet, før hun viet seg til låtskriving på fulltid. Ved siden av dette jobbet hun med promotering og produksjon og er fremdeles en nestor i norsk popbransje. For andre året på rad hadde hun fått med et bidrag til Melodi Grand Prix. I 2010 kom hun til finalen, men endte ikke opp blant de fire som kjempet om seieren. Kjetil Schei er låtskriver og produsent fra Oslo og debuterte i konkurransen med «Allergic.»  Til å fremføre bidraget hadde LaVerdi og Schei hentet frem Mimi Mutabazi. Hun er født i Askim i 1981, og trettiåringen ville prøve seg som popartist. Mimi Blix, som er hennes artistnavn, var på den tiden en av Norges alle mest internasjonalt kjente modeller og den til da eneste norske modellene med stjernekontrakt med et av verdens viktigste modellbyråer - IMG. Hun hadde vært å se i internasjonale utgaver av magasiner som Vogue, Marie Claire og Cosmopolitan. Samtidig gikk hun visninger for all verdens store motehus og reiste verden rundt.  Hele tiden hadde hun hatt musikk som hobby og var trommeslager for et rockeband. Mimi Blix nasjonale debut som popvokalist vakte internasjonal oppsikt og hun fikk en mediedekning som var få andre forunt i denne utgaven av Melodi Grand Prix. Mimi Blix var scenevant, eksotisk og erfaren- som modell. Ville det holde hele veien som popartist i et TV show? Derom strides de lærde. De lærde fikk rett, sangen startet ikke så bra, tonearten var feil, og  Mimi Blix sang ganske surt i starten. Og det ble litt flatt og vagt, Mimi Blix var mer opptatt av å posere enn å synge helt rent, så selv ikke svært rutinerte dansere i en stilig koreografi og kaskader av pyroeffekter maktet å løfte låta til annet enn det middelmådige. Mimi Blix fikset rett og slett ikke å ta låta til nye høyder og gi den det vokale trykket den trengte. Selv ikke det beste startnummeret, nemlig sist i delfinalen, hjalp.  Hun tok seg til andre sjansen og måtte i ilden igjen, og gjorde ikke særlig bedre inntrykk der. Hun havnet i duell med «folkesjelas representanter» Sie Gubba, (Se tidligere blogginnlegg om dette bidraget. Du finner det ved å bla deg nedover i menyen til høyre.)  Og da ble det bråstopp. Sie Gubba var rutinerte, folkekjære og hadde mobilisert et enormt antall seere som stemte på dem. Dermed ble det over og ut med Mimi Blix. Hun skulle prøve seg igjen i melodi Grand Prix i 2013, da røk hun ut i første runde. 

                                                  Andre sjansen, uplassert.