søndag 18. februar 2018

Melodi Grand Prix 1975: "Det skulle ha vært sommer nå." Stein Ingebrigtsen/Ellen Nikolaysen.


Til Melodi Grand Prix 1975 kom det inn bare120 bidrag, det laveste antallet som er kommet inn til Melodi Grand Prix de gangene det har vært åpnet for alle å sende inn. Litt underlig var det, for den internasjonale finalen skulle holdes i Stockholm, og ABBA som vant året før, hadde allerede fått et internasjonalt gjennombrudd. Og Eurovision Song Contest var på sitt mest populære både i Storbritannia, Frankrike og Tyskland og flere toppartister og komponister var ventet til den internasjonale finalen i Stockholm. De norske bidragene hadde mer eller mindre siden 1967 kommet helt nederst på resultatlistene- og året før kom vi sist for fjerde gang. I Norge hadde interessen dabbet av. NRK tviholdt på det utdaterte systemet med at fem sanger  skulle fremføres to ganger med ulike vokalister og orkesterbesetning, mens man rundt i Europa fornyet sine nasjonale uttaginger. Og la for all del ikke folket få avgjøre vinnermelodien, da går det galt - tenkte de også, og satte sammen en fagjury på ni musikkbransjefolk som plukket ut bidrag og ble jury i finalen. Norges finaler i første del av 70- tallet var ganske gammelmodige greier og representerte på ingen måte utviklingen til popmusikken. NRK bestemte og skulle popmusikk på radio eller TV måtte det for all del være familievennlig, tannløst og noe alle måtte like. Og finalen i 1975 er håpløst gammelmodig og så lite representativ for norsk pop i sin tid som det nærmest går an å få til. Men et bidrag stakk seg ut. «Det skulle ha vært sommer nå» hadde fått tekst og melodi av Svein Hundsnes. Han var 24 år i 1975 og jobbet som musikklærer i hjembyen Haugesund. Han komponerte flittig både popmusikk og klassiske verk. Og «Det skulle ha vært sommer nå» ble hans første bidrag i Melodi Grand Prix. Han skrev en skikkelig powerballade som krevde en vokalist med stort register til å synge den. Slikt hadde vært vinneroppskriften i Eurovision Song Contest fra 1971 til 1973. Men nå var det 1975 og i Norge hadde man ikke helt fått med seg det som skjedde i Eurovison Song Contest da ABBA vant. Nå var det popgrupper med fengende melodier som var in, ikke kvinnelige vokalister som sang powerballader. Men det gjorde ikke melodien mindre god. «Det skulle ha vært sommer nå» var uten tvil det sterkeste bidraget i finalen. Stein Ingebrigtsen sang med Terje Fjerns orkester og med Kringkastings-orkesteret sang Ellen Nikolaysen. I 1975 var hun på toppen av sin popsangerkarriere. Hun deltok i sin fjerde Melodi Grand Prix konkurranse på rad, og hadde allerede  vunnet Melodi Grand Prix i 1973 og representert Norge i Luxemburg som en del av kvartetten Bendik Singers og fått en svært hederlig sjuendeplass. Hun var nominert til Spellemannprisen for 1973 i kategorien «Årtes kvinnelige vokalist» for debut LP-en «Stans! Jeg vil gi deg en sang.» og i 1974 gjorde hun rent bord og vant «Verdens Grand Prix- World Popular Song Contest» i Tokyo, der hun slo ut toppartister fra 41 land. Hun ble den første, norske artisten som spilte inn plate i Japan på japansk og slo igjennom der. I tillegg ble hun også lansert i Tyskland, så gjennom Melodi Grand Prix håpet man nok på en enda større internasjonal suksess. Ellen Nikolaysens stemme passet perfekt til denne dramatiske balladen. Og de ni medlemmene av fagjuryen likte den åpenbart. De kunne gi hvert bidrag fra ett til fem poeng, der fem poeng var høyest sum.  «Det skulle ha vært sommer nå» fikk tre femmere og mange firere og ledet avstemningen helt fra start. Det var NRKs programsekretær Svein Erik Børja, komponist og tidligere Grand Prix vinner Sigurd Jansen og gitarist og komponist Terje Rypdal som ga Ellen Nikolaysen toppscore. Dermed kunne hun innkassere en seier og representere Norge i Eurovision Song Contest for andre gang. Selv om bidraget kom nest sist i den internasjonale finalen, ble det likevel en viss suksess internasjonalt. I Eurovision Song Contest fikk bidraget engelsk tekst, og denne versjonen ble gitt ut på singelplate både i Norge, Nederland og Portugal med vinnerlåta fra World Popular Song Contest på b-siden. I tillegg ble det gjort en coverversjon av låta på finsk med IngaSulin. I 1975 kom også Ellen Nikolaysen ut med en engelskspråklig LP som ble gitt ut i Japan, og det ble gitt ut en ny tysk singel. Hvordan det gikk med «Det skulle ha vært sommer nå» i den internasjonale finalen, kan du lese mer om her. Ellen Nikolaysen skulle ta en lang pause fra Melodi Grand Prix og delta for siste gang med «Opus» ni år senere. Svein Hundsnes skulle etter hvert pense seg inn på å komponere orkestermusikk, men dukket opp i Melodi Grand Prix igjen i 1979. (Mer om dette i en senere blogg.) 
                                                       1. plass    39 poeng

      I linken under kan du høre Stein Ingebrigtsens versjon med den lille orkesterbesetningen: 
    

lørdag 17. februar 2018

Melodi Grand Prix 1973: "Rett deg opp". Gro Anita Schønn/Stein Ingebrigtsen


191 bidrag kom inn til NRK og kjempet om de fem plassene i finalen i Melodi Grand Prix 1973. Trompetist Finn Eriksen og komponistene og Grand Prix veteranene Sigurd Jansen og Tor Hultin var utvalgsjury. Og en av melodiene som kom med, var «Rett deg opp», som startet først i finalen. Melodien er komponert av Bernt Erik Tylden. Han var da 20 år gammel medisinstudent med musikk som hobby. (Det skulle utover 70 tallet bli ganske vanlig at medisinstudenter fikk med bidrag i Melodi Grand Prix – spesielt i 1977, 78 og 79.) Han er nå lege og bosatt i Risør. Han har vært aktiv hobbymusiker i mange år, og aktiv på kulturkvelder, i kor og med band. Han har produsert to korplater, bl.a. en med Risør MiniSing med nye salmer. «Rett deg opp» var opprinnelig første reserve til finalen i 1973, og kom med når bidraget «Solskinn på vår vei» ble diskvalifisert da det viste seg at komponisten bak bidraget var nederlandsk statsborger. Og det var brudd med NRKs regler for deltagelse i Melodi Grand Prix på den tiden. (Mer om dette i et annet blogginnlegg.) Dermed åpnet det for «Rett deg opp» og Bernt Erik Tylden fikk med sitt første bidrag til Melodi Grand Prix. Teksten var skrevet av Kjellaug Hopsnes, som var en av tre kvinnelige tekstforfattere i finalen. Dette var rekord i antall kvinner i Melodi Grand Prix. Kjellaug Hopsnes studerte også helsefag og ble senere gift med Bernt Erik Tylden. Nå bor og jobber hun i Bergen. Hun hadde også musikken som hobby. Da «Rett deg opp» ble valgt ut, var det ikke så mye tid igjen frem mot finalen, så de overtok vokalistene som var tiltenkt å synge det diskvalifiserte bidraget.  De fikk de to mest populære norske popartistene dette året til å synge for seg. Gro Anita Schønn var på toppen av karrieren og akkurat dette året passerte hun Inger Lise Rypdal i både platesalg og Norsktopplasseringer. Hun deltok i sin tredje Grand Prix finale på rad. Som regelen var, ble de fem bidragene fremført to ganger av to forskjellige vokalister og orkesterbesetninger. «Rett deg opp» sang hun med det lille orkesteret som ble ledet av Roy Hellvin. Med Kringkastingsorkesteret sang Stien Ingebrigtsen. Norges uovertruffent mestselgende og mest populære popsanger gjennom hele 70-tallet. På tross av sin popularitet hadde han bare deltatt i Melodi Grand Prix en gang før  - i 1969, så han fikk enorm oppmerksomhet rundt sitt comeback i konkurransen. Dermed ble «Rett deg opp» en storfavoritt i finalen, uten at noen hadde fått høre den. Det var nemlig veldig strengt, det var forbudt å spille sangene offentlig før finaledagen. Finalen gikk i opptak, det ble gjort på ettermiddagen og finalen gikk på lufta i TV og radio samme kveld. NRK fulgte juryordningen som var i den internasjonale finalen. To jurymedlemmer – et under 25 år og et over, var plassert på sju forskjellige steder i Norge og kunne gi hvert bidrag poeng fra et til fem. Fem poeng var høyeste poengsum. «Rett deg opp» bar preg av å ha kommet inn som reserve , og de høye poengsummene uteble. I 1973 var det usedvanlig sterk konkurranse og nivået var betraktelig høyere enn året før. Dessverre fikk ikke «Rett deg opp» høyere poengsum enn tre, de fleste ga bidraget to poeng og det fikk to bunnoteringer – ett poeng- og havnet helt sist.  «Rett deg opp» kom ut på singelplate med Gro Anita Schønn. Både hun og Stein Ingebrigtsen skulle søke revansj allerede året etter. Bernt Erik Tylden og Kjellaug Hopsnes forsøkte seg i 1977 men ble slått ut i semifinalen.
                                                 5. plass      29 poeng
                     I linken under kan du høre Gro Anita Schønns versjon med det lille orkesteret.



fredag 16. februar 2018

Melodi Grand Prix 1960: "Et sommereventyr" Inger Jacobsen/Elisabeth Granneman


Arne Ivar Larsen var en trøndersk hobbykomponist og tekstforfatter som fikk med sitt bidrag til den aller første utgaven av Melodi Grand Prix i 1960. 303 melodier kom inn til NRK der en jury bestående av fire menn valgte ut elleve melodier som gikk videre til en semifinale. «Et Sommereventyr» het Arne Ivar Larsens bidrag som startet som nummer tre i den radiosendte semifinalen. Fra den skulle seks bidrag plukkes ut til finalen. Semifinalen ble sendt i NRK Radio 4. februar 1960, og de elleve bidragene ble fremført av Inger Jacobsen og Jens Book- Jenssen. Hun sang sju bidrag, han sang fem. «Et sommereventyr" ble stemt frem av en fagjury på ti medlemmer, alle menn. De kunne gi hvert bidrag fra ett til fem poeng, med fem som beste sum. Detaljene rundt poengfordelingen er ikke kjent. Men «Et Sommereventyr» fikk nok poeng til å komme seg til finalen. Det ble en 3. plass med 32 poeng. Til finalen, som gikk direkte fra Store Studio i NRK og også ble sendt i TV, fikk alle de seks bidragene nye vokalister. Elisabeth Granneman ble valgt ut til å synge «Et sommereventyr.» Hun var hjemmeværende husmor med musikk som hobby- bosatt på Lørenskog da hun ble oppdaget. Hun hadde som ung studert klassisk piano med Robert Riefling senere giftet hun seg med nederlenderen Jan Granneman og ble oppdaget da hun sang under et arrangement i den nederlandske ambassaden i Oslo. Der var innspillingssjefen i plateselskapet Phillips  gjest og han tilbød henne kontrakt på stedet. Platedebuten kom i 1959 med singelen «Tenk en mann» som hun skrev tekst og melodi til selv. Hun ble raskt landskjent som deltager i radioserien «På morgenkvisten» med Odd Grythe, og på TV gjennom «Slagerparaden» - en serie storslagne TV show NRK sendte de første årene og som de få som hadde TV kunne nyte alt fra 1959. Phillips ville satse på den syngende husmoren fra Lørenskog, som de kalte henne, og da var Melodi Grand Prix en gyllen anledning til å få eksponering.  «Et sommereventyr» ble fremført som nummer fire i finalen, akkompagnert av Kringkastingsorkesteret og ble sendt direkte 20.februar 1960. I denne første utgaven av Melodi Grand Prix var NRK tydelig redd for å gjøre feil, så det var strenge regler rundt finalen. Ingen av opphavsmennenes navn ble offentliggjort-  (for det var bare menn som sto bak bidragene). Først etter at alle poeng var avgitt og vinneren kåret, leste man opp navnene på komponister og tekstforfattere. Juryen var plassert i et annet rom, og satt adskilt i hver sin bås så de ikke skulle påvirkes av hverandre. De ga poeng anonymt ved å stille poengskiltet med summen gjennom et hull i en vegg i studio. Selv om poenggivingen er kjent, vet man ikke hvilken dommer som skjuler seg bak poengene, for programlederne leste ikke opp navnet på dommerne, bare  et nummer som hvert jurymedlem ble tildelt. Fagjuryen på ti var den samme som i semifinalen. To av publikum i Store Studio ble plukket ut til å være folkejury. En mann og en kvinne. Så totalt var det elleve menn og en kvinne i juryen. Alle i fagjuryen var enten programsekretærer i NRK, musikkjournalister eller komponister. Hvert jurymedlem kunne gi hver melodi fra ett til ti poeng, slik at et bidrag kunne vinne med 120 poeng eller tape med 12. «Et sommereventyr» fikk stort sett poeng midt på skalaen, men fikk en topplassering fra en av dommerne som ga melodien 10 poeng. Selv om melodien ikke vant, gjorde deltagelsen i Melodi Grand Prix Elisabeth Granneman landskjent, og senere på året kom en annen sommersang ut, nemlig landeplagen «Alleventer på sommer» som ble en stor slager og fortsatt spilles jevnlig på radio. Arne Ivar Larsen deltok ikke i flere finaler, dette ble hans eneste låt som ble spilt inn på plate. I flere versjoner, men ikke med Elisabeth Granneman, hun spilte inn to av de andre bidragene i finalen, i duett med Mikkel Aas spilte hun inn "Voi-Voi"  og på b- siden snag hun "Lille Lilli- Ann fra Lillesand" et bidrag som kom på femteplass i finalen. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.)  Det ble Nora Brockstedt som  spilte inn "Et sommereventyr" slik sangen hørtes ut i finalen, mens duoen Engerdahl & Stordahl spilte inn en versjon som gikk raskere. Arne Ivar Larsens andre låt som kom på plate var «Strindfjordvisa» som kom ut på samleplaten «Trivelige Trøndelag.» Den ble sunget av duoen Janne & Harriet. Elisabeth Granneman skulle komme tilbake i Melodi Grand Prix i 1964. og der tok hun dobbeltseier.
                                                               4. plass  74 poeng
                          I linken under kan du høre Nora Bockstedts versjon av "Et sommereventyr."


torsdag 15. februar 2018

Melodi Grand Prix 2003: "I'm not afraid to move on". Jostein Hasselgård.


For første gang siden 1997 hadde NRK åpnet for at hvem som helst kunne sende inn bidrag til Melodi Grand Prix- også  utenlandske produsentteam fikk delta uten at en av låtskriverne måtte være norsk. NRK hadde tapt Eurovision Song Contest for niende gang i 2001 og måtte stå over finalen i 2002, dermed ble det heller ikke arrangert noen nasjonal Grand Prix. Nå var det på tide og NRK forventet massevis av bidrag. Det kom inn 415, noe som lå ganske på gjennomsnittet og ikke var et tall man ropte hurra for. Få etablerte artister stilte opp, de eneste – Kikki, Bettan og Lotta - spilte sceneshow samme på Rondo i Gøteborg og stilte opp rett og slett for å ha det gøy, og det ble det til gangs. Ellers var det 11 totalt ukjente artister og grupper som fremførte de øvrige bidragene som ble plukket ut til finalen. Låtskriverne var like ukjente og uetablerte. Man fryktet det verste i dette som NRK lanserte som det store comebacket for Melodi Grand Prix. Det ble ganske uinteressant, langtekkelig og ikke spesielt minneverdig affære, med et par unntak. Et av dem var «I’m Not Afraid to Move On». Den var komponert av Arve Furseth- som for øvrig hadde fått med to bidrag til finalen. Det andre var det friske «Good Evening Europe». (Mer om dette bidraget i et senere blogginnlegg.) Og begge bidragene var lyspunktene i det som er en av tidenes raskest glemte og kjedeligste finaler. Arve Furseth, som skrev tekst og musikk til "I'm Not Afraid to Move On" sammen med VJ Strøm, var med sine 39 år en veteran i startfeltet. Han er komponist, jazzmusiker og produsent, utdannet fra Musikkonservatoriet i Trondheim. Han ble boende i byen etter utdanning og fikk raskt jobb. Han turnerte med flere band og var en ettertraktet studiomusiker. I tillegg jobbet han ofte på Trøndelag Teater som orkesterleder og komponist. Han var også innom NRK og Oslo Nye Teater i samme funksjon. Nå er han bosatt i Oslo der han produserer musikk og underviser ved flere av byens musikkskoler. «I’m Not Afraid to Move On» ble hans debut i Melodi Grand Prix. Arve Furseth hadde skrevet sangen sammen med en som hadde pseudonymet V.J. Strøm. Bak navnet skjulte Vibeke Strøm seg. Hun var plateprodusent og ga senere ut låten med Jostein Hasselgård som hun også var manager for. Datidens største radiostjerne i Norge - Håvard Sylte - sang låta på demotapen som ble sendt til NRKs uttaksjury. Men han ville ikke være vokalist i finalen og han hadde heller ikke den vokale kapasiteten som var nødvendig for å løfte låta. Det hadde 23 år gamle Jostein Hasselgård fra Fredrikstad. Han begynte tidlig med musikk og i starten var piano hans instrument. Han begynte å synge i gospelkor, og gikk musikklinja på Viken Folkehøgskole ved Gjøvik. Der begynte han å perfeksjonere vokalteknikken. Han fortsatte å synge i gospelkor, og ble stadig oftere solist. Han tok også utdanning som musikklærer. «I’m Not Afraid to Move On» passet Jostein Hasselgård perfekt. Når han satte dådyrøynene i TV-kameraet, var det norske folk sjarmert i senk. Balladen løftet seg til nye høyder når den ble fremført på TV, låta brøytet seg frem og ble storfavoritt. Jostein Hasselgård var rett og slett noe så sjelden som en sensasjon. Han tok TV- seerne med storm og klarte i løpet av sine tre tilmålte minutter å overbevise alle om at dette var vinnerlåten. Han startet nest sist og siden det var så få høydepunkter i denne finalen, ble jubelen enorm da han klinket til. 
For aller første gang ble stemmene i en Melodi Grand Prix finale helt og holdent avgjort med seernes SMS og telefonstemmer. I første omgang skulle fire bidrag velges ut til en Gullfinale. Det ble stemt og poengene omregnet og tildelt slik de ble i den internasjonale finalen- med 12 poeng til førsteplass, 10 poeng til andre så fra åtte og ned til ett poeng. Med 12 låter i finalen, kunne artistene i realiteten stå igjen med null poeng. Og hvert bidrag måtte sanke poeng fra samtlige av de fem regionale juryene for å ha et håp om å gå videre til gullfinalen. «I’m Not Afraid to Move On» fikk hard konkurranse fra Alfie som var favoritt i finalen. Men til slutt tok Jostein Hasselgård en knepen seier og sikret seg plass i Gullfinalen. Ville det utenkelige skje at superpopulære Alfie i sin solodebut etter bruddet med gruppa Cape ikke skulle vinne? Mye tydet på det. De fire låtene som tok seg til gullfinalen ble fremført på nytt. Nå startet «I’m Not Afraid to Move On» sist. Ville ferske Jostein Hasselgård greie presset og synge rent? Det var spørsmålet. Han besto prøven med glans. I runde to ble de reelle SMS og telefonstemmene lest opp, og Jostein Hasselgård tok raskt ledelsen med noen tusen poeng på favoritten Alfie, og det var klart at favoritten ble slått. «I’m Not Afraid to Move On» ble en stor suksess. I den internasjonale finalen dundret låta overraskende nok helt opp i teten og lå der en stund. Til slutt endte Jostein Hasselgård på en fjerdeplass. Låta ble en stor suksess i flere land og var den første Melodi Grand Prix vinner på mange år som kom inn på VG lista. Den ble spilt mye på radio  på europeiske radiostasjoner og fikk elleve uker på Norsktoppen med to førsteplasser som beste resultat. Jostein Hasselgård opptrådte mye i Sverige etterpå, han startet eget band og ga ut et album i 2006. Siden har han hatt flere solistoppdrag med storband og synger fast med vokalgruppa Pust! Han jobber også som musikklærer og kordirigent. Han hadde ikke noe stort ønske om å bare være popstjerne og satset ikke på noen solokarriere etter Melodi Grand Prix. Han trives best når han kan veksle mellom å være solist, korist og lærer. Han har ikke deltatt i Melodi Grand Prix siden og kommer i følge egne utsagn heller aldri til å gjøre det. Arve Furseths andre bidrag i 2003fikk en tredjeplass. Han skulle komme tilbake med mer i finalen året etter, uten å oppnå samme suksess. «I’m Not Afraid to Move On» er som regel med helt i toppen når beste norske Grand Prix vinner listes opp år om annet. Sangen har blitt en tidløs klassiker og er stadig å høre spilt i radio.

                                                                 1.plass 78460 poeng

mandag 12. februar 2018

Melodi Grand Prix 1962: "Casablanca" Jan Høiland/Per Asplin


I 1962 gikk antallet innsendte bidrag til Melodi Grand Prix kraftig ned. Dette skyldtes at de som fikk sende inn bidrag måtte være medlemmer i komponist og opphavsmannsorganisasjonen NOPA, Norske Populær Autorer. 121 bidrag kom derfra. Og dette ble veteranenes aften. Seks av de ti som hadde signert melodi og tekst til de fem utvalgte bidragene i finalen, var født før 1906. Ytterligere en var født i 1912. neste var født i 1917, så fulgte noen «ungdommer» på 30. Yngstemann var imidlertid 19 år, og det skulle gå svært mange år før en så ung fikk slippe til som komponist eller tekstforfatter i Melodi Grand Prix igjen. Slikt var ikke noe for unge popspirer. Her skulle det tenkes tradisjonelt. Dette førte til en finale der en skulle tro samtlige bidrag var slagere godt forankret i populærmusikken fra slutten av 40-tallet til begynnelsen av 50-tallet. Ingen Elvis, Cliff Richard eller Tommy Steele fikk være musikalsk innflytelse i norsk Melodi Grand Prix- den slags støy skulle en ha seg frabedt. «Casablanca» var intet unntak. Melodien var komponert av Kolbjørn Svendsen. Han var født i Fredrikstad i 1903, og hadde studert komposisjon og var ansatt som kapellmester ved flere teatre, bl.a. ved Den Nationale Scene i Bergen. Han spesialiserte seg på å skrive revymelodier – men skrev også operetter og lette slagere. Over 500 komposisjoner hadde han signert før han hadde fylt 40 år. Mange av revyvisene leverte han til sin far, revyforfatteren Arne Svendsens tekster. For øvrig var både onkel og halvbror anerkjente revykunstnere. Han skrev også flere sanger for Marie Louise Widnes, dengang en visekunstner fra Vanylven i Møre og Romsdal som i godt voksen alder la bort musikken og ble Stortingsrepresentant for SV. Kolbjørn Svendsens store produksjon til tross, han fikk bare med dette ene bidraget til Melodi Grand Prix. Til teksten fikk han hjelp av selveste Arne Paasche - Aasen. Han var sammen med Einar Skjæråsen en av to nasjonalt kjente diktere som leverte tekstbidrag dette året. Arne Paasche – Aasen var født i Steinkjer i 1901, og var ikke bare forfatter og lyriker, han skrev også mange slagertekster. Han skrev diktene «De Nære Ting» og «Blåveispiken» som senere ble tonesatt av duoen Kurt Foss & Reidar Bøe – som på tross av sin enorme popularitet aldri ble spurt om å være med i Melodi Grand Prix. Etter å ha sett hvor vellykket tonesetting til hans dikt ble, begynte han å tilby komponister sine dikt. Dermed nådde han bredt ut fordi diktene hans ble slagertekster og han kunne livnære seg av å skrive på heltid. Det ble gode inntekter av note og platesalg på denne tiden. Men dette hadde ikke noe å si for jurymedlemmene. Ingen fikk vite hvem som var opphavsmenn, (for det var ingen kvinner med som låtskrivere før i 1963), dette var strengt hemmelig og ble lest opp først etter at alle stemmer var avgitt. Det som ikke var hemmelig, var imidlertid hvem som skulle synge. Da det ble kjent at Inger Jacobsen skulle være blant de fem vokalistene i startfeltet, ville alle han henne til å synge sitt bidrag. Hun var den med desidert lengst erfaring og som var mest kjent. Hun fikk velge først, og valget falt ikke på «Casablanca.»  Det ble Jan Høiland og Per Asplin som fikk synge den. Jan Høiland først med det lille orkesteret – Jørg. Petter Røeds kvartett. Per Asplin sang melodien med Kringkastingsorkesteret. Han var ti år eldre enn Jan Høiland og allerede godt etablert, også som soloartist etter at perioden med The Monn Keys var mer eller mindre over.  Han spilte i revyer, musikaler og filmer og sang inn plater. Han var nærmest fast inventar i NRKs underholdningsprogram i radio på denne tiden, og kjent både i Sverige og Danmark. Per Asplin var med i melodi Grand Prix for andre gang. Han hadde bl.a. sunget «S’il vousplait» året før- den kom på tredjeplass. Men han hadde også sunget vinnermelodien med det lille orkestret og fikk dermed ikke billetten til den internasjonale finalen. Den gikk stort sett uten unntak til den artisten som sang med Kringkastingsorkesteret. (1962 ble det et slikt unntak- mer om det i et senere blogginnlegg). Nå ville Per Asplin representere Norge i den internasjonale finalen i Luxemburg. Den andre vokalisten som sang "Casablanca" het Jan Høiland fra Stavanger, var 23 år og hadde nettopp slått igjennom nasjonalt i radio og TV takket være singelplaten "Sjømann"., som lå 9 uker på VG- lista.Rett etter at han hadde debutert i Melodi Grand Prix skulle han få sitt gjennombrudd i Sverige med en versjon av «Quando,Quando», en melodi som var med å kjempe om å bli Italias Grand Prix bidrag i 1962. Den ble ikke det, men det fikk være en trøst for de to komponistene Alberto Testa og Tony Renis at den sikret dem en internasjonal evergreen etter at den ble spilt inn i engelskspråklig versjon. Den svenske versjonen ble populær også her i Norge, den fikk hele ti uker på VG-lista. Jan Høiland var blitt vår fremste, mannlige popstjerne og ble like kjent i Sverige. «Casablanca» ble fremført og de ti medlemmene av juryen skulle avlegge sine stemmer. Juryen var, som året før, satt sammen av fem mannlige musikkjournalister fra Oslopressen, mens deres kvinnelige ledsagere fikk være «ufaglærte» og folkedypets røst». Detaljene fra avstemningen er ikke kjent, programmet er ikke bevart i NRKs arkiver. Men ordningen var slik at hver dommer kunne gi hvert bidrag fra ett til ti poeng. Ti poeng var beste poengsum. Dermed kunne en melodi få maksimum 100 poeng og minimum 10. Selv om ikke detaljene rundt poengfordelingen er bevart, må det ha vært en spennende avstemning. For da status var gjort opp, skilte kun to poeng «Casablanca» fra seieren. Per Asplin ble for andre året på rad snytt for en deltagelse i den internasjonale Grand Prix finalen. «Casablanca» ble gitt ut på singel av Jan Høiland i 1962. 
                                                               Jan Høiland
                                                               Per Asplin
                                            I klippet under kan du høre "Casablnaca" 
                                                      2. plass    63 poeng
                          

fredag 9. februar 2018

Melodi Grand Prix 1982: "Åi!" Frank Aleksandersen


NRK ville slå på stortromma etter null poeng og nederlag i den internasjonale finalen i 1981, men de greide ikke helt å bestemme seg for hvordan de skulle få inn gode nok bidrag til Melodi Grand Prix 1982, så de valgte rett og slett tre måter og blandet det sammen til en. De spesialinviterte en komponist til å levere et bidrag, de samarbeidet med organisasjonen «Forum for Ord og Toner» der de fleste pop komponister i Norge på den tiden var med. Fra dem ba de om ti bidrag som skulle konkurrere i dueller, slik at fem av dem gikk til finalen. Dermed var seks av ti bidrag i finalen sikret. De fire siste bidragene ble tatt ut gjennom en åpen konkurranse – dit ble det sendt inn 480 bidrag. Bidraget «Åi!» var et av ti bidrag som kom inn fra komponister i «Forum for Ord og Toner». Frank Aleksandersen hadde skrevet tekst og melodi og sang selv. «Åi!» startet i duellrunde nummer tre. Duellene var en del av lørdagsunderholdningsprogrammet «Kom inn!» på NRK, og ble presentert i løpet av høsten 1981.  Og for første gang på fire år var det ingen fagjury inne i bildet. I hver duell var det seerne som avgjorde hvilken sang som gikk videre. Det skjedde ved at de sendte inn postkort med tittelen på sangen de ønsket skulle vinne til NRK, som kunngjorde resultatet uken etter. Det var første gang siden 1965 at postkortavstemning ble benyttet. Frank Aleksandersen er født i Namsos i 1953, og har sine musikalske røtter i Trønderrocken, og fetteren Åge var forbilde. Han fikk sin platedebut med bandet Vanessa i 1975. Han var bandets trommeslager fra starten i 1973 til første plate var utgitt. Han utdannet seg til frisør for å ha noe å falle tilbake på, alt mens han skrev låter og bygget seg opp som soloartist og hans første LP på egenhånd kom i 1979.  I duellen om finaleplassen møtte han vokalisten i New Jordal Swingers, Eigil Berg, som sang Benny Borgs bidrag. «Åi!» tapte duellen. Frank Aleksandersen hadde slått seg til ro med at Grand Prix debuten ikke tok ham hele veien til finalen. Men det skulle vise seg at han fikk finaleplass likevel. Han ble superreserven som kom inn når en tragisk ulykke satte en stopper for en annen vokalist. Mer om dette i et senere blogginnlegg. . I 1982 kom hans tredje solo- LP ut, der «Åi!» var et av sporene.

                                                    Semifinale 3-  Utslått. 
 

torsdag 8. februar 2018

Melodi Grand Prix 2010: "Make my Day" Maria Haukaas Mittet


I 2010 ble endelig rekorden i antall innsendte bidrag fra 1984 slått, og for første gang kom det inn over 1000. 21 bidrag kom igjennom nåløyet og ble plukket ut til de tre delfinalene. Dette var det sterkeste startfeltet på lang tid og finalen fikk et enormt oppsving. Topp artister og låtskrivere stilte opp, og flere av sangene ble hits etterpå. Maria Haukaas Mittet (som da fremdeles hadde pikenavnet Storeng) var en av to vokalister i startfeltet som hadde vunnet Melodi Grand Prix tidligere. I 2008 hadde hun representert Norge i finalen i Beograd og fått en hederlig femteplass og en internasjonal hit med «HoldOn, be strong.» og i 2009 hadde hun deltatt i den svenske Melodifestivalen. Der sang hun «Killing med Tenderly» i duett med Anna Shalene, som hadde representert Estland i Eurovision Song Contest i 2002. Det ble et stort nederlag med nest siste plass i delfinalen. Så nå var Maria klar for norsk finale og et bedre resultat her. Låtskriverne bak «Make My Day» var Merethe La Verdi og Mats Lie Skåre. La Verdi hadde noen hits fra tidlig nittitall på CV-en som sanger. Nå var hun godt etablert som låtskriver, produsent og manager og debuterte i Melodi Grand Prix. Kvinnerepresentasjonen var høy dette året, det var hele 10 låter signert en kvinnelig komponist eller tekstforfatter. Det hadde aldri skjedd før at Melodi Grand Prix hadde så høy kvinneandel. Mats Lie Skåre, alias Slipmats var også etablert som låtskriver og hadde kontrakt med Warner Music i Norge. Han hadde debutert med et brak i finalen i 2009 med å levere teksten til Tone Damlis bidrag «Butterfiles» som ble en formidabel hit selv om den ikke vant. (Mer om dette i et senere blogginnlegg.) «Make My Day» var ikke blant favorittene i den første delfinalen, men Maria Haukaas Mittets profesjonalitet og sterke vokalprestasjon gjorde at hun tok seg direkte til finalen.  Mange av de andre bidragene i delfinalen hadde mye show og visuelle elementer. Maria Haukaas Mittet sto ganske alene på scenen og sang en god låt. Det holdt lenge. Finalen i Oslo Spektrum var som vanlig delt i to runder. Først ble alle de åtte bidragene i finalen fremført og «Make My day» fikk startnummer to. Den ble litt borte i et usedvanlig sterkt startfelt. Dessverre fikk ikke bidraget nok telefonstemmer til å ta seg til Gullfinalen. Det ble ingen tur til Telenor Arena for Maria Haukaas Mittet. Hun har i skrivende stund ikke deltatt i flere finaler. Merethe La Verdi skulle prøve lykken igjen allerede året etter, da med Mimi Blix som vokalist. 
                                                      Finale   Uplassert