Melodi Grand Prix 1981: "Rock 'n' roller". Alex.

                                                       5.plass  54 poeng

For andre året på rad valgte NRK å invitere ti komponister til å levere bidrag, i stedet for åpen konkurranse. Svein Gundersen var en av de som fikk invitasjon i posten. Komponistene kunne velge hvem de ønsket å samarbeide med, og hvilken artist de ønsker skulle fremføre bidraget. Svein Gundersen hadde tilført norsk popmusikk en revitalisering gjennom bandet Alex, som serverte funky pop av internasjonal klasse. Litauiskfødte Alexandra Noumik var vokalist og hennes utrolige vokalekvilibrisme tok Norge med storm.  Hun kom til Norge da hun ble gift med filmregissøren Haakon Sandøy, tok hans etternavn, lærte seg norsk og ble raskt en stor kraft i norsk popmusikk. Hun tok navnet Alex, og bandet hennes kalte seg det samme. Svein Gundersen var nestor i bandet, og skrev de aller fleste av låtene. Alex ville ut i verden med sin musikk og på åttitallet var en deltagelse i en internasjonal Melodi Grand Prix finale fortsatt den viktigste lanseringskanalen for en norsk artist som ville nå ut. Og året før hadde teamet Gundersen/Alex tatt Norge med storm med «Univers» i Melodi Grand Prix. Det vant ikke men ble en stor hit- som den eneste skikkelige kommersielle poplåta i det årets noe traurige startfelt. «Univers» ble nummer tre, nå skulle det revansjeres. Svein Gundersen fikk med seg bandkollega Bjørn Christiansen. De hadde spilt sammen i Aunt Mary og de samarbeidet videre i bandet til Alex der han var gitarist.  Han var allsidig og medvirket gjerne som vokalist i ulike band også. I 1979 ga han ut sin første solo-LP, «B.C:» og det andre albumet kom i 1981. Svein Gundersen trivdes best med å skrive engelske tekster, så når språket måtte være norsk, overlot han tekstjobben til en veteran- både i Melodi Grand Prix og i platebransjen- Phillip Kruse. Dette var hans sjette Grand Prix bidrag som tekstforfatter og han hadde vunnet tre ganer, i tillegg til en gang som artist – som medlem av Bendik Singers i 1973. Alex ble selvsagt plukket ut som vokalist, og bidraget hun sang fikk tittelen «Rock’n’Roller.» Og låta var finalens eneste rockelåt. Forventningene var høye, og som året før, var Alex en av favorittene med sitt kommersielle bidrag. Men dessverre for henne og TV-seerne så vard et nok en gang en fagjury som skulle bestemme hvem som skulle få representere Norge i den internasjonale finalen i Dublin senere på våren. Resultatet i finalen ville nok slått bedre ut for Alex dersom TV-seerne fikk bestemme. De ni medlemmene i fagjuryen kunne gi sangene poeng fra skalaen 10 ned til ett poeng. Juryen var sammensatt av pop aktører, samtidskomponister og journalister. Poengene til «Rock’ n’ Roller» sprikte i alle retninger. Fra visesangeren Turid Pedersen ble det bare tre poeng, mens Ellen Nikolaysen ga den høyeste scoren bidraget fikk – ni poeng. Anita Skorgan ga bidraget en åtter. Resultatet ble en skuffende femteplass, langt unna vinnersjanser.  Men hverken Alex eller Svein Gundersen skulle gi opp av den grunn. De skulle komme tilbake med bidrag allerede året etter. 

Melodi Grand Prix 1971: "Ironside". Odd Børre & Jan Erik Berntsen.

Seks komponister var invitert av NRK til å levere bidrag til Melodi Grand Prix 1971 mens seks andre bidrag ble plukket ut blant 196 innsendte. NRK deltok ikke i den internasjonale finalen i 1970. Nå var den internasjonale finalen blitt revitalisert og det samme skulle NRK gjøre med den norske finalen. Derfor var det lave antallet innsendte bidrag en stor skuffelse, spesielt etter at det var satt ny rekord i innsendte bidrag i 1969. På tross av lavt antall innsendte bidrag var det 12 bidrag i finalen, og den var virkelig vitalisert. Unge, norske artister stilte opp side om side med veteraner og det var tidenes høyeste nivå og flere av sangene ble hits etterpå. En av de inviterte komponistene var Sigurd Jansen. Han var en veteran i Grand Prix og norsk musikkliv ellers. Han var aktiv som komponist, arrangør, dirigent og orkesterleder og var flittig benyttet av NRK. Han leverte sitt femte Melodi Grand Prix bidrag. Han debuterte i konkurransen i 1963, og vant den norske finalen i 1964 med «Spiral». Han tapte finalen da han skulle revansjere seieren året etter. I 1969 var han også invitert av NRK til å levere bidrag. Da ble hans «Lena» en skikkelig hit med hans favorittvokalist Odd Børre og havnet på andreplass. Sigurd Jansen ville nå gjerne vinne igjen og satte alle kluter til. Han kunne selv velge tekstforfatter og artist. Til å skrive teksten om den hardbarkede Detektimehelten «Ironside», valgte han Bjørn Hansen, en hobbyskribent fra Oslo, hvis eneste nasjonale suksess ble «Ironside». Til å fremføre låta valgte han en duo bestående av veteranen Odd Børre og den unge og allsidige skuespilleren fra Trøndelag teater, Jan Erik Berntsen. Han «jukset litt» i popbransjen, hadde gitt ut noen singler og vært med i flere pop program i NRK - både med eget show og som gjest hos bl.a. Wenche Myhre. Han ble ansatt ved Trøndelag Teater i 1964 og ble raskt en av teatrets mest anerkjente skuespillere. Han hadde spilt i flere musikaler og vist stor allsidighet. Odd Børre var 60-tallets mest populære mannlige popsanger i Norge. I motsetning til sine samtidige og jevnaldrende mannlige artister Jan Høiland og Per Müller var han ikke bare crooner. Han sang rock også, noe som gjorde at han nådde bredt ut. Han var fra Harstad, men flyttet til Oslo etter å ha tatt utdanning innen reklame i København. Han ble raskt oppdaget og spilte inn plater, var med på TV show og ble mye brukt i radio. Platene hans solgte godt og han var et sikkert kort hvis en komponist ønsket en hit. «Ironside» ble hans femte Grand Prix bidrag. Han hadde i tillegg vært med i flere finaler som korist. Etter at «Lena» ble en stor hit i 1969, ville gjerne Odd Børre toppe med en seier. Etter en skuffende 13. plass for «Stress» i den internasjonale finalen i London i 1968, ville han gjerne bevise at han kunne bedre. «Ironside» fikk åpne finalen i 1971 og Odd Børre og Jan Erik Berntsen leverte. Så ble det opp til juryen. De speilet den nye juryordningen som skulle innføres i den internasjonale finalen dette året. Dit skulle hvert deltakerland sende to jurymedlemmer, et under 25 år og et som var over 25. I finalen i Norge var det fjorten jurymedlemmer fra sju byer representert. Ingen av de hadde tilknytning til musikkbransjen, men var valgt ut etter musikkinteresse. Hvert av jurymedlemmene kunne gi hvert av bidragene fra fem og ned til ett poeng, slik at makspoengsum var 70 og minimum 12. «Ironside» fikk fem poeng fra to av dommerne. Det holdt nesten hele veien inn. Avstemningen kunne vært svært spennende om NRK hadde latt hver dommer gi alle sine stemmer hver for seg til hvert bidrag. I stedet ga alle dommerne sine stemmer til et bidrag av gangen, noe som gjorde at en samlet sum ble gitt til slutt uten at man visste hvordan bidragene lå an underveis. Da «Ironside»- som startet først - hadde fått alle sine poeng, ledet de. Og det gjorde de helt til siste bidrag fikk kunngjort sin samlede poengsum. Dermed var Odd Børre fire poeng fra ny seier, og ble nok en gang nummer to. «Ironside» ble merkelig nok ikke spilt inn på plate, noe man skulle trodd ville skje både både fordi Odd Børres plater stort sett solgte godt og fordi sangen hadde fått en god plassering i finalen. Det skyldes at Odd Børre ikke lengre hadde platekontrakt. Han hadde, etter eget ønske, sluttet som artist på heltid og blitt forsikringsagent i Vesta. Den avgjørelsen tok han året før så etter 1970 spilte han bare inn noen få singelplater og sangen ble en hobby. Odd Børre skulle imidlertid ikke gi seg helt i Melodi Grand Prix. Han deltok for siste gang i 1977. I tillegg sang han et bidrag til i finalen i 1971. Jan Erik Berntsen kom tilbake allerede året etter med «Et hus på landet.»  For Sigurd Jansen ble det siste deltagelse som komponist. Han ble ansatt i NRK i 1972 og dermed forhindret det han å delta som komponist i Melodi Grand Prix. Men han skulle bli en nestor i finalen likevel, både som dirigent, arrangør og jurymedlem. "Ironside" kom på andreplass med 48 poeng.       

                        

Melodi Grand Prix 2010: "Prima Donna." Lene Alexandra Øien.

Lene Alexandra Øien var et fenomen og ikke en artist og nå skulle fenomenet starte i Melodi Grand Prix. Lene Alexandra Øien spilte rollen som seg selv svært godt, og ga media det de ville ha og bekreftet alles myter om fenomenet. Hun spilte sin rolle så lenge det var verdt å holde på, så sluttet Lene Alexandra og være fenomenet og ble sangartist mens publikum var usikre på hva de likte henne best som. Etter Alexander Rybaks seier i den internasjonale finalen året før, skulle en ny finale holdes i Oslo, deltagelsen var rekordhøy og topp artister og låtskrivere ville endelig være med igjen- i stort monn, ikke som en av få, slik det hadde vært i finalene siden siste halvdel av nittitallet. For første gang i Grand Prix historien nådde antall innsendte bidrag til Melodi Grand Prix over 1000, og rekorden fra 1984 ble endelig slått. Et av bidragene bel fremført av Lene Alexandra Øien. Hun var også akkreditert for tekst og melodi, sammen med Jarl Aanestad og Simon Walker. Hun deltok i Melodi Grand Prix for andre gang, så sensasjonen var ikke like stor nå som da. I 2008 røk hun ut i andre sjansen. Hun hadde gitt ut flere singler og vært med i «Skal vi danse?» og hadde lagt glamourmodellkarrieren mer eller mindre bak seg. Jarle Aanestad hadde debutert i Melodi Grand Prix i 2008, og deltok for andre gang. Han hadde kontrakt med EMI Publishing og inngikk i deres internasjonale produsent og låtskriverteam, uten at det store gjennombruddet hadde kommet. Simon Walker er britisk låtskriver bosatt i Oslo og skulle senere få stor suksess med låter for band som Eva & The Heartmaker. I Melodi Grand Prix 2010 var medievante Lene Alexandra en sterk utfordrer og mange tippet henne til finalen. «Prima Donna» startet i den første delfinalen som ble avviklet på Ørlandet Flystasjon. De sju låtene i denne delfinalen utgjorde det sterkeste startfeltet i dette årets Melodi Grand Prix, så nåløyet var trangt. Lene Alexandra leverte sikkert og hadde med seg dansere, korister og pyroeffekter. Men da folkets dom var gitt, gikk ikke «Prima Donna» videre. Låta ble gitt ut på singel uten nevneverdige salgstall. Lene Alexandra har så langt ikke deltatt i melodi Grand Prix igjen. Hun har forlatt artistlivet og tatt en utdanning som personlig trener, og har bygget opp et stort rennommé i treningsbransjen. Tekstforfatter Simon Walker lot det bli med dette ene forsøket. Jarle Aanestad deltok igjen i 2012 med «Oh, Oh- Puppy Love.» For øvrig var dette andre gangen at en sang i melodi Grand Prix hadde tittelen «Prima Donna». Første gang var i 1978.
                                      
                                                              Ikke til finale

Melodi Grand Prix 2000: "Let's Go All the Way." Sha-Boom.

Til Melodi Grand Prix 2000 valgte NRK å ha en intern utvelgelse av de ti bidragene som skulle gå til finalen. Komponister og produsenter fra plateselskaper og komponistorganisasjoner ble invitert til å sende inn demoer med sine bidrag på. Et av de ti bidragene som ble valgt ut til finalen, var «Let’s go All The Way». Bidraget var komponert av Sigurd Røsnes og Dag Finn Strøm, med tekst av  Dag Finns kompis og bysbarn fra Halden, Ole «I’Dole» Evenrud. Sistnevnte var en av åttitallets mest populære artister og låtskrivere og hadde levert utallige hits både til seg selv og andre artister – men aldri deltatt i Melodi Grand Prix. Sigurd Røsnes, alias «Ziggy» sto i startgropa til en internasjonal karriere.  Han jobbet som produsent og låtskriver for Universal Music, og skulle med årene levere låter for Cher og A- Teens. Men nå var han med i Melodi Grand Prix for første gang, det var også medkomponist Dag Finn Strøm. Han fremførte også låta med gruppa «Sha-Boom» som hadde hatt  flere store hits på åttitallet. Gruppa var en av to etablerte artister i startfeltet. Sha-Boom var et norsk/svensk samarbeid, og bandet ble startet i 1988.  Da besto bandet av Dag Finn Strøm på vokal, Bobby Andersen på trommer, Hasse Lind på keyboards og gitar, John Sand på gitar og Peo Thyrèn på elbass. Sha Boom ga ut albumet «R.O.C.K» og tittellåten ble en stor hit og den debuterte på toppen av "Ti i Skuddet" 12. januar 1989 og lå på lista i åtte uker, med ytterligere to førsteplasser som resultat. Deres tredje, store hit kom med «Let’s Party» i 1990.  Den ble en større hit i Sverige enn i Norge og fikk skuffende nok bare en uke på "Ti i Skuddet- lista." Sha- Boom var ofte å se og høre i norsk og svensk TV og radio og var ofte på turné i begge land. «R.O.C.K» ble produsert av briten Andy Scott, og håpet var at bandet skulle slå an internasjonalt, i kjølvannet av Europe. Låta ble en stor hit, og kom inn på svenske «Tracklistan». På «Ti i Skuddet» var de også inne med "Wheels of Rock' n' Roll" som fikk seks uker på lista og en førsteplass i 1988. Dag Finn Strøm var 21 år og levde popstjernelivet.  I 1990 ble Per Gessle låtskriver for gruppa, og skrev brorparten av låtene på plata «Let’s Party», inklusive tittellåten som ble gruppas tredje, store hit. Sha- Boom la ut på en omfattende sommerturné i 1990, noe som slet bandet ut. De tok en pause og den ble langvarig. Dag Finn Strøm hadde rettighetene til bandnavnet «Sha- Boom» og brukte det etterhvert som sitt artistnavn med ulike musikere i backingbandet. I 2000 ville Dag Finn Strøm gjøre internasjonalt comeback, og måten å gjøre det på, var ved å vinne Melodi Grand Prix for å representere Norge under den internasjonale finalen i Stockholm. Han toppet laget med trommisen fra Europe, norske Ian Haugland og fikk med seg sin bandkompis fra originalbesetningen av Sha- Boom- bassisten Peo Thyrèn. Sha- Boom fikk ikke den responsen de hadde håpet på i forkant av finalen, og måtte ty til mange stunts for å få oppmerksomhet. Fansen som hadde håpet på frisk og energisk «puddelrock» som bandet var kjent for, ble skuffa. «Sha- Boom» leverte en anonym balladepreget poplåt, og Dag Finn sang ikke spesielt godt. De måtte ty til gimmicker som malplasserte pyroeffekter, og på et tidspunkt hoppet Dag Finn ned fra scenen og ned til Carola som var i publikum og senere skulle være gjest i programmet,  og fikk henne til å bli med på en strofe av sangen. Juryen lot seg ikke imponere. De skulle stemme to ganger, og første runde avgjorde hvilke fire bidrag som fikk være med å kjempe om seieren i Gullfinalen. Sha- Boom var ikke i nærheten av å nå dit. De satte en rekord som ikke var særlig flatterende, de fikk bunnotering fra samtlige juryer, det hadde aldri skjedd før. Samtlige fem fagjuryer rundt i landet ga dem ett poeng, mens fagjuryen ga to- som var den laveste poengsummen de kunne gi. Med usle sju poeng var nederlaget et faktum. Det var 13 poeng opp til neste konkurrent, så det var snakk om en total utklassing fra alle øvrige deltagere. Etter det ble Sha Boom lagt på is, medlemmene gikk hver sin vei og til hver sine musikalske prosjekter. Dag Finn Strøm prøvde et nytt «Sha- Boom» comeback igjen i 2005, uten å lykkes særlig. Nå bruker han bandnavnet når de er med på ulike musikkeventer med åttitallet som tema. Ingen av låtskriverne eller artistene forsøkte seg i norsk Melodi Grand Prix igjen. Peo Thyrèn prøvde seg i den svenske Melodifestivalen noen år senere med langt større suksess. Han skrev låta «Ingen annan väg» for bandet B.I.G.- Brothers In God- og kom på andreplass, I dag er Peo Thyren ansatt i den svenske musikkorganisasjonen STIM.

                                                     10.plass  7 poeng
                               

Melodi Grand Prix 1990: "Sarah". Stein Hauge & Twilight.

I 1990 ba NRK musikkbransjen om å sende inn bidrag. 96 sanger kom inn til den lukkete konkurransen, og ti bidrag gikk til finalen. Fem menn, hvorav ingen hadde musikkfaglig bakgrunn eller profesjon, valgte ut bidragene. De fem var programleder Leif Erik Forberg, og de fire programsekretærene i NRKs underholdningsavdeling; Pål Veiglum, Jon Ola Sand, Stig Holmer og Odd Arvid Strømstad. Et av bidragene de fem plukket ut, var «Sarah». Komponist og tekstforfatter var Are Selheim. Han debuterte i Melodi Grand Prix- sammenheng. Han ble født i Bergen i 1960 og startet tidlig med musikk i hjembyen med bandet White Rock. Han komponerte låter for mange artister og var en svært ettertraktet studio og turnèmusiker. Til «Sarah» valgte han en mannlig vokalist og et band til fremføringen. Da gikk han ikke langt for å plukke ut egnede kandidater. Stein Hauge hadde lenge vært musiker og musikklærer i Bergen, og fikk sitt gjennombrudd nasjonalt som en fats del av artistene i Rune Larsens usedvanlig populære TV-serie «Lollipop» på NRK. Bandet Twilight var bandet låtskriver Selheim jobbet med til vanlig, og der utgjorde han grunnstammen sammen med Stein Hauge og Ivar Litun. Så utvidet de bandet med musikere etterhvert som de trengte det. Men på scenen stilte de som trio. Og balladen om «Sarah» slo an. Are Selheim håpet på et nasjonalt gjennombrudd  som låtskriver med denne deltagelsen, og det fikk han. De fem folkejuryene rundt i landet, supplert med to fagjuryer, stemte to ganger, første gang over de fem som skulle gå videre til gullfinalen. Til den hadde hver jury lov til hvert bidrag ett poeng, og «Sarah» fikk poeng fra seks av syv juryer og kom videre til gullfinalen. Der startet de som nummer to. I hver av de sju juryene var det fem medlemmer som alle kunne gi hvert bidrag på skalaen 12 poeng til favoritten, 10 poeng til nummer to, så 8, 7 og 6 poeng til de neste. Så ble disse lagt sammen til en sum. Dermed kunne et bidrag få maksimalt 60 poeng fra en jury, og minimum 30. «Sarah» falt helt igjennom, de tre favorittene Ketil Stokkan, Jahn Teigen og Tor Endresen delte det meste av poengene mellom seg. Høyest sum fikk «Sarah» fra den ene av de to fagjuryene, mens sørlandsjuryen hadde dem på sisteplass med 32 poeng. Bidraget ble prøvd på Norsktoppen, men kom aldri inn på lista. Nederlagene til tross, Are Selheim fikk blod på tann og skulle prøve seg hele fire ganger til i Melodi Grand Prix. Også Stein Hauge skulle komme sterkt tilbake.

                                                          4.plass 265 poeng

Melodi Grand Prix 1970: Tysk finale. Kirsti Sparboe: "Pierre,le clochard."

I 1970 avsto NRK fra å delta i den internasjonale Grand Prix finalen. Østerrike hadde allerede hoppet av fordi de ikke ville delta i en internasjonal finale i et Francostyrt Spania i 1969, og sto over også i 1970. Sammen med Norge så hoppet også Portugal, Sverige og Finland av. (Danmark hadde allerede droppet ut i 1967.) Grunnen til avhoppet i 1970 var at det ble en firedobbel seier i 1969, og at poengsystemet som eksisterte, ikke var rettferdig. I 1971 ble dette endret. Men selv om ingen nordiske land deltok i Grand Prix, forble ikke Norden uten representasjon. For Kirsti Sparboe fikk «Grand Prix- abstinenser» etter å ha deltatt i fem norske finaler på rad og vunnet tre av dem. Så når NRK ikke skulle ha noen finale, reiste hun likegodt til Tyskland for å delta der. To år på rad hadde Tyskland stilt med skandinaviske artister, i 1968 ble Wenche Myhre plukket ut spesielt fra tysk fjernsyn for å representere Tyskland under den internasjonale finalen i London, mens svenske Siw Malmkvist vant den tyske uttagingen i 1969 og konkurrerte mot Kirsti Sparboe som representerte Norge. Nå var det Kirsti Sparboes tur til å prøve seg i en tysk finale. Etter Wenche Myhres suksess i Tyskland, ble Kirsti Sparboe også lansert av Arne Bendiksen der. Hun ga ut tre singler som begge solgte greit nok, helt til dundersuksessen med «Ein Student aus Uppsala» kom i 1969. Singelplata solgte i bøtter og spann og ble nesten spilt i hjel på radio i Tyskland, Sveits og Østerrike. En svensk versjon ble også svært populær. Dermed var hun godt etablert da hun deltok med Drafi Deutchers «Pierre, der clochard» i den tyske finalen i 1970. Låta hadde omtrent identisk komp som britenes vinnerlåt (en av fire vinnerlåter i den internasjonale finalen i 1969)- «BoomBang- A – Bang» som Lulu sang i den internasjonale finaleni 1969 og slo Kirsti Sparboe solid med. Drafi Deutcher rappa kompet og satte ny melodilinje og tekst til. Det ble ikke så veldig populært hos fagjuryen som skulle kåre en vinner blant de seks låtene i finalen. Men litt mer om Drafi Deutcher. Han var 24 år gammel, og hadde som 19 åring fått sitt gjennombrudd som artist i Tyskland med slageren "Marmor, Stein und Eisen bricht". Senere gikk han over til å skrive låter for andre.  Nå skulle han debutere i Melodi Grand Prix. De sju medlemmene i juryen kunne gi ett poeng til så mange av bidragene de ville, og de tre beste ville gå videre til en gullfinale og kjempe om å være Tysklands representant i den internasjonale finalen i Amsterdam. Bare tre dommere ga Kirsti Sparboe poeng, og hun fikk den sure fjerdeplassen. Etter dette dabbet hennes tyske artisteventyr av. Kirsti Sparboe spilte inn et par singler til, men ingen av dem toppet suksessen med «Ein Student aus Uppsala.»  Kirsti Sparboe ville hjem til Norge, hun hadde en liten datter hun hadde vært alene med en stund og skulle snart gifte seg med artistkollegaen Benny Borg. Hun ville helst bo og jobbe i Norge. Kirsti Sparboe ga ut en tyskspråklig LP plate i 1969, og tre singler i 1970, deriblant «Pierre der Clochard.» Hennes siste singel på tysk- "IchHab' In Essen Mein Herz Vergessen" -  kom ut i 1971. I 1972 var hun igjen og se i norsk Grand Prix. Komponist og tekstforfatter Drafi Deutcher prøvde seg i flere tyske finaler senere, men klarte aldri å vinne. Han døde i 2006.

                                                          4.plass 3 poeng

         

Melodi Grand Prix 1980: "Stjerneskudd." Anita Skorgan

Anita Skorgan var en av ti komponister NRK inviterte til å skrive bidrag til Melodi Grand Prix 1980. Hun var tittelforsvarer etter seieren med «Oliver» året før. Alle de inviterte komponistene kunne velge hvem de ville samarbeide med. Anita Skorgan valgte å samarbeide med Grand Prix veteranen Phillip Kruse. Dette var hans fjerde Grand Prix bidrag som tekstforfatter, han hadde vunnet med tre tidligere bidrag, sist med tekst til «Oliver». Han hadde også en seier å forsvare. Anita Skorgan var på denne tiden Norges desidert mestselgende og populære popsanger. Hun var 22 år og hadde slått igjennom nasjonalt da hun vant Grand Prix med «Casanova» i 1977.  Siden 1975 hadde hun rukket å gi ut åtte LP plater- hvorav to på svensk- og delta i fem Grand Prix finaler. Hennes fjerde plate «Young Girl» ble hennes gjennombrudd som plateartist. Albumet lå seks uker på VG-lista. Siden da kom de fleste av hennes singler og plater inn på listene, og hun var jevnlig å høre i Norsktoppen. I finalen startet hun først med «Stjerneskudd.» For tredje året på rad hadde NRK fagjury, seerne fikk ikke være med å bestemme. I juryen satt ni personer med ulik tilknytning til musikkbransjen. Og det skulle siden vise seg at de stemte på tvers av hva en folkejury ville gjort. Anita Skorgan var soleklar favoritt i finalen, både i pressen og blant NRKs Tv seere og radiolyttere.Skuffelsen var stor og TV seerne raste da fagjuryen dømte bidraget ned på en sjetteplass. Hvert av de ni jurymedlemmene måtte rangere poengene fra 10 og ned til ett poeng. Anita Skorgan fikk ingen av toppoeng. Men revansjen ble solid. Rett etter finalen dundret hun inn på Norsktoppen, der hun ble de åtte ukene det var mulig å være med. Tre av ukene var hun på førsteplass, ellers var hun topp tre de fire neste. Norsktoppen fungerte som et smaksbarometer, der radiolytterne var jury. Dermed kunne man de årene det var fagjury i melodi Grand Prix, bruke Norsktoppen som målestokk på hvordan en folkejury ville stemt. Dette året hadde i så fall «Stjerneskudd» vunnet, med «Jahn Teigens «Ja» og Alex «Univers» rett etter. Vinnerlåta «Samiid Ædnan» fikk skarve fire uker på Norsktoppen og kom aldri høyere enn sjetteplass. Anita Skorgan ble årets moralske vinner. Og selv om resultatet ikke ble slik man hadde håpet, så gjorde ikke det noe for hennes popularitet. Hitlåtene strømmet på, og det var kvalitet over dem. Hun tok en Grand Prix pause i 1981, etter fem deltagelser på rad. I 1982 skulle hun gjøre comeback i konkurransen og ta revansj.

                                                         6.plass   48 poeng.